Karin Andersen

I flere år har Pisa testene tatt alt for stor plass både i skolen og i diskusjonen om skolen.
De som iveret mest for Pisa testene, er merkelig nok de samme som har kritisert norsk skole feilaktig for å være en enhetskvern.
De som sier de vil ha mer mangfold i skolen, har ivret mest for Pisa testene. Så feil går det an å ta.
Kanskje på tide å se på hva Pisa er og hva den ikke er.
I tidsskriftet Skola og samhelle, 10 mars 2014 skriver professor Svein Sjøberg følgende:

“Det er viktig å kjenne noen grunntrekk ved PISA-testen hvis man skal kunne vurdere hvilken betydning den skal tillegges, og om man skal «tro» på den eller ikke. Et viktig poeng er at PISA faktisk er helt tydelig på at de ikke tester skolekunnskaper. Like klart sier PISA at de ikke forholder seg til landenes læreplaner, og at oppgaver ikke kan tas med i PISA hvis de er typiske skoleoppgaver. Likevel hevder de å ha utviklet et universelt gyldig mål for kvaliteten til et lands skolesystem. Det er ikke helt lett å gripe logikken.”
Dette er altså fakta og likevel blir Pisa omtalt som om det er noe som sier noe om skolekunnskaper.
Hvilke fag og tema er viktig og uviktig i Pisa? Lesing, regning og naturfag er viktig, men det er ikke historie, geografi, samfunnsfag, fremmedspråk, kunst, musikk, litteratur, praktiske eller estetiske fag, etikk, filosofi etc. Så snever er læringshorisonten. Likevel presenteres og tolkes PISA-rankingen som et mål for kvalitet i skolen vår. Hvis vi lar Pisamålene styre, risikerer vi at alt annet enn PISA-fagrelevant skyves til side for å liksom få en «bedre skole».
Det er alvorlig og rett og slett feil. Å lære basisfag er viktig, men skolen skal lære og utvikle så mye mer. Gangs mennesker, ikke mindre enn det og da trengs et bredt læringssyn, metoder og emner.
Det er OECD som har utviklet Pisa og den har vokst ut av OECDs mandat og formål, nemlig å fremme økonomisk utvikling i en konkurransepreget global frihandel. Pisa er altså et politisk prosjekt for høyrepolitikk og de sterkest privilegerte øknomisiske kreftene i verden som vil at hele verden skal tenke som dem. I 2015 kommer nye Pisarunder med sammenligning av skoler, nasjonalt og internasjonalt. OECD har nå inngått samarbeidsavtale med Pearson Inc., verdens største kommersielle utdanningsbedrift med 40 000 ansatte i 80 land, om å gjennomføre neste års tester. Selskapet er entusiastisk i synet på testenes verdi og dominerer det amerikanske markedet for så vel lærebøker og online læremidler og programmet for testene. Selskapets mål er å legge grunnlaget for en felles global fagkrets som «reflekterer kjernekompetansen som elever trenger for å lykkes i det 21. århundre». Selskapets kjerneord er «fleksibilitet» og «valgfrihet». Skolene skal bli mer «relevante» og «effektive».
Hørt det før?
Passer som hånd i hanske for Høyres og FrPs retorikk der de løper investorer ærend i skole, skatte og velferdspolitikken.

Der er det ikke mye som peker mot de fine ord fra norsk skoles formålsparagraf.

På tide å få debatten om skolen til å handle om barnas behov og lærernes mulighet til å oppfylle hele formålsparagrafen. Den er omfattende, men for å nevne noe som er viktig:
Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Dette er kompetanse, kunnskap og ferdigheter som kan sikre både enkeltmennesker og samfunn og der vi alle skal ta ansvar for mer enn oss selv. Dette verdigrunnlaget må vi holde fast på og virkeliggjøre. Pisa og Pearson inc viser ikke veien til dette .

Så e det på’an igjen.
Nok en minister som liksom skal være tøff i trynet og stille vilkår til folk på sosialhjelp. Vel, loven er slik alt i dag at det skal en gjøre hvis det er hensiktsmessig. Det som mangler er ikke mer pisk, men penger til gode aktivitets, opplærings og jobbtilbud og penger til å lønne flere NAV ansatte til å hjelpe folk gjennom kriser.
Sosialhjelp og trygd går ikke i arv eller er smittsomt. De aller fleste barna klarer seg helt fint, men hvis de bakenforliggende årsakene ikke løses, vil problemene selvsagt kunne leve videre. Det handler ikke om å ha vondt i viljen, men om å bli tatt på alvor og få riktig og nok støtte til å overkomme vanskelighetene og mestre både livet og arbeidslivet.

Kommuner som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad”, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får bistand til å løse hovedproblemet. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og øke tiltakene.

Privatisering er Erikssons andre oppskrift. Et gedigent løftebrudd. Som leder av Stortinget arbeids og sosialkomite lovet han å ikke anbudsutsette mer attføring fordi det ikke egnet seg.

På falske premisser skyver han frivillige organisasjoner som driver god attføring forran seg. Fontenehustet , Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører, Mental helse med sine brukerstyrte sentre, er gode eksempler på krefter vi må samarbeide mer med. Lag kvalitetskontrakter uten anbud med prekvalifisering. Da bygges kompetanse opp og forblir i offentlig tjeneste til beste for brukere og framtidige arbeidsgivere.

SV ønsker ikke mer anbud. Det gir ikke mangfold, men enfold. Forslag om dette er allerede lagt fram i Stortinget.

Å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, føre sjelden til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst. Skal vi lykkes må vi snakke med respekt om folk som sliter og ikke stemple dem som latsabber slik Eriksson gjør.