Karin Andersen

Noen tror at kutt i uføretrygden vil gjøre at flere kommer over i arbeid. Det eneste som er sikkert er at kutt i uføretrygden vil forverre økonomien til folk med store helseproblemer som allerede har lite penger. Når en må snu hver krone for å få hverdagen til å gå opp blir en verken friskere eller i bedre stand til å arbeide av å få det verre økonomisk. Erfaring viser tvert i mot at folk blir sykere og mer utslått av det.

Det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd, det er ikke mulig å ”velge” uføretrygd i stedet for arbeid. Tilfeller av trygdemisbruk forekommer, og det skal forfølges og straffes, men det ville være en forferdelig avsporing å straffe folk som står varig utenfor arbeidslivet fordi et mindretall misbruker systemet.

Regjeringen har varslet omlegginger i uføreordningen etter at pensjonssystemet ble lagt om. Det berører nesten 300 000 som i dag lever av uførepensjon. SV ser på omleggingen som en mulighet til å lage et bedre system som gir uføre en forutsigbar og anstendig inntekt å leve av og som ivaretar de som lever av uføretrygd på en bedre måte. Spesielt må familier med barn sikres en økonomi som gjør at de kan gi barna sine en god oppvekst, til tross for den sykdommen de er rammet av. I tillegg må vi sørge for at systemet er fleksibelt og som oppmuntrer de som i perioder kan jobbe noe.

Årets LO-kongress ga et tydelig signal om at LO ønsker en styrket uføreytelse som sikrer folk mot fattigdom. Der ble det advart mot levealdersjustering av uføres alderspensjon, som gjør at alderspensjonen blir lavere for de årskull som lever lengre. LO krevde også at barnetillegget i uføreytelsen fortsatt skal være behovsprøvd, og at det skal gå til de familiene som trenger det mest.

SV støtter LO og andre deler av fagbevegelsen som har advart kraftig mot å skjære ned på rettighetene til de som blir uføre. Sammen med fagbevegelsen og organisasjonene for de berørte gruppene vil vi kjempe for å styrke uføretrygden, ikke svekke den.

Barnefamilier med lav uførestønad får i dag et behovsprøvd barnetillegg for å sikre de vanskeligst stilte. Uføreutvalget, fra 2007, foreslo et standardisert tillegg per barn. Da vil alle få tillegg, men det vil bety et årlig tap på 23 000 kroner per barn for de fattigste barnefamiliene. Derfor vil SV beholde dagens system slik at barnetillegget går til de som trenger det mest.

Mange som lever av uførestønad i ønsker, og er i stand til, å jobbe noe. Det er ikke innstramninger i ytelsen som kan hjelpe disse inn i arbeidslivet. En ny uføretrygd må gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. I dag kan en fullt uføretrygdet tjene et fribeløp på 75 641 kroner i året samtidig som en mottar uføretrygd. Tjener du mer enn dette må NAV revurdere om du skal ha rett til uføretrygd likevel, og du risikerer å miste retten til støtte. Det økonomiske tapet ved å jobbe kan bli dramatisk dersom en passerer denne grensen.

For å få flere til å jobbe så mye som de er i stand til, må vi ha ordninger som er fleksible og som bidrar til at det lønner seg å jobbe litt mer. Mange opplever at helsetilstanden varierer veldig mellom gode og dårlige perioder. Da er det viktig at folk kan jobbe mer når de er i bedre form, uten å risikere å miste rettigheter til uføretrygd. SV vil opprettholde gode muligheter til inntekt ved siden av trygden, gå bort fra at uføregraden automatisk skal revurderes hvis man overstiger fribeløpet, og gå inn for at uføretrygden ikke reduseres urimelig mye hvis man tjener mer enn fribeløpet. Muligheten til å sette uførepensjonen på vent i inntil ti år for å prøve seg i arbeidslivet må også opprettholdes og bør utvides.

Jeg møter stadig folk som mener at flere skal i jobb og færre skal på trygd, men som også forteller at det er vanskelig å ansette noen med helseproblemer i akkurat deres bedrift. De fleste arbeidsplasser har nemlig lite rom for arbeidstakere med helseproblemer og funksjonsnedsettelser. Dersom vi fikk større aksept for helseproblemer i arbeidslivet, og økte mulighetene for å tilrettelegge arbeidsdagen og arbeidsplassen bedre, ville flere kunne jobbe mer. Her må både offentlige virksomheter og andre bedrifter ta ansvar.

Vi har et spesielt ansvar for de som blir uføre allerede i ung alder. Det er mye vanskeligere å leve av uføreytelser fra man er i tjueårene, ikke minst økonomisk, enn å bli ufør de siste årene i arbeidslivet.  Mennesker som må leve på trygd et helt liv trenger en ytelse som gjør det mulig å etablere seg og stifte familie.  Ordningen ”Ung ufør” er etablert for de som ikke har opparbeidet rettigheter til økte ytelser og som rammes av varig sykdom eller funksjonsnedsettelse før de er fylt 26 år. De mottar et eget tillegg som kalles ”ung ufør”. SV mener at dagens ordning må styrkes og utvides til å gjelde alle unge som blir uføre.

SV vil kjempe for en uføreytelse som fortsatt skal være et trygt sikkerhetsnett for de som står utenfor arbeidslivet i lengre tid på grunn av dårlig helse. Samtidig må vi ha et system som gjør at de som ønsker og klarer å jobbe noe får muligheten til det.

Hvis vi ønsker at færre skal leve på trygd, og flere skal være i arbeid, må samfunnet stille opp med tidlig og riktig hjelp for mennesker med helseproblemer, og med raskere og bedre kvalifiserte tiltak. Sammen med en uføreytelse som gir mer igjen for å jobbe når man er frisk nok til det, vil disse tiltakene være de viktigste virkemidlene for å få flere over fra uføretrygd til arbeid. Skal ordningen fungere godt må den både gi rom for inntekt ved siden av uføreytelsen og tilrettelegge for en fleksibel overgang til fulltidsarbeid for de som klarer det.

Målet er et arbeidsliv som har rom for flere, en uførestønad som gjør det lett å kombinere arbeid og trygd, og anstendige ytelser til de som ikke har helse til å jobbe.

(Skrevet i mai 2011)

Vårens Adecco-skandaler viser at kommuner og dårlige bedrifter slipper unna utnyttelse av sine ansatte. Det er tid for å rydde opp. Når kommuner har konkurranseutsatt tjenester for å spare penger på lønn og pensjon kan det ikke være noen overraskelse at folk får for lave utbetalinger og betingelser som er dårligere enn tariff.

Kommuner der slikt oppdages, som Oslo og Rælingen, må rydde opp selv. Det må være klart at når ansatte ikke får den lønnen de skulle hatt må kommunen først sørge for å erstatte tapet til den enkelte før de så krever pengene tilbake fra Adecco og andre. Det kan ikke være den enkelte renholder eller sykepleier som skal tape på dette. Kampen om kronene får stå mellom kommune og bedrift.

Det er tid for å styrke kommunenes ansvar. SV vil derfor foreslå å innføre solidaransvar for kommunene: har ansatte i firmaer kommunen kjøper tjenester fra fått for lav lønn eller pensjon skal kommunen stå ansvarlig overfor de ansatte. Det vil tvinge frem mindre privatisering og bedre kontrakter nå privatisering brukes.

Aftenposten melder at få uføre vil jobbe. Bare 10% sier de er klare for jobb. Ja det synes jeg er gledelig mange. Folk som har fått uføretrygd altså er ikke late eller  innbilt sjuke. De har uføretygd fordi de kvalifiserer til det.

Hvis vi får de 10% som vil tilbake er det flott. Og tallene fra NAV viser at antallet som vil i arbeid av de som har nedsatt arbeidsevne øker.

Ventetida på tiltak må ned og kvaliteten på tiltakene og kompetansehevingen må opp.

Det skal arbeidsevnevurderingen alle har rett til gi. Det er en NY rettighet.

Og de som før gikk på Tidsbegrenset uføretrygd før får nå rett til tiltak for å kunne komme i jobb. Den retten har de heller ikke hatt før. Selv om de har ønsket hjelp fra NAV til å komme i jobb har de ikke fått noe tilbud. Da er det ikke så rart at de gir opp og er så lenge vekk fra arbeidslivet at det nesten er umulig å komme tilbake.

Og denne avklaringen skal også bidra til at de som skal ha uføretrygd får det raskere. Det er en stor fordel for dem og NAV skal ikke bruke opp tiltaksmidler på mennesker som er reelt uføre.

(Skrevet i mars 2010)

Skal du ha malt huset eller snekret garasje og noen vil gjøre jobben for halve prisen av det andre vil lukter du sikkert lunta. Da handler det om svart arbeid, eller om noen som ikke betaler vanlig lønn til sine arbeidsfolk.

Slik er det også når stat og kommune skal ha arbeid gjort og legger noe ut på anbud. Er det for billig, er det som regel noe galt.

I alt for mange saker har det vist seg at billigste anbud har vært basert på sosial dumping. Det handler om renholdere som nesten ikke får betalt eller om snekkere som sendes hjem til Polen uten å ha fått oppgjør for jobben de har gjort.

I ettertid avdekkes grove tilfeller av sosial dumping, også i kontrakter som er inngått av det offentlige. Dette er en sikker vei til å ødelegge lønns- og arbeidsforhold for alle vanlige arbeidstakere i landet og det er en sikker måte å konkurrere ut alle seriøse og ærlige bedrifter. Undergravingen av det regulerte arbeidsliv må stoppes.

SV og regjeringen vil sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Høyre og FrP mener det er bra at renholdere, snekkere og vanlige arbeidsfolk må underby seg på lønn . Det fører til at lavtlønte blir fattige og må godta dårligere arbeidsvilkår. SV mener at høyresidens ønske om å ødelegge vanlige folks lønns- og arbeidsvilkår er uakseptabelt. 

Anbud er vanskelig og krevende og bør derfor begrenses til der det er helt nødvendig. Når anbud først skal brukes må det på plass rutiner som sikrer at juks og underbetaling blir oppdaget. Når et tilbud er for godt til å være sant er det ofte fordi det er nettopp det.

I renholdsbransjen sliter mange med å få sikkelig lønn, fast jobb og en jobb det går an å leve med. Det er mye svart arbeid og useriøse firmaer. Vi må ha på plass en offentlig godkjenningsordning som sikrer at de som skal kjøpe renhold får en plikt, og en mulighet, til å sjekke at bedriften de kjøper av er seriøs og redelig over for sine ansatte og overfor myndighetene.

Ytterligere må vi gi enda bedre mulighet til å kontrollere at alt er i orden gjennom pålegg om id-kort, på samme måte som vi har gjort i byggebransjen. Da kan Arbeidstilsynet kontrollere at de som gjør jobben også er registrert som arbeidstakere og ikke leid inn til svart arbeid. I tillegg må vi gi Arbeidstilsynet fullmakt til å kontrollere at offentlig sektor tar sine forpliktelser på alvor.

Skal et tilbud virkelig være godt må det lønne seg for alle parter, da kan vi ikke slå tilbud som er for gode til å være sanne.

Barnehager og skolefritidsordning, fødselspermisjon og pappapermisjon, rett til å være hjemme med syke barn – med lønn. Alt dette er eksempler på viktige velferdsordninger som gjør det lettere for kvinner å kombinere arbeid og familieliv. Og som Ellen Guthe skriver i VG 20. juni er det er eksempler på rettigheter som har vært kjempet fram av pionerkvinner de siste tretti årene.

Som del av generasjonen og kvinnene som gikk i front for dette, kan vi når som helst skrive under på at kampen ikke alltid var lett. SV har likevel hele tiden kjempet for kvinners rettigheter og muligheter, og jobber fortsatt for å sikre reell likestilling mellom kvinner og menn.

Ellen Guthe var selv en del av denne generasjonen av pionerkvinner. Hun skriver at hun er skuffet over den rødgrønne regjeringens nye pensjonistskatt.

Men det er kvinner som har kommet best ut av endringene som er gjort. Totalt innebar omleggingen en skattelettelse til pensjonister på 2,8 milliarder kroner. Om lag to tredjedeler av dette gikk til kvinner. Så mye som 82 prosent av kvinnene fikk lavere eller uendret skatt, mens bare 18 prosent måtte betale mer. De som må betale mer er de som har de høyeste pensjonene. Det mener vi er rettferdig, selv om mange av oss kommer til å få høyere skatt som pensjonister. Også pensjonister bør betale skatt etter evne. Den form for rettferdighet og solidaritet er også helt i tråd med ånden fra 70-tallets kvinnekamp.

SV og den rødgrønne regjeringen har også vært opptatt av å sikre alle eldre trygghet i alderdommen. Regjeringens satsing på eldreomsorg, med utbygging av sykehjem og omsorgsboliger, og satsing på flere ansatte i omsorgsyrkene, skal gi alle trygghet for at de får den omsorgen de trenger. De fleste pionerkvinnene har mange gode år før de trenger dette, men tryggheten for at tilbudet finnes er viktig for alle.

Selv om vi har oppnådd mye i løpet av de siste tiårenes kvinnekamp, gjenstår det fortsatt mye før vi har nådd full likestilling i Norge. Vår solidaritet må også gjelde dagens unge kvinner. Fortsatt er kvinner mye mer utsatt for vold enn menn. Og fortsatt tjener ikke kvinner og menn det samme. Å gjøre noe med dette er to viktige kamper vi kjempe sammen med dagens unge kvinner.

Skrevet sammen med Tora Aasland. Publisert i Dagbladet.

 Både COOP og andre tilbyr nå kredittkort der man får prisavslag ved å handle på krita. Denne måten å jobbe på er en gjeldsfelle og må stanses. Organisasjoner som Coop, skapt for å ivareta vanlige folks interesser driver aggressiv markedsføring for et produkt, kredittkort, som kan ødelegge livet til folk

Kredittkortene er lønnsomme for Coop hver eneste gang noen ikke klarer å betale i tide. Med skyhøye renter for de som ikke klarer å betale finansierer Coop ekstra kjøpeutbytte for de som klarer å betale.

For stor frihet til kredittinstitusjonene har skapt mange som ikke klarer å håndtere gjelden sin. Med Coops metode føler folk at de får noe ekstra når de handler, men de kronene som kom inn med 2 prosentpoeng ekstra kjøpeutbytte forsvinner fort med en effektiv rente på over 20 prosent. Den som trodde han kjøpte noe billig, får ei kjemperegning og risikerer å bli gjeldsslave.

Markedet for forbrukslån er alt for liberalt og skaper personlige tragedier. Utlånerne må pålegges å ta mer ansvar. Derfor vil jeg jobbe for

• å sette rentetak for kredittkortutlån
• forbud mot lokkerabatt for kjøp på krita med kredittkort.
• gjeldsregister slik at utlånere kan bruke frarådingsplikten de i dag har, basert på informasjonen fra registeret
• blokkere for raske lånetilsagn på usikret forbrukslån
• redusere muligheten for videresalg av usikret gjeld

Deler av utlånsvirksomheten som driver med usikret gjeld er ren blodsuging og utnytting av folk som sliter økonomisk, det er en stygg måte å tjene penger på og det skaper problemer for hele samfunnet. Når til og med Coop, forbrukernes egen organisasjon, kaster seg inn i utnyttelse av gjeldsofre er det nok et tegn på at bransjen ikke klarer å håndtere dette selv. Da er det tid for å trå hardere til.

SV tror ikke på helbredelse gjennom fattigdom. Det er fordi syke ikke blir friskere av å fratas penger.

Kan du ikke jobbe og er syk, skal en ha rett til uføretrygd og den skal være til å leve av over flere år. Og derfor er jeg glad for at Stortinget i dag vedtar en ny og mer anstendig uføretrygd.

Den viktigste endringen er at uføretrygden er at vi har sikret en god trygd for de som ikke kan arbeide og at uføretrygden blir noe høyere. Uføretrygd skal heretter regnes som arbeidsinntekt, og skattes av dette. For at det som tilslutt havner i lommeboka kommer ut i pluss heves grunnbeløpet for å kompensere for skatten. Trygda skal nå settes som 66 prosent av inntekten for tre av de siste fem årene, opp til 6 G. Det andre er at kravet til uføregrad for å komme inn i uføreordningen reduseres fra 50 til 40 prosent for de fleste. Det tredje er at det skal bli lettere å veksle mellom trygd og arbeid og at en ikke risikerer å miste hele trygden fordi en har arbeidet for mye.  Det betyr at terskelen for å jobbe litt mer, for de som kan, blir lavere Svært viktig for SV er at det  behovsprøvde barnetillegg ikke endres, slik mange har tatt til orde for og at de unge uføre fremdeles skal sikres både rett til trygd og en litt høyere trygd. Er du sjuk og ikke kan jobbe, kan du heller ikke jobbe lenger for å motvirke levealdersjusteringen i alderspensjonen. Derfor har vi halvert virkningen av den for de som har hatt uføretrygd.

Slik trengte det ikke å ha blitt.  Mange forslag til betydelige kutt i uføretrygda har versert. Høyre vil for eksempel fjerne at uføres alderspensjon skal skjermes mot levealdersjustering, både FRP og Høyre vil ha vekk det ekstra barnetillegget til de med dårligst råd og FRP mener endog at ingen under 40 år skal få trygd. Troen på at trygden er for god og at bare den er lav nok vil  folk som er for sjuke til å jobbe likevel tvinges i jobb, av ren og skjær nødvendighet. Det er dette jeg mener med troen på helbredelse gjennom fattigdom. Det er skamløst, og dette har SV kontant avvist på vegne av regjeringa, og slik har det også blitt-

Vikarbransjen vokser voldsomt. Av de nesten 100 000 menneskene som har et ansettelsesforhold i et vikarbyrå, er det bare 16 prosent som har lønn mellom oppdragene, skriver Audun Lysbakken og Karin Andersen i denne kronikken.

Livet som vikarbyråansatt er for mange uforutsigbart og ustabilt. Folk vet ofte ikke når de skal jobbe og ikke hvor mye lønn man får når lønningsdagen kommer.

Da De Facto i høst sjekket forholdene i Oslo på vegne av Fellesforbundet, viste det seg at det er dobbelt så mange bygningsarbeidere i de seks største bemanningsselskapene som i de seks største entreprenørselskapene. Det vanlige nå er ikke fast jobb, men leieoppdrag. I løpet av bare et år har utleien fra bemanningsselskapene økt med 40 prosent. Dette gir mindre kontroll med forholdene til de ansatte og det gjør det vanskeligere å sikre ansatte med riktige evner og kunnskap.

I løpet av få år har bemanningsbransjen og inn- og utleie hatt voldsom vekst. Det ser vi både gjennom mangedobling av omsetning i løpet av få år og gjennom et faktum som at Fellesforbundets undersøkelser av 36 byggeplasser i Oslo viste at alle unntatt en brukte innleid arbeidskraft.

Færre faste ansatte og flere innleide vikarer vil ha store langsiktige konsekvenser. Flere vikarer og færre faste ansatte gir mindre oversikt over at regler for sikkerhet og avtaler holdes. Dette gjør det vanskeligere for Arbeidstilsynet og andre myndigheter å sikre helse, miljø og sikkerhet og smuldrer opp ansvaret for det som foregår på arbeidsplassen. Resultatet blir stadig flere ”leverandører” av arbeidskraft og mindre ansvar for hver entreprenør og andre som normalt ville vært arbeidsgivere. Når dette kombineres med stor arbeidsinnvandring står vi overfor massive utfordringer når vi skal sikre et trygt, organisert og regulert arbeidsliv.

Et godt arbeidsliv

I norsk arbeidsliv skal fast ansettelse være det normale. Det gir trygghet og forutsigbarhet for hver enkelt, men det gir også stabilitet og kompetanse for arbeidsgiverne og er gunstig for samfunn og nasjonaløkonomi. Vi har strenge lovreguleringer for å sikre ryddige forhold fordi det er bra for den enkelte, for bedriftene og er bra for Norge. Derfor er det viktig at myndighetene sikrer at vil beholder styringen over dette lovverket og sikrer at ikke vikarbransjen fortrenger ordinære bedrifter og faste trygge ansettelser.

Arbeidstilsynets muligheter til å kontrollere bransjen må styrkes og må få større mulighet til å straffe useriøse aktører.

Videre må vi styrke fagbevegelsens mulighet til å ivareta arbeidstakernes rettigheter, også vikarenes. Vår regjering støtter det organiserte arbeidslivet gjennom blant annet å gi fradrag for kontingent, både til fagbevegelsen og til arbeidsgiverorganisasjonene. Mer organisering gir mer seriøsitet.

Fagbevegelsen trenger virkemidler som gjør at de kan avsløre ulovligheter. Derfor støtter SV fagbevegelsens krav til opprydding i vikarbransjen.

Tiltak for seriøsitet

Vi kan ikke forvente at en midlertidig ansatt selv går til søksmål mot bedriften hun er innleid til. Til det står de for svakt og risikoen for ikke å få flere oppdrag er stor. Derfor støtter SV kravet om kollektiv søksmålsrett for brudd på bestemmelsene om midlertidige ansettelser, slik at fagbevegelsen kan hjelpe vikarer og innleide med å ta opp ulovige saker selv om vikaren ikke er organisert. Søksmålsrett vil være et viktig virkemiddel for å få stoppet ulovligheter og useriøse forhold.

Med mange innleide fra flere bemanningsbyråer blir det vanskeligere for den lokale klubben å ha oversikt over at lønns og arbeidsforhold er lovlige. SV går derfor inn for innsynsrett for tillitsvalgte i alle forhold knyttet til innleie og innleides vilkår. Det må være plikt for innleier til å opplyse om lønn- og arbeidsvilkår og vikarbyråene må ha plikt til å gi vikaren opplysninger om lønns- og arbeidsforhold i bedriften de leies inn av. Byråene må også få plikt til å opplyse innleier om det samme. Videre må vi ha på plass plikt til å drøfte bruk av innleie med tillitsvalgte og vi må sikre at både inn- og utleier har et helt klart ansvar for å sikre at reglene overholdes.

Dersom vikarbyrået ikke følger opp sine forpliktelser, for eksempel ved ikke å betale lønn, trenger vi sikre den ansattes rettigheter. Det kan vi gjøre ved å innføre solidaransvar for oppdragsgiver for den innleides vilkår.

Alle disse tiltakene mener vi regjeringen må fremme så fort som mulig.

Vikarbyrådirektivet

Regjeringspartiene er helt enige om to viktige saker: Det første er at vi ikke ønsker å svekke arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige ansettelser. Etter valgseieren i 2005 ryddet vår regjering opp i høyreregjeringens svekkelser av arbeidsmiljølovgivningen. Det andre er at vi ønsker langt sterkere kontroll med vikarbransjen.

Nå vil EU at vi skal godta det såkalte vikarbyrådirektivet. Det skal ”normalisere” vikarbransjen, og dermed gjøre det like normalt å være midlertidig ansatt i et byrå som det er å være fast ansatt i bedriften man jobber i.

Da NHO leverte sitt høringssvar til direktivet var de tydelige i sin tale: ”De restriksjoner som legges på bemanningsbyråenes aktivitet, står ikke i forhold til departementets egen argumentasjon om viktigheten av fast ansettelse. Arbeidsmiljøloven § 14-12 kan neppe opprettholdes ved implementering av bemanningsbyrådirektivet.”

Dersom Norge aksepterer dette direktivet har Stortinget ikke lenger det siste ordet om reglene for å sikre faste ansettelser. Da er spørsmålet opp til EFTA-domstolen. Konkluderer domstolen med at lover eller tiltak er i strid med direktivet vil Norge måtte endre lovverk og fjerne gode tiltak for å kontrollere og regulere vikarbransjen.

Det er ingen, ikke engang Stortinget eller regjeringen, som kan gi en garanti for at vår arbeidsmiljølov, våre tiltak for seriøsitet og organisering, eller avtalene mellom partene i arbeidslivet vil stå seg i møtet med domstolen. Når direktivet først er på plass er det ingen vei tilbake. Da har domstolen siste ord. Derfor sier SV, sammen med fagbevegelsen, nei til EUs vikarbyrådirektiv.

Kronikken har stått på trykk i Klassekampen 05.12.11

SV ønsker at faste ansettelser skal være normen i arbeidslivet vårt. I tillegg vil vi få på plass tiltak som sikrer ryddighet og seriøsitet i bemanningsbransjen. Sterke tiltak for å sikre dette er å støtte den seriøse delen av arbeidslivet, både i vanlige bedrifter, offentlig sektor og i bemanningsbransjen.

NHO service burde være de første som applauderte slike tiltak og ikke stritte i mot. Det er feilslått å tro at NHOs medlemmer, seriøse bedrifter, vil ha muligheter til å overleve hvis vi ikke klarer å stoppe framveksten av useriøse aktører. Det vi ser fremveksten av nå er et virvar av mer eller mindre lovlige utleiebedrifter som det er vanskelig å ansvarliggjøre for noe som helst, og som pulveriserer ansvar både for lønns- og arbeidsvilkår og kvalitet.

NHO service skriver at bemanningsbransjen skaffer midlertidig ansatte uten midlertidige ansettelser. Det er selvsagt feil. Det er bare en liten andel av de ansatte i vikarbyråene som faktisk har lønn mellom oppdragene. Det gir vansker med å få huslån og det gjør at folk ikke vet hva man får i lønn fra den ene måneden til den andre. Et sånt arbeidsliv skal vi ikke ha.

Å påstå at vi trenger Vikarbyrådirektivet for å sikre seriøsitet er i beste fall villedende. Vi kan gjøre alle de gode tiltakene vi ønsker selv, og det bør vi gjøre. Eksempler på dette er å pålegge likebehandling av vikarer og andre, å pålegge bedriftene som leier inn ansvar for lønnen til vikarene og flere andre tiltak. Det har vi også foreslått å gjøre.

Problemet med direktivet er at det vil legge press på å svekke de bestemmelsene vi trenger for å hindre at inn- og utleie blir de vanlige og at arbeidsfolk kan se langt etter faste og trygge ansettelser. Nettopp NHO har varslet at de mener direktivet vil tvinge oss til å åpne for mer av inn- og utleie enn i dag.

Innlegget fra NHO viser oss hele poenget med direktivet: At bemanningsbransjen skal vokse og at bestemmelser som skal sikre faste jobber skal svekkes.

Faste ansettelser er avgjørende for trygghet, for kompetanse i bedriftene og for et stabilt næringsliv. Det bør være i NHOs interesse å sikre dette i stedet for å jage etter kortsiktig fortjeneste for bemanningsbransjen.

At NHO mener at løse arbeidsavtaler og usikkerhet for lønn og arbeidssted er moderne får de selv svare for, men i historie står det til stryk. Et lite blikk bakover i historien forteller hvorfor vi har kjempet så hardt for en sterk arbeidsmiljølov og seriøsitet.

En fast ansettelse er grunnlaget for økonomisk trygghet, for at banken skal gi folk lån og for at bedriftene skal ha stabil og god arbeidskraft. Faste ansettelser er kanskje den mest grunnleggende forutsetningen for egen velferd. De faste ansettelsene er også avgjørende for å gi folk trygghet i jobben, og trygghet til å organisere seg. De faste ansettelsene er et spørsmål om makt.

SV jobber for et arbeidsliv der folk skal ha fast arbeid. Vikarbyrådirektivet har det motsatte formål. Det å være ansatt i et vikarbyrå skal behandles på samme måte som om man var ansatt direkte i bedriften. Da endres maktstrukturer, fagorganisering blir mye vanskeligere og arbeidsgiveransvaret utydeliggjøres. Når vi i tillegg vet at bare 16 prosent av byråansatte har lønn mellom oppdrag kan direktivet også gjøre at folk mister trygghet for forutsigbar lønn.

SV ønsker minst mulig bruk av bemanningsbyråer og midlertidighet. Arbeidsmiljøloven begrenser bruken av byråer klart. Med vikarbyrådirektivet kommer også en usikkerhet rundt om arbeidsmiljøloven må endres. Advokatforeningen mener begrensningen mot bruk av byråer i arbeidsmiljøloven ikke kan opprettholdes ved innføring av vikarbyrådirektivet. NHO varsler at de mener bestemmelsen må bort. Når et slikt varsel kommer fra NHO betyr det at vi får en rettssak om bestemmelsen, og da er det opp til domstolene å bestemme.

Fellesforbundets medlemmer er av de som allerede merker bemanningsbransjen aller hardest. I forkant av landsmøtet gjennomførte De facto undersøkelser på byggeplasser i Oslo. Resultatet viser en utvikling som krever at verken fagbevegelsen eller regjeringen har råd til å sove i timen: bemanningsbransjen er i ferd med å ta fullstendig over. Det finnes entreprenører uten egne ansatte. I Trondheim har vi sett bedrifter som åpent sier at de sier opp folk fordi det finnes billigere arbeidskraft fra byråer.

Derfor kom også Fellesforbundets landsmøte med en kraftfull beskjed: vi må stanse vikarbyrådirektivet. SV støtter forbundets krav. Det vi har aller minst bruk for er mer midlertidighet og mindre oversiktlige arbeidsplasser. Vi må legge til rette for fagorganisering og vi må sikre at ansvarsforholdene er soleklare.

Vikarbyrådirektivet kan utfordre det mest grunnleggende i arbeidslivet vårt. Ingen kan garantere for at arbeidsmiljøloven står og for at det fortsatt vil være lov å begrense vikarbruk i avtaler mellom partene i arbeidslivet. Noen vil ta sjansen på at det kommer til å gå bra. Dersom de tar feil, dersom arbeidsmiljøloven må endres, da er det ingen vei tilbake. Vi vet hvem det er som da går en mer usikker hverdag i møte. Mange av Fellesforbundets medlemmer merker allerede hardt press, med vikarbyrådirektivet vil det bli verre.

Forbund etter forbund har vurdert vikarbyrådirektivet og landet på et klart nei til å godta det. I dag sa også LO nei til vikarbyrådirektivet. I forrige uke sa Unio nei. Dette standpunktet SV er enig i.

For det første er bemanningsbransjen er i ferd med å anta dimensjoner som utfordrer trygghet, stabilitet og organisering i viktige bransjer allerede nå. Vi må sette inn mye sterkere tiltak for å rydde opp i dette. Arbeidsmiljølovens klare forutsetning om faste ansettelser som hovedregel skal bestå, brudd på dette skal myndigheter og fagbevegelse sammen jobbe for å rydde opp i.

Den andre delen av vedtaket er et nei til å godta EUs vikarbyrådirektiv. For de som måtte påstå annet må det nå være gjort helt klart, særlig med dagens LO-vedtak, at reservasjon mot direktivet er ikke noe særstandpunkt for folk som egentlig er mot EØS. Det er et standpunkt som utelukkende handler om hvilket arbeidsliv og hvilket samfunn vi vil ha.

En hovedgrunn til LOs støtte til en rødgrønn regjering var at vi skulle rette opp de svekkelsene i AML som Bondevik- Regjeringen innførte. Det gjorde vi. Det er nettopp denne jobbtryggheten og vernet mot mer midlertidighet og inn- og utleie, som nå står under press.

Derfor må LOs mening tillegges stor vekt.

SV ser et arbeidsliv som er i sterk endring. Presset på lønninger og ansettelsestrygghet øker og bemanningsbransjen vokser. I byggebransjen i Oslo blir nesten ingen lenger fast ansatt, bransjen leier i stedet inn folk til oppdrag. Det kan rett og slett ikke fortsette dersom vi vil opprettholde et seriøst arbeidsliv og velferden vår.

Mens diskusjonen om direktivet har gått i mange kanaler de siste månedene har høyresiden vært helt stille. Det har kommet noen signaler: de støtter selvsagt vikarbyrådirektivet. Det er fordi de flytter arbeidslivet i den retningen de ønsker.

Nå har både LO og Unio sagt klart nei til direktivet. For SV forsterker fagbevegelsens klare standpunkt til direktivet vårt eget vedtak. Nå er det viktig med felles arbeid for å få ryddet opp i arbeidslivet, en av de viktigste tingene vi kan gjøre for å sikre det er å si nei til direktivet.

Publisert hos Fri fagbevegelse 30. januar 2012.

Vikarbyrådirektivet kan endre norsk arbeidsliv. Arbeidsgiverorganisasjon etter arbeidsgiverorganisasjon varsler at de vil bruke direktivet til gå til sak mot Norge for å svekke vernet av faste ansettelser, for å få fjernet tiltak knyttet til opprydding i arbeidslivet og for å begrense arbeidstakernes innflytelse. Det mener SV vi må stoppe.

Midt i dette bildet ser vi desperate forsøk fra Arbeiderpartiets Steinar Gullvåg som i Klassekampen påstår at AP først vil innføre vikarbyrådirektivet for så å ta det ut av EØS-avtalen dersom det har noen effekt på arbeidslivet. For det første kommer ikke EU med direktiver for at de ikke skal ha effekt. Professor i europarett, Fredrik Sejersted sa følgende til Nationen 05.04 2011 ”(…) kan en ikke bare gå ut igjen når en først har sagt ja. Det finst ikkje skriftlege prosedyrar for å ta enkeltdirektiv ut av EØS-avtalen når dei fyrst er tekne inn.”

Norge har ikke enda brukt reservasjonsretten vår mot noe direktiv, og langt mindre trukket oss fra noe direktiv som er innført. Å påstå at det bare er å sende et direktiv i retur etter at det er innført er derfor helt useriøst.

Da LO la inn store krefter for å støtte dannelsen av den rødgrønne regjeringen var det ikke minst fordi SV, Ap og Senterpartiet gikk inn for å stoppe svekkelsene høyresiden hadde gjort i arbeidsmiljøloven. Høyresiden vil ha et arbeidsliv som har mindre trygghet og som gir mer makt til arbeidsgiverne. SV vil advare sterkt mot å la Høyre og FrP få hånda på rattet i arbeidslivspolitikken. Det gjør også AP. Da er det helt ulogisk at Ap i neste sekund antyder at de vil gi disse partiene ikke bare lillefingeren, men hele hånda for å få igjennom et vikarbyrådirektiv som kan bidra til å svekke både arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Et direktiv som LO enstemmig gikk mot, som Unio også er mot. SV står trygt sammen med LO og UNIO for å sikre at arbeidsmiljøloven ikke svekkes.

Vikarbyrådirektivet vil rokke ved den solide og trygge grunnen norsk arbeidsliv og velferd hviler på.

Sjekker du inn på et norsk hotell, kan du møte mye personale som ikke er ansatt av hotellet. Hotellene leier gjerne inn et firma til å drive restauranten, et annet firma til å drive resepsjon og booking, og et tredje til å drive renhold. Norske byggeplasser merker det samme. Da De Facto i høst sjekket dette i Oslo på vegne av Fellesforbundet, viste det seg at det vanlige i byggebransjen nå er ikke fast jobb, men leieoppdrag.

Det blir vanligere at større virksomheter bruker vikarbyråer, eller leier inn arbeidskraft fra underentreprenører, framfor å ansette folk selv. I løpet av bare ett år har utleien fra bemanningsselskapene økt med 40 prosent. Vi ser at stadig flere er ansatt et annet sted enn der de jobber, har midlertidige kontrakter og små stillinger.

Dette rammer de ansatte. Livet som vikarbyråansatt er for mange uforutsigbart og ustabilt. Folk vet ikke når de skal jobbe eller hvor mye lønn de får når lønningsdagen kommer. Bare 16 prosent som jobber for et vikarbyrå har lønn mellom oppdrag. Mangler de oppdrag får de ikke full lønn. Ustabil økonomi gjør det også vanskelig å få lånt penger til egen bolig, eller planlegge familielivet.

SV ønsker økt kontroll med vikarbransjen for å sikre at fast ansettelse fortsatt er normen. Fast jobb gir økonomisk trygghet og forutsigbarhet for den ansatte og for bedriften. Opplæring, bedriftskultur og stolthet over jobben er viktig for kvalitet, lojalitet og samhold. I tillegg stimulerer fast ansettelse til fagorganisering fordi man har et fellesskap av kollegaer.

Fremdeles er de fleste i Norge ansatt på den arbeidsplassen de jobber på. Arbeidsmiljøloven har sterke begrensninger mot midlertidige ansettelser, også for vikarer som er innleid gjennom byråer. Disse strenge bestemmelsene er regjeringspartiene enige om at er viktige å holde på, og forsterke.

Nå er vår selvbestemmelse under press fra EU gjennom det såkalte vikarbyrådirektivet. Direktivet vil gjøre det likestilt for bedrifter å bruke vikarer framfor fast ansatte. SV vil at vikarer skal ha samme arbeidsvilkår som andre arbeidstakere. Det bør innføres i Norge så fort som mulig.

SV og store deler av fagbevegelsen går mot at vikarbyrådirektivet skal bli norsk lov fordi vi da risikerer å måtte endre regelverket som i dag begrenser bruken av vikarer. Hvis Norge sier ja til direktivet er det domstolene og ikke Stortinget som har siste ordet om våre regler. Hvis en dom slår fast at loven eller tiltak er i strid med direktivet, må Norge endre lovverk og fjerne gode tiltak for å kontrollere og regulere vikarbransjen.

Det vil rokke ved den solide og trygge grunnen norsk arbeidsliv og velferd hviler på, nemlig retten til en jobb du kan leve av, og med. Ved å si nei til direktivet kan vi styrke kontrollen med vikarbruken, slik at faste ansettelser og trygge arbeidsforhold også i framtida skal prege det norske arbeidslivet. Det vil SV.

Publisert i Dagbladet 22. desember 2011. Innlegget er skrevet sammen med Audun Lysbakken.

Det er veldig bra at SV og Arbeiderpartiet har kommet til enighet om en rekke tiltak for å stramme opp forholdene i vikarbransjen.

Arbeiderpartiets partisekretær velger, i Dagsavisen 21. desember, å fremstille det som om disse tiltakene ikke ville kommet på bordet uten et EU-direktiv i bunn. Det er selvsagt feil.

Bemanningsbransjen vokser. Den vokser svært mye, omsetningen er mangedoblet i løpet av få år, stadig flere arbeidstakere har en tilknytning til et slikt byrå. Vikarbyråene er en ny tilknytningsform. Det normale i arbeidslivet har til nå vært en fast ansettelse mellom en ansatt og den bedriften vedkommende jobber i. Med vikarbyråene kommer det en tredjepart inn i bildet.

16 prosent av de som er ansatt i vikarbyråene har lønn mellom oppdrag. Bedrifter sier nå opp faste ansatte for så å leie inn billigere fra bemanningsbyråer. Det betyr at for mange mennesker blir arbeidshverdagen uoversiktlig, det er vanskelig å få til skikkelig fagorganisering og folk vet ikke hva som kommer på konto hver måned.

Får vi veldig mange med usikker økonomi, får vi veldig mange som ikke har sikkerhet for lån og som kommer i en mer usikker livssituasjon. SV jobber for et arbeidsliv er faste stillinger fortsatt er det normale. Da må bemanningsbransjen reguleres svært tungt.

Arbeiderpartiets partisekretær skriver om sist vi hadde høyreregjering. Da fikk vi, selvsagt, en svekkelse av arbeidsmiljøloven. Derfor er det bra at regjeringspartiene er helt enige om å sikre en sterk arbeidsmiljølov. Problemet oppstår først når vi får et vikarbyrådirektiv fra EU. Den siden av direktivet Arbeiderpartiet ikke skriver om utfordrer begrensningene på midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven, den krever gjennomgang av eventuelle restriksjoner i tariffavtaler.

NHO har alt varslet at de mener arbeidsmiljøloven må endres. Det er nok til at vi kan være sikre på at saken vil bli prøvd rettslig dersom vi godtar direktivet. Kan vi stole på at EU og domstolene velger arbeidstakernes side? Er vi i tvil, bør vi si nei.

Publisert på Dagsavisens debattsider 27. desember 2011.

Klimautfordringene gjør at norsk industri må slippe ut mye mindre klimagasser enn i dag. Et klimatiltaksfond kan hjelpe norsk industri til å omstille seg til klimavennlig drift, og sørge for at vi også i framtida har industri og industriarbeidsplasser. Derfor er det nå mange som støtter forslag om et klimatiltaksfond, med Norsk Industri og SV som to av pådriverne. Fondet skal utløse en offensiv teknologisatsing som vil styrke konkurransekrafta, samtidig som det bidrar til å nå våre klimamål.

Norge har stolte industritradisjoner over hele landet. Industribedriftene våre sysselsetter over 200.000 personer og gir oss viktige eksportinntekter. Men vi står ovenfor store utfordringer som krever en mer aktiv industripolitikk enn på lenge. Den internasjonale finanskrisen gir synkende etterspørsel i markedene og en oljeindustri i turbovekst skaper mangel på arbeidskraft og høyere kostnadsnivå for bedriftene. I tillegg krever klimautfordringen investeringer i ny teknologi i en tid der renten kan stige.

Med Norsk Industri på laget har vi alle forutsetninger for å lykkes. Industribedriftene våre ble for noen tiår siden stilt overfor mange nye miljøkrav. Bedriftene tok utfordringen. I dialog med styresmaktene utviklet de ny teknologi som styrket konkurranseevne i tillegg til å møte miljøkravene. Forskernes og industriarbeidernes kompetanse sto helt sentralt og det gjør den også denne gangen.