Karin Andersen

I dag kom beskjeden om at Fagforbundet tapte pensjonskampen for de ansatte i kommersielle sykehjem. Dette viser at det er helt nødvendig å lovfeste pensjonsvilkårene for helsefagarbeidere og andre ansatte i sykehjem. Mange Høyre- og FrP-styrte kommuner konkurranseutsetter voldsomt nå, vi må sikre at det ikke fører til at de som skal gjøre jobben ender med få mye dårligere pensjon.

Anbud gjør at lønn, pensjon og arbeidsforhold presses til et minimum, kommersielle selskaper driver jo ikke veldedighet og et sted må pengene direktører og eiere skal tjene komme fra. SV har tidligere fått laget sammenligninger som viser hvordan de kommersielle gir sine ansatte dårligere vilkår enn det offentlige.

Helsedirektoratet har regnet ut at vi kan komme til å mangle over 50 000 helsefagarbeidere i 2035. Høyre og FrP gjør nå en stor innsats for å gjøre denne mangelen enda større. Det vi trenger er trygge jobber, hele stillinger og lønn og pensjon til å leve av. Konkurranseutsettingen gir tøffere arbeidsforhold, lavere lønn og dårligere pensjon. Det er det motsatte av hva vi trenger.

Vi vet at kvaliteten ikke blir bedre av konkurranse. Det som skjer er at offentlige penger går til å betale direktørlønninger og fortjeneste for bedriftseiere i stedet for å gi god omsorg og anstendige arbeidsforhold. Hvis pasientenes ve og vel er viktigst må konkurranseutsettingen stoppe.

SV mener regjeringen må gripe inn ved å innføre lovfestet rett til å beholde lønnsansiennitet og pensjonsnivå, slik det er gjort for bussjåfører. Vi har ikke en eneste helsefagarbeider å miste.

Her kan du lese Fagforbundets kommentarer.

Her finner du kjennelsen fra Rikslønnsnemnda.

Dumt spørsmål, for det vet jo ingen. Men Høyre mener de vet det. Høyre vil nemlig vedta når lungebetennelsen din eller andre sykdommer skal være over. De har vært i Sverige og hentet ideen om «normerte» sjukemeldinger.

Og i deres forslag til alternativt statsbudsjett for 2013 har partiet også vedtatt at du skal være syk en dag mindre når du får lungebetennelse, kreft eller havner i en ulykke.

Alle vet at sykdom er helt forskjellig hos ulike mennesker. Det er veldig ulikt hva slags arbeid vi har og om det lar seg tilpasse hvis vi blir syke Alle skjønner at den samme vonde ryggen kan bety en helt forskjellig sykemelding for en kontoransatt og en snekker. Alle skjønner at et brukket bein er annerledes for en stortingsrepresentant enn for en helsefagarbeider i et sykehjem.

Alle skjønner at man ikke bare kan vedta bort sykdom eller skader, men virkeligheten får visst ikke lov til å komme i veien når Høyre lager budsjett. Det går ikke an å bestemme på forhånd hvor lenge for eksempel psykisk sykdom skal vare. Høyre mener syke har det for godt, og må gå på jobben selv om de ikke er friske. Og Høyre trenger vel pengene til det som er viktigst for dem, nemlig å kutte formueskatten for milliardærer.

Det er ikke småpenger vi snakker om. Erna Solberg vil spare 523 millioner kroner i 2013 med et system der lengden på din sykdom er vedtatt av Høyre.

SV mener det må en lege til for å vurdere om et menneske er friskt eller ikke. Politikere skal ikke bestemme når lungebetennelsen har gitt seg, eller om bruddet er grodd.

Det er derfor SV jobber for å trygge sykepengene mot kutt, og derfor vi jobber for at det er fagkunnskap, og ikke politikk, som avgjør om vi er friske eller ikke.

I dag debatterte Stortinget unge uføre. Det er Høyres Torbjørn Røe Isaksen som har tatt opp saken. Høyre driver først og fremst en kampanje for å skapeinntrykk av trygdeeksplosjon og trygdepanikk. De vil skape en stemning som kan legitimere kutt i trygden og mer pisk for sjuke folk.

I forslaget til nytt arbeidsprogram går SV motsatt vei, vi vil gi unge uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging.

Mens Høyre er mest opptatt av å gjøre lage et problem av at unge som er svært syke eller har store funksjonsnedsettelser har trygg inntekt å leve av, mener jeg vi at gi trygghet for inntekt når du ikke kan jobb, er  det viktigste vi gjør. At unge uføre får inntekt så de kan leve nogen lunde som andre er ikke et problem. Det er bra. Medfødt sykdom eller psykiske problemer kureres ikke med å fjerne muligheten til å ha trygg inntekt. Det er derfor vi i SV vil kjempe videre for å trygge rettighetene til unge som er for syke til å være i arbeid.

Det er ingen trygdeeksplosjon, sier Andersen. Hvis vi ser på virkeligheten, viser statistikken ingen dramatisk økning. Men det er all grunn til å se hva vi kan gjøre for å unngå at flere blir syke og at flere skal jobbe når de ønsker det.

Kutt er feil medisin.

I dag har ikke unge som har fått varig uføretrygd rett til hjelp for å komme i arbeid. Dette vil SV endre på. Vi vil gi unge som blir uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging fra Nav.

Unge med alvorlig sjukdom, kan trenge tid for å bli frisk. Unge som har fått psykiske skader av å vokse opp med rusmisbruk i hjemmet, vold og utrygghet, kan trenge tid for å bli så trygge at de tør å stole på noen. Unge med funksjonsnedsettelser trenger tilrettelegging av utdanning og kvalifisering, men de trenger også økonomisk trygghet mens de kvalifiserer seg, fordi vi vet at muligheten til å få jobb ikke er enkel.

Hvis det er de unge og deres mulighet til å realisere sine mål og ønsker i livet vi vil bedre, kan vi gi dem rett til å kvalifisere, med utdanning eller arbeidsmarkedstiltak mens de har uføretrygd som varig trygg inntekt. Da må Høyre og andre slutte å spre usannheter som tallene og om de menneskene som trenger trygd i ung alder. De trenger ikke flere krav og utfordringer, det har de nok av. De trenger respekt og å få høre at de er likeverdige innbyggere og de trenger rett til oppfølging når helsa og motet bedrer seg.

Lenke til Høyres interpellasjon: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Interpellasjoner/Interpellasjon/?qid=54612

I dag kom nyheten om at NHO og Spekter faktisk har marsjert ut av et dialogmøte med regjeringen om hvordan man kan slå hardere ned på useriøse arbeidsgivere. SV har lenge jobbet for å stramme til kraftig slik at kjeltringer og useriøse arbeidsgivere skal merke kraftige reaksjoner for sine forsøk på å undergrave tryggheten i arbeidslivet.

Det merkelige med denne oppførselen fra Spekter og NHO er jo at arbeidsgivere som forholder seg til lovverket selvsagt ikke har noen ting å frykte. SV vil bare gå inn for tiltak som rammer arbeidsgivere som utnytter ansatte eller begår alvorlige lovbrudd. Det burde arbeidsgiverorganisasjonene være fornøyd med.

SV regner med at regjeringen går inn for de nye tiltakene som diskuteres. Blant annet å gi arbeidstilsynet rett til å skrive ut kraftige bøter for alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven. Det skal jo bare mangle om det ikke skal straffe seg å begå alvorlige brudd.

Et strengt lovverk sørger for at gode og lovlydige arbeidsgivere slipper å konkurrere med aktører som er useriøse og som utnytter arbeidstakere for å presse ned kostnadene. Det er ganske utrolig å se at arbeidsgiversiden er så redd for at useriøse bedrifter blir tatt hånd om. Klarer vi å ta de useriøse blir konkurransesituasjonen for de gode og seriøse bedriftene bedre.

Om man ikke blir tatt for det er det ekstremt lønnsomt å underbetale folk, og la være å bruke penger på helse, miljø og sikkerhet. Dette brer om seg raskt. Derfor må vi øke risikoen for å bli tatt, og vi må gjøre det dyrt å være kjeltring.

Både NHO og Spekter burde slutte entusiastisk opp om slike tiltak, for de kan vel ikke mene at lovbrudd skal lønne seg?

Antallet døds- og arbeidsulykker blant utenlandske arbeidere øker. Det er alvorlig og må stoppes. Dette skjer ikke bare i Norge.

En internasjonal studie har anslått at arbeidere født utenlands har 2,13 ganger høyere risiko for skade enn innfødte arbeidere. Arbeidstilsynet undersøkt saken for å kunne vite hva som kan redusere ulykkene.

Språk er selvsagt viktig. Forstår en ikke beskjeder, arbeidsbeskrivelser og sikkerhetsbestemmelser, går det oftere galt. Det er også veldig ulike sikkerhetsbestemmelser i ulike land, og ulikt om ledelsen tar helse og sikkerhet på alvor. Der ledelsen tar sikkerhet på alvor, går tallene på ulykker, skader og dødsfall ned. Det viser også at det er mulig å redusere skader og ulykker.

Arbeidstilsynet viser til at i de mest risikoutsatte næringer bidrar kommunikasjonsvansker, språklige barrierer og ulik sikkerhetskultur til økt risiko. Risikoen øker også fordi det blir stadig flere som er ansatt i bemanningsselskaper med usikre ansettelsesforhold og er underlagt en annen arbeidsgivers arbeidsledelse, som kanskje heller ikke kan språket eller sikkerhetsbestemmelsene.

I en undersøkelse fra Fafo svarer 70 prosent av lederne at utenlandske arbeidstakere trenger opplæring i norske arbeidsmetoder, og 80 prosent svarer at det er behov for språkopplæring. De bestemmelser i arbeidsmiljøloven som stiller krav til kommunikasjon i risikoområder er dårlig kjente. Arbeidsmiljøloven gir både Arbeidstilsynet og arbeidsgivere viktige verktøy, men de blir ikke i tilstrekkelig grad brukt.

På norske arbeidsplasser er det nødvendig å kunne kommunisere på norsk for å utføre arbeidet på en sikker og riktig måte. Skal vi få ned tallet på ulykker og skader, er derfor språkopplæring helt nødvendig.

Arbeidsinnvandrere har i dag ingen rettigheter til språkopplæring. Når vi vet hvor viktig dette er for å hindre økingen i arbeidsulykker, må arbeidsinnvandrere gis rett til grunnleggende opplæring i norsk og sikkerhetskunnskap. Ansvaret for å gi slik språkopplæring må arbeidsgiverne ta. De har allerede ansvaret gjennom kravet til risikovurdering.

Språkopplæring må kombineres med at Arbeidstilsynet prioriterer, og fører, tilsyn med at språk og sikkerhetsopplæringen blir gjennomført, og de må kunne gi nødvendige pålegg om dette der det er nødvendig. Språkopplæring vil gjøre norsk arbeidsliv tryggere og sikre at færre blir skadet og dør.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen.

Frp mener at ingen under 40 år uførepensjoneres varig hvis det ikke er helt åpenbart at vedkommende aldri kan få muligheter til å gå ut i arbeidslivet. Men hvem vet om en blir frisk igjen fra en psykisk sykdom, av en alvorlig diagnose, eller kommer seg ut av rusavhengighet.

Hvem vet om en med Downs syndrom som i dag har uføretrygd og varig tilrettelagt arbeid får annet arbeid seinere i livet. Skal de miste trygden? Dette er jo mennesker med stor arbeidsevne, men som sjelden får ordinært arbeid.

Får Frp det som de vil, må alle de som kan tenkes å komme litt i jobb en eller annen gang, leve på midlertidig ytelse i 20 år. Og det vil gjelde nesten alle som i dag får uføretrygd som ung. Da står folk uten mulighet til å ta lån og skaffe seg bolig og familie, fordi FrP ikke er helt sikker på åssen det går 10 til 15 år fram i tida.

Fakta fra NAV viser at økningen i antall unge uføre er liten. For den enkelte er det alvorlig å bli ufør, og vi må sette alle kluter til slik at disse menneskene får brukt sine evner og kan komme i jobb etter hvert. Så mange som mulig må kunne ha inntekt og muligheter i sine liv. Men disse ungdommene får ikke jobb eller blir friske dersom FrP får ta fra dem trygden og gjøre dem fattigere og utryggere.

Det er viktig å vite fakta. Hva er årsakene til at unge får uføretrygd? Diagnosestatistikken for 2010 viser at nesten halvparten av unge uføre mellom 18 og 29 år har utviklingshemming, medfødte misdannelser/kromosomavvik eller organisk psykisk lidelse/schizofreni. En fjerdedel har angst, depresjon eller atferds- /personlighetsforstyrrelse, og omtrent 12 prosent har sykdommer i nervesystemet, for eksempel epilepsi og cerebral parese.

Med uføretrygd i bunnen som trygg inntekt, riktig helsehjelp, utdanning, gode hjelpemidler og et arbeidsliv som tar mot også de som ikke er friske hver dag, kan flere komme i arbeid enn i dag.

Til FrP vil jeg si: Ikke skap mer utrygghet for unge uføre. Ligg unna inntekten deres.

Ingen får jobb av utrygghet. Ingen blir frisk av det heller. Bruk kreftene på å sette mot i de det gjelder og på å få arbeidslivet til å se talenter og evner som i dag blir oversett.

Bedriftene som driver varig tilrettelagt arbeid er viktige bedrifter. De gir arbeid både til mange med utviklingshemming og til flere andre med behov for varig tilrettelegging. Bedriftene produserer gode og nyttige varer og tjenester. Uten dem ville lokalsamfunn og næringsliv vært fattigere, og mange blitt arbeidsløse.

Det er behov for flere slike arbeidsplasser. Til nå har tilskuddene til disse plassene blitt bevilget sammen med tiltak for arbeidsløse. Dermed har det blitt en dragkamp om pengene til ulike formål. SV har derfor ment at penger til Varig tilrettelagt arbeid (VTA) skal stå på egen post i statsbudsjettet. Da kan vi ha kontroll med at det blir minst så mange plasser vi har sagt det skal bli. Nå har vi fått gjennomslag for å skjerme VTA-plassene i en egen budsjettpost. Og vi øker antallet VTA plasser med 200. Dette er veldig bra.

Imidlertid har teksten i budsjettet skap uro for at disse pengene allikevel ikke er trygge og kan brukes til andre formål. Det er ikke riktig. Pengene skal brukes til VTA og produksjonsverksted. NAV må levere alle de plassene vi har bestemt, derfor pålegger vi Nav å ha minst 9200 slike arbeidsplasser. Det har vært mange forsøk på kutt i varig tilrettelagt arbeid, det stopper vi nå.

Dersom NAV neste høst har opprettet så mange varige tilrettelagte plasser eller plasser i produksjonsverksted som bestemt, men ikke greier å bruke opp alle pengene før året er omme, gir vi NAV lov til å søke Arbeidsdepartementet om bruke de pengene som er til overs til andre arbeidsløse, dersom det er mangel på tiltaksmidler til andre prioriterte grupper på årets budsjett.

Noen ganger står det penger igjen ved årets slutt. Hvis Arbeidsdepartementet ikke gis fullmakt til å omdisponere ubrukte penger til andre som kan trenge hjelp for å komme i arbeid, vil pengene bli sendt rett inn igjen i statskassa og da kommer de verken arbeidsløse eller de som trenger varig tilrettelagt arbeid til gode.  Det mener SV ville være galt.

Penger som er til overs kan kun omdisponeres hvis Nav har levert minst de 9200 plassene regjeringen går inn for. Vi vet at mange som burde hatt plass ikke får det, og mener derfor at det gjenstår å få på plass en skikkelig kartlegging av behovet for plasser sånn at vi senere år kan bevilge plasser nok til at det blir arbeid til alle.

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

Hjelpepleierne i anbudsutsatte sjukehjem streiker nå. Det gjør de fordi de lavtlønte hjelpepleierne får mye får mye lavere pensjon der enn om de var ansatt ved kommunale sykehjem.

NHO vil nekte hjelpepleierne i kommersielle sykehjem lik pensjon som de som jobber i kommunale sykehjem. Sykepleierne i disse sjukehjemmene har lik pensjon, enten de er kommunale eller private. SV støtter Fagforbundets rettferdige krav om lik pensjon for hjelpepleierne også.

Det er latterlig at NHO sier at det er så fint for hjelpepleierne å kunne velge mellom flere lønns- og arbeidsforhold, hvis noen sjukehjemmene er private. Å velge mellom lav lønn og pensjon og enda lavere lønn og pensjon, er rett og slett en fornærmelse mot ansatte som gjør en av samfunnets viktigste jobber.

Men det er kuttet i pensjon til hjelpepleierne private sjukehjemmene tjener penger på. Og dette vil det bli mye mer av hvis høyresiden lar kommersielle få overta mer og mer av eldreomsorgen. Da vil det bli mindre og mindre attraktivt å bli hjelpepleier og helsefagarbeider.

SV mener det er nødvendig å gripe inn dersom NHO service ikke går med på Fagforbundets rettferdige pensjonskrav. Hvis ikke NHO forstår hvor urettferdig det er å nekte hjelpepleierne lik pensjon som andre, må staten sikre at det ikke blir lov å kutte hjelpepleiernes pensjon.

Vi kan gjøre det samme som i transportbransjen der det er lovfestede begrensninger for å hindre kommersielle aktører i å tjene penger på dårligere vilkår til ansatte. SV mener det er på tide å innføre samme system i omsorgen. Når kollektivtransport settes ut på anbud har de ansatte rett til å beholde lønnsansiennitet og tilsvarende god pensjonsordning, SV mener det samme må gjelde hjelpepleiere i kommersielle sykehjem.

Kristin Skogen Lund: ny NHO-direktør med gammelt tankegods.

NHOs nye leder Skogen Lund har før vist at hun forstår moderne arbeids- og familieliv ved å støtte pappaperm.

Derfor var skuffelsen stor når denne nytenkende, moderne kvinnen forsvant inn i den tradisjonelle høyredressen man kler seg med i NHO og ut kom en politisk kloning av alle sine forgjengere. Første bud var fjerning av formueskatt, mer til de rikeste og lederne, ned med lønningene og mindre jobbtryggheten til vanlige folk ble budskapet i intervjuer.

Skogen Lund vil ha større forskjeller på folk. Det er umoderne, skaper et mer utrygt samfunn og er ikke bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet. Det er et merkelig syn på kunnskap og på bedriftsledelse å tro at bare ledere og eiere skaper verdiene i et selskap. Det er helt feil.

Derfor er det trist at lederen for landets største arbeidsgiverorganisasjon ikke forstår at hvis hennes bedrifter skal gå bra er hun avhengige av at hundretusener velutdannede, dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker gjør sitt beste hver dag for en lønn det går an å leve av. Denne kompetansen er lederne avhengige av, hvis skal de lykkes. Skal alle disse menneskene gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet og bedriftene å betale, så kan vi ikke ha ledere som lever på en annen økonomisk planet, og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre.

Mange av disse såkalte vanlige arbeidstakerne er minst like skolerte, kloke og intelligente som næringslivslederne. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene. Bare se på kunnskapsbedriftene, for eksempel, det er jo ikke i direktørstolen verdiskapningen skjer, det er det heller ikke i industrien. Det er folk som gjør jobben, folk som produserer varer og utfører tjenester som skaper verdiene.

Vi trenger dyktige ledere, men det er verken inntekter på to eller 20 millioner i året som avgjør det. Den som må ha milliongulrøtter for å gidde å gjøre sitt beste er ikke en god leder.  Utsagnene fra Skogen Lund om lønnsmoderasjon for arbeidsfolk, men høyere lederlønninger er reinspikka gammel høyrepolitikk: de rike blir bedre av å få mer og må belønnes og lokkes med mye penger, mens arbeidstakerne blir flinkere av mindre penger og mer utrygghet.

I NHOs verden skal vanlige folk til og med lokkes til å tro at arbeidsplassene deres blir tryggere hvis bare forskjellene øker og sjefene deres blir mange ganger rikere.

Skogen Lund mener på samme tid at vanlige arbeidstakerne koster for mye, og at det er behov for flere kjempelønninger og større sluttpakker til lederne. Det tjener ikke til å skape et moderne, høykompetent næringsliv som kan sikre kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet, og hennes bedrifter, trenger så inderlig.

Vårt mål må være arbeid til alle, å fjerne fattigdom, sørge for rettferdig fordeling og å redusere global oppvarming for å få bukt med klimaproblemene. Da må vi ha mot til gi til ledere som aldri kan få nok, og som blir grønne av misunnelse ved å se andre ledere få en million enn dem selv, sparken. Uten sluttpakke. Vi har verken råd til, eller bruk for, disse lederne. De er rett og slett ikke bærekraftige, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Derfor er det ganske trist at det første en helt ny NHO-sjef, som tidligere har vært både nytenkende og opptatt av likestilling og miljø, gjør er å gå rett inn i den tradisjonelle misforståelsen at verdiene skapes i direktørfløyen. Det lover ikke godt for NHO fremover.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

Det er mange i arbeid i Norge. Andelen på trygd øker ikke. Flere vil og kan jobbe. Å lykkes med det handler ikke om kutt i trygden eller barnetillegg til de med minst ytelse, slik Mathilde Fasting fra Høyres tenketank Civita tror.

Det handler om å skaffe de arbeidsplassene som trengs, om å bistå folk med nødvendige hjelpemidler og kvalifisering og å fjerne diskriminerende holdninger hos arbeidsgivere.

Folk på uføretrygd har ikke mer enn de trenger og garantert bare en brøkdel av det Fasting mener hun trenger for å kunne leve anstendig.

Fasting skriver i Dagbladet torsdag at ytelsen, for eksempel barnetillegget påvirker hvordan man «innretter seg». En tenker visst mye rart når en er i en slik tank. Kom ut av tanken og høre på de som er sjuke og ikke kan jobbe. Å bli sjuk handler ikke om å «innrette seg». Ingen velger det frivillig. Det er årelange prosesser du må gjennom og du innretter deg ikke. Det er NAV som bestemmer om du kan få trygd. «Innretter seg» med barn da kanskje? Mener hun at mennesker på uføretrygd spekulerer i å få barn og at de bør søke tillatelse til det? Eller at hvis de har barn før de ble uføre, er det rett og rimelig at barna skal lide for det? Alle har rett til å ha familie og selv bestemme hvor mange barn de vil ha. Samfunnsansvaret for barna har vi uansett hvem som er mor og far. Eller er Fasting uenig i det?

Fasting bør også høre på de som vil jobbe og ikke får jobb. De kan fortelle om massiv diskriminering og mangel på jobber som passer. Stadig akker folk seg over mange på trygd, men når de selv blir utfordret på hvor mange de har ansatt, nei da er det alltid en drøss med unnskyldninger om at akkurat her og akkurat nå er det umulig. Jeg er enig med Fasting om at vi må ha bedre tilskudd og støtte både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Men det viktigste endringen som må skje, må skje inne i hodene på folk.

Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet, og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede, må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes.

Arbeidsministeren skriver, i Dagsavisen mandag, at vikarbyrådirektivets hovedformål er å bedre vilkårene for vikarer. Dette kan vi gjøre uten direktivet. Det direktivet derimot handler om er å utbre vikararbeid.

Det er spesielt hvordan Arbeiderpartiet konsekvent utelater å nevne at direktivets formål er å «utvikle fleksible arbeidsformer» og behandle arbeid gjennom vikarbyråer som om det er ordinært fast arbeid i bedrift. Når EU snakker om fleksible arbeidsformer betyr det en eneste ting: det er fleksibilitet for arbeidsgiver og dermed svekket vern for arbeidstaker.

Advokatforeningen er klar i sin vurdering av direktivets virkning. De sier at Norge vil måtte svekke arbeidsmiljøloven. Det samme bildet underbygges av utredningen Utenriksdepartementet har laget. Arbeiderpartiet ser helt bort fra advarslene og usikkerheten når de skriver i landets aviser at de «legger til grunn» at arbeidsmiljøloven ikke må endres.

Direktivet vil virke ulikt i ulike land fordi lovgivning og regulering av leiearbeid er ulikt. Sverige har allerede fjernet alle begrensninger på innleie fra vikarbyråer, de samme bestemmelsene som nå kommer under press her.

Noen viser til Frankrike, som har en lovgivning som ligner på den norske. Men Frankrike har, til forskjell fra Norge, ikke gjort sin lovgivning om midlertidig ansettelse gjeldende for bemanningsforetak. Og det er nettopp hele poenget. I Norge kan en ikke bruke bemanningsbyråer ut over det som er lovlig ved midlertidig ansettelse. Det er disse bestemmelsene som trues her.

Regjeringen diskuterer nå en tiltakspakke som skal bidra til en seriøs vikar- og bemanningsbransje og til så stor grad av likebehandling av vikarer som mulig. Denne pakken har SV vært en viktig premissleverandør for. Vi skal jobbe videre for å sikre vikarer og andre midlertidig ansatte så gode vilkår som mulig, men vårt hovedmål er at så mange som overhodet mulig skal ha en fast jobb. Dersom vikarbyrådirektivet fører til svekket arbeidsmiljølov og svekkede tariffavtaler, vil mange flere måtte jobbe som vikar.

Alle forstår at det er veldig viktig for folk å ha en fast og trygg lønn. Det er viktig for å få huslån, kunne etablere seg og for å vite at regningene kan betales. Som midlertidig ansatt i byrå har du ikke samme trygghet. Sammen med 1,3 millioner arbeidstakere i LO, YS og Unio er SV derfor mot innføring av vikarbyrådirektivet. 

Innlegget er trykket i Dagsavisen 20. mars 2012.

SV går mot EUs vikarbyrådirektiv fordi det kan svekke vernet av de faste ansettelsene. Arbeiderpartiets representanter i regjeringen velger å se bort fra tydelige råd fra fagbevegelsen om at direktivet kan svekke arbeidsmiljøloven. Det er uheldig at regjeringen ikke kunne stå samlet i denne saken og avvise direktivet.

Høyresiden i norsk politikk har omfavnet dette direktivet, mens SV sammen med LO, YS, Unio og etter hvert Sp sier klart nei. Saken skal behandles i Stortinget i løpet av våren, jeg regner med stort engasjement fra fagbevegelsen mot at direktivet blir vedtatt med støtte fra høyresiden.

Regjeringen vil nå foreslå en tiltakspakke for vikarer. Den har SV vært en pådriver for. Det blir viktig å sikre så mange som mulig faste jobber videre, samtidig som vi jobben nå å få til en tiltakspakke som sikrer vikarene best mulig.

Det kan være lett å få inntrykk av at vikarbyrådirektivet er det som sikrer en tiltakspakke for vikarene. Det stemmer ikke. Formålet med direktivet er å utbre vikararbeid og få flere bemanningsbyråer. Det vil gi færre faste ansettelser og mer usikkerhet.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar.

Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger.dette er ikke tiltak som høyrepartiene vil støtte.

Det er fortsatt mulig for Arbeiderpartiets representanter å velge å støtte arbeidstakerne i Norge sammen med LO, Unio, YS og SV. For SV er det uaktuelt å støtte den svekkelsen i arbeidsmiljøloven som direktivet kan føre til.

Innlegget har stått på trykk i flere aviser.

SV er mot alt som kan føre til færre faste jobber. Derfor har landsstyret i SV nå vedtatt at våre statsråder skal ta dissens i regjeringen. Det innebærer at vi ikke kan stille oss bak Arbeiderpartiets forslag om å akseptere EUs vikarbyrådirektiv. SV deler dette synet med en nesten samlet fagbevegelse. Nå har også SP har falt ned på dette standpunktet.

En dissens er en alvorlig beslutning. Det innebærer at SV mener at påstanden om at arbeidsmiljøloven ikke vil påvirkes av direktivet kan vise seg ikke å holde. SV vil ikke ta sjansen på at et ja til direktivet øker risikoen for at en domstol kan tvinge oss til å svekke arbeidsmiljøloven. Det vil i så fall bety at mange flere må ta til takke med midlertidig jobb og stå uten fast lønn.

Direktivet har to formål. Det ene er å likestille bemannings og vikarbyråer med vanlige bedrifter og dermed utbre vikararbeid.   Det vil alltid være bruk for vikarer. Det er det og skal det selvsagt være gode muligheter for, men det er ingen grunn til å tillate mer bruk av vikarer enn vi allerede gjør.

Direktivet kan også svekke retten til å ha tariffavtaler om å begrense bruk av vikarer for å sikre at flere får fast jobb, fordi det begrenser bemannings- og vikarbyråenes virksomhet.

Derfor er det denne delen av direktivet som skaper problemer og som SV og fagbevegelsen ikke kan akseptere. Den andre delen av direktivet går ut på å, i større grad, sikre vikarene like vilkår med de som har fast jobb. Det jobber SV for. Slike endringer kan, og skal, vi gjøre. Det kan vi selvsagt også uten å godta direktivet.

Det er synd at Regjeringen ikke kan stå sammen om å si nei til et direktiv som kan bety at vi må svekke arbeidsmiljøloven. Regjeringspartiene har vært helt enige om å opprettholde vernet av arbeidstakerne mot at mange flere skal bli midlertidig ansatt. Det handler om noe så grunnleggende som å vite hva man får på konto når det er lønningsdag og om å vite når man skal på jobb.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet vil SV at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får avtalt og lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar. Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger gis rett til å reise sak på vegne av uorganiserte vikarer som blir utnyttet, såkalt kollektiv søksmålsrett.

Nå skal vikarbyrådirektivet behandles i regjeringen og i Stortinget. SV har med oss LO, YS og Unio og SP i denne saken. Der står vi trygt.