Karin Andersen

Det var med store ord og bryskt blikk Høyres Røe Isaksen skrev i Dagsavisen tirsdag i forrige uke. Når Høyre skal gjøre noe med fattigdom har de tre metoder. Den første er å gjøre de fattige enda fattigere, den andre er å nekte folk å be om hjelp slik de gjør med tiggeforbudet de har vedtatt. Og den tredje er å se bort fra forskningen som så klart forteller oss at Høyres metoder bare leder til mer fattigdom.

Dette er fattigdomslinja og ikke arbeidslinja. Høyre sprer fordommer både om arbeidsløse og om SV. Arbeidslinja må bygge på kunnskap, kvalifisering, inkludering og arbeid mot diskriminering. Ved å redusere utrygghet og ved å hjelpe folk med de problemene de har, vil flere makte å få og beholde jobbene sine.

SV jobber for at det skal bli enklere å bruke flere stønadsordninger som inntekt under utdanning og kvalifisering og arbeidsutprøving. Det er arbeidslinja. Høyres tror at det er for fett og for lett å være uten arbeidog inntekt og vil kutte i ytelsene. Denne fattigdomslinja er SV uenig i.

Skal arbeidslinja med rette kunne kalles arbeidslinja må man forholde seg til virkeligheten for dem som sliter og ikke til fordommene blant høyrefiffen. Det sterkeste beviset på at Høyre tar feil er deltakelsen i arbeidslivet. Høyre tegner stadig opp et bilde av at Norge er en nasjon av latsabber. Det er usant. Sannheten er at nesten ingen land har så høy yrkesdeltakelse som Norge. Det har vi samtidig med at vi har anstendige ytelser til folk som er syke eller fattige.

Friheten for enkeltmennesket til å kunne be om hjelp i ytterste nød er helt grunnleggende, derfor stod SV bak forslaget som førte til opphevelse av løsgjengerloven i 2005.  En kan ikke forby sosial nød. Det er ingen som ønsker tigging, men en kan ikke forby alt en ikke liker. Det fører galt avsted.

Likevel kan det ligge forhold bak tigging som man er nødt til å ta på største alvor. Derfor er organisert tigging forbudt, det samme gjelder pågående og truende tigging og vi har selvsagt et forbud mot menneskehandel. Derfor kan ikke Høyres ønske om å jage folk som tigger være noe annet enn et ønske om å drive renovasjon. Når du vil bruke politiet til å fjerne folk som sitter rolig og ber om hjelp kan det ikke handle om annet enn at vi skal slippe å se fattigdommen.  Likevel forsvinner ikke folk med alvorlige problemer og nød selv om man vedtar det.

Det er vanskelig å se for seg noe som helst som blir bedre av et forbud mot tigging. Det er helt klart at rusproblemet i samfunnet ikke blir mindre av dette, snarere motsatt. Rus kan man bare jobbe mot ved å sørge for bedre behandling. De politiressursene vi har må vi heller bruke på å ta bakmenn istedenfor å jage brukerne.

En annen del av tiggepolitikken, og som jeg mistenker er det Høyre egentlig vil gå løs på, er jo romfolket. De jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV vil advare Høyre mot den veien partiet nå velger, den kan føre riktig galt av sted.

Skal rombefolkningen kunne komme ut av elendigheten som driver dem hjemmefra mener SV at europeiske land samarbeide om tiltak som bedrer nøden. I disse finanskrisetider kuttes velferd i nesten alle land, og nøden øker. Romfolket får neppe noen skikkelig hjelp noe sted. Norge må se om vi kan bruke EØS-midlene til tiltak i hjemlandene som bedrer romfolkets kår.

Jeg frykter at det Høyre gjør vil gå særlig ut over Romfolket. De ugleses og jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV mener vi må sette inn tiltak mot nøden og ikke mot menneskene som er i nød. Det handler om anstendighet for de som har det aller tøffest.

Det 2 år siden Eurokrisa eksploderte. Før det kom finanskrise. To alen av samme stykke, som rev vekk tryggheten, arbeidet, hus og hjem og velferden for millioner av mennesker som var totalt uten ansvar og skyld i krisa.
Hvor er kritikk av kapitalismen som har skylda for krisa, spør Rolf Amdal i HA. Det gjør han rett i. Men kritikken framføres den, sist på 1 mai på torget i Hamar det jeg i min tale brukte mye tid på det.
Og venstresida er på banen. Sikkert ikke tungt og godt nok, men jeg regner med han har fått med seg at på Island har SVs søsterparti hatt finansministeren etter at høyrepartiene kjørte Island i grøfta og de har ryddet opp, langt mer vellykket enn i andre land. I Nederland er SVs søsterparti nå nesten størst etter at Høyrevridd regjering har som andre høyrevridde regjeringen ensidig sender regningen for egne unnlatelsessynder, til vanlig arbeidsfolk. I mange andre land er venstresida i siget, men dessverre er også nasjonalister og høyreekstreme det. Spørsmålet er vel om sosialdemokratiet virkelig har tatt situasjonen inn over seg og har noen mottrekk som virker.
Det som skjer nå er ikke en økonomisk krise, men en politisk bestemt sosial katastrofe. Den medisinen som skrives ut, gjør ikke pasienten frisk, den dreper lands og enkeltmenneskers mulighet til å klare seg.
Det er høyrepolitikk med frie kapital og finansmarkedet, økonomi basert på spekulasjon og ikke produksjon og fri tilgang skatteparadiser, som har skapt krisa. Folk jobber i Hellas. Mer enn oss. Men når nesten ingen betaler skatt, de rikeste ingenting, går det galt. Når bankene blir så store at ikke noe land kan tillate at de går konkurs, går det galt. Staten må gå inn å redde bankene ellers går samfunnet i stå. Da må staten låne mye mer enn de burde og det er det som er bankkrisa nå. Ikke at folk har for mye velferd og fellesgoder, men at gjelden spekulantene har veltet over på statene, må betales med kutt i pensjoner, lønninger, arbeidsplasser, skole og helse til vanlige folk. Som alltid sitter de igjen med regninga for festen de aldri var på.
Og kuttene i velferd hjelper ikke, de bare skader. Nå står 40 prosent av ungdommen i Spania uten jobb. En hel generasjon klare for livet føler seg kastet på dynga. Har hatt møte med organisasjonen Indignados ( de indignerte). Velutdannet unge mennesker som er helt uten håp. De er sinte. Vi må sikre at de retter sinnet rett veg,- nemlig oppover mot finansakrobatene og mot politikere som har latt kapitalismen herje fritt.
I Hellas kuttes offentlige budsjetter og tusenvis av lærere, sjukepleiere og politifolk skal vekk.
Mer privatisering er høyresidas svar. Da mener de alt blir bra og billig. OG de bruker gjerne bruker en kvinnelig gründer som vil hjelpe eldre som eksempel. Vel hadde det vært slik hadde vi ikke hatt noe problem. Men det er ikke det saken handler om. Den handler om store internasjonale selskaper som har adresse, ja nettopp i skatteparadis. Selv vil de ikke bidra til felleskassa, men de stikker gjerne sugerøret sitt ned i den for å hente opp store fortjenester til sine eier,e som heller ikke betaler skatt. Men det må de ansatte og alle vi andre. Hva tjener de penger på? Jo det er de ansattes lønns og arbeidsvilkår. Blir det bedre kvalitet og blir det billigere? Nei det er gjort grundige undersøkelser i Sverige om dette, under en borgelig regjering. De likte ikke resultatet, men det viste det vi visste. Kvaliteten er heller litt dårligere, de ansatte taper lønn og stort i pensjon og overskuddet føres ut av landet og havner ja hvor tror dere?
Nettopp, – i skatteparadiser.
Dette er en dårlig deal for alle, bortsett fra eierne av selskapene. Dette har vi ikke ei skattekrone å kaste bort på. Ansatte skal ha trygge faste jobber, rett til heltid og god pensjon. Det fortjener de for de gjør de viktigste jobbene og det de eldre fortjener den beste kvaliteten på omsorgen.
Og venstresida står ikke helt uten svar som Amdal påstår. Her er noen av de viktige. Det trengs politisk styring over finanssystemet, inkludert offentlig styring av banksektoren, mer spredt eierskap, mer fellesskap og ikke minst produksjon av nyttig varer og velferdstjenester, og ikke spekulasjonsøkonomi.
Tetter vi ikke smutthullene spekulantene har i skatteparadisene, vil krisene komme, om att og om att, uansett hvor riktig enkeltmennesker og land oppfører seg.
Hvis vi ikke tar styringa og innfører skatt på finanssektoren vil pengene fortsatt brukes til skadelig spekulasjon og ikke til framtidas arbeidsplasser.
• I tilegg kan nevnes
Revisjon og gjennomgang av eksisterende gjeld, inkludert restrukturering og ettergivelse av gjeld. Långiverne må ta store deler av tapene.
• Samordnet økning i skatt på formuer og overskudd og felles kamp mot skatteunndragelser. Skattepolitikken skal ha som mål å utjevne økonomiske forskjeller.
• Stoppe nedskjæringspolitikken. Innbyggernes grunnleggende sosiale og økonomiske behov må gå foran hensynet til finansmarkedene.
• Flere av offentlige tjenester og mindre anbud.
• En politikk for utvikling av industri og offentlige investeringer som kan bidra til å redusere ubalansen i utviklingen mellom ulike land og regioner. Politikken må fremme økt sysselsetting, økologisk utvikling, og utvidede sosiale rettigheter i hele Europa.

Gratulerer med dagen alle sammen.
1 mai er den internasjonale dagen for solidaritet, rettferdighet og mot all undertrykkelse, alle de verdiene som gjør et samfunn godt og trygt å bo.
Kampen for framtida, – for hverandre nytter, det er historien bevis på. Folk forandrer verden. Arbeiderbevegelsen former verden med verdiene rettferdighet, fellesskap og frihet. De ville gjøre virkelighet av drømmen i det fantastiske diktet Til ungdommen, Solskinn og brød og ånd, eies av alle.
Diktet har gitt trøst, håp, fellesskap og mot i ei mørk tid for oss alle.
For det er en spesiell 1. mai. Det på går en rettssak etter terrorangrepet på Regjeringen, på AUF på Utøya, et attentat mot alt 1. Mai står for.
Forrige torsdag samlet folk seg der folk samler seg i dag og sang Barn av regnbuen.
”sammen skal vi leve, hver søster og hver bror”, – for det er det det handler om.
En fredelig og sterk markering av at vi ikke lar oss skremme eller splitte.
I dag runger arbeidersangene utover de samme gater og torg.
De sangene uttrykker det samme ønsket og de samme verdiene morderen prøvde å ta fra oss. Men vi synger videre.
Han klarte det ikke!
Og selv om mange familier har opplevd det aller verste, så grusomt at vi andre ikke kan fatte, har de samme menneskene maktet å samle oss andre og slått ring om friheten og demokratiet.
Nå har vi alle et særlig ansvar for å ta vare på de som ble direkte rammet, og å ta ekstra godt vare på de verdiene og den framtidstroa morderen forsøkte å skyte i stykker.

Kampen mot morderens ideologi må tas åpent, kraftfullt og uten å nøle.
Terrorhandlinger var en manns verk, men ideologien og de politiske vrangforestillinger som lå bak, springer ut fra et verdenssyn han ikke er alene om.
Nå ett år etterpå er disse høyreekstreme synspunktene dagligdagse i kommentarfeltene i media, på sosiale medier og i min epostboks. Det flommer over av hat, mot andre mennesker, mot demokrati, mot fredelig sameksistens mellom ulike mennesker. Og mot likestilling og for undertrykking av kvinner. Selvutnevnt diktatorer som hisser til vold, spiller på frykt og som har null respekt for andre.
Lenken mellom disse ideene og Holocost og Breivik er tydelig.
Jeg kommer aldri til å forstå verken Holocost eller terrorhandlingene.
Men en ting vet jeg. De er to alen av samme stykket.
Breivik, et enkeltmenneskes politiske fanatisme og stormannsgalskap.
Holocost det samme politiske synet satt i system.

Stilt overfor slik råskap og hat spør vi oss slik Nordal Grieg gjorde i sangen Til ungdommen. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Og han svarer:
Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd, Troen på livet vårt, menneskets verd.

Og det er det som står på spill. Menneskets verd.

Der forskjellene mellom fattig og rik øker, der vokser arbeidsløsheten, håpløsheten, utryggheten og fremmedfrykten. Krenkede mennesker trenger vår solidaritet. For utrygghet og håpløshet kan gi grobunn for farlig nasjonalisme.
Letingen etter syndebukker fører nesten alltid til ” De andre”, de fremmede, de som ser annerledes ut. De har sikkert skylda. Det sparkes sjelden oppover, bare nedover, på de som er i en ennå verre situasjon.

Og jeg vil si så strek jeg kan. Terrorister er aldri fattigfolks forkjempere. De er aldri undertryktes talerør. De er kun opptatt av seg selv, men hvis de klarer å piske opp hat mot andre og tilby fellesskap til noen som har mistet alt håp og som opplever seg utstøtt, ubrukelig, kan de få oppslutning, og ved det mot til å gå videre.
Derfor er det så uendelig viktig at vi kan gi alle folk, uavhengig av hvem de er gode fellesskap og god tilhørighet, i nabolag, på arbeidsplassen, i kommunen og i landet.
For det er ikke forskjelligheten som er farlig. Det er mangel på tilhørighet og respekt som er farlig og fører til hat.

Derfor er alt vi gjør for at barn og unge skal lykkes i å realisere sin evner, føle mestring og framtidstro så viktig.
Derfor er muligheten til å få jobb så viktig.
Derfor er forslaget om en bedre boligpolitikk som LO lanserte i dag så viktig.
Bolig er et hjem. Det trenger alle, men nå har det blitt for dyrt for mange unge, for ikke å snakke om hvor umulig det er fr mange vanskeligstilte på trygg og uten arbeid. Hvordan skal de ha råd til et hjem?
Derfor må vi bygge flere boliger og sikre at prisen på flere av dem blir lavere enn nå, slik at alle kan bo trygt.

I morgen er det 2 år siden Eurokrisa eksploderte. Før det opplevde vi finanskrise. Også 2 alen av samme stykke, som rev vekk tryggheten, arbeidet hus og hvem og velferden for millioner av mennesker som var totalt uten ansvar og skyld i krisa.
Nå står 40 prosent av ungdommen i Spania uten jobb. 40 prosent, en hel generasjon klare for livet, kastet på dynga.
I Hellas kuttes offentlige budsjetter og tusenvis av lærere, sjukepleiere og politifolk skal vekk.
Det som skjer er ikke en økonomisk krise men en politisk bestemt sosial katastrofe. Den medisinen som skrives ut, gjør ikke pasienten frisk, den dreper lands og enkeltmenneskers mulighet til å klare seg.
Det er høyrepolitikk med frie kapital og finansmarkedet, økonomi basert på spekulasjon og ikke produksjon og fri tilgang skatteparadiser, som har skapt krisa. Folk jobber i Hellas. Mer enn oss. Men når nesten ingen betaler skatt, de rikeste ingenting, går det galt. Når bankene blir så store at ikke noe land kan tillate at de går konkurs, går det galt. Staten må gå inn å redde bankene ellers går samfunnet i stå. Da må staten låne mye mer enn de burde og det er det som er bankkrisa nå. Ikke at folk har for mye velferd og fellesgoder, men at gjelden spekulantene har veltet over på statene, må betales med kutt i pensjoner, lønninger, arbeidsplasser, skole og helse til vanlige folk. Som alltid sitter de igjen med regninga for festen de aldri var på.
Og disse kuttene hjelper ikke, de bare skader.
Det trengs politisk styring, mer spredt eierskap, mer fellesskap og ikke minst produksjon av nyttig varer og velferdstjenester, og ikke spekulasjonsøkonomi.
Tetter vi ikke smutthullene spekulantene har i skatteparadisene, vil krisene komme, om att og om att, uansett hvor riktig enkeltmennesker og land oppfører seg.
Hvis vi ikke tar styringa og innfører skatt på finanssektoren vil pengene fortsatt brukes til skadelig spekulasjon og ikke til framtidas arbeidsplasser.

Og arbeid er viktig. Den viktigste saken i 1. mais historie. Ikke rart det for det er arbeid vi lever av, både hver enkelt og hele land.

Arbeid er den viktigste fordelingsmekanismen for penger og makt.
Arbeid gir den enkelte frihet og selvbestemmelse, og organiserte arbeidsfolk har skaffet seg politisk innflytelse som har tvunget fram velferd og goder til alle.
Denne makta er så uendelig viktig og den står i fare for vi ser sterke krefter som ønske å svekke fagbevegelsen.
Hvordan. Jo foreksempel ved å ønske at flere skal jobbe som vikarer og at bemanningsbyråer skal være sett på som ordinært arbeid og at fler og fler skal jobbe som innleid. Da vet vi hva som skjer. Færre organiserer seg. Den enkelte ansatte har ikke det nødvendige fellesskapet som skal til for at en kan ivareta sine rettigheter. Den politiske makta som fagbevegelsen har forvitrer, lønningene synker og forskjellene øker.
Derfor er SV i mot vikarbyrådirektivet. Fordi vi frykter at det øker risikoen for at EU vil tvinge oss til å svekke AML slik at flere må jobbe som vikar og innleid og færre få fast jobb.
Det er uenighet i Regjeringen om dette. AP mener direktivet er bra. SV og SP er i mot og det synet deler vi med LO, Unio og YS, en nesten samlet fagbevegelse er som oss i mot at vi skal ta denne store risikoen med bestemmelser som hindre at vikarbruk og innleie i å skli helt ut. Det løsarbeidersamfunnet som høyrepartiene vil ha, er jo nettopp dette arbeiderbevegelsen har sloss mot i all sin tid. Høyrepartiene og arbeidsgiveren er også for direktivet. Men alle 3 regjeringspartier er dundrende enige i at vi ikke vil svekke AML og at vi skal sikre vikarer like lønns og arbeidsvilkår som fast ansatte. Det er jeg glad for.

Og det er sterke krefter som ønsker en svekket fagbevegelse og færre faste jobber. Det ser vi i kampen mot sosial dumping. Det handler både om at folk som kommer til Norge skal behandles like godt og ha samme betaling som norske arbeidstaker. Det er uetisk å utnytte andre. Men det handler også om at stopper vi ikke dette umoralske, men svært lønnsomme utnyttingen av folk, vil det smått om senn gjøre at lønningene til vanlige folk i Norge går ned.
Og det vet høyresida. Derfor har de stemt i mot de viktigste tiltakene mot sosial dumping, slik som solidaransvar for lønn og at tillitsvalgte skal ha rett til å vite om innleide får skikkelig lønn og samme arbeidsmiljø som andre. Og de har klart sagt fra hva de ikke liker. De er i mot fordi tiltakene hindrer konkurranse på lønn.
Det betyr å gå ned i lønn det, for renholdere, bussjåfører, butikkansatte og bygningsarbeidere. Gå ned i lønn for å beholde jobben i konkurranse med folk som desperate etter jobb og finner seg i å bli behandlet dårlig.
Og dette er de samme Høyrepartiene som klager over at det er for mange på trygd her i landet. Hvordan skal folk som fra før har dårlig helse skulle få jobb når det er fritt fram for å leie inn en sprek 25 åring fra Polen og underbetale vedkommende. At flere av den slites raskt ut er en annen stygg side av saken. Jeg har hatt møter med fellesforbundet der de viser til at for eksempel i renovasjonsbransjen holder de innleide utenlandske ansatte bare noen år. Så er de utslitt og sendes hjem. Det er umoralsk og det skaper et arbeidsmarked som er helt umulig for vanlig folk, med vanlig helse og trenger å jobbe fram til pensjonsalderen. Selv i dag er det ikke renholdere som står i jobb til de kan få pensjon. De er utslitt lenge før og klarer vi ikke å stoppe sosial dumping blir det verre for alle og færre vil klare å være i jobb.
Det blir flere syke på trygd og flere med så dårlig lønn at de ikke får endene til å møtes. Ikke bra for noen, uten for de som skal stikke gevinsten i lomma.
Høyresida samler seg nå.
Hva samles de om?
Jo særlig 3 ting.
De vil angripe arbeidstakernes rettigheter og trygghet.
De vil at inntekten til de nederst på rangstigen skal ned
Og de vil slippe finansakrobatene til med sugerør ned i våre kommunekasser ved å sette velferden vår på anbud.

I arbeidslivet vil de ha flere midlertidige og utrygge stillinger, de vil svekke kampen mot sosial dumping og svekke AML regler om arbeidstid. Flere skal jobbe seint og tidlig uten krav på overtidstillegg. Dette arbeidslivet blir verken åpent for flere som trenger å få slippe inn og skulle de lykkes i å presse vanlig folks lønninger ned, vil vi oppleve her i landet det vi ser i andre land, nemlig at folk i full jobb ikke kan forsørge seg selv. at dette er grovt urettferdig er viktig for meg, men det er også skadelig for landet. Dette vil ikke skape verdier, det vil svekke verdiskapingen.

Angrepet på de fattigste er ennå verre. Noen av de sykeste fattige skal klare seg med 70 kroner dagen hvis de ikke finner seg i pisken Erna vil svinge over den. Jeg har kalt denne politikken kunnskapsløs og meiningsløs. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet. Det er ikke er dårlige holdninger og ønske om å leve av trygd som går i arv. Det er de uløste bakenforliggende problemene folk har som går i arv. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og legge mindre vekt på den feilslåtte ideen om at dersom en gir folk trygge ytelser, nok å leve av, så blir det en fattigdomsfelle. Alt snakket om tvang og pisk mot folk som sliter bygger bare opp under fordommer mot folk og gjør at vegen til arbeid blir enda lengre enn før.
Hvis noe er en fattigdomsfelle så er det at mange ikke får den hjelpen de har krav på
I front for disse ideene står Høyre og Erna Solberg. De bryr seg null om fakta som at studier gjort fra Høgskolen i Oslo som viser at folk på sosialhjelp er sykere enn mange på uføretrygd. De trenger helsehjelp, lenge. Kanskje blir de aldri friske. Kanskje de egentlig skulle hatt uføretrygd framfor jobbplikt?
Det er ingen krise at folk som er for syke og har massive problemer får en trygg inntekt. Det er krise hvis de ikke får det. Da øker fattigdommen. Folk får ikke får jobb av å være fattige. Fattigdom er en nedadgående spiral som fører inn i enda mer ulykke.

Den systematiske nedvurderingen og respektløsheten overfor folk som sliter ødelegger mulighetene for mange.

Det siste er privatiseringsiveren, fordi det skal bli så bra og billig. Da må jeg tilbake til skatteparadisene for dette henge nemlig nøye sammen. Jeg ser at Høyresida gjerne bruker en kvinnelig gründer som vil hjelpe eldre som eksempel. Vel hadde det vært slik hadde vi ikke hatt noe problem. Men det er ikke det saken handler om. Den handler om store internasjonale selskaper som har adresse, ja nettopp i skatteparadis. Selv vil de ikke bidra til felleskassa, men de sikker gjerne sugerøret sitt ned for å hente opp store fortjenester til sine eiere som heller ikke betaler skatt. Men det må de ansatte og alle vi andre. Hvor tjener de penger? Jo det er bare en ting å tjene på og det er de ansattes lønns og arbeidsvilkår. Blir det bedre kvalitet og blir det billigere. Nei det er gjort grundige undersøkelser i Sverige om dette, under en borgelig regjering. De likte ikke resultatet, men det viste det vi antok. Kvaliteten er heller litt dårligere, de ansatte taper lønn og stort i pensjon og overskuddet føres ut av landet og havner ja hvor tror dere?
Nettopp, – i skatteparadiser.
Dette er en dårlig deal for alle, bortsett fra eierne av selskapene. Dette har vi ikke ei skattekrone å kaste bort på. Ansatte skal ha trygge faste jobber, rett til heltid og god pensjon. Det fortjener de for de gjør de viktigste jobbene og det de eldre fortjener den beste kvaliteten på omsorgen.

Noen ganger må jeg tenke på hvor heldig jeg er som er født i Norge. I et rikt land, etter krigen. Det er tilfeldig. Jeg kunne jo vært født i slummen i India, i en flyktningeleir i Gaza eller i Afghanistan. Tenk hvis det var meg som var en av de fortvilede mødrene som gjør alt de kan for å få barna sine i sikkerhet og er desperate eller at de skal få et bedre liv ette annet sted i verden. Hvordan hadde vi tenkt hvis vi var et sted uten håp for framtida. Hadde vi dradd. Jeg tror det. Og jeg blir eitrende forbannet hver gang jeg hører disse menneskene blir omtalt som lykkejegere. De gjør det enhver ansvarlig mor og far vil gjøre, nemlig få ungene sine di de tror de er trygge. Norge kan ikke hjelpe alle men vi kan hjelpe noen. Mange slik barn har vært i Norge i flere år. Også her på Hamar. De har slått rot. De er norske, kjenner ingen annen virkelighet. De er våre barn. De 450 barna som er i en slik situasjon burde få bli her. Det er skam at vi ikke i det minste kan vise litt raushet overfor dem og la dem få bli.

Det er 3 stor utfordringer i verden.
Det er rettferdig fordeling mellom folk og land og kamp mot fattigdom hvor den er.
Det er hvordan vi skal kunne leve sammen i fred på tvers av ulikhet. Og det er klimakrisa.

Klimakrisa er annerledes enn de andre. Den rammer alle, den er usynlig ennå og den kan ikke gjøres om att hvis det skulle gå galt.
Men klimapolitikk handler ikke om å fryse mer om vinterne og ha det stusselig og ugreit.
God klimapolitikk handler om nye arbeidsplasser vi kan leve av i framtida. Derfor er det lurt å ligge foran i løypa for å skape slike arbeidsplasser. Derfor har Regjeringa i klimameldinga laget et fond så omstillingen skal bli mulig og ikke føre til at arbeidsplasser legges ned og flyttes.
God klimapolitikk er jernbaneutbygging, dobbeltspor til Lillehammer og mer gods på jernbanen så vi slipper den fæle trailertrafikken rundt øra når vi er på vegen. OG det må jo mange. Derfor er biler som bruker lite eller ingen bensin viktig. Da blir det faktisk billiger å reise. Husene våre må bruke mindre strøm og bli bedre til å holde på varmen. Det er vel heller ingen som vil savne høye strømregninger tror jeg.
Og vi må la de som forurenser mye betale mer.
OG vi må ta omstilling i Norge. Det er bra og lurt på flere områder. For det første er det bra å få et klimavennlig samfunn og klimavennlige arbeidsplasser her. Vi skal jo ha noe å leve av framover.
Og det er nødvendig for å få fattigere land med på nødvendige kutt. Hvis ikke vi som forurenser mye og er rike tar vår del, er det vel ingen som tror at de som ikke har skylda, skal ta hele regninga.
God klimapolitikk er helt nødvendig skal vi berge framtida vår og derfor er jeg glad vi nå har tatt viktige steg framover.

Norsk Folkehjelps 1. mai aksjon støtter i år folk i utviklingsland som sloss for folkelig kontroll over naturressurser i eget land. Å ha det var avgjørende for vår gode utvikling. Først vannkraften og konsesjonslovene. Så olje og gass forekomsten. Vi kunne ha solgt rettighetene og fått kontanter når landet sårt trengte det. Men gudskjelov hadde vi framsynte politikere som sa at nei. Dette skal vi eie sammen og gevinsten skal komme alle til gode.
Jeg har vært i Stavanger på Oljemuseet og sett brevet fra et amerikansk oljeselskap til den Norske stat på 50 tallet med tilbud om å kjøpe oljerettighetene for noen millioner. Enormt mye penger da, småpenger i dag når en ser på hva det har betydd at politikerne sa nei og sikret at gevinsten også fra dette har kommet alle til del. Verden over kappes multinasjonale selskaper om kontrollen over naturressursene i fattige land, som er i pengenød og lures til og selve arvesølvet for å skaffe arbeid til noen få. De store gevinstene ser de og folk aldri noe til. Derfor er den aksjonen Norsk Folkehjelp nå har så viktig fordi den hjelper folk å kunne sloss for retten til å få del av godene og til selv å ha kontroll over vann, jord og naturressurser.

1. mai er historie, men mest av alt handler det om framtida, om å gi makt til de maktesløse, rettferdighet og menneskeverd for alle. OG de som gikk foran oss forstod at skulle de lykkes, måtte de stå sammen på tvers av alt som kunne skille og var ulikt.
”Arbeidere i alle land, foren eder” er minst like aktuelt nå når både arbeidsmarkeder og kapitalmakt og finansmakt er globalisert.
Og enda viktigere er det at vi forstår at det ikke er religion, nasjonalitet, kjønn, hudfarge eller funksjonsevne som er avgjørende for ei god og trygg framtid, det er evnen til å lage det store romslige ” Vi’et” som kan gjøre at vi når målet.
Solskinn og brød og ånd, eies av alle.
Gratulerer med dagen.

 Onsdag ble regjeringas klimamelding lagt fram. Det er den mest omfattende klima- kuttpakke som noen regjering har lagt fram i Norge. Meldinga holder fast på målene om 30 prosent kutt i CO2-utslipp innen 2020, og at 2/3 av kuttene skal skje innenlands. Og det vik- tigste: Meldinga peker på tiltak for å nå målene!

Nå begynner stortingsbe- handlinga av meldinga. Fra regjeringspartienes side snakker vi gjerne med alle partier som vil ha god klimapolitikk. Det blir spennende å se om høyrepar- tiene kan bli enige: Venstre vil ha mer klimapolitikk, FrP me- ner det er å kaste penger ut av vinduet, og vil heller ha billigere bensin og mer vei.

Vi må ha en sterk klimapolitikk for å dempe menneskeskapt temperaturøking som vil skade oss alle. Det vil ifølge FNs klima- panel kreve globale reduksjoner av utslipp på 50-85 prosent innen 2050. Da må både indus- triland og i utviklingsland kutte utslipp, men land som trenger å løfte mennesker ut av ren nød, kan ikke pålegges å kutte så mye som rike land som forurenser mye. Derfor er kutt hjemme så viktig. Meldinga legger opp til  trygge arbeidsplasser i Norge i framtida.

«Utslippene må ned og folk må fram»

Transport står for 32 prosent av norske utslipp. Utslippene må ned og folk må fram. Da kan ikke biltrafikken i byene øke mer. Men det blir flere folk i byene. Det betyr behov for opp til en tredobling av kollektiv- bruken fram til 2030. Men det kan spares mye penger når det ikke er behov for å bygge veier for økt trafikk! Og de pengene trenger til satsinga på jernbane: I Nasjonal Transportplan som legges fram neste år, skal det tidfestes når dobbeltsporet i intercity-triangelet på Østlandet skal stå ferdig. Og der en må kjøre bil, må utslippene ned ved at gjennomsnittutslippet fra nye biler ned skal fra dagens 120 gram til 85 gram CO2 pr kilome- ter. Da må biler som har minst utslipp bli billigere, og støtte til el. biler og hybridbiler må økes.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

I politikken svinges øksa ofte, noen ganger i affekt og det er nok ikke alltid hugget er like velrettet.

De siste ukene har både de som trenger sosialhjelp og de som trenger uføretrygd fått gjennomgå igjen. De velbergede og selvhjulpne svinger øksa over de uverdige og latsabbene. Det ropes på mer tvang og mer fattigdom. Alt er ved det gamle. Finnes det en eneste arbeidsgiver som får mer lyst til å tilby disse menneskene en jobb etter at toppolitikere og andre synsere har hugget bumerket ”latsabb” inn i CVen deres med øks?

Høyres Røe Isaksen vil innføre arbeidsplikt for sosialhjelp, for i hans hode handler det mest om unnasluntring når folk er i krise. Han har visst ikke fått med seg at kommunene skal sette sosialhjelpsmottakere i aktivitet hvis det er det som trengs for å komme ut av uføret.

Erna Solberg er ikke bedre, hun vil kutte ytelsene for folk hun mener ikke er verdig trengende, hun overser at Nav ikke har noen rett til å gi sosialhjelp til folk som ikke har behov for, og rett til, hjelp.

Hvordan er det i høyrestyrte Oslo, for eksempel? Gis folk på sosialhjelp gode jobb og aktivtetstilbud som kan hjelpe dem? Det er vel neppe sånn at alle gis aktivitetstilbud, men det er jo fint om dette varsler at Høyre vil levere det loven foreskriver.

Det er allerede mange kommuner gjør jobben sin og gir aktivitet. De som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Da handler det ikke om pisk, men om at den det gjelder faktisk opplever å mestre noe og at det en får gjøre noe er viktig for noen, det betyr noe. Det er noe ganske annet enn å tvinges til å gjøre meningsløse ting for å ”disiplineres”.

Mestring og makt over eget liv må være målet for sosialpolitikken. Da må folk få hjelp til å se egne muligheter og fatte håp. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet. Kommunene skal gjøre dette. Det står i loven at de skal bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Utsatte barn og unge og deres familier skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud og kommunene skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad.” I 45 av 50 undersøkte kommuner brytes loven, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. Noen steder spør en ikke engang om vedkommende har barn. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får den hjelpen en trenger.

NAV skriver, i sin årsrapport om arbeid mot fattigdom, at dersom sosialhjelpen holdes på et for lavt nivå og en må leve slik lenge, vil det for mange være vanskelig å få til endring i livet. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet. Dette er det fagfolkene skriver, det er budskapet fra de som jobber med dette. Det er ikke vanskelig å skjønne at det stemmer. Man kan jo bare kjenne etter selv om man tror fattigdom og et vanskeligere liv fører til noe bedre.

Nav skriver også at det ikke er dårlige holdninger og ønske om å leve av trygd som går i arv. Det er de uløste bakenforliggende problemene folk har som går i arv. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og legge mindre vekt på den feilslåtte ideen om at dersom en gir folk trygge ytelser, nok å leve av, så blir det en fattigdomsfelle. Alt snakket om tvang og pisk mot folk som sliter bygger bare opp under fordommer mot folk og gjør at vegen til arbeid blir enda lengre enn før.

Hvis noe er en fattigdomsfelle så er det at mange ikke får den hjelpen de har krav på

I front for disse ideene står Høyre og Erna Solberg. I sin iver etter å gå løs på tryggheten sosialhjelp og andre ytelser utgjør, ser de glatt bort fra den kunnskapen som finnes. Det ser, for eksempel, ikke ut til at Høyre har fått med seg studier gjort fra Høgskolen i Oslo som viser at folk på sosialhjelp er sykere enn mange på uføretrygd. De trenger helsehjelp, lenge. Kanskje blir de aldri friske. Kanskje de egentlig skulle hatt uføretrygd framfor jobbplikt?

Det er ingen krise at folk som er for syke og har massive problemer får en trygg inntekt. Det er krise hvis de ikke får det. Da øker fattigdommen. Folk får ikke får jobb av å være fattige. Fattigdom er en nedadgående spiral som fører inn i enda mer ulykke.

Det er ikke bare i Høyre øksa svinges. I senere tid har også Ola Borten Moe fra Senterpartiet vært ute, og der i gården vet de også å svinge øksa. Denne gangen er det de som har fått uføretrygd som får unngjelde. Det er for enkelt å få uføretrygd, sier Moe. Det stemmer ganske enkelt ikke med virkeligheten. Det er det å få jobb som er for vanskelig. Det er også for vanskelig å få nok god nok bistand når en vil og kan jobbe. Det er utrolig mye å ta fatt i på dette området. Blant annet å fjerne diskriminering, og forutinntatte negative holdninger til folk som har gått på en smell. Det legges ikke vekt på kompetanse og vilje, men på problemer og hull i CVen. Det siste de som ønsker seg jobb trenger er at toppolitikere bekrefter alle fordommene mot dem.

Jeg er glad for at arbeidsminister Bjurstrøm har stått i mot dette kjøret og holdt fast ved at mer tvang og firkantede regler ikke hjelper, selv om hun, etter noen uttalelser i Stortinget, har måttet tåle litt pepper for å hevde at narkomane ikke bør svinge øksa.

Jeg er enig i at det nok heller er andre som burde få økseforbud.

De burde ta en skogtur ned SP veteran Per Olaf Lundteigen. Han er kyndig i øksebruk, og har erfaring med at folk som har vært i trøbbel både kan svinge øksa og være dugelige mennesker. Det avgjørende er at de blir tatt på alvor og blir behandlet med respekt. Kanskje både Solberg og Borten Moe kunne lære litt av innsatsen til Lundteigen. Jeg tror han forstår at å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, sjelden fører til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst.

Så enkelt og så vanskelig er det. Selv har jeg håndtert øks fra jeg var en neve stor. Det har gått bra, men så lærte jeg også tidlig å ha respekt for hvor vondt det gjorde når en traff der en er sårbar.

Det er mange i arbeid i Norge. Andelen på trygd øker ikke. Flere vil og kan jobbe. Å lykkes med det handler ikke om kutt i trygden eller barnetillegg til de med minst ytelse, slik Mathilde Fasting fra Høyres tenketank Civita tror.

Det handler om å skaffe de arbeidsplassene som trengs, om å bistå folk med nødvendige hjelpemidler og kvalifisering og å fjerne diskriminerende holdninger hos arbeidsgivere.

Folk på uføretrygd har ikke mer enn de trenger og garantert bare en brøkdel av det Fasting mener hun trenger for å kunne leve anstendig.

Fasting skriver i Dagbladet torsdag at ytelsen, for eksempel barnetillegget påvirker hvordan man «innretter seg». En tenker visst mye rart når en er i en slik tank. Kom ut av tanken og høre på de som er sjuke og ikke kan jobbe. Å bli sjuk handler ikke om å «innrette seg». Ingen velger det frivillig. Det er årelange prosesser du må gjennom og du innretter deg ikke. Det er NAV som bestemmer om du kan få trygd. «Innretter seg» med barn da kanskje? Mener hun at mennesker på uføretrygd spekulerer i å få barn og at de bør søke tillatelse til det? Eller at hvis de har barn før de ble uføre, er det rett og rimelig at barna skal lide for det? Alle har rett til å ha familie og selv bestemme hvor mange barn de vil ha. Samfunnsansvaret for barna har vi uansett hvem som er mor og far. Eller er Fasting uenig i det?

Fasting bør også høre på de som vil jobbe og ikke får jobb. De kan fortelle om massiv diskriminering og mangel på jobber som passer. Stadig akker folk seg over mange på trygd, men når de selv blir utfordret på hvor mange de har ansatt, nei da er det alltid en drøss med unnskyldninger om at akkurat her og akkurat nå er det umulig. Jeg er enig med Fasting om at vi må ha bedre tilskudd og støtte både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Men det viktigste endringen som må skje, må skje inne i hodene på folk.

Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet, og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede, må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes.

Arbeidsministeren skriver, i Dagsavisen mandag, at vikarbyrådirektivets hovedformål er å bedre vilkårene for vikarer. Dette kan vi gjøre uten direktivet. Det direktivet derimot handler om er å utbre vikararbeid.

Det er spesielt hvordan Arbeiderpartiet konsekvent utelater å nevne at direktivets formål er å «utvikle fleksible arbeidsformer» og behandle arbeid gjennom vikarbyråer som om det er ordinært fast arbeid i bedrift. Når EU snakker om fleksible arbeidsformer betyr det en eneste ting: det er fleksibilitet for arbeidsgiver og dermed svekket vern for arbeidstaker.

Advokatforeningen er klar i sin vurdering av direktivets virkning. De sier at Norge vil måtte svekke arbeidsmiljøloven. Det samme bildet underbygges av utredningen Utenriksdepartementet har laget. Arbeiderpartiet ser helt bort fra advarslene og usikkerheten når de skriver i landets aviser at de «legger til grunn» at arbeidsmiljøloven ikke må endres.

Direktivet vil virke ulikt i ulike land fordi lovgivning og regulering av leiearbeid er ulikt. Sverige har allerede fjernet alle begrensninger på innleie fra vikarbyråer, de samme bestemmelsene som nå kommer under press her.

Noen viser til Frankrike, som har en lovgivning som ligner på den norske. Men Frankrike har, til forskjell fra Norge, ikke gjort sin lovgivning om midlertidig ansettelse gjeldende for bemanningsforetak. Og det er nettopp hele poenget. I Norge kan en ikke bruke bemanningsbyråer ut over det som er lovlig ved midlertidig ansettelse. Det er disse bestemmelsene som trues her.

Regjeringen diskuterer nå en tiltakspakke som skal bidra til en seriøs vikar- og bemanningsbransje og til så stor grad av likebehandling av vikarer som mulig. Denne pakken har SV vært en viktig premissleverandør for. Vi skal jobbe videre for å sikre vikarer og andre midlertidig ansatte så gode vilkår som mulig, men vårt hovedmål er at så mange som overhodet mulig skal ha en fast jobb. Dersom vikarbyrådirektivet fører til svekket arbeidsmiljølov og svekkede tariffavtaler, vil mange flere måtte jobbe som vikar.

Alle forstår at det er veldig viktig for folk å ha en fast og trygg lønn. Det er viktig for å få huslån, kunne etablere seg og for å vite at regningene kan betales. Som midlertidig ansatt i byrå har du ikke samme trygghet. Sammen med 1,3 millioner arbeidstakere i LO, YS og Unio er SV derfor mot innføring av vikarbyrådirektivet. 

Innlegget er trykket i Dagsavisen 20. mars 2012.

SV går mot EUs vikarbyrådirektiv fordi det kan svekke vernet av de faste ansettelsene. Arbeiderpartiets representanter i regjeringen velger å se bort fra tydelige råd fra fagbevegelsen om at direktivet kan svekke arbeidsmiljøloven. Det er uheldig at regjeringen ikke kunne stå samlet i denne saken og avvise direktivet.

Høyresiden i norsk politikk har omfavnet dette direktivet, mens SV sammen med LO, YS, Unio og etter hvert Sp sier klart nei. Saken skal behandles i Stortinget i løpet av våren, jeg regner med stort engasjement fra fagbevegelsen mot at direktivet blir vedtatt med støtte fra høyresiden.

Regjeringen vil nå foreslå en tiltakspakke for vikarer. Den har SV vært en pådriver for. Det blir viktig å sikre så mange som mulig faste jobber videre, samtidig som vi jobben nå å få til en tiltakspakke som sikrer vikarene best mulig.

Det kan være lett å få inntrykk av at vikarbyrådirektivet er det som sikrer en tiltakspakke for vikarene. Det stemmer ikke. Formålet med direktivet er å utbre vikararbeid og få flere bemanningsbyråer. Det vil gi færre faste ansettelser og mer usikkerhet.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar.

Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger.dette er ikke tiltak som høyrepartiene vil støtte.

Det er fortsatt mulig for Arbeiderpartiets representanter å velge å støtte arbeidstakerne i Norge sammen med LO, Unio, YS og SV. For SV er det uaktuelt å støtte den svekkelsen i arbeidsmiljøloven som direktivet kan føre til.

Innlegget har stått på trykk i flere aviser.

Jeg stiller spørsmål til helseministeren om hvorfor pasienter ikke får det tilbudet de skulle fått:

I årsrapport for 2011 fra Pasientombudet i Hedmark og Oppland kan vi lese at årsaken til at pasienter ikke får behandling innen de frister som er satt, kan bero på at henvisningen er knapp og kan gi et feilaktig bilde av pasientens tilstand og at nødvendige opplysninger ikke følger henvisningene. Videre pekes det på mangel på spesialister og for mye bruk av vikarer, noe som går ut over pasientene. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at det er tilstrekkelig spesialister og at nødvendige helsefakta følger henvisningene?

Les hele spørsmålet og begrunnelsen på Stortingets nettsider.

SV er mot alt som kan føre til færre faste jobber. Derfor har landsstyret i SV nå vedtatt at våre statsråder skal ta dissens i regjeringen. Det innebærer at vi ikke kan stille oss bak Arbeiderpartiets forslag om å akseptere EUs vikarbyrådirektiv. SV deler dette synet med en nesten samlet fagbevegelse. Nå har også SP har falt ned på dette standpunktet.

En dissens er en alvorlig beslutning. Det innebærer at SV mener at påstanden om at arbeidsmiljøloven ikke vil påvirkes av direktivet kan vise seg ikke å holde. SV vil ikke ta sjansen på at et ja til direktivet øker risikoen for at en domstol kan tvinge oss til å svekke arbeidsmiljøloven. Det vil i så fall bety at mange flere må ta til takke med midlertidig jobb og stå uten fast lønn.

Direktivet har to formål. Det ene er å likestille bemannings og vikarbyråer med vanlige bedrifter og dermed utbre vikararbeid.   Det vil alltid være bruk for vikarer. Det er det og skal det selvsagt være gode muligheter for, men det er ingen grunn til å tillate mer bruk av vikarer enn vi allerede gjør.

Direktivet kan også svekke retten til å ha tariffavtaler om å begrense bruk av vikarer for å sikre at flere får fast jobb, fordi det begrenser bemannings- og vikarbyråenes virksomhet.

Derfor er det denne delen av direktivet som skaper problemer og som SV og fagbevegelsen ikke kan akseptere. Den andre delen av direktivet går ut på å, i større grad, sikre vikarene like vilkår med de som har fast jobb. Det jobber SV for. Slike endringer kan, og skal, vi gjøre. Det kan vi selvsagt også uten å godta direktivet.

Det er synd at Regjeringen ikke kan stå sammen om å si nei til et direktiv som kan bety at vi må svekke arbeidsmiljøloven. Regjeringspartiene har vært helt enige om å opprettholde vernet av arbeidstakerne mot at mange flere skal bli midlertidig ansatt. Det handler om noe så grunnleggende som å vite hva man får på konto når det er lønningsdag og om å vite når man skal på jobb.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet vil SV at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får avtalt og lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar. Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger gis rett til å reise sak på vegne av uorganiserte vikarer som blir utnyttet, såkalt kollektiv søksmålsrett.

Nå skal vikarbyrådirektivet behandles i regjeringen og i Stortinget. SV har med oss LO, YS og Unio og SP i denne saken. Der står vi trygt.

Voksne og barn med psykisk utviklingshemming er særlig utsatt for vold og overgrep og ofte særlig avhengig av andre både i arbeidslivet og privatlivet.

Det øker sårbarheten enda mer.  Både nasjonal og internasjonal forskning viser at overgrep mot voksne med psykisk utviklingshemming skjer tre til fire ganger oftere enn ellers i befolkningen.

I fjor hadde Barnehuset i Oslo ni dommeravhør med voksne som er utviklingshemmet, men de mener det burde vært mange fler, for slike overgrep blir nok ikke alltid oppdaget eller tatt på alvor..

 De som skal arbeide i yrker der en har ansvar overfor mennesker med utviklingshemming eller andre som er i en sårbar posisjon , må vite mye om disse problemene og det må stilles særlige krav til dem for å minske risikoen for overgrep.

Ett tiltak er å kreve politiattest, slik at personer som har begått overgrep ikke kan få slike jobber. ( eller selv velger å ikke søke)

Dette er innført i flere områder.

Politiattest er ikke garanti mot at overgrep kan skje, men  et av flere viktige tiltak. Enda viktigere er det å ha gode rutiner i daglig arbeid som gjør at en reduserer risikoen og muligheten for at overgrep kan skje, for eksempel at en unngår at en er alene i situasjoner som er sårbare og at den det gjelder får god opplæring i hva som er tillatt og at de alltid skal si fra hvis noen plager dem eller utnytter dem.

I april 2007 skrev bransjeforeningene ASVL, som gir varig tilrettelagt arbeid til yrkeshemmede,  i brev av 16. april til Justisdepartementet der de påpekte behov for å kunne stille krav om politiattest for egen virksomhet. De hadde opplevd at arbeidstakere i deres bedrifter hadde vært utsatt for overgrep. Denne bransjeforeningen som driver med varig tilrettelagt arbeid for mennesker med utviklingshemmning, har vært veldig opptatt av å hindre overgrep og har hatt ønske om å kunne kreve slik attest i flere år.

Mange av de ansatte i disse bedriftene er derfor sårbare og utsatte, og det er vanskelig å se at det skulle være mindre behov for å ha krav på politiattest for personell med samme type ansvar i forhold til den enkelte på arbeidsplassene, enn det har for tjenester de samme personene har krav på ellers. Over 30 % av de ansatte er utviklingshemmet, og en annen stor gruppe ansatte er personer med psykiske diagnoser av ulike art.

Derfor er det så viktig at en i disse bedriftene er meget oppmerksomme på risikoen for overgrep, at en har gode rutiner og at en kan kreve politiattest.

De viste til at Stortinget hadde vedtatt slike regler for de som yter helse- eller sosialtjenester til barn eller utviklingshemmede, men at dette kravet  ikke gjaldt de ansatte som skulle ha ansvar for de samme personen på jobben i for eksempel i en  Veskt bedrift. Kravet gjaldt hjemme, men ikke på jobben.

Sv menet dette var et viktig tiltak og tok saken opp med Regjeringene.

Det har tatt tid å få dette på plass, men nå er vi veldig glade for at dette nå blir iverksatt.

Arbeidslivet skal være tryggt for alle.