Karin Andersen

Økt barnetrygd, barnetillegg og bostøtte mot fattigdom.

Når den Frp og Høyre har hatt råd til flere tusenlapper i uka til de rikeste, er det skammelig at barn i Norge må leve i fattigdom over tid. Å ha dårlig råd en tid er ikke farlig, men varig fattigdom som setter deg utenfor vanlig barneliv skader selvfølelsen og helsa.
Vi kan starte med 3 Bér.
Øk barnetrygden, barnetillegget og bostøtta.
Barnetrygden har ikke vært justert siden 1997. Øker vi den og øker mest til aleneforsørgere og familier med flere barn, viser forskningen at mange klarer seg mye bedre. Og det mange ikke vet er at de fattigste familiene som må få sosialhjelp ikke engang får verdien av barnetrygden i tillegg til annen inntekt, for sosialhjelpen reduseres tilsvarende.

Det betyr at barnetrygden er behovsprøvd kun for de fattigste som ikke får den.
Det tas mellom 3 og 400 millioner kroner fra de fattigste familiene på denne måten, så ikke så rart at de sliter.

Regjeringen har tatt over 20 000 kroner i barnetillegg fra de uføre med lavest uføretrygd. Det har rammet mange familier som har ekstremt dårlig råd og der foreldrene ikke har mulighet til å jobbe. Regjeringen burde skamme seg for det og få ordningen på plass igjen.

10000 færre får bostøtte i år enn i fjor. De siste åra har boligutgiftene økt voldsomt, vi har blitt flere hundretusen færre og de med lavest inntekt har ikke fått reell inntektsøkning. Allikevel får flere titusen færre bostøtte og vi bruker mindre på bostøtte enn for 8 år siden. Svære usosialt Særlig rammer dette uføre som pga tekniske endringer i beregningen av bostøtta, ikke lengre får. SV foreslå både å løfte nivået på bostøtta og at uføre må få bostøtte som før.

Disse endringen ville gi mange familier mulighet til å gi barna en god barndom.
Det fortjener de og de trenger pengene langt mer enn rike, friske mennesker som bør klare seg selv.

Alle snakker om det grønne skiftet. I Hedmark har vi enorme grønne fornybare ressurser, men alt for lite skjer. I 20 år har så å si alle sagt at vi må bygge opp industri på fornybare kilder fra bla skogen vår og på å bremse oljeavhengigheten. Nå må vi komme i gang. Vi trenger arbeidsplassene og de må være fornybare. Å berge klima koster litt, å ikke gjøre det koster vanvittig mye mer.
Stor multinasjonale selskaper har for lengst oppdaget biologien og jakter på « det grønne gullet». Mange posisjonerer seg. Vi kan ikke vente og se nå på at «gullgraverne» kommer og tar initiativ og styring. Erfaringen fra andre land er at når disse store selskapene kommer på banen, er det ikke de lokale eierne som opplever å få inntekt og utvikling. Tvert i mot.

Flere skogsbilveger og økt akseltrykk gir bedre muligheter til eksport, men ambisjonene må være langt større enn som så.

Vi må spørre: Hvem skal styre den grønne utviklingen og hvem skal tjene på den?
Vi må gjerne samarbeide over grensene, men ikke være naive. Vi må selv bestemme oss for at utviklingen må skje slik at ressursene våre forvaltes biologisk forsvarlig og gir arbeid og inntekt i generasjoner framover i Hedmark og i Norge. I Norge klarte vi å få nasjonalt eierskap både til vannkraft og olje. Det har sikret oss som land og folk. Nå må vi sikre det samme i det grønne skiftet. Lokalt og statlig eierskap til ressurser er viktig.
Det trengs en storstilt og langvarig satsing der staten må ta rollen som motor, bidra kraftig til forskning og utvikling og være en stor og trygg investor inn i industrialiseringen. Arbeidsplasser og FOU må foregå i Norge. Vi er på full fart til å bli en ren råvareleverandør til svensk industri. Det er ikke å ta vare på norske interesser.

Forskning er nødvendig, men ikke nok. De gode ideene stopper ofte opp når de skal testes i full skala. Derfor må staten støtte pilotanlegg og industrialisering av forskingsresultat. Det kan gjøres også gjennom etablerte ordninger med mer offentlig og privat kapital.
Sist men ikke minst må staten føre en mer offensiv eierskapspolitikk. Staten må seriøst vurdere deleierskap for å være med på å omstille og videreutvikle treforedlingen, ikke leie ut eller selge Statskog. Både Statskog og Statkraft må brukes som viktige statlige medaktører i omstillingen.
Det må bli slutt på lek med ord uten handling og det må bli slutt på at Innlandet skal være en ren råvareeksportør. SV krever klimasatsing for nye grønne arbeidsplasser i Innlandet må komme i neste års budsjett.

Arbeidsledighet må møtes med framtidsrettet satsing, ikke med mer olje og skattelette til velstående. Ingen av delene hjelper oss trygt inn i framtida.

På sosiale medier får jeg spørsmål om SVs forhold til Venezuela. Det kommer som regel fra folk som ikke ønsker oss vel og som ser ut til å tro at Venezuela har det vanskelig på grunn av SVs politikk. Det er vanskelig å ta det standpunktet helt alvorlig. Det som skjer i Venezuela nå er SV svært kritisk til og ikke noe av dette har noe med det SV går til valg på. Men i tilfelle det fortsatt finnes noen som på ordentlig tviler om hva SV står for:

Som alle er vi i SV bekymret for den sosiale, økonomiske og politiske krisen i Venezuela. Det er folk flest, de fattige og middelklassen, som rammes hardest av den økonomiske krisen og som taper på den polariserte og fastlåste politiske situasjonen. Venezuela er og var et land med store økonomiske forskjeller og usunn maktkonsentrasjon.  Økonomien er i krise, og utsiktene til dialog mellom politiske ledere og en utvikling mot et åpent, liberalt demokrati er svært dårlige. Det er en tragedie for det venezuelanske folket.

Mange, også i SV, satte håp til at det kunne skje forandringer for Venezuelas fattige i 1998. Chavez gikk til valg på en omfattende agenda for sosiale reformer, som satte omfordeling og bekjempelse av fattigdom sentralt. Det var altså grunn til å håpe på at ting skulle bli bedre for de fattigste i Venezuela. Og det var en del gode resultater i kampen mot fattigdom de første årene etter Chavez’ kom til makten. Verdensbanken melder blant annet at det var en kraftig nedgang i fattigdom, fra 50 % fattige i 1998 til 30 % i 2013 og at ulikheten gikk kraftig ned fram til 2012.

Men det unnskylder ikke den alvorlige utviklingen de siste årene har ført med seg i Venezuela. Landet er vanstyrt nå og vi i SV er svært kritiske til den uansvarlige økonomiske politikken som har ført landet ut i uføret. Vi er svært bekymret og kritiske til unntakstilstanden som er blitt erklært. Den er udemokratisk og bidrar kun til ytterligere polarisering og er et udemokratisk virkemiddel.

Det venezuelanske folket lider nå under økonomisk krise og politisk låst situasjon. SVs solidaritet er alltid med folk, ikke partier og politikere. Vi håper på og støtter en ny utvikling i Venezuela, hvor en kan se en vei ut av det økonomiske uføret og til en reell åpen og demokratisk debatt. Veien framover vil være lang, og humpete, og er helt avhengig av at venezuelanske ledere viser lederskap og evne til dialog.