Karin Andersen

VG U1 30.10.2015 Side 26

Forfatter: Karin Andersen, stortingsrepresentant SV)
Norge har et ansvar for å ta imot mennesker som flykter fra krig. Det betyr at vi også må gi dem en plass å bo. Det handler om at kommunene må ta sitt ansvar, ikke om tvang.

I dag legger regjeringspartiene frem sitt forslag til hvordan de skal dekke inn kostnadene for at det kommer flere flyktninger til Norge som følge av krigen i Syria. Og kostnadene vil bli store, det er det ingen tvil om. Da er det vår jobb som politikere å sikre at pengene blir brukt fornuftig.
Det betyr at de som kommer, og har rett på opphold, raskest mulig lærer seg norsk, får en kommune å bo i, og kommer i jobb.
Langsom,
dyr og dårlig
Det er et uttrykk som heter «å spare seg til fant». Hvis regjeringen nå skjærer ned på kostnadene til saksbehandling, norskopplæring og tilbud til barna på mottak, så vil det bidra til å gjøre integreringen dårligere. Hvis regjeringen derimot sørger for at kommunene må ta sin del av bosettings- og integreringsansvaret og setter av tilstrekkelig med penger til at dette kan gjøres på en god måte, så vil utgiftene i fremtiden bli lavere.
«Jo raskere en flyktning får bosette seg i en kommune, desto raskere kan vedkommende delta og bidra med sine ressurser i arbeidsliv og samfunn», står det i budsjettet til integreringsminister Solveig Horne (Frp). Det er jeg helt enig i! Men hvorfor tviholder da regjeringen på en ordning som bidrar til det motsatte, en ordning som er langsom, dyr og dårlig?
Tenkt deg at du selv bor på et rom du deler med fem andre. Du får ikke gå på norskkurs, du har nesten ikke penger, du har lite å ta deg til, får ikke jobbe. Og skulle du selv klare å finne en plass å bo, vil kommunene ikke få støtte til å integrere deg, og du mister retten til å lære norsk. Oppholdet har ingen sluttdato. Du bare venter. Venter på å få lov til å ta fatt på ditt nye liv, et nytt sted, få nye venner, en jobb. Livet på mottak er oppbevaring. Mange blir frustrert og syk. Det er dårlig integrering.
Etter år i passivitet uten kontakt med det lokalsamfunnet en skal bo i, blir det vanskeligere å fungere normalt i samfunn og arbeidsliv. Vi umyndiggjør, sykeliggjør og stakkarslig gjør flyktninger når vi fratar dem muligheten som voksne folk å ta størst mulig ansvar for eget liv. Denne voldsomme sløsingen med penger og menneskelige ressurser må ta slutt.
De som nå flykter fra krisen i Syria, har rett til opphold i det landet de søker om asyl. Det gjelder også i Norge. Til syvende og sist må disse faktisk få en kommune å bo i. Da er det best for integreringen og «budsjett-lommeboken» at dette skjer jo før, jo heller. Og da er det en løsning på det. Nemlig at ansvaret for å bosette flyktninger fordeles rettferdig, og at de som skal bosettes, får frihet til å bosette seg selv uten at de blir fratatt retten til å lære seg norsk.
Verken dugnad
eller skippertak
Med dagens bosettingsordning bestemmer kommunene selv hvor mange de vil ta imot fra år til år. Men om vi skal få til god integrering av de som skal bo i landet kan det ikke sees på som en dugnad å bosette disse. En dugnad som bare noen stiller opp på. Vi kan ikke basere oss på skippertak. Å bosette flyktninger er en permanent oppgave kommunene har. Det er en viktig offentlig tjeneste, som staten betaler kommunene for å gjøre. Akkurat som det er å drive barnehager, skoler, sykehjem, barnevern eller sosialhjelp.
Får kommunen flere gamle, må det bygges sykehjemsplasser. På samme måte må kommuner sørge for at de er i stand til å ta imot flyktninger.

Derfor har vi foreslått at kommunene skal ha ansvar for å bosette et visst antall flyktninger etter en fordelingsnøkkel. Hvor mange som skal bosettes hvert år vil variere ut fra behovet. Staten må fullfinansiere ordningen, men det er kommunenes ansvar å fordele flyktningene mellom seg.
Kommunene
har ansvar
Mange kaller vårt nye bosettingsforslag for «tvang». Vi vil «tvinge» kommunene til å ta imot flyktninger, er omkvedet fra Høyre og andre. De oppfordrer heller kommunene til å «stille opp» på «dugnaden». Men i realiteten er det motstanderne av dette forslaget som bruker tvang, når de nekter folk noe så grunnleggende som et sted å bo, å ha et privatliv og få lov til å bidra i samfunnet.
Ingen snakker om «tvang» når det gjelder kommunens ansvar for å gi skole- og helsetilbud til andre innflyttere. Ingen snakker om «dugnad» for å gi alle barn i kommunen et tilbud om skolegang. Til og med ferierende har krav på hjemmesjukepleie i den kommunen de er på ferie i. Og for å hindre at du skal bli utenfor arbeidslivet i lang tid, så går alarmen etter at du har vært sjukmeldt i 8 uker, fordi risikoen for at du faller ut øker jo lenger du er inaktiv.

For flyktningene er virkeligheten en helt annen. Vi forventer at disse – etter flukt, etter å ha mistet alt de eier og sin egen fortid, etter år på mottak, etter år med passivitet og usikkerhet – raskt skal i arbeid og integreres. At dette er vanskelig kan ikke være en stor overraskelse. Det er dette som gjør jobben til kommunene mye vanskeligere.

Nei, gi dem som har fått opphold i Norge lov til å bo og arbeide, sier jeg. Vi må behandle dem som voksne mennesker med ressurser. Det nekter vi dem i dag. Vår bosettingsordning vil være et skritt i riktig retning mot en bedre integreringspolitikk.

Norge har et ansvar for å ta imot mennesker som flykter fra krig. Det betyr at vi også må gi dem en plass å bo. Det handler om at kommunene må ta sitt ansvar, ikke om tvang.