Archive for February, 2013

Gi flere full jobb

Flere kvinner i førstelinjeyrkene må tilbys full jobb, for å redusere overvekten av kvinnelige sykemeldte.

Utfordringen innen for eksempel handelsnæringen er å skaffe folk fulltidsjobber. Fortsetter disse kvinnene å stå i usikre småstillinger, vil de oppleve stor utrygghet som igjen gir helsemessige utslag og en mindre tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsgivere signaliserer at de ikke setter særlig pris på kvinnene når de kun tilbyr små stillinger. Ta kvinnene innen handelsnæringen på alvor og gi dem fulltidsjobb.

Store forskjeller
Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.
Kvinner tar fortsatt et større ansvar for hjem og familie. Det spiller nok inn.

Fredag arrangerer LO et frokostseminar om hvordan redusere sykefraværet hos gravide nettopp innen handelsnæringen. Resultater fra prosjektet «gravide i handelsnæringen» blir presentert, samt forslag til tiltak for å redusere fraværet for denne gruppen. Viktige tema.

LO viser til at virksomheter med høy andel yngre kvinner har en økende utfordring med sykefravær blant gravide arbeidstakere. Totalt sett, har norske kvinner 60 prosent høyere sykefravær enn menn, og fraværet øker for hvert barn de får. Effekten av kvinners høye fravær er størst i kvinnedominerte bransjer som handelsnæringen, påpeker LO. Blant butikkselgere har kvinner for eksempel nesten 80 prosent høyere fravær enn sine mannlige kollegaer. Ja og damen får småstillinger og mennen får hele stillinger. Så der er det mye å gå på i handelsnæringa.

–OG det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til at kvinner er mer sjukemeldt.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, med mange kvinner i førstelinjen innen eksempelvis i service, helse og skole. Disse jobbene er sosialt og psykisk veldig krevende. Noen fysisk veldig krevende og. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. Og nettopp i disse yrkene er det mange kvinner og mange unge.

Jeg ble sykemeldt da jeg ble skilt.

Selv jobbet jeg i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lukke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom.. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Da jeg ble skilt ble jeg var sykemeldt ett par uker. Det var nødvendig og jeg kom over det. Men uten den pausen vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En får jo en yrkesmessig knekk også om en går på jobb og presterer dårlig, ja kanskje til og med er en belastning.

Kvinner har ofte slike jobber der noe alltid er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for, alltid en kunde som ikke fikk god service. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange «vondter», både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og «vondter» i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Og kanskje er hoveddelen av sjukefraværet helt nødvendig for at folk skal kunne være i jobb gjennom et liv med mange krav og vekslende helse.

Det sjukefraværet vi kunne gå løs på først er det som skriver seg uvettig alkoholbruk og bivirkninger knyttet til uvettig utskriving av medikamenter.

Men der svikter visst motet hos de som ellers svinger moralistisk pisk over alle som må nedpå litt av og til.

27

02 2013

FrPs forslag gjør flere barn fattige

Alle sier de er opptatt av fattige barn.  FrP, for eksempel, inviterer til dugnad mot barnefattigdom. Men hva gjør de i praksis? I sitt budsjett kutter de over en milliard rett i inntekten til fattige barnefamilier.

At folk med penger nok samtidig får skattelette av FrP sier sitt. Mens barnefamilier med en voksen forsørger som ikke har jobb de mister inntektene. Ordningen FrP kutter kalles overgangsstønad og gir økonomisk trygghet mens foreldrene søker arbeid eller kvalifiserer seg til arbeid. Og den virker. Men FrP, som ellers har råd til nesten alt, har ikke råd til å sikre disse anslagsvis 17 200 barna mot å bli fattige. I vanlig FrP-ånd skal disse menneskene, med ett enkelt vedtak, gjøres fattige.

Dette forslaget er ikke et arbeidsuhell. FrP har i flere år kuttet pengene disse barna skal leve av. De mener at disse familiene får greie seg sjøl, uten hensyn til at barna blir fattige eller at ordningen hjelper folk inn i arbeid.

Forskningsinstituttet FAFO har sett på overgangsstønaden, særlig hvordan den fungerer for folk med innvandrerbakgrunn. De fant at ordninga fungerer bra som midlertidig hjelp til selvhjelp, og at det store flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Vellykket, med andre ord.

Barnefamiliene med bare en forsørger har 2,5 ganger større risiko for å bli permanent fattige enn andre. Allikevel kutter FrP pengene som sikrer barna mot fattigdom og som hjelper den enslige forsørgeren til å komme i arbeid.

SV vet at jobb er utrolig viktig for at kvinner ikke skal bli fattige. Dette gjelder innvandrerkvinner også, og det er i innvandrerfamiliene barnefattigdommen øker. Derfor har vi innført Jobbsjansen, et oppsøkende tiltak for kvinner som trenger kompetanse og støtte for å få jobb. Helt nødvendig fordi det også er tradisjonelle kjønnsroller som må brytes. Men heller ikke dette vil FrP være med på. De kutter alle pengene, og med det gjør de at mange flere barn forblir i fattigdom.

Men kontantstøtte vil FRP at de skal ha. Da stilles ingen andre krav enn at du ikke sender barna dine i barnehagen. Det er kanskje det dummeste kravet du kan stille hvis en vil forebygge fattigdom og sikre god integrering og at foreldrene kommer i arbeid. FRP kutter altså i det som faktisk får folk i arbeid og ut av fattigdom, samtidig som de betaler folk for å la være å arbeide. Dette vil gjøre mange flere barn fattige i lang tid.

Sannheten er at FrP tar fra de fattige barna. Færre vil komme i jobb og flere blir fattige med FrPs forslag.  Pengene gir de til de mest velstående, og til å betale folk kontantstøtte for å holde seg unna arbeid. Visst trengs det en dugnad for de fattige, men FrPs forslag viser deres sanne ansikt.  FrP har en jobb å gjøre i eget parti før de inviterer til dugnad.

Om artikkelen: FrP har invitert de andre partiene på Stortinget til et møte tirsdag 19. februar 2013. Møtet skal ifølge FrP hanle om en dugnad mot fattigdom. Dette er Karin Andersens første respons. Innlegget har vært på trykk i media i Hedmark.

17

02 2013

Syke skal ikke være fattige

I dag kom regjeringens såkalte perspektivmelding, det er et dokument som skal fortelle om hvordan regjeringen ser på utsiktene for Norge flere tiår frem i tid. Som vanlig er når slike dokumenter kommer reagerer høyresiden på at vi har ordninger som gir trygghet for folk som er fattige og sjuke.

I Norge har vi vedtatt minsteytelser i Folketrygden. De er ikke høye. Med dagens system får de fattigste 164 244 kroner i året. Til sammenligning er minstelønnen for en kommunalt ansatt 262 100. Sånn trygdeordningene våre er bygget opp får man utbetalinger som henger sammen med det man tjente fra før. I mange ytelser får man 66 prosent av tidligere lønn. For den nye uføretrygden betyr det at en som tjente 450 000 kroner vil få en uføretrygd på om lag 300 000 kroner i året.

For noen er det likevel slik at de tjente så lite før de ble så syke at uføretrygd ble nødvendig at 66 prosent av lønnen ville sendt dem ut i alvorlig fattigdom. For eksempel vil en student med en deltidsjobb der han tjener 70 000 kroner etter en slik modell ende med en uføretrygd på 46 200 kroner i året. Det går det ikke an å leve for i Norge.

Derfor har vi laget en såkalt minsteytelse. Denne er på 164 000 kroner. Den har vi fordi at folk som er syke ikke skal sendes ut i bunnløs fattigdom. Det samme gjelder for alderspensjonister som ikke har tjent opp nok pensjon. Dette er den grunnleggende anstendigheten i vår velferd. Folk i Norge skal ikke sulte.

I Perspektivmeldingen har Finansdepartementet laget seg en figur som viser hvor mye en person som blir ufør får utbetalt om du sammenligner med personens tidligere inntekt. Dersom man har hatt ekstremt lav inntekt, og har unger, vil man få utbetalt mer enn man hadde da man jobbet. Dette gjennomsyrer trygdesystemet vårt fordi fattigdom ikke er noe alternativ i et anstendig land. Disse minsteytelsene viser at vi sikrer noe å leve av til barnefamilier og andre som er for sjuke til å jobbe.

Hadde vi ikke hatt disse minsteytelsene ville de hatt svært lav, eller kanskje ingen, inntekt med ren nød som resultat. Det er nettopp det som er uføretrygdens jobb: den skal verne sjuke folk mot fattigdom. Uføretrygden har også barnetillegg. Det har vi ganske enkelt fordi det koster mer å leve for en familie med barn enn for en uten barn, fordi barn ikke skal vokse opp i fattigdom på grunn av foreldrenes sykdom.

Det er en skarp debatt om barnefattigdommen for tida. Det er nødvendig og uten denne sikringen av uføretrygden, ville mange flere vært fattige.

Derfor er det å begynne i feil ende når noen angriper folk som er både sjuke og fattige fordi de mener det er en eller annen rettferdighet i at folk som er fattige før de blir sjuke skal sendes ut en enda verre fattigdom. Problemet er ikke uføretrygden, men et arbeidsliv som ikke inkluderer folk med dårlig helse.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi velger en politikk som skal gi trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske. Unger er spesielt viktige. De som ønsker å kutte trygdene til foreldre som er syke og fattige er med på å gjøre livet og hverdagen vanskeligere for unger som allerede lever med foreldre som er sjuke. De har nok å hanskes med, om ikke høyresiden skal påføre dem mer fattigdom også.

Her kan du lese hva SVs finanspolitiske talsperson sa om meldingen i dag.

Her finner du selve Perspektivmeldingen.

08

02 2013