Voldskulturen må brytes.

img_0055Partnerdrap står for den største andelen av drap i Norge. 10 av 22 drap i 2015 var drap av partner eller ekspartner. Partnerdrap er også varslede drap. I 7 av 10 partnerdrap var det registrert partnervold før drapet. I 5 av 10 partnerdrap var det registrert mer enn fem voldsepisoder før drapet

Når vi vet at de utgjør en svært stor andel av de drapene som blir begått i Norge, og vi vet de ofte kan forebygges er det rart at det ikke er satt i gang større tiltak for å avverge disse.

Det kan virke som det skjer en systematisk nedprioritering fra regjeringen, hvor tiltak mot vold og partnerdrap ikke finansieres skikkelig. Det er på tide at justisministeren forstår at dette er svært alvorlige samfunnsproblemer som det er hans oppgave å bekjempe.

Vi forventer at det i årets budsjett er en løft for arbeidet med partnervold, og at det som et minimum blir prioritert at alle politidistrikt implementerer SARA. Dette er potensielt liv og død for kvinner som er utsatt for vold.

*

I Sundvolden-erklæringen står det:

· «Vold i nære relasjoner, utdanning, arbeidsliv og integrering er viktige innsatsområder i et likestillingsperspektiv.»
· «Regjeringen vil styrke kompetansen i det samlede offentlige hjelpeapparatet og bedre koordineringen av arbeidet mot vold og tvang i nære relasjoner.»
· Regjeringen vil: «Øke kompetansen i politiet og rettsvesenet om vold i nære relasjoner og tilfeldig vold mot mennesker fra utsatte grupper.»

Det er likevel ikke satt mange penger inn i tiltakene, slik at løftene er vanskelig å oppfylle:

Regjeringen har:

· Ikke klart å prioritere implementeringen av vurderingsverktøyet SARA som er et av de viktigste virkemidlene mot vold i nære relasjoner. Anundsen har, tross gjentatte påminnelser fra blant annet SV, ikke klart å få fullgod implementering og opplæring ut i distriktene. Dette har ført til mye kritikk, særlig etter partnerdrapet i Finnmark nylig og i forlengelse av at VG satte søkelys på partnerdrap.
· Overført ansvaret for overgrepsmottakene til sykehusene, men har ikke finansiert sykehusene ekstra for å kompensere for den ekstra belastningen. Som et resultat er overgrepsmottakene underfinansiert med anslagsvis 75 millioner kroner.
· Ikke noen fungerende handlingsplan mot voldtekt, etter at den forrige løp ut i 2014.
· Ikke noen fungerende handlingsplan mot menneskehandel, etter at den forrige løp ut i 2014.
· Regjeringen har foreslått en femårsregel for å få opphold i Norge, selv om det betyr at mange kvinner da må vente i 5 år før de kan bryte ut av voldelige forhold.
· 28. september kunne vi høre på NRK at kvinner som ikke har personnummer, og som ikke har fått opphold, ikke kan komme på krisesenter. Personen som ble intervjuet var også gravid på tidspunktet, men siden det ikke er akutt helsehjelp så var det ikke mulig for henne å komme.
· Politihøgskolen fjerner nå fordypningsfag i voldtekt, melder TV2. Kompetansen i Politiet på seksuell vold er allerede lav. Politidirektoratet fant at etterforskningene av voldtekter som direktoratet gransket hadde lav eller meget lav kvalitet i fire av ti saker. Regjeringen burde heller prioritere å øke kompetansen på etterforskning av seksuell vold.
· Regjeringen foreslo kutt i kontoret for voldsofre med 10 millioner i 2016, kuttet det med 35 % i 2015. Dersom kuttet hadde blitt gjennomført ville det gi betydelig lengre saksbehandlingstid, økte restanser og et dårligere tilbud til ofre for vold, som allerede er i en vanskelig situasjon.
· Har ikke villet sette ned en havarikommisjon for partnerdrap slik blant annet likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Ørstavik har krevd tidligere.
· Internasjonalt har heller ikke regjeringen fokus på kvinner. Regjeringen har varslet at de kutter i avtaler med organisasjoner som arbeider for trygg abort. Blant annet vil det bli kuttet i den norske støtten til International Planned Parenthood Federation (IPFF). Dette er en organisasjon som Norad har hatt et samarbeid med i mange år, med gode resultater. IPFF og deres partnere leverte i 2014 50 millioner tjenester til kvinner og jenter. Av disse var halvparten unge jenter under 25.
*

Jeg har spurt statsminister Erna Solberg.

Partnerdrap utgjør hele 10 av 22 drapssaker i 2015. Mange ofre har kontaktet politi for å få hjelp. Ifølge justisministeren har regjeringen ikke klart å prioritere dette: Mange politidistrikt mangler partnervoldkompetanse. Mange politidistrikt har ikke tatt i bruk vurderingssystemet SARA, som kan hindre partnerdrap. Regjeringen har ikke fungerende handlingsplaner mot verken menneskehandel eller voldtekt. Hva er grunnen til at regjeringen nedprioriterer partnervold- og drap?
Hun svarte ikke. Justisminister Anundsen svarte, med å skylde på underliggende etater, at det ordner seg nok , men de har gjort alt de kan.

Nei det har de ikke.
Begrunnelse:

I Regjeringserklæringen står det at regjeringen vil styrke arbeidet mot menneskehandel, vold i nære relasjoner og seksualisert vold mot kvinner.

Fasit er som følger:

Regjeringen har ingen fungerende handlingsplan mot menneskehandel.

Regjeringen har ingen fungerende handlingsplan mot voldtekt.

Regjeringen har overført overgrepsmottakene til sykehusene uten å finansiere dem.

I følge svar fra Justisministeren til undertegnede om implementering av analyseverktøyet SARA opplyses at:

«Flere distrikter melder at de ikke har tilstrekkelig kapasitet til å gjøre fullstendige SARA-vurderinger på saker som fremstår som ‘ikke alvorlige’.

I flere distrikter er SARA godt implementert på enkelte driftsenheter, mens det ved andre driftsenheter fortsatt er store utfordringer. Årsakene til dette ser først og fremst ut til å være at det ikke avsettes nok tid og ressurser til arbeidet.»

25

11 2016

Unicef- rapport viser at ulik adresse gir ulike muligheter for barn.

imageSV mener UNICEFS rapport viser behov for å øremerke pengene til barna.

https://www.unicef.no/nyheter/22586/ulik-adresse-muligheter

Vi kan ikke holde barn for narr og snakke om likeverdighet, når det vi gjør ikke behandler barn like godt i hele landet. Barn skal ha gode skoler og barnehager, uavhengig av hvilken kommune de bor i , sier SVs Karin Andersen.

Nå har vi holdt på i mange år med å gi penger uten merkelapp til kommunene og da blir det for store forskjeller på om barn får nok lærere, gode barnehager og at det er noen i skolehelsetjenesten som har tid til å hjelpe dem.

På barnevernet innså alle at skulle en få til opptrapping, måtte pengene øremerkes. Det må vi også når det gjelder for eksempel skolehelsetjenesten.
Lover vi barn og unge flere helsesøstre, må det bli det. Nå kan pengene like gjerne bli brukt til helt andre ting og barna får hverken hjelp og blir lurt. Slik skal ikke politikere oppføre seg. Derfor foreslår SV å øremerke penger til slike satsinger. Da ser en også lettere om staten gir kommunene nok penger til å løse oppgavene. Nå lurer staten seg unna regningen og skylder på kommunene. Det må det bli slutt på.

Undersøkelsen viser også at det trengs flere lærere og barnehagelærere. Derfor foreslår SV at det må være bemanningsnormer som sikrer dette. Barna er det mest dyrebare vi har og en god barndom varer hele livet.
Da er dette vel anvendte penger som vil gjøre at flere klarer seg godt i livet.

24

11 2016

Herskap og tjenere.

img_0380Hvor er høyresidens feminister i kampen for aupairene?

Aupairordningen skal handle om kulturutveksling. Men ofte er det bare en ordning for å få underbetalt kvinnelige tjenestefolk. Aupairene beskyttes ikke av arbeidsmiljøloven, de tjener lite og har ikke råd til advokat. Og oppholdstillatelsen er knyttet til vertsfamilien som de er prisgitt å bo hjemme hos. Det er åpenbart at dette plasserer au pairen i en utsatt posisjon, en oppskrift på utnyttelse.

En kan ikke være feminist og mene at likestilling er viktig, uten å ville sikre aupairene juridisk og praktisk hjelp når de blir utnyttet, slik de har nå. Men regjeringa snur ryggen til og legger ned hjelpesenteret for aupairene. Hvor er høyresidens feminister i kampen for aupairene? Gjelder ikke friheten og likestillingen for «hushjelpen»? Eller er aupairene bare blitt et verktøy de må ha for å kunne nyte sin likestilte frihet?

Over tusen aupairer har bedt om hjelp fra hjelpesenteret i det siste året. Nå legges det ned. Mange blir grovt utnyttet. De, om noen, trenger noen som kan bistå dem når de utnyttes og verken får lønn eller fritid.

Regjeringa sier at UDI kan gjøre denne jobben, men det er feil. UDIs plikt er å trekke oppholdstillatelsen dersom aupairen må bytte familie, selv om det er vertsfamilien som har misbrukt ordningen. UDI har ikke juridisk kompetanse eller tid til å bistå i forliksråd eller retten. De vil ikke ta samtalen med vertsfamilien for å få de til å gjøre opp for seg. Aupairene vil derfor ikke ha noen interesse av å ha kontakt med UDI. Hvorfor skal de det når de likevel ikke får hjelp?

Når Regjeringa fjerner støtten til hjelpesenteret ser vi konturen av et samfunn med herskap og tjenere. Det er et samfunn der underbetalte hushjelper gikk for lut og kaldt vann uten at myndighetene beskyttet dem, der utnyttelse var vanlig og herskapet holdt makten. Det er et samfunn vi valgte å kvitte oss med. Nå er vi på veg dit igjen.

Det er helt greit både å ha hushjelp og barnepass. Men da skal lønna være til å leve av, arbeidstida skal være ordnet og en skal ha frihet til å bo der en vil. En aupair har i dag ingen av delene. Men har en aupair, skal det være kulturutveksling og trygge forhold. Ingen som godtar nedleggingen av hjelpesenteret for aupairer har rett til å kalle seg feminist. Så Heidi Nordby Lunde og Julie Brodtkorp, erklærte feminister i Høyre, hvor er dere?

19

11 2016

SV vil lukke gjeldsfella.

0225SV-miljoportrett-128SV vil lukke rentefella mange går i.

Norge har skyhøye renter på forbruks- og kredittkortlån.
De som låner ut uten sikkerhet og tilbyr kreditt tjener jo enormt på å kaste lån etter folk som egentlig ikke har råd og de kan ta så høye renter de vil. Det må stoppes. Låner du ut uten sikkerhet, må kreditor ta større ansvar og rentegevinsten begrenses.

SV 4 viktig tiltak mot økende forbruksgjeld.
· sett tak på rentene som må betales slik 14 EU land har gjort. Da vil interessen for å gi folk som ikke har betalingsevne synke drastisk.
· bare lov med egen-innkasso ved usikret gjeld. ( lavere gebyrer og større ansvar for penger du låner ut).
· Offentlig gjeldsregister. For at frarådingsplikten banker har skal kunne virke, må en kunne finne korrekt gjeldsoversikt på de som søker lån.
· Kommunal gjeldsrådgivning og frivillige ordninger må ha kapasitet og kompetanse og kunne bistå folk i kampen mot profesjonelle kreditorer
· Rabatter knyttet til kreditt fjernes

. Bakgrunn:
Mange lokkes også prisavslag for å handle på krita med kort. Det er helt urimelig at det er lov ta så høye renter og å tjene så rått på å dytte folk i ei felle med gjeldsproblemer.
Derfor må vi sette tak på renter på slik usikret gjeld, for eksempel maks 4 -6% over markedsrenten. Da vil færre få problemer med å betale gjelda de har og utlånere vil la være å kaste slike lån og kreditter etter folk som egentlig ikke kan betale. Når det blir mindre å tjene, vil de betenke seg på å lokke folk med betalingsproblemer i kredittfella.
Jeg har fått opplyst fra Gjeldsofferalliansen at 14 land i Europe enten har et absolutt tak eller et relativt tak basert på en referanserente på andre lån og det som pågår arbeid i EU med dette i EU.
Jeg mener Norge også må pålegge de som gir slik usikret gjeld å drive inn gjelda sjøl. Det må blir slutt på at de kan selge gjelda videre eller bruke inkassobyråer. Må de drive egeninnkasso vil de tenke seg mer om før de gir lån til folk uten penger og gebyrene er lavere for skyldner.
Muligheten for lån beholdes, det blir mulig å tjene penger på det, men risikoen for at folk havner i uløkka minsker. Det er alle tjent med.
Folk lokkes i ulykka og fristes over evne av kredittkortselskaper.
Lån nærmest kastes etter folk, ja til og med har noen rabatter knyttet til bruk av kortet.
Dette må stoppes, sier Karin Andersen, parlamentarisk nestleder i SV.
Selskapene gjør selvsagt ikke dette hvis de hadde tapt på det. Rentene er skyhøye hvis en ikke betaler i tide og det er det mange nok som ikke gjør. Og så sitter de i gjeldsfella.
Derfor mener SV det må være forbud mot rabatter knyttet kun til kredittkort og det må settes rentetak, eks 2 til 3 prosentpoeng over vanlig bankrente. Frankrike har slik rentetak. Da vil utsikten til gevinst bli mye lavere og da vil nok .
Kredittselskapene slutte å kaste kredittkort etter folk med dårlig råd.
Å hindre at flere havner som gjeldsslaver er veldig viktig og det er helt unødvendig at noen skal kunne dytte folk ut på den galleien og selv tjene mye penger på det.

08

06 2016

Listhaug snakker usant om SVs forslag om ny bosettingsordning.

imageDet er feil når Sylvi Listhaug sa til Politisk kvarter (og som VG, NRK, Agderposten og NTB gjengir) at «SVs Karin Andersen har tatt til orde for at folk kan bosette seg der de ønsker, men dette er en av hovedgrunnene til problemene som oppstår i Sverige.»

Bosettingsforslaget var todelt:
1) At kommuner må bosette sin del av flyktninger som har opphold i Norge (det er dette som det blir referert til som dansk modell), og som vil sikre raskere bosetting og at alle kommuner må ta sin del av bosettingen. Nettopp for å hindre parallellsamfunn. Det var Listhaug mot.
2) At integreringsstøtten opprettholdes ved selvbosetting. Som du ser av utdraget under innebærer vårt forslag for selvbosetting at pressområder unntas, noe de ikke har gjort i Sverige og som har bidratt til konsentrasjon i visse områder, og at støtten til distriktskommuner kan bli vurdert økt. Selvbosetting finnes altså i dag, men da mister kommunen penger til integrering og det øker faren for nettopp det Listhaug advarer mot.

Paralellsamfunn er resultat av dårlig integreringspolitikk, slik Listhaug selv foreslår med sine innstrammingsforslag.

Listhaug har fått totalslakt for sine forslag fra faginstanser, organisasjoner, fra UNHCR til Røde Kors. Hun bør konsentrere seg om å gjøre jobben sin, isteden for å fare med usannheter om andre .

———————————————————————-

Her er bosettings-forslaget som er behandlet:

https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/representantforslag/2015-2016/dok8-201516-001.pdf

Her er våre forslag til bedre integrering som skal behandles i forbindelse med integreringsmeldingen (som legges frem denne uka)hvor behovet for en ny bosettingsordning også nevntes.

https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/representantforslag/2015-2016/dok8-201516-029.pdf

Utdrag fra forslaget:
I dag kan personer som har fått oppholdstillatelse som flyktning eller på humanitært grunnlag, skaffe bosted selv. Men i slike tilfeller mister den enkelte retten til introduksjonsprogram.
I Sverige har man siden 1994 hatt adgang til egenbosetting uten å miste retten til introduksjonsprogram. Erfaringene viser at de som velger dette alternativet, integreres noe raskere
og lærer svensk fortere. Det medfører også mindre press på boligdelen av det statlige mottaksapparatet. Det er derfor grunn til å åpne opp for en slik ordning også i Norge.
Andre endringer som bør vurderes gjennomført er
– at staten belønner kommuner som inngår langvarige avtaler om bosetting
– å legge om integreringstilskuddet slik at raskere bosetting belønnes
– vurdere om flyktninger som bosetter seg i distriktskommuner kan få økt støtte, samtidig som kommuner som bosetter mange, altså pressområder, kan unntas muligheten for selvbosetting
– at det innføres et mål om at bosetting i en kommune skjer innen hundre dager fra asylsøknaden tas til behandling, dersom oppholdstillatelse gis

Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende
f o r s l a g :
1. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om ny ordning for bosetting av flyktninger etter mønster fra den danske modellen, slik det ble foreslått i høringsbrev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
11. mars 2011.
2. Stortinget ber regjeringen sørge for at en ny ordning for bosetting av flyktninger forutsetter statlig fullfinansiering.
3. Stortinget ber regjeringen etablere en ordning der den enkelte som har fått lovlig opphold, selv kan skaffe bosted, uten at retten til introduksjonsprogram med det faller bort. Det forutsettes at pengene følger hver enkelt, slik at den kommunen
som den enkelte velger å bosette seg i, får introduksjonsstøtte etter regulære satser.
4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke bevilgningene til Husbanken slik at kommunene får det nødvendige rom til økning i antallet rimelige utleieboliger.

09

05 2016

Skal vi ommøblere hele Norgeskartet for ingenting?

imageSkal vi ommøblere norgeskartet for ingenting?

Regjeringa har lagt fram det de kaller en melding om regionreform. Dette er dessverre en melding, som ikke har noe å melde.

Å tegne opp et nytt norgeskart med nye større enheter har vært en kampsak for regjeringen. Det første som skjedde var at regjeringen vil strippe fylkeskommunene for viktige oppgaver som videregående opplæring, tannhelse og kollektivtrafikk. Disse oppgavene skulle dyttes nedover på nye store kommuner. Nå skal disse fylkene bli regioner, men uten at de får noen nye store oppgaver.

Beslutningen om hvilke fylker som skal slå seg sammen for å bli store og sterke, skal tas før jul i år. Bli store og sterke til hva da må en kunne få spørre om? Regjeringen har ingen svar på hva regionene skal drive med som kunne rettferdiggjøre en så stor, men også kostbar reform. De skal altså vedta sammenslåing, uten at de får vite hvorfor. Det må være lov å si at dette er ganske useriøst, og dårlig bruk av penger.

SV er ikke i mot å etablere regioner, og vi er ikke låst til et gitt antall. Men for å kunne diskutere regioner må forutsetningen være at de beholder de oppgavene fylkeskommunene har, og i tillegg får nye større og viktige regionale oppgaver. Ellers så er det vanskelig å se at det skal være et poeng. Regjeringen har rett og slett begynt i feil ende med sammenslåingen av fylker til regioner. Det vi må begynne med er hvilke oppgaver de nye organene skal ha.

Dersom regionene skal bli et nivå som faktisk flytter makt nærmere folk så trenger de råderett og virkemidler i næringspolitikken. De må kunne overta blant annet drift av sykehus, og deler av statlig barnevern. Vi kan se for oss at de kunne hatt ansvar for areal og transportplanlegging som i dag er altfor delt og uoversiktlig. Regionene kan også være i stand til å løse den store oppgaven med klimavennlig bo og transportpolitikk, og vern av matjord.

Sjukehus er viktig for folk, det viser de store sykehusaksjonene. Foretaksmodellen og statlig eierskap har gjort at viktige vedtak gjøres, uten at folkevalgte kan gripe inn. Ansvaret er « byråkratisert» og muligheten til påvirkning er liten. Før hadde fylkeskommunene ansvaret for sykehusene, så ble dette overført til staten og regionale helseforetak. Hvis regionene fikk styre sjukehusene ville en måtte ta mer lokale hensyn og gjøre at regionnivået kunne brukes til noe folk har sterke følelser og meninger om. Det vil gi befolkningen bedre mulighet til å påvirke og styrke demokratiet.

En dyr regionreform uten innhold er det null grunn til å kjøre gjennom. Å tvinge fram vedtak om sammenslåing før jul i år, før noen vet hvilke nye oppgaver de får og ikke minst hvilke de får beholde, er totalt useriøst. Det kan da umulig fylkeskommunene gå med på. Da blir det en stor reform bare for syns skyld som folk ikke forstår noe av poenget med.
Fylkeskommunene sliter med å oppleves viktige for folk, enda større regioner uten viktig innhold, vil slite enda mer. Og det er det FRP og Høyre vil, for da får de fjernet nivået, via denne omvegen. Det må Stortingsflertallet stoppe.

Karin Andersen, Stortingsrepresentant for SV

09

05 2016

Pakkeforløp i psykiatrien, gavepakke eller avsporing?

Foto: Marius Nyheim KristoffersenPakkeforløp for behandling i psykiatrien kan høres ut som en gavepakke, men er det virkelig rette måten å gjøre det på?
Pakkeforløp i kreftbehandlingen er alle for, men i psykiatrien er forløpet annerledes og mindre forutsigbart. Pakkeforløp bygger på en forutsetning om entydige sammenhenger mellom behandlingsmetode, psykisk lidelse og effekt av behandling. Flere tiår med behandlingsforskning har dokumentert at effekten av behandling ikke kan forklares på denne måten.
I forslag til Nasjonal helse- og sykehusplan som behandles av Stortinget i mars, gjør regjeringen pasienten til “det nye medisinske gjennombruddet”. Pasientmedvirkning og “samvalg” er ikke forenlig med diagnosebaserte pakkeforløp i psykisk helsevern og rusbehandling, påpeker Norsk psykologforening og Legeforeningen nylig i sitt felles innspill til Helsedirektoratet. De anbefaler isteden en forløpsgaranti som ivaretar at psykiatriske diagnoser sjelden sier noe om det totale hjelpebehovet til enkeltmennesker.
Det rådet vil SV følge.

Når vi i tillegg vet at det er høy forekomst av samtidige lidelser (73-98%) mener SV at det ikke standardisert behandling, men individuelt tilpassede, sammenhengende og trygge behandlingsforløp disse pasientene trenger.

Ser vi på hvordan pakkeforløpene er utformet i vårt naboland Danmark, med et tak på antall behandlingstimer ut i fra diagnose, er det all grunn til å være skeptisk. Pasienten må ha en individuell og differensiert forløpsgaranti. I den danske modellen for pakkeforløp har angst og sosial fobi et tak på til sammen 15 timer, og bare 6 timer er avsatt til samtaleterapi.
Erfaringene fra Danmark viser også at det er de sykeste pasientene som kommer dårligst ut etter innføringen av pakkeforløp og det er lett å forstå hvis behandlingstiden er standarisert. Dette må ikke skje her.

Bedre helsehjelp til mennesker med psykiske lidelser er alle enige om.
Men metoden må være riktig og en kan ikke hoppe bukk over den virkelig store flaskehalsen, penger og fagfolk.
Vi må starte i kommunene. Hjelpen hvis du sliter psykisk må være lett tilgjengelig, terskelen for å få hjelp må være lav og ventetiden kort. Her gjelder det å fange opp folk før utfordringene tårner seg opp og får langvarige og alvorlige konsekvenser.
SV mener det trengs en forpliktende opptrappingsplan for utbyggingen av psykisk helsetilbudet i kommunene, der både forebyggende og rehabiliterende tilbud har sin plass.

Da er flere psykologer til kommunene og lovfesting av kommunens plikt til å ha psykologkompetanse bra, og det må betales gjennom ny statlig finansiering. Å pålegge kommunal øyeblikkelig hjelp døgntilbud også for psykisk helse- og rusfeltet er viktig og riktig men det må også finansieres av staten, for uten penger til å ansette fagfolk og bygge kompetanse blir dette nye krav få kommuner kan innfri og en ny papirbestemmelse pasientene ikke får glede av.
Kommunene skal i tråd med samhandlingsreformen gjøre mer enn i dag, men å overføre DPSene til kommunene er ingen god ide. Kommunene trenger tid og ressurser til å få på plass fagfolk, boliger og lavterskeltilbud. Bedre samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten er derimot helt nødvendig, og det bør opprettes lovpålagte samhandlingsteam på psykisk helse – og rusfeltet i alle kommuner.

I tillegg til en kommunal opptrappingsplan på psykisk helsefeltet mener SV det er viktig å inkludere psykisk helse- og rus i de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen, slik at kommunene ikke ensidig prioriterer å bygge ut tilbud innen somatikken. Dette må gjøres på en måte som bygger opp tilbudet totalt sett. Vi mener også det er behov for å se om det er behov for flere, ikke færre døgnplasser og spesialavdelinger, fordi det er stort behov for fleksible forløp for ulike personer. Noen trenger rett og slett lengre tid i sykehus enn det de får nå.
Lokalt er det behov for flere omsorgsboliger, akutte døgntilbud, samt ulike lavterskeltilbud og brukerstyrte tilbud.
Hva brukeren selv opplever som nyttig, og som er med på å styrke den enkeltes mestring og livskvalitet, må veie tungt.
SV har nå startet prosessen frem mot nytt arbeidsprogram, som skal vedtas på partiets landsmøte i mars 2017. Vi har satt ned en arbeidsgruppe som skal jobbe spesielt med psykisk helse, og ønsker derfor helt konkrete innspill fra alle som kan og vet noe om hvor skoen trykker. Innspill kan sendes til program@sv.no

27

04 2016

Hva om det var deg Sylvi?

imageOm det var deg og dine barn som ble splittet i krig?
Ville utrygghet og årevis i uviss venting før dere kunne leve sammen som familie være godt for deg og dine barn? Ville du blitt bedre integrert hvis barna var i utrygghet?

Jeg spør deg for det ser ut som om du tror det.

Du har mange ganger snakket varmt om familien og at du savner dem når du er borte. Men hva med de familiene som opplever krig, ikke å ha en travel jobb og lite tid, men å komme fra hverandre under flukt. Det er et rent helvete for dem som rammes.

Hvorfor mener du det er riktig å straffe dem som rammes så brutalt ved å nekte dem å gjenforenes med sine nærmeste hvis de får asyl her?

Flyktninger som får opphold skal være her lenge. Vi forventer at de skal klare seg selv og bidra i samfunnet. Lærer flere norsk, og får jobb av å nektes å få leve sammen med ektefelle, søsken eller barn og kanskje måtte vente i 10 år på å få leve som familie? Neppe.

Forslagene dine handler ikke om integrering, men bare om å skremme og ramme folk som har flyktet fra krig og politisk forfølgelse. For det er kun dem disse regler rammer, ingen andre.

Hva hvis det var deg, Sylvi? Har du våget å kjenne etter?

Vi kan ha ulikt syn på hvor streng asylpolitikken skal være, men for dem som får bli, burde vi kunne enes om å behandle dem på en måte vi selv kunne ha levd med, og mestret.

Hadde det vært meg, og mine nærmeste var igjen i helvetet og ikke fikk komme i trygghet, ville jeg ikke ett øyeblikk vært i stand til å konsentrere meg helt om å lære et nytt vanskelig fremmedspråk eller klart å gå 100 prosent inn i et nytt samfunn. Og det vi må og skal kreve av dem som får bli, ikke sant?

Jeg hadde brukt opp kreftene på bekymring, trolig blitt alvorlig syk og strøket på språkprøven. Hvordan skal en da få jobb med så høy lønn du mener de må ha for å få familien hit? Det kravet er så høyt at selv jobb på lønnstrinn 23 i staten, er for lite. Lista legges høyt for at færrest mulig skal klare kravet.

Å påstå at det gir bedre integrering og er til beste for barna er useriøst og umenneskelig.

Skal folk integreres, må de får slå rot og leve sammen i familien.

Stilles det krav som er umulig å oppfylle, vil færre klare seg godt her. Det kan da umulig være et mål for noen, eller?

Vi må øke språkopplæringen, ikke kutte den slik regjeringen gjør. Passiv ventetid før saksbehandling og bosetting må ned, ikke øke slik det har skjedd på din vakt. Hittil har du ikke lagt fram ett forslag for å bedre integreringen, SV har lagt fram over 50, og nå haster det med å komme i gang.

Vi blir ikke tryggere av å behandle mennesker som må flykte dårlig. Behandler vi dem bra, blir de glad i landet vårt, fatter håp og klarer å bidra.

Hvis det gjaldt deg Sylvi, ønsker jeg av hele mitt hjerte at du og familien din får være sammen.

Hva hvis

05

04 2016

Regionreform,- uten store oppgaver og med useriøs tidsfrist.

Karin Andersen og SV er mot stenging av Kongsvinger sykehus.

Karin Andersen og SV er mot stenging av Kongsvinger sykehus.

Useriøs kort tidsfrist og alt for få oppgaver, sier SV om regionreformen.

Oppgaver først, -størrelse og antall etter hvilke oppgaver de skal løse.
SV er for regioner, men da må de få større og viktige regionale oppgaver,- og de må få tid til god prossess. Å tvinge fram vedtak sammenslåing før jul i inneværende år, før de vet hvilke nye oppgaver de får og ikke minst får beholde, er useriøst, sier SVs Karin Andersen

Tidsfristen må gjøres lengre og mer makt over næringspolitikken, overtakelse av drift av sykehus må vurderes.
Sjukehus er en viktig regional sak for folk. Sjukehusaksjonene viser hvor viktig dette er for folk og fylkene har hatt oppgaven før. Det kunne gjøre et regionnivå viktig og få opp engasjementet, sier Karin Andersen.

Og regjeringa må stoppes i sitt forsøk på å strippe fylkeskommunene for oppgaver før reformen kommer. De ønsker å tillate at store kommer tar over videregående opplæring og kollektivtrafikk. Det er oppgaver et nytt regionaviser må ha, sier SVs Karin Andersen

05

04 2016

Pengeutpressing med bind for øynene .

Regjeringen driver pengeutpressing mot kommunen for å true dem til å slå seg sammen.
De fleste kommuner i Norge vi tape stort på det H og FRP foreslår i nytt inntektssystem, men regjeringen har ikke tatt seg bryet med å vise fram hvor mye de vil ta fra kommuner som bruker sitt selvstyre og respekterer folkemeningen og sier nei.
av nei eller ja til kommunesammenslåing kan bli svært store for kommuner og næringsliv.
Det er milliarder som flyttes på, uten at kommunepolitikere, folk og bedrifter skal få vite hva det vil bety i rene kroner og øre.
Høyere differensiert arbeidsgiveravgift kan bli store beløp for noen bedrifter. Konkrete tall finnes ikke. Slår en liten kommune med lav arbeidsgiveravgift seg sammen med en med hør, blir det høy avgift i hele kommunen. Mye penger til Staten, mindre til bedriftene.

Fra før har de tatt hundrevis av millioner fra distriktspolitikken, lagt litt tilbake på veg, men bare en liten del.

I 2014 endret de inntektssystemet for fylkene og alle fylkene i Nord Norge tapte veldig mye. Det er mange skoleplasser, mange mil med fylkesveg, mange busser som forsvinner og kulturlivet i distriksfylkene som betaler for .

Innen 1 juli skal kommunene si ja eller nei til kommunesammenslåing, krever FRP. H, V og KRF, hvis ikke risikerer de å miste svært mye penger. Hvor mye? Ingen vet.

Forslaget regjeringen har på høring er ikke konsekvensutredet og uansett vil det ikke kunne vedtas i Stortinget før ca 15 juni. Skal kommunene da ha 14 dager på seg, etter at de får vite hva flertallet i Stortinget finner på å måtte mene om vinning og tap for enkelte kommuner, ved å slå seg sammen eller stå alene?

Dette er useriøst og uforsvarlig og kommunene må si nei unisont til å måtte ta slike beslutninger nå med bind for øynene.

Å ville belønne sammenslåing med mer penger og straffe de som ikke vil med mindre penger, er H og FRPs metode. SV er uenig i det, men en må kunne forlange såpass at de som vil dette, åpent og ærlig legger tallene for enkeltkommunene på bordet, og at de vet om det er flertall i Stortinget for dette,- før de setter tidsfrister og forlanger at kommunene skal bestemme seg.

Folk i kommunene har krav på å få vite dette, fordi tapet for noen kan bli på flere hundre millioner kroner i løpet av de nærmeste åra, med noen av de modellene som er på høring.

Så langt har det vært sagt at kommunesammenslåing skal være frivillig, men det lite frivillig i å miste store inntekter.

OG Regjeringas linje er at ingen setter seg ustraffet opp mot Regjeringa. Det er rein pengeutpressing vi her er vitne til, pengeutpressing, med bind for øynene.

Saken er:
· 1. mars går høringsfristen for regjeringens forslag til nytt inntektssystem for kommunene ut. Dette forslaget er ikke konsekvensutredet, og skisserer ulike løsninger.
· Forslag til nytt inntektssystem skal presenteres i kommuneproposisjonen for 2017, og det betyr at det vil bli vedtatt først i rundt midten av juni.
· Samtidig har regjeringen og V, Krf satt frist for kommunene å si ja eller nei til kommunesammenslåing 1. juli.
· Det betyr i realiteten, slik regjeringen har lagt opp løpet, at kommunene kun har et par uker fra de får vite hva kommunen vinner eller taper ved å slå seg sammen, eller stå alene.
· For hver kommune vil dette kunne få store konsekvenser, men hvor store er det altså ikke mulig å fastslå.
· Det ingen i Regjeringen har sagt et pip noe om er hvor mye bedrifter i kommuner som i dag er i lav arbeidsgiveravgiftssone, vil risikere å tap ved å slå seg sammen med en kommune med høyere arbeidsgiveravgift. Kan være store summer.

– Regjeringens håndtering er useriøst og uforsvarlig og kommunene må si unisont nei til å måtte ta så store beslutninger med bind for øynene.
– Dette er i realiteten pengeutpressing. Å belønne sammenslåing og straffe de som ikke vil har blitt H og Frps metode i kommunepolitikken.
– Kommunene må forlange at regjeringen åpent og i god tid før kommunene må bestemme seg for sammenslåing eller ikke, legger resultatene av det nye inntektssystemet og konsekvenser for differenssiert arbeidsgiveravgift for hver kommune på bordet.
– Med noen av modellene som er på høring kan kommuner tape flere hundre millioner kroner i løpet av de nærmeste årene, da bør folk i kommunene faktisk ha krav på å få vite hvor mye kommunen risikerer å tape og vinne.
– Så langt har det vært sagt at kommunesammenslåing skal være frivillig, men det er ikke frivillig når man miste store inntekter ved ikke å gjøre som regjeringen vil. Det er rein pengeutpressing vi er vitne til, pengeutpressing, med bind for øynene.

16

03 2016

Fredsprisen til Raif Badawi og Waleed al-Kahir

image

Deres dato: 30. januar 2016

Nobels Fredspris 2016 til Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair

Sosialistisk Venstrepartis stortingsrepresentanter Karin Andersen og Snorre Valen nominerer med dette de saudiarabiske menneskerettighetsaktivistene Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair til Nobels Fredspris for 2016 for deres arbeid for menneskerettigheter og ytringsfrihet i Saudi-Arabia.

Raif Badawi er blogger, og opprettet i 2008 det liberale og sekulære debattnettstedet Saudi Arabian Liberals, en hjemmeside der temaer som menneskerettigheter og ytringsfrihet har blitt diskutert. For dette er han dømt til 1.000 piskeslag, ti års fengsel, ti års utreiseforbud og en bot på 1 million saudiske riyaler. Han fikk de første femti slagene 9.januar 2015. Waleed Abu al-Khair er advokat og medgrunnlegger av den saudiarabiske menneskerettighetsorganisasjonen ACPRA. Han er i tillegg Badawis advokat og menneskerettighetsadvokat. Han soner for tiden en dom på 15 års fengsel. Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair er begge kategorisert som samvittighetsfanger av Amnesty International.

Raif Badawi har personlig tatt et svært modig valg. Han har utfordret holdninger og moral i Saudi-Arabia gjennom å invitere til en åpen debatt på nettet, og gjennom å bidra med sine egne frie tanker rundt temaer som religion, moral, kjønn og kulturelle og sosiale tradisjoner. Han har ikke utfordret myndighetene gjennom systemkritikk, men har tatt i bruk moderne teknologi og internett, som er den eneste åpne plattformen som eksisterer i Saudi-Arabia for fri meningsutveksling. I Saudi-Arabia finnes det ikke åpne fysiske møteplasser der mennesker av begge kjønn kan utveksle meninger og debattere. Media er statlig kontrollert og sensurert. Gjennom å starte nettsiden “Free Saudi Liberals” har han gitt seg selv tilkjenne og invitert andre inn i en utveksling av synspunkter.

Hans handlinger er den grunnleggende øvelsen som ethvert demokratisk samfunn bygger på, nemlig deltakelse i det offentlige ordskifte. Myndighetenes forfølgelse av ham er en tydelig tilbakemelding om kraften i Raif Badawis handling, nemlig å ta ytringsfriheten i bruk til kritisk refleksjon. Et avsnitt i et av hans blogg-innlegg som er samlet i boka “1000 piskeslag – Fordi jeg sa det jeg tenkte” (Gyldendal 2015) sier han:

“Ifølge ideen om liberalisme er religioner personlige og spesielle valg. Et liberalt land har ingen religion, hvilket ikke betyr at det er gudeløst. Det betyr å beskytte rettighetene til alle religioner og å pleie dem alle uten forskjell eller å fremme noen over andre. Slike samfunn blankpusser ikke majoritetens religion fremfor minoritetenes. Liberalisme er basert på kunnskap og verdsettelse av et fritt og godt liv for alle. Et slikt syn er i harmoni med religion: begge oppfordrer til godhet, kjærlighet og fred.”

Advokaten, menneskerettighetsforkjemperen og samvittighetsfangen Waleed Abu al-Khair har også tatt i bruk ytringsfriheten til kritisk refleksjon, men hans viktigste bidrag til en fredelig utvikling i Saudi-Arabia er at han konsekvent har stått opp for å forsvare andres rett til ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og for respekten for alle menneskerettigheter.

Han har som modig forsvarsadvokat konsekvent påtatt seg saker som handler om alle menneskers rett til å ta del i samfunnet og bidra – også de menneskene som i Saudi-Arabia er utsatt, diskriminert og marginalisert, f.eks. kvinner, religiøse minoriteter og mennesker som utfordrer religiøse dogmer. I Saudi-Arabia er dette et svært kontroversielt og i brede lag av samfunnet et upopulært standpunkt å ta. Det gjelder også hans forsvar av Raif Badawi. Han har videre forsvart kvinneaktivister og en lang rekke reformatorer og systemkritikere som har blitt straffeforfulgt fordi de har utfordret myndighetene gjennom å ta til orde for reformer i det strengt konservative og autoritære landet.

I dag soner de aller fleste menneskerettighetsforkjemperne og reformtilhengerne lange fengselsstraffer. Innen Abu al-Khair selv ble fengslet, utfordret han også mangelen på forsamlingsfrihet i Saudi Arabia gjennom å åpne sitt eget hjem for et ukentlig og åpent debattforum der så vel politiske som religiøse emner ble diskutert. Et av mange tiltalepunkter mot ham, var nettopp denne virksomheten – i tillegg til at han har brukt internett og sosiale medier som plattform for kampen for å forsvare ytringsfriheten og alle andre menneskerettigheter. Abu al-Khair var den første menneskerettighetsforkjemperen som i 2014 ble dømt etter Saudi-Arabias nye antiterrorlov. Loven opererer med en så vag definisjon av terrorvirksomhet at nettopp all kritisk refleksjon i det offentlige rom kan dømmes som terror.

Rett før Waleed Abu al-Khair ble fengslet i april 2014 og dømt til 15 års fengsel, skrev han dette:

“I Saudi-Arabia står vi overfor en spesiell utfordring – utfordringen å være fri og tro mot seg selv, sitt indre jeg, og å kunne være en forsvarer for menneskerettighetene stilt overfor en politisk makt som tar i bruk alle sine ressurser og muligheter for å kontrollere rettsvesenet i den hensikt å få sendt deg i fengsel og gjøre deg taus.”

Nobelkomiteen har tidligere understreket ytringsfriheten som forutsetning for fred, og skrev i tildelingen av Nobelprisen i 2010 til Liu Xiaobo:

“…The Norwegian Nobel Committee has long believed that there is a close connection between human rights and peace. Such rights are a prerequisite for the “fraternity between nations” of which Alfred Nobel wrote in his will. (…)The Nobel Committee’s intention has been to say something about the relationship between human rights, democracy and peace. And it has been important to remind the world that the rights so widely enjoyed today were fought for and won by persons who took great risks.”

Vi håper Nobelkomiteen vil vurdere nominasjonen av Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair. Fredsprisen til disse to vil gi en viktig anerkjennelse både av deres personlige mot til å ta i bruk ytringsfriheten for å bidra til reformer og fredelig utvikling av samfunnet der alle borgere har frihet og mulighet til deltakelse, men samtidig også være et sterkt signal om at nettopp å tillate fredelig debatt og meningsutveksling er en forutsetning for å hindre utvikling av en frustrasjon og følelse av avmakt og marginalisering som gjødsler grunnen for vold og konflikt.

Deres arbeid for tros- og ytringsfrihet i et totalitært regime som Saudi-Arabia er både modig og viktig. Hvis årets pris tildeles de to, sender verden et signal til Saudi-Arabia som regimet ikke kan ignorere. Det vil også være en solid honnør til Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair, og til alle som våger å stå opp for frihet og rettferdighet. De fortjener fredsprisen, ikke pisken.

Med vennlig hilsen

Karin Andersen og Snorre Valen
Stortingsrepresentanter, SV

03

02 2016

Var det ikke ondskap som skulle bekjempes?

imageI et land som år etter år er kåret til verdens beste land å bo i, er « godhet» blitt et skjellsord. Hvordan skjedde det?
Ikke tilfeldig. Det er gjennomtenkt og kynisk og det brukes til å endre vår kultur og våre verdier. Det er ekstrem høyreideologi, der den som tenker fellesskap og humanisme, stemples som dum og skadelig og begreper som « effektiv pengebruk» skuler usosiale kutt og ansvarsfraskriving.
Det Norge som jeg er stolt av å ha vokst opp har ført en bistands og flyktningpolitikk forankret i den humanistiske arven og kristne nestekjærlighetstanken.
*I mitt hode er det ondskapen som skal bekjempes. Ondskapen i verden driver folk på flukt. Å bekjempe denne ondskapen ved å ta ansvar for å berge livet til og behandle folk som må flykte fra IS og Taliban humant, blir nå stemplet som «godhetstyrrani». Det skal ikke få stå uimotsagt.
FRP gjentar bløffen om at Frp vil «hjelpe dem der de er».
For det første, hvis Frp mener at dette, så gjør det da, for det gjør dere ikke! Hittil er det bare prat og brukt som unnskyldning for ikke å ta ansvar noe sted.
Det var nettopp mangel på penger til nærområdene som gjorde at FN’s rasjoner til mat i flyktningeleirene ble halvert og at barna ikke fikk skolegang i leirene på mange år, som utløste flyktningestrømmen. Hvis Frp som sitter i Regjering med finansministeren hadde ment det de sier, hadde de foreslått å øke hjelpen slik organisasjonene har bedt om. Men nei, det har ikke skjedd og i budsjettet nå stemmer de ned SVs forslag om å gi mer hjelp i nærområdene. Altså en ren bløff.
Frp i Regjering har ikke løftet en finger med ett eneste initiativ for at europeiske land skulle finne felles ansvarsdeling i krisen. De har sittet og sett på at samarbeidet har brutt sammen, at rike land forsøker å velte hele byrden over på fattige naboland. Å tro at de skal finne seg i det og ikke skysse folk videre, er utilgivelig naivt. Når det så skjer, later de som om det er helt overraskende at flyktningene kommer til Norge. Og regjeringen hadde forberedt mottaksapparatet så dårlig at det oppstod kaos. Men Frp tar ikke ansvar for dette heller, de skylder bare på andre for alt som skjer, også når de selv sitter med makta. De kunne økt hjelpe i nærområdene slik som behovet er, men gjorde det ikke. De kunne forsøkt å finne ansvarsdeling som kunne stoppet kaoset, men gjorde det ikke. De kunne forberedt mottaksapparatet på økning, men de la heller ned mottak i fjor vår.
Når kaoset oppstår, skylder FRP på flyktningene for kutt i velferden til fattige i Norge. Det er både usant og dypt uredelig. Kutten til pensjonister, uføre, aleneforsørgere osv. har Frp fremmet i flere år, uansett om det har kommet mange eller få flyktninger. Men nå har de funnet en « syndebukk» som skal gis skylda for de usosiale angrepen som nå kommer på vanskeligstilte i Norge. Dette kunne vært unngått ved å fjerne skattelettene til de mest formuende, men de ble skjermet, mens de fattigste og uføre fikk kutt.
Velferdsstaten bryter ikke sammen på grunn av de fattige. Velferdsstaten bryter sammen fordi de rikeste slipper å betale skatt. Bløffen om at denne skatteletten skaper arbeidsplassene er naivt og udokumentert. Det gjøres fordi Frp og Høyre vil ha større forskjeller på fattig og rik. De sterkest og rikeste skal « bæres på gullstol» og slippe og bidra til spleiselaget. Det er blåøyd, dyrt, ikke framtidsrettet og usosialt.
Og det blir dyrt hvis ikke de som trenger beskyttelse og får bli, raskt blir integrert og kommer i arbeid. Det blir de ikke av å bli sittende passive på mottak i årevis slik Frp mener de skal. Det blir de ikke av at barn ikke skal få være sammen med foreldrene sine eller at de ikke skal vite om de får bli eller ikke før det har gått mange år. Her må det tenkes nytt. Rask saksbehandling, rask bosetting, mer språkopplæring og muligheter til å jobbe, foreslår Sv, men Frp er mot de som kunne gjort flere flyktninger til bidragsytere raskt.
Å hjelpe er et valg. Det blir lett en vane. Når du først har sett nøden i et annet menneskes øyne, eller har kjent den selv, blir den så lett å kjenne igjen. Og det nytter å hjelpe. Noen kroner eller hjelp til å finne fotfeste kan bety alt for noen, men gjør deg knapt til et godt menneske. Før het det solidaritet, og det var en logisk sak. Det kommer nemlig ingenting til en lukket hånd.
Før het det kjærlighet. Nå kaller et regjeringsparti det for «tyranni».
Da må det sies høyt: det er ikke godhet det er for mye av i verden, det er for mye ondskap.

06

01 2016

Allemannsretten må inn i grunnloven

imageAllemannsretten er frihet. Den må grunnlovsfestes.

Grunnlovsforslag
(2015-2016)
Dokument 12:​(2015-2016)

Grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås og Bård Vegar Solhjell
om åending i Grunnloven (grunnlovsfesteing av allemannsretten.)

Til Stortinget

Bakgrunn
Grunnloven fastsetter visse grunnleggende regler for vår styreform og om grenser for statsmaktenes handlefrihet i form av menneskerettigheter. I tillegg til de menneskerettighetene som opprinnelig fremgikk av Grunnloven, har Stortinget etter hvert innarbeidet bestemmelser om en rekke andre grunnleggende, konvensjonsfestede menneskerettigheter, og bestemmelser om vern av miljøet og om statens plikt til å sikre at vi kan livnære oss av vårt arbeid.
I tillegg til å sikre vern av et stort antall friheter og rettigheter, uttrykker slike bestemmelser viktige verdier som samfunnet bygger på.
Allemannsretten i Norge springer ut av hevdvunnen, århundregammel sedvane.
Allemannsretten er en samlebetegnelse på retten alle har til å være i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemannsretten består av de tre hovedelementene ferdsels-, oppholds- og høstingsrett. Turer til fots og på ski, riding, sykling, telting, bading, båtliv, plukking av bær og sopp og fritidsfiske i sjøen gir viktige eksempler. Retten gjelder primært i utmark, men vinterstid også på dyrket mark og den gjelder i regulerte områder.
Allemannsretten, slik den i dag er regulert i blant annet friluftsloven av 1957 med senere endringer, har bidratt til å forme oss som samfunn og som enkeltmennesker, til å konstituere vår kultur og vårt hverdagsliv og vårt syn på det å være innbygger. De muligheter til ferdsel, høsting og opplevelse som den legger til rette for, er svært sentrale for oss. Det at alle kan bruke naturen, høste og ferdes fritt uavhengig av privat eiendomsrett, er et så stort gode at det fremstår som umistelig.
Allemannsretten har bidratt til å utjamne økonomiske forskjeller. I tidligere tider kunne den såkalte uskyldige nyttesretten bety forskjellen mellom liv og død for fattigfolk. I vår tid er den et viktig symbol på en frihetlig og likeverdig grunnholdning i synet på alle innbyggere i landet. Den bygger fellesskap og binder folk sammen i opplevelser. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen (allemannsretten) er en verdi som gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet er for alle. Mange brukere av allemannsretten er også selv grunneiere og vil derfor ha både forståelse for og stor nytte av retten.
Det kan virke som om allemannsretten står fjellstøtt i Norge, men både i strandsonen og på fjellet er den hver eneste dag under press fra både grunneiere, utbyggere og det offentlige. Allemannsretten er i seg selv ikke til hinder for kommersiell bruk av utmark eller bruk av utmark til utvikling av veier, jernbane osv. til fellesskapets beste. Omfanget av nye aktivitetsformer, knappere arealressurser, økt folketall, konflikter i strandsonen og krav om betaling for bruk av naturen (skiløyper m.m) er likevel eksempler på forhold som i sum kan true så vel allemannsrettens naturgrunnlag som muligheten for å utnytte allemannsretten på den måten vi har vært vant til.
Allemannsretten kan altså ikke tas for gitt. Forslagsstillerne mener derfor at tiden er inne til å grunnlovsfeste allemannsretten som en grunnleggende, konstituerende frihet i Norge.
Det er særlig grunn til å fremme et slikt grunnlovsforslag i 2015, som er friluftslivets år.
Grunnlovfesting av allemannsretten vil gi et vern mot raske og tilfeldige endringer. Eiendomsretten nyter allerede sterk grunnlovsbeskyttelse og vern etter internasjonale rettsregler som Europakonvensjonen om menneskerettigheter. Når eiendomsretten er grunnlovsfestet, bør også allemannsretten grunnlovfestes.
Siden naturen er grunnlag for alt menneskelig liv, må naturgrunnlaget forvaltes på sine egne premisser og med sikte på bevaring for etterslekten. At plikten til å sørge for et slikt vern allerede er fastsatt i Grunnloven § 112, har stor betydning også i relasjon til allemannsretten.
Samtidig vil grunnlovfesting av allemannsretten innebære at alle lov- og forvaltningsvedtak må ta tilbørlig hensyn til grunnlovsbestemmelsen og ligge innenfor de rettslige grensene den setter.
Andre land i Europa har ikke allemannsrett i samme forstand som i Norge. Mange land har likevel lovgivning som i varierende grad sikrer befolkningen adgang til naturen og rett til å bruke privat eiendom til rekreasjonsformål. Sverige har grunnlovfestet en allemannsrett. Bestemmelsen i Regeringsformen (RF) kap. 2 § 15 tredje ledd fastslår at ”Alla ska ha tillgång till naturen enligt allemansrätten …”
Grunnlovfesting etter et av de alternativene som foreslås nedenfor vil ikke innebære noen fastlåsning til et detaljert innhold i begrepet allemannsrett. Innhold og betydning har variert med tid og samfunnsforhold. Grensen mellom eiendomsrett og allemannsrett er dynamisk og kan justeres av lovgiver. Høyesterettsdommen i Rt. 2005 s. 1985 er et eksempel på dette, der allemannsretten ga en del av grunnlaget for å akseptere den nye lovbestemmelsen om fri fiskerett i ferskvann for barn som da nylig var blitt vedtatt.
Tolkningen av en ny grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må ta utgangspunkt i dens hovedinnhold slik det på vedtakstidspunktet følger av hovedreglene i friluftsloven og annen aktuell lovgivning. Senere lovbestemmelser vil fortsatt kunne justere allemannsrettens nærmere innhold etter skiftende sosiale og miljømessige forutsetninger. Nye bestemmelser som i vesentlig grad svekker allemannsrettens innhold i forhold til det som gjelder på vedtakstidspunktet, vil derimot ikke kunne vedtas.
Forslagsstillerne antar at der er mest aktuelt å vedta en grunnlovsbestemmelse som vil gi en plikt og begrense handlefriheten til stat og kommuner. I siste instans vil en bestemmelse av denne karakter likevel også kunne påberopes for domstolene i saker der for eksempel grunneierrettigheter og rett til ferdsel, sanking osv. står mot hverandre. Dette gjelder allerede fordi bestemmelser om eiendomsrett mv. vil måtte tolkes i lys av allemannsretten.
Tilgangen til å drive friluftsliv er sentral i allemannsretten, men allemannsretten omhandler også andre formål. Muligheten til fri ferdsel er viktig, og dette hensynet er viktig i kommunenes arealforvaltning. I eldre tider var nytteformål viktigst. Fortsatt er dette en viktig del av allemannsretten i forbindelse med undervisning, visse typer av næringsvirksomhet, sanking av sopp og bær mv.
En grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må tolkes og anvendes i lys av grunnlovsvernet for natur, helse og miljø. Forutsetningen er alltid at aktiviteten som drives på grunnlag av allemannsretten må drives hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Allemannsretten er dessuten begrenset av lovgivning og forskrifter om naturmangfold, vannressurser, motorferdsel og annet. Særregler om båndtvang, bålforbud og restriksjoner ved drikkevann gir eksempler på begrensninger av mer lokal karakter.

Ulike alternativer til ny tekst
En mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen med utgangspunkt i friluftslovens formålsparagraf, der sikring av utøvelsen av friluftsliv er sentral. I nedkortet form kunne bestemmelsen i så fall lyde:

«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.»

Denne versjonen refererer til en «rett» for allmennheten som forutsettes å eksistere, og det vil i sin helhet være tale om en pliktbestemmelse.
På samme måte som i andre grunnlovsbestemmelser som benytter tilsvarende uttrykk (se blant annet § 92 om «menneskerettighetene» og § 108 om den samiske folkegruppe), vil «statens myndigheter» også omfatte offentlige myndigheter utenfor staten selv, så som kommuner og fylkeskommuner.

En annen mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen etter mønster av den streke og klare formuleringen i § 117 (om odels- og åsetesretten). Den kunne i så fall lyde:

«Allemannsretten må ikke oppheves.»

To andre muligheter er å utforme grunnlovsbestemmelsen med en klar og positiv formulering:

«Allemannsretten skal stå ved lag.»

eller:
«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.»

Plassering i grunnlovens tekst
Den foreslåtte bestemmelsen kan enten vedtas som en separat paragraf eller legges til i en allerede eksisterende paragraf, hvor § 105 (om eiendomsrett) eller § 112 (om miljøvern) antas å ville passe best.
Som separat paragraf er det det ledige paragrafnummeret 111 som peker seg ut. Dette ville passe godt også fordi den står i umiddelbar sammenheng med § 112 om miljøvern. Forslaget om en separat paragraf (§ 111) fremmes som det primære alternativet.
Det andre alternativet vil være innpasning av bestemmelsen i § 112 som nytt tredje ledd (før pliktbestemmelsen i nåværende tredje ledd). Nåværende tredje ledd i § 112 vil da bli nytt fjerde ledd. Statens plikter om å iverksette tiltak etter denne bestemmelsen vil da også måtte gjelde for allemannsretten.
Den ovenfor nevnte bestemmelsen i kap. 2 § 15 i Sveriges Regjeringsform er inntatt som tredje ledd i bestemmelsen om vern av eiendomsrett. Dette har imidlertid sammenheng med at andre ledd i denne paragrafen går vesentlig lengre enn den norske i å verne mot såkalte rådighetsbegrensninger uten erstatning. Som tillegg til en bestemmelse som i det alt vesentlige verner mot ekspropriasjon uten full erstatning (som den norske § 105) er sammenstillingen mindre nærliggende. Samtidig kan det hevdes at slik uskyldig nyttesrett som allemannsretten åpner for, innebærer et element av verdioverføring fra grunneieren til (andre) brukere uten at det utløser krav på erstatning. Forslagsstillerne finner derfor grunn til å ta dette plasseringsalternativet med blant grunnlovsforslagene som alternativ 3.

Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

I
​​
Ny § 111 skal lyde:
Alternativ 1A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 1B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 1C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 1D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

​​​​II

Ny § 112 tredje ledd skal lyde:

Alternativ 2A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 2B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 2C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 2D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

Felles for alternativ 2 A, B, C og D:

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

​​​​III

Ny § 105 andre ledd skal lyde:

Alternativ 3A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 3B (bokmål og nynorsk):

Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 3C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 3D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

17. desember 2015

Karin Andersen Heikki Eidsvoll Holmås Bård Vegar Solhjell

16.12.2015 http://dokumentlager/Parti/SV/Fraksjoner/Energi/dok/Grunnlovsforslag/SVs grunnlovsforslag allemannsretten uke 51.docx

20

12 2015

Flyktningekrise og forlik

Dødsens alvor for flyktningene, politisk spill i Norge.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Den norske Regjering har heller ikke tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det vimageentetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige oppholdstillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, kommer en rekke litt vage forslag på integrering som er OK, men det er for slapt. Og ingenting av dette skal behandles sikkelig i Stortinget, kjøres gjennom uten komitebehandling eller høring. Det er spillet mellom partiene som er viktig og kranglingen mellom de såkalte forlikspartene er i full gang om hvem som vant og hva de egentlig har vedtatt. Det er flyktningene og samfunnet som må være det viktige, ikke hvem som “leker ” med hvem.
SV fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.

19

12 2015

SV foreslår bedre bostøtte.

Bostøtta må bedres.

Det er dyrt å bo og det er husleie og lån til bolig som knekker privatøkonomien til mange.
Boligprisene øker mye mer enn trygdeytelse og lønningene til lavtlønte.

Egenandelene har faktisk ikke blitt justert overhodet siden termin 7/2013. I samme periode har G, som blant annet danner grunnlaget for økningen i trygder og pensjoner økt med 5,7 %. Da sier det seg selv at svært mange bostøttemottakere får avslag på grunn av for høy inntekt, og de fleste andre mottakere får en reduksjon i støtten.
Da bostøtta ble lagt om i 2009 var målet at i løpet av 3 år skulle antall som kunne få bostøtte øke med 50%.
I 2014 var det 112300 husstander som fikk bostøtte, i 2016 sier Regjeringa at det bare er 99600 som får bostøtte. Og det skjer ikke fordi andelen med lav inntekt har gått ned. Gapet mellom hva du kan få i bostøtte og hva det koster å bo øker og folk med veldig dårlig råd faller ut av ordningen.
Bostøtta må oppjusteres systematisk og i takt med økning i boligpriser og økninger i trygder og lave lønninger, slik at flere får bostøtte og at noen får dekket større andel av boutgiftene sine enn i dag.
Husleie betales ikke i prosent av inntekt, men i kroner og øre og derfor må bostøtten reguleres hvert år på en slik måte at kronebeløpet den enkelte får, kompenserer kronebeløpet utgifter øker med.
Boutgiftstaket løftes i takt med prisutvikling og særlig må det til et løft for store barnefamilier.
Sv fremmer forslag om ny og systematisk oppjustering av bostøtta hvert år, i forbindelse med budsjettet og det skal stemmes over på Torsdag.
Dette medlem foreslår derfor følgende.
Stortinget ber regjeringen legge fram endringer i bostøtten som sikrer at inntektsgrensene og boutgiftstaket reguleres slik at dekker de faktiske økningene i boutgiftene.

 

https://www.leieboerforeningen.no/Aktuelt/tabid/277/ID/1171/Husbankens-bosttte-en-svekket-ordning.aspx

01

12 2015