Karin Andersen

Så e det på’an igjen.
Nok en minister som liksom skal være tøff i trynet og stille vilkår til folk på sosialhjelp. Vel, loven er slik alt i dag at det skal en gjøre hvis det er hensiktsmessig. Det som mangler er ikke mer pisk, men penger til gode aktivitets, opplærings og jobbtilbud og penger til å lønne flere NAV ansatte til å hjelpe folk gjennom kriser.
Sosialhjelp og trygd går ikke i arv eller er smittsomt. De aller fleste barna klarer seg helt fint, men hvis de bakenforliggende årsakene ikke løses, vil problemene selvsagt kunne leve videre. Det handler ikke om å ha vondt i viljen, men om å bli tatt på alvor og få riktig og nok støtte til å overkomme vanskelighetene og mestre både livet og arbeidslivet.

Kommuner som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad”, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får bistand til å løse hovedproblemet. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og øke tiltakene.

Privatisering er Erikssons andre oppskrift. Et gedigent løftebrudd. Som leder av Stortinget arbeids og sosialkomite lovet han å ikke anbudsutsette mer attføring fordi det ikke egnet seg.

På falske premisser skyver han frivillige organisasjoner som driver god attføring forran seg. Fontenehustet , Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører, Mental helse med sine brukerstyrte sentre, er gode eksempler på krefter vi må samarbeide mer med. Lag kvalitetskontrakter uten anbud med prekvalifisering. Da bygges kompetanse opp og forblir i offentlig tjeneste til beste for brukere og framtidige arbeidsgivere.

SV ønsker ikke mer anbud. Det gir ikke mangfold, men enfold. Forslag om dette er allerede lagt fram i Stortinget.

Å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, føre sjelden til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst. Skal vi lykkes må vi snakke med respekt om folk som sliter og ikke stemple dem som latsabber slik Eriksson gjør.

Stor arbeidsløshet i landene rundt oss gjør det fristende å utnytte nøden og underbetale og utnytte arbeidssøkere som er i en vanskelig situasjon. Stopper vi ikke dette vil vanlige lønninger i Norge presses ned. Det er SV mot og derfor har vi vært pådrivere for strenge tiltak mot de som utnytter arbeidsløse folk.

I Norge skal vi ha norsk lønn og trygg arbeidsplass. Da må vi slå hardt ned på utnytting av folk. Det er lønningene til renholdere, bygningsarbeidere, bussjåfører og mange vanlige og viktige yrker som er mest utsatt, slik vi ser i land rundt oss nå.

Stopper vi ikke sosial dumping vil ærlige bedrifter tape konkurransen fordi kjeltringer vinner anbud på lavere pris.

Særlig er innleide og vikarer utsatte. For dem er det vanskeligere å hevde sin rett slik at lover og avtaler blir fulgt. Derfor har vi vedtatt en rekke regler for å sikre at innleide skal ha like gode vilkår som fast ansatte. Nå er også kollektiv søksmålsrett vedtatt. Da kan fagforeninger reise sak for å sikre at innleide får lovlige lønns og arbeidsforhold.

Fordi det er så ekstremt lønnsomt å drive med sosial dumping må tiltakene øke risikoen for å bli tatt hvis en gjør noe ulovlig, og straffen må bli strengere slik at det blir mindre fristende. Derfor har vi nå også vedtatt at Arbeidstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på opp til 15 ganger grunnbeløpet, godt over en million kroner.

De borgerlige partiene er i mot disse nye reglene, akkurat som de har vært i mot de viktigste andre tiltakene mot sosial dumping. De har vært mot både at de ansatte skal ha rett til innsyn i lønns og arbeidsvilkår slik at de kan anmelde ulovligheter og at entreprenører som leier inn bedrifter som har ulovlig lave lønninger har plikt til å sikre at folk får lovlig lønn. Videre har de vært mot at innleide skal ha rett til samme vilkår som fast ansatte og så videre. De har begrunnet motstanden det med at tiltakene vil hindre konkurranse på lønn. Konkurranse på lønn betyr at vanlige folk skal gå ned i lønn, at de skal måtte underby seg på lønn for å få en jobb.

Dette må folk med vanlige og viktige jobber huske på når de skal stemme til høsten.

Etter TV2s avsløring av sosial dumping på Gardermoen flyplass mener SV at sjansene er brukt opp. Nå forlanger arbeidspolitisk talsperson i partiet, Karin Andersen, full gjennomgang av departementenes arbeid for å hindre dumping.

– SV krever at byggherre pålegges å betale lovlig lønn til de som ikke får det, og vi ber alle statsråder gjøre det helt klinkende klart for alle underliggende etater at de har ansvar for at alle bygg og anlegg bygges med lovlige lønns og arbeidsforhold, sier Andersen.

– Gang på gang blir også offentlige oppdragsgivere tatt for ikke å avsløre og forhindre sosial dumping. Dette må ta slutt, sier hun.

Andersen mener det er tydelig at sosial dumping ikke tas nok på alvor.

SV mener det må innføres solidaransvar for alle oppdragsgivere (offentlige byggherrer og næringsdrivende). I dag har ikke disse bestillerne slikt ansvar. Formålet med dette er at arbeidstakerne kan rette sitt lønnskrav direkte til oppdragsgiver. Nå kan kravet rettes oppover i oppdragskjeden til hovedentreprenører, men ikke til oppdragsgiveren.

SV mener også det er nødvendig å sette et tak på antall underleverandører i offentlige prosjekter, slik Fellesforbundet har krevd. Da blir antall aktører som skal kontrolleres mindre og tillitsvalgte og myndighetene får bedre oversikt.

– Offentlig sektor er en svært stor byggherre, sier Andersen. – Hvis de ikke stopper sosial dumping, er de ikke bare ansvarlige for nesten slavelignede forhold på egne prosjekter, de bidrar også til å ødelegge lønnsnivået til alle i byggebransjen og til at ærlige bedrifter ikke får oppdrag.

– Derfor må alle statsråder slå i bordet og sikre at alle følger reglene, avslutter Andersen. I løpet av få dager sender hun følgende spørsmål til statsrådene i departementer som har store prosjekter.

Spørsmål til statsrådene i Helsedepartementet, Forsvarsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Fornyingsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Sosial dumping

Sosial dumping er et alvorlig problem for samfunnet. Det undergraver tryggheten i arbeidslivet og vår felles velferd. Derfor er det avgjørende at samfunnet slår ned på sosial dumping. I TV2-nyhetene 30. april ble det avdekket det som ser ut til å være et alvorlig tilfelle av sosial dumping blant arbeidere på Gardermoen.

For 2011 melder Statistisk sentralbyrå om offentlige innkjøp på nær 400 milliarder kroner. Det gjør staten og virksomhetene til sentrale aktører i markedet. Dersom offentlig sektor ikke tar sosial dumping på det største alvor bidrar det i seg selv til å åpne markedet for sosial dumping. SV mener det er nødvendig med en full gjennomgang av systemer for å hindre innkjøp av dumping og av eksisterende prosjekter og kontrakter.

Hvordan vil statsråden forsikre seg om at eget departement og underliggende virksomheter ikke gjør seg skyldig i å kjøpe tjenester der sosial dumping forekommer?

Skriftlig spørsmål til samferdselsministeren

Skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren.

Skriftlig spørsmål til forsvarsministeren.

Skriftlig spørsmål til fornyings- og administrasjonsministeren.

Skriftlig spørsmål til arbeidsministeren fra Snorre Valen.

I går avslørte TV2-nyhetene at Coop har utsatt ansatte ved et stort byggeprosjekt for livsfare. Direktøren som svarte på vegne av kjeden beklaget og lovet lønn og arbeid til de ansatte. Det han skal prise seg lykkelig over er at ingen til nå er skadd. 

De ansatte klatret usikret 15 meter over bakken, en av dem fortalte om flere nestenulykker. På toppen av det hele viste det seg at bygningsarbeiderne ikke fikk mer enn 50 kroner timen, langt under minstelønnen for bransjen.

Dette viser at store og, skulle man tro, seriøse bedrifter også er med på grov utnytting av arbeidstakere ved ikke å sikre at de som utfører oppdrag, har lovlige lønns og arbeidsforhold.

Holdninger om at arbeidstakere fra utlandet er mindre verdt, og at de behandles som annenrangs mennesker på denne måten, kan ikke Norge være bekjent av. Her gjelder kun en ting: knallharde reaksjoner.

SV mener straffebestemmelsene i arbeidsmiljøloven er for svake, det er alvorlig kriminalitet når en arbeidsgiver utsetter folk for svært farlige situasjoner på jobb. Det må slås hardt ned på. Regjeringen har tidligere varslet at den skal vurdere straffebestemmelsene, nå må det bli fortgang i dette arbeidet.

I tillegg har regjeringen lagt frem et forslag om å kunne ilegge overtredelsesgebyr på stedet når grove brudd avdekkes, dette er en god begynnelse på hardere lut for bedrifter som undergraver tryggheten i arbeidslivet.

Jeg forventer at Coop går gjennom all sin virksomhet, i full åpenhet, sånn at både Coop selv og alle vi som eier Coop blir helt sikre på at alle har så trygge arbeidsforhold som mulig, og at lønna er i henhold til tariff.

Coop er litt mitt. Jeg forlanger helt andre holdninger til andre menneskers liv og sikkerhet enn det som nå har kommet for en dag.

Se saken fra TV2-nyhetene her.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen føler seg urettferdig behandlet. Jeg har nemlig kommet til å beskrive noe han står for. Så misfornøyd er han at han har skrevet to blogginnlegg om det (Her finner du det første og her finner du det andre). Når tær blir for ømme kan mangt et innlegg komme ut av det.

Isaksen og jeg diskuterte fattigdom og trygdeordninger i Søndagsavisen, et radioprogram på P2 som du kan laste ned herfra. Jeg utfordret Høyre på at de stadig vekk går løs på ordninger som gjør at syke slipper å bli fattige. Jeg utfordret ham også på at han vil kutte bort ordninger som gjør at folk får mulighet til å kvalifisere seg eller ta utdanning for å komme seg i arbeid.

Røe Isaksen og Høyre liker ikke å høre at virkeligheten er at de kutter over en milliard kroner i året til enslige forsørgere. Dette er noen av de som har aller størst sjanse for å bli fattige. SV mener vi skal ha fornuftige ordninger som gir stabil inntekt mens man kvalifiserer seg for arbeid, Høyre velger å kutte i de samme.

Det kuttet Torbjørn Røe Isaksen foreslår i overgangsstønaden for enslige forsørgere vil ramme 10 700 enslige forsørgere. Disse har unger. Det er det som gjør dem til enslige forsørgere. Et anslag jeg har fått fra Finansdepartementet tilsier at det betyr at rundt 17 100 barn går fra å leve med en enslig forsørger med inntekt, til å leve med en uten inntekt. 17 000 barn.

Høyre legger ofte inn noen penger til fattigdomstiltak i budsjettene sine, problemet er at de samme fattigdomstiltakene finansieres ved å kutte mye hardere på andre fattigdomstiltak. Sånn er det samme hvordan Røe Isaksen snur og vender på det

Ønsker Høyre dramatiske trygdekutt?

Dette er det Torbjørn Røe Isaksen sa, direkte avskrevet: «Det må være sånn som absolutt hovedregel at det lønner seg å gå over i jobb. Og det er godt dokumentert i Norge at for en del arbeidstakere som har et valg da eller som har i realiteten muligheten mellom lavinntektsyrkene i Norge, altså ikke – ikke stortingsrepresentant eller NRK-programleder eller eller eller noe sånt men men ufaglært arbeidskraft i en barnehage eller på et sykehus for eksempel. For en del av de så er kombinasjonen av det du får ved å stå utenfor arbeidslivet det nærmer seg veldig eller er over det du kan få ved å være i jobb. Så arbeidslinja er viktig, og det kan bety noen tøffe prioriteringer.»

Høyre mener seg dårlig behandlet fordi jeg omtalte utsagnet over på denne måten: «Høyres Røe Isaksen sier i debatt med med på nrk P2 i dag at folk som ikke kan få skikkelig kvalifisert arbeid, fordi de har helseproblemer eller andre problemer som gjør at de ikke får jobb, jo kan jobbe som lavtlønnede i barnehager og på sjukehus, isteden for å få uføretrygd. Det er rett at det trengs en ny lønnstilskuddsordning der uføretrygden blir omgjort til lønnstilskudd, men da skal folk ha en vanlig ansettelse og lønn en kan leve av og ikke brukes i stillinger en ikke er kvalifisert for. Den som tror det er greit å jobbe i barnehage med dårlig helse og manglende kvalifikasjoner for jobben, viser totalt manglende innsikt, respekt og forståelse for kvalitet både i barnehage og helsevesen. Gi folk kompetanse og trygghet for inntekt mens de kvalifiserer seg, så lykkes mange flere og la de som er sjuke være i fred.»

Det kan ikke være veldig stor tvil om at min tolkning er helt grei sammenlignet med hva Røe Isaksen faktisk sa i debatten. Om han ikke mente det han sa må han nesten si andre ting.

Det Røe Isaksen egentlig sier er at alle som blir syke skal få en ytelse fra folketrygden som er lavere enn den laveste minstetariffen i Norge. En av de laveste minstetariffene vi vet om er den NHO service betaler ufaglærte i kommersielle sykehjem. Den er på 221 293 kroner i året. Om Røe Isaksen mener alvor, og ikke mener at det bare er de aller fattigste som skal rammes, burde han derfor foreslå å sette maks utbetalt uføretrygd til 221 293 kroner. Det er mulig det er Høyres mål, i så fall har de ikke turt å si det høyt riktig enda.

På toppen av dette er det sånn at Høyre, i tillegg til å kutte for de som har aller minst, deler ut store skattekutt til sine rike onkler. De fattigste får mindre sånn at de rikeste skal få mer. Om Høyre mente noe med skattelette kunne de lagt fra seg ekstreme kutt i rikmansskattene og heller gitt skatteletter for de som tjener minst. Men det gjør ikke Høyre.

I stedet for å være sur for at politikken hans kommer for en dag burde Torbjørn Røe Isaksen enten tørre å stå for Høyres politiske linje, selv om den går ut over mange som allerede sliter, eller jobbe for å endre politikken. Jeg mistenker at forsøkene på å skjule realitetene vil fortsette.

Alle sier de er opptatt av fattige barn.  FrP, for eksempel, inviterer til dugnad mot barnefattigdom. Men hva gjør de i praksis? I sitt budsjett kutter de over en milliard rett i inntekten til fattige barnefamilier.

At folk med penger nok samtidig får skattelette av FrP sier sitt. Mens barnefamilier med en voksen forsørger som ikke har jobb de mister inntektene. Ordningen FrP kutter kalles overgangsstønad og gir økonomisk trygghet mens foreldrene søker arbeid eller kvalifiserer seg til arbeid. Og den virker. Men FrP, som ellers har råd til nesten alt, har ikke råd til å sikre disse anslagsvis 17 200 barna mot å bli fattige. I vanlig FrP-ånd skal disse menneskene, med ett enkelt vedtak, gjøres fattige.

Dette forslaget er ikke et arbeidsuhell. FrP har i flere år kuttet pengene disse barna skal leve av. De mener at disse familiene får greie seg sjøl, uten hensyn til at barna blir fattige eller at ordningen hjelper folk inn i arbeid.

Forskningsinstituttet FAFO har sett på overgangsstønaden, særlig hvordan den fungerer for folk med innvandrerbakgrunn. De fant at ordninga fungerer bra som midlertidig hjelp til selvhjelp, og at det store flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Vellykket, med andre ord.

Barnefamiliene med bare en forsørger har 2,5 ganger større risiko for å bli permanent fattige enn andre. Allikevel kutter FrP pengene som sikrer barna mot fattigdom og som hjelper den enslige forsørgeren til å komme i arbeid.

SV vet at jobb er utrolig viktig for at kvinner ikke skal bli fattige. Dette gjelder innvandrerkvinner også, og det er i innvandrerfamiliene barnefattigdommen øker. Derfor har vi innført Jobbsjansen, et oppsøkende tiltak for kvinner som trenger kompetanse og støtte for å få jobb. Helt nødvendig fordi det også er tradisjonelle kjønnsroller som må brytes. Men heller ikke dette vil FrP være med på. De kutter alle pengene, og med det gjør de at mange flere barn forblir i fattigdom.

Men kontantstøtte vil FRP at de skal ha. Da stilles ingen andre krav enn at du ikke sender barna dine i barnehagen. Det er kanskje det dummeste kravet du kan stille hvis en vil forebygge fattigdom og sikre god integrering og at foreldrene kommer i arbeid. FRP kutter altså i det som faktisk får folk i arbeid og ut av fattigdom, samtidig som de betaler folk for å la være å arbeide. Dette vil gjøre mange flere barn fattige i lang tid.

Sannheten er at FrP tar fra de fattige barna. Færre vil komme i jobb og flere blir fattige med FrPs forslag.  Pengene gir de til de mest velstående, og til å betale folk kontantstøtte for å holde seg unna arbeid. Visst trengs det en dugnad for de fattige, men FrPs forslag viser deres sanne ansikt.  FrP har en jobb å gjøre i eget parti før de inviterer til dugnad.

Om artikkelen: FrP har invitert de andre partiene på Stortinget til et møte tirsdag 19. februar 2013. Møtet skal ifølge FrP hanle om en dugnad mot fattigdom. Dette er Karin Andersens første respons. Innlegget har vært på trykk i media i Hedmark.

I dag kom regjeringens såkalte perspektivmelding, det er et dokument som skal fortelle om hvordan regjeringen ser på utsiktene for Norge flere tiår frem i tid. Som vanlig er når slike dokumenter kommer reagerer høyresiden på at vi har ordninger som gir trygghet for folk som er fattige og sjuke.

I Norge har vi vedtatt minsteytelser i Folketrygden. De er ikke høye. Med dagens system får de fattigste 164 244 kroner i året. Til sammenligning er minstelønnen for en kommunalt ansatt 262 100. Sånn trygdeordningene våre er bygget opp får man utbetalinger som henger sammen med det man tjente fra før. I mange ytelser får man 66 prosent av tidligere lønn. For den nye uføretrygden betyr det at en som tjente 450 000 kroner vil få en uføretrygd på om lag 300 000 kroner i året.

For noen er det likevel slik at de tjente så lite før de ble så syke at uføretrygd ble nødvendig at 66 prosent av lønnen ville sendt dem ut i alvorlig fattigdom. For eksempel vil en student med en deltidsjobb der han tjener 70 000 kroner etter en slik modell ende med en uføretrygd på 46 200 kroner i året. Det går det ikke an å leve for i Norge.

Derfor har vi laget en såkalt minsteytelse. Denne er på 164 000 kroner. Den har vi fordi at folk som er syke ikke skal sendes ut i bunnløs fattigdom. Det samme gjelder for alderspensjonister som ikke har tjent opp nok pensjon. Dette er den grunnleggende anstendigheten i vår velferd. Folk i Norge skal ikke sulte.

I Perspektivmeldingen har Finansdepartementet laget seg en figur som viser hvor mye en person som blir ufør får utbetalt om du sammenligner med personens tidligere inntekt. Dersom man har hatt ekstremt lav inntekt, og har unger, vil man få utbetalt mer enn man hadde da man jobbet. Dette gjennomsyrer trygdesystemet vårt fordi fattigdom ikke er noe alternativ i et anstendig land. Disse minsteytelsene viser at vi sikrer noe å leve av til barnefamilier og andre som er for sjuke til å jobbe.

Hadde vi ikke hatt disse minsteytelsene ville de hatt svært lav, eller kanskje ingen, inntekt med ren nød som resultat. Det er nettopp det som er uføretrygdens jobb: den skal verne sjuke folk mot fattigdom. Uføretrygden har også barnetillegg. Det har vi ganske enkelt fordi det koster mer å leve for en familie med barn enn for en uten barn, fordi barn ikke skal vokse opp i fattigdom på grunn av foreldrenes sykdom.

Det er en skarp debatt om barnefattigdommen for tida. Det er nødvendig og uten denne sikringen av uføretrygden, ville mange flere vært fattige.

Derfor er det å begynne i feil ende når noen angriper folk som er både sjuke og fattige fordi de mener det er en eller annen rettferdighet i at folk som er fattige før de blir sjuke skal sendes ut en enda verre fattigdom. Problemet er ikke uføretrygden, men et arbeidsliv som ikke inkluderer folk med dårlig helse.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi velger en politikk som skal gi trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske. Unger er spesielt viktige. De som ønsker å kutte trygdene til foreldre som er syke og fattige er med på å gjøre livet og hverdagen vanskeligere for unger som allerede lever med foreldre som er sjuke. De har nok å hanskes med, om ikke høyresiden skal påføre dem mer fattigdom også.

Her kan du lese hva SVs finanspolitiske talsperson sa om meldingen i dag.

Her finner du selve Perspektivmeldingen.

Frp mener at ingen under 40 år uførepensjoneres varig hvis det ikke er helt åpenbart at vedkommende aldri kan få muligheter til å gå ut i arbeidslivet. Men hvem vet om en blir frisk igjen fra en psykisk sykdom, av en alvorlig diagnose, eller kommer seg ut av rusavhengighet.

Hvem vet om en med Downs syndrom som i dag har uføretrygd og varig tilrettelagt arbeid får annet arbeid seinere i livet. Skal de miste trygden? Dette er jo mennesker med stor arbeidsevne, men som sjelden får ordinært arbeid.

Får Frp det som de vil, må alle de som kan tenkes å komme litt i jobb en eller annen gang, leve på midlertidig ytelse i 20 år. Og det vil gjelde nesten alle som i dag får uføretrygd som ung. Da står folk uten mulighet til å ta lån og skaffe seg bolig og familie, fordi FrP ikke er helt sikker på åssen det går 10 til 15 år fram i tida.

Fakta fra NAV viser at økningen i antall unge uføre er liten. For den enkelte er det alvorlig å bli ufør, og vi må sette alle kluter til slik at disse menneskene får brukt sine evner og kan komme i jobb etter hvert. Så mange som mulig må kunne ha inntekt og muligheter i sine liv. Men disse ungdommene får ikke jobb eller blir friske dersom FrP får ta fra dem trygden og gjøre dem fattigere og utryggere.

Det er viktig å vite fakta. Hva er årsakene til at unge får uføretrygd? Diagnosestatistikken for 2010 viser at nesten halvparten av unge uføre mellom 18 og 29 år har utviklingshemming, medfødte misdannelser/kromosomavvik eller organisk psykisk lidelse/schizofreni. En fjerdedel har angst, depresjon eller atferds- /personlighetsforstyrrelse, og omtrent 12 prosent har sykdommer i nervesystemet, for eksempel epilepsi og cerebral parese.

Med uføretrygd i bunnen som trygg inntekt, riktig helsehjelp, utdanning, gode hjelpemidler og et arbeidsliv som tar mot også de som ikke er friske hver dag, kan flere komme i arbeid enn i dag.

Til FrP vil jeg si: Ikke skap mer utrygghet for unge uføre. Ligg unna inntekten deres.

Ingen får jobb av utrygghet. Ingen blir frisk av det heller. Bruk kreftene på å sette mot i de det gjelder og på å få arbeidslivet til å se talenter og evner som i dag blir oversett.

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

Juksemaker pipelort, tar igjen og gir bort, sang vi som barn.

I politikken skjer det ofte, og sistemann ut er Frp, som liksom skal hjelpe barn ut av fattigdom ved å øke barne­trygden med 100 millioner kroner, noe som ville gi alle barn 25 øre mer om dagen, like mye til fattige og rike.

Har man to barn, vil Frps politikk sørge for én liter melk ekstra i måneden. Melk er bra og godt, men dette betyr null for hverdagen til barn i fattige barnefamilier.

Hvordan kan barnetrygden brukes til fattigdomsbekjempelse? Den må økes, men hvordan? Vi kan øke den for alle. Skal det monne for de fattigste, må vi øke med 15 milliarder, en dobling fra i dag. Men de fleste av milliardene vil jo gå til familier med god økonomi. Vi kan øke skatten eller kutte budsjettene for å få det til, men sannsynlig er dette ikke, og hvor Frp skulle kutte for å få dette til, må de svare på selv.

Vi kan øke barnetrygden til de familiene vi vet er mest utsatt for fattigdom, de med mange barn og de enslige forsørgerne.

Av de fattigste familiene med mange barn, er mange innvandrere. Det blir spennende å se om Frp vil være åpne for å hjelpe dem. Her kunne økt barnetrygd virkelig gjøre en forskjell, fordi det er blant disse barnefattigdommen øker.

Den andre gruppa som bør få økt barnetrygd, er enslige forsørgere, for også i den gruppa er mange fattige. Men disse barna opplever Frps sanne ansikt. Hele inntekten og utdanningsstønaden til disse familiene kuttes av Frp. 1227,2 millioner kroner, penger som enslige forsørgere kan leve av i inntil tre år, mens de utdanner og kvalifiserer seg til arbeid. Ordningen virker godt. De fleste blir selvforsørgende og kommer ut av fattigdommen ved hjelp av overgangsstønaden. Å bli alene med ansvar for barn er svært krevende på alle måter hvis du ikke har jobb, og disse barnefamiliene er uten annen inntekt.

Frp mener de skal klare seg uten denne inntekten. De får jo 25 øre dagen i økt barnetrygd, så da går det nok greit. Det er over 20.000 mennesker som mottar overgangs­stønad, det er ungene deres Frp vil sende rett ut i akutt, og kanskje varig, fattigdom.

Å gi 100 millioner til alle barnefamilier på deling og så ta over 1,2 milliarder fra noen av de fattigste barne­familiene, kan ikke kalles fattigdoms­bekjempelse. Det enkle spørsmålet Frp må svare på, er: Blir det flere eller færre fattige barn av dette? Svaret er enkelt: Det blir mange flere. Det har ingen journalister stilt spørsmål ved eller sjekket.

På tross av det store tapet Frp vil påføre så mange fattige barne­familier, valgte nesten 40 aviser 26. juni, å trykke en NTB-artikkel der Frp «utfordrer regjeringen» på fattigdom. Ja, de utfordrer regjeringen, men ikke på å bekjempe fattigdom, de utfordrer til å øke fattigdommen. Hvorfor ingen aviser gidder å gå slike forslag etter i sømmene, kan en bare spekulere i.

Jeg er nesten like lite imponert over journalistikken som over Frps utspill.

Og Frp har mer på lager. De vil også nekte folk under 40 år varig uføretrygd. Utallige syke mennesker vil da ikke få noen trygg inntekt før de er 40 år. Hvordan det skal gå med barna deres, når de risikerer å måtte gå på sosialhjelp i opp mot 20 år, bør Frp svare på. Hvordan de skal våge å stifte familie, og hvordan de skal klare å få et sted å bo, er det også vanskelig å skjønne. Men Frp mener kanskje at det ikke er viktig at de skal ha mulighet til et sted å bo eller å få barn, når helsa ikke holder til å jobbe?

Fattigdom blant barn er alvorlig. Det må tas mye større løft på dette området. Regjeringen har fått kritikk, og har et stort ansvar for å gjøre mer for disse barna. Men Frps kritikk kan ikke tas på alvor når en ser hva de vil gjøre. Dette er det jeg kaller juksemaker pipelort, tar igjen og gir bort. Et lureri for å skjule hundrevis av millioner i kutt til de fattigste barnefamiliene som de denne gangen fikk lurt en samlet norsk presse til å svelge rått.

Innlegget stod på trykk i Klassekampen 9. juli 2012.

Friheten for enkeltmennesket til å kunne be om hjelp i ytterste nød er helt grunnleggende, derfor stod SV bak forslaget som førte til opphevelse av løsgjengerloven i 2005.  En kan ikke forby sosial nød. Det er ingen som ønsker tigging, men en kan ikke forby alt en ikke liker. Det fører galt avsted.

Likevel kan det ligge forhold bak tigging som man er nødt til å ta på største alvor. Derfor er organisert tigging forbudt, det samme gjelder pågående og truende tigging og vi har selvsagt et forbud mot menneskehandel. Derfor kan ikke Høyres ønske om å jage folk som tigger være noe annet enn et ønske om å drive renovasjon. Når du vil bruke politiet til å fjerne folk som sitter rolig og ber om hjelp kan det ikke handle om annet enn at vi skal slippe å se fattigdommen.  Likevel forsvinner ikke folk med alvorlige problemer og nød selv om man vedtar det.

Det er vanskelig å se for seg noe som helst som blir bedre av et forbud mot tigging. Det er helt klart at rusproblemet i samfunnet ikke blir mindre av dette, snarere motsatt. Rus kan man bare jobbe mot ved å sørge for bedre behandling. De politiressursene vi har må vi heller bruke på å ta bakmenn istedenfor å jage brukerne.

En annen del av tiggepolitikken, og som jeg mistenker er det Høyre egentlig vil gå løs på, er jo romfolket. De jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV vil advare Høyre mot den veien partiet nå velger, den kan føre riktig galt av sted.

Skal rombefolkningen kunne komme ut av elendigheten som driver dem hjemmefra mener SV at europeiske land samarbeide om tiltak som bedrer nøden. I disse finanskrisetider kuttes velferd i nesten alle land, og nøden øker. Romfolket får neppe noen skikkelig hjelp noe sted. Norge må se om vi kan bruke EØS-midlene til tiltak i hjemlandene som bedrer romfolkets kår.

Jeg frykter at det Høyre gjør vil gå særlig ut over Romfolket. De ugleses og jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV mener vi må sette inn tiltak mot nøden og ikke mot menneskene som er i nød. Det handler om anstendighet for de som har det aller tøffest.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

Det er mange i arbeid i Norge. Andelen på trygd øker ikke. Flere vil og kan jobbe. Å lykkes med det handler ikke om kutt i trygden eller barnetillegg til de med minst ytelse, slik Mathilde Fasting fra Høyres tenketank Civita tror.

Det handler om å skaffe de arbeidsplassene som trengs, om å bistå folk med nødvendige hjelpemidler og kvalifisering og å fjerne diskriminerende holdninger hos arbeidsgivere.

Folk på uføretrygd har ikke mer enn de trenger og garantert bare en brøkdel av det Fasting mener hun trenger for å kunne leve anstendig.

Fasting skriver i Dagbladet torsdag at ytelsen, for eksempel barnetillegget påvirker hvordan man «innretter seg». En tenker visst mye rart når en er i en slik tank. Kom ut av tanken og høre på de som er sjuke og ikke kan jobbe. Å bli sjuk handler ikke om å «innrette seg». Ingen velger det frivillig. Det er årelange prosesser du må gjennom og du innretter deg ikke. Det er NAV som bestemmer om du kan få trygd. «Innretter seg» med barn da kanskje? Mener hun at mennesker på uføretrygd spekulerer i å få barn og at de bør søke tillatelse til det? Eller at hvis de har barn før de ble uføre, er det rett og rimelig at barna skal lide for det? Alle har rett til å ha familie og selv bestemme hvor mange barn de vil ha. Samfunnsansvaret for barna har vi uansett hvem som er mor og far. Eller er Fasting uenig i det?

Fasting bør også høre på de som vil jobbe og ikke får jobb. De kan fortelle om massiv diskriminering og mangel på jobber som passer. Stadig akker folk seg over mange på trygd, men når de selv blir utfordret på hvor mange de har ansatt, nei da er det alltid en drøss med unnskyldninger om at akkurat her og akkurat nå er det umulig. Jeg er enig med Fasting om at vi må ha bedre tilskudd og støtte både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Men det viktigste endringen som må skje, må skje inne i hodene på folk.

Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet, og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede, må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes.

Nav går inn for å øke sosialhjelpssatsene for å få gi flere muligheten til å komme seg ut av fattigdom. Jeg er glad for at etatens faglige vurderinger støtter opp under SVs fattigdomspolitikk.

Det er jo ingen som verken blir friskere eller kommer mer i jobb av å være fattig. På oppdrag fra Arbeidsdepartementet har Nav har laget en rapport som skal gi anbefalinger for fattigdomsbekjempelse. I rapporten skriver Nav at sosialhjelpen bør økes:

”Et av argumentene for å holde sosialhjelpssatsene nede er at dette vil motivere mottakeren til aktiv deltakelse og være et insentiv til å komme seg inn i arbeidslivet. Dersom sosialhjelpsytelsene holdes på et svært lavt nivå, og man lever på sosialhjelp over lengre tid, vil det for mange være vanskelig å få til endringer i livet sitt. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet.”

Dette er kjernen i den fattigdomspolitikken som virker, den fattigdomspolitikken SV står for. Første bud er å vite at du har nok penger til skikkelig mat på bordet til deg og dine, nok penger til å betale nødvendige regninger. Kommunene bør sikre god nok sosialhjelp både for den enkelte sosialhjelpsmottakers del, men også for kommunen selv.

Det eneste kommunene oppnår med å være gjerrige på sosialhjelp er at folk får en enda verre livssituasjon og enda mindre sannsynlighet for å klare å komme seg i arbeid eller utdanning. Har du for sterke økonomiske bekymringer greier du ikke å konsentrere deg om kvalifisering og det å komme seg inn i arbeidslivet.

Det strekker seg en gal forestilling om hva sosialhjelp er og hvordan man får folk ut av fattigdom gjennom store deler at det politiske landskapet i Norge. Det er helt misforstått når høyresiden tror at lave sosialhjelp til et menneske fører til at en arbeidsgiver blir mer villig til å ansette personen. Jeg må si at jeg nesten blir litt overrasket over at så mange ser ut til å tro at fattigdom skal løse problemet, det er bra at vårt eget fagdirektorat nå klart støtter det motsatte.

Det er ingen hemmelighet at det er stor uenighet om dette i regjeringen. Vi har fått på plass kvalifiseringsprogrammet og økt de statlige veiledende satsene, men vi har enda en vei å gå før hele regjeringen blir enige om at fattigdom verken gjør folk friske eller mer attraktive for arbeidslivet.