Archive for the ‘Generelt’Category

Fredsprisen til Raif Badawi og Waleed al-Kahir

image

Deres dato: 30. januar 2016

Nobels Fredspris 2016 til Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair

Sosialistisk Venstrepartis stortingsrepresentanter Karin Andersen og Snorre Valen nominerer med dette de saudiarabiske menneskerettighetsaktivistene Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair til Nobels Fredspris for 2016 for deres arbeid for menneskerettigheter og ytringsfrihet i Saudi-Arabia.

Raif Badawi er blogger, og opprettet i 2008 det liberale og sekulære debattnettstedet Saudi Arabian Liberals, en hjemmeside der temaer som menneskerettigheter og ytringsfrihet har blitt diskutert. For dette er han dømt til 1.000 piskeslag, ti års fengsel, ti års utreiseforbud og en bot på 1 million saudiske riyaler. Han fikk de første femti slagene 9.januar 2015. Waleed Abu al-Khair er advokat og medgrunnlegger av den saudiarabiske menneskerettighetsorganisasjonen ACPRA. Han er i tillegg Badawis advokat og menneskerettighetsadvokat. Han soner for tiden en dom på 15 års fengsel. Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair er begge kategorisert som samvittighetsfanger av Amnesty International.

Raif Badawi har personlig tatt et svært modig valg. Han har utfordret holdninger og moral i Saudi-Arabia gjennom å invitere til en åpen debatt på nettet, og gjennom å bidra med sine egne frie tanker rundt temaer som religion, moral, kjønn og kulturelle og sosiale tradisjoner. Han har ikke utfordret myndighetene gjennom systemkritikk, men har tatt i bruk moderne teknologi og internett, som er den eneste åpne plattformen som eksisterer i Saudi-Arabia for fri meningsutveksling. I Saudi-Arabia finnes det ikke åpne fysiske møteplasser der mennesker av begge kjønn kan utveksle meninger og debattere. Media er statlig kontrollert og sensurert. Gjennom å starte nettsiden “Free Saudi Liberals” har han gitt seg selv tilkjenne og invitert andre inn i en utveksling av synspunkter.

Hans handlinger er den grunnleggende øvelsen som ethvert demokratisk samfunn bygger på, nemlig deltakelse i det offentlige ordskifte. Myndighetenes forfølgelse av ham er en tydelig tilbakemelding om kraften i Raif Badawis handling, nemlig å ta ytringsfriheten i bruk til kritisk refleksjon. Et avsnitt i et av hans blogg-innlegg som er samlet i boka “1000 piskeslag – Fordi jeg sa det jeg tenkte” (Gyldendal 2015) sier han:

“Ifølge ideen om liberalisme er religioner personlige og spesielle valg. Et liberalt land har ingen religion, hvilket ikke betyr at det er gudeløst. Det betyr å beskytte rettighetene til alle religioner og å pleie dem alle uten forskjell eller å fremme noen over andre. Slike samfunn blankpusser ikke majoritetens religion fremfor minoritetenes. Liberalisme er basert på kunnskap og verdsettelse av et fritt og godt liv for alle. Et slikt syn er i harmoni med religion: begge oppfordrer til godhet, kjærlighet og fred.”

Advokaten, menneskerettighetsforkjemperen og samvittighetsfangen Waleed Abu al-Khair har også tatt i bruk ytringsfriheten til kritisk refleksjon, men hans viktigste bidrag til en fredelig utvikling i Saudi-Arabia er at han konsekvent har stått opp for å forsvare andres rett til ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og for respekten for alle menneskerettigheter.

Han har som modig forsvarsadvokat konsekvent påtatt seg saker som handler om alle menneskers rett til å ta del i samfunnet og bidra – også de menneskene som i Saudi-Arabia er utsatt, diskriminert og marginalisert, f.eks. kvinner, religiøse minoriteter og mennesker som utfordrer religiøse dogmer. I Saudi-Arabia er dette et svært kontroversielt og i brede lag av samfunnet et upopulært standpunkt å ta. Det gjelder også hans forsvar av Raif Badawi. Han har videre forsvart kvinneaktivister og en lang rekke reformatorer og systemkritikere som har blitt straffeforfulgt fordi de har utfordret myndighetene gjennom å ta til orde for reformer i det strengt konservative og autoritære landet.

I dag soner de aller fleste menneskerettighetsforkjemperne og reformtilhengerne lange fengselsstraffer. Innen Abu al-Khair selv ble fengslet, utfordret han også mangelen på forsamlingsfrihet i Saudi Arabia gjennom å åpne sitt eget hjem for et ukentlig og åpent debattforum der så vel politiske som religiøse emner ble diskutert. Et av mange tiltalepunkter mot ham, var nettopp denne virksomheten – i tillegg til at han har brukt internett og sosiale medier som plattform for kampen for å forsvare ytringsfriheten og alle andre menneskerettigheter. Abu al-Khair var den første menneskerettighetsforkjemperen som i 2014 ble dømt etter Saudi-Arabias nye antiterrorlov. Loven opererer med en så vag definisjon av terrorvirksomhet at nettopp all kritisk refleksjon i det offentlige rom kan dømmes som terror.

Rett før Waleed Abu al-Khair ble fengslet i april 2014 og dømt til 15 års fengsel, skrev han dette:

“I Saudi-Arabia står vi overfor en spesiell utfordring – utfordringen å være fri og tro mot seg selv, sitt indre jeg, og å kunne være en forsvarer for menneskerettighetene stilt overfor en politisk makt som tar i bruk alle sine ressurser og muligheter for å kontrollere rettsvesenet i den hensikt å få sendt deg i fengsel og gjøre deg taus.”

Nobelkomiteen har tidligere understreket ytringsfriheten som forutsetning for fred, og skrev i tildelingen av Nobelprisen i 2010 til Liu Xiaobo:

“…The Norwegian Nobel Committee has long believed that there is a close connection between human rights and peace. Such rights are a prerequisite for the “fraternity between nations” of which Alfred Nobel wrote in his will. (…)The Nobel Committee’s intention has been to say something about the relationship between human rights, democracy and peace. And it has been important to remind the world that the rights so widely enjoyed today were fought for and won by persons who took great risks.”

Vi håper Nobelkomiteen vil vurdere nominasjonen av Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair. Fredsprisen til disse to vil gi en viktig anerkjennelse både av deres personlige mot til å ta i bruk ytringsfriheten for å bidra til reformer og fredelig utvikling av samfunnet der alle borgere har frihet og mulighet til deltakelse, men samtidig også være et sterkt signal om at nettopp å tillate fredelig debatt og meningsutveksling er en forutsetning for å hindre utvikling av en frustrasjon og følelse av avmakt og marginalisering som gjødsler grunnen for vold og konflikt.

Deres arbeid for tros- og ytringsfrihet i et totalitært regime som Saudi-Arabia er både modig og viktig. Hvis årets pris tildeles de to, sender verden et signal til Saudi-Arabia som regimet ikke kan ignorere. Det vil også være en solid honnør til Raif Badawi og Waleed Abu al-Khair, og til alle som våger å stå opp for frihet og rettferdighet. De fortjener fredsprisen, ikke pisken.

Med vennlig hilsen

Karin Andersen og Snorre Valen
Stortingsrepresentanter, SV

03

02 2016

Var det ikke ondskap som skulle bekjempes?

imageI et land som år etter år er kåret til verdens beste land å bo i, er « godhet» blitt et skjellsord. Hvordan skjedde det?
Ikke tilfeldig. Det er gjennomtenkt og kynisk og det brukes til å endre vår kultur og våre verdier. Det er ekstrem høyreideologi, der den som tenker fellesskap og humanisme, stemples som dum og skadelig og begreper som « effektiv pengebruk» skuler usosiale kutt og ansvarsfraskriving.
Det Norge som jeg er stolt av å ha vokst opp har ført en bistands og flyktningpolitikk forankret i den humanistiske arven og kristne nestekjærlighetstanken.
*I mitt hode er det ondskapen som skal bekjempes. Ondskapen i verden driver folk på flukt. Å bekjempe denne ondskapen ved å ta ansvar for å berge livet til og behandle folk som må flykte fra IS og Taliban humant, blir nå stemplet som «godhetstyrrani». Det skal ikke få stå uimotsagt.
FRP gjentar bløffen om at Frp vil «hjelpe dem der de er».
For det første, hvis Frp mener at dette, så gjør det da, for det gjør dere ikke! Hittil er det bare prat og brukt som unnskyldning for ikke å ta ansvar noe sted.
Det var nettopp mangel på penger til nærområdene som gjorde at FN’s rasjoner til mat i flyktningeleirene ble halvert og at barna ikke fikk skolegang i leirene på mange år, som utløste flyktningestrømmen. Hvis Frp som sitter i Regjering med finansministeren hadde ment det de sier, hadde de foreslått å øke hjelpen slik organisasjonene har bedt om. Men nei, det har ikke skjedd og i budsjettet nå stemmer de ned SVs forslag om å gi mer hjelp i nærområdene. Altså en ren bløff.
Frp i Regjering har ikke løftet en finger med ett eneste initiativ for at europeiske land skulle finne felles ansvarsdeling i krisen. De har sittet og sett på at samarbeidet har brutt sammen, at rike land forsøker å velte hele byrden over på fattige naboland. Å tro at de skal finne seg i det og ikke skysse folk videre, er utilgivelig naivt. Når det så skjer, later de som om det er helt overraskende at flyktningene kommer til Norge. Og regjeringen hadde forberedt mottaksapparatet så dårlig at det oppstod kaos. Men Frp tar ikke ansvar for dette heller, de skylder bare på andre for alt som skjer, også når de selv sitter med makta. De kunne økt hjelpe i nærområdene slik som behovet er, men gjorde det ikke. De kunne forsøkt å finne ansvarsdeling som kunne stoppet kaoset, men gjorde det ikke. De kunne forberedt mottaksapparatet på økning, men de la heller ned mottak i fjor vår.
Når kaoset oppstår, skylder FRP på flyktningene for kutt i velferden til fattige i Norge. Det er både usant og dypt uredelig. Kutten til pensjonister, uføre, aleneforsørgere osv. har Frp fremmet i flere år, uansett om det har kommet mange eller få flyktninger. Men nå har de funnet en « syndebukk» som skal gis skylda for de usosiale angrepen som nå kommer på vanskeligstilte i Norge. Dette kunne vært unngått ved å fjerne skattelettene til de mest formuende, men de ble skjermet, mens de fattigste og uføre fikk kutt.
Velferdsstaten bryter ikke sammen på grunn av de fattige. Velferdsstaten bryter sammen fordi de rikeste slipper å betale skatt. Bløffen om at denne skatteletten skaper arbeidsplassene er naivt og udokumentert. Det gjøres fordi Frp og Høyre vil ha større forskjeller på fattig og rik. De sterkest og rikeste skal « bæres på gullstol» og slippe og bidra til spleiselaget. Det er blåøyd, dyrt, ikke framtidsrettet og usosialt.
Og det blir dyrt hvis ikke de som trenger beskyttelse og får bli, raskt blir integrert og kommer i arbeid. Det blir de ikke av å bli sittende passive på mottak i årevis slik Frp mener de skal. Det blir de ikke av at barn ikke skal få være sammen med foreldrene sine eller at de ikke skal vite om de får bli eller ikke før det har gått mange år. Her må det tenkes nytt. Rask saksbehandling, rask bosetting, mer språkopplæring og muligheter til å jobbe, foreslår Sv, men Frp er mot de som kunne gjort flere flyktninger til bidragsytere raskt.
Å hjelpe er et valg. Det blir lett en vane. Når du først har sett nøden i et annet menneskes øyne, eller har kjent den selv, blir den så lett å kjenne igjen. Og det nytter å hjelpe. Noen kroner eller hjelp til å finne fotfeste kan bety alt for noen, men gjør deg knapt til et godt menneske. Før het det solidaritet, og det var en logisk sak. Det kommer nemlig ingenting til en lukket hånd.
Før het det kjærlighet. Nå kaller et regjeringsparti det for «tyranni».
Da må det sies høyt: det er ikke godhet det er for mye av i verden, det er for mye ondskap.

06

01 2016

Allemannsretten må inn i grunnloven

imageAllemannsretten er frihet. Den må grunnlovsfestes.

Grunnlovsforslag
(2015-2016)
Dokument 12:​(2015-2016)

Grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås og Bård Vegar Solhjell
om åending i Grunnloven (grunnlovsfesteing av allemannsretten.)

Til Stortinget

Bakgrunn
Grunnloven fastsetter visse grunnleggende regler for vår styreform og om grenser for statsmaktenes handlefrihet i form av menneskerettigheter. I tillegg til de menneskerettighetene som opprinnelig fremgikk av Grunnloven, har Stortinget etter hvert innarbeidet bestemmelser om en rekke andre grunnleggende, konvensjonsfestede menneskerettigheter, og bestemmelser om vern av miljøet og om statens plikt til å sikre at vi kan livnære oss av vårt arbeid.
I tillegg til å sikre vern av et stort antall friheter og rettigheter, uttrykker slike bestemmelser viktige verdier som samfunnet bygger på.
Allemannsretten i Norge springer ut av hevdvunnen, århundregammel sedvane.
Allemannsretten er en samlebetegnelse på retten alle har til å være i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemannsretten består av de tre hovedelementene ferdsels-, oppholds- og høstingsrett. Turer til fots og på ski, riding, sykling, telting, bading, båtliv, plukking av bær og sopp og fritidsfiske i sjøen gir viktige eksempler. Retten gjelder primært i utmark, men vinterstid også på dyrket mark og den gjelder i regulerte områder.
Allemannsretten, slik den i dag er regulert i blant annet friluftsloven av 1957 med senere endringer, har bidratt til å forme oss som samfunn og som enkeltmennesker, til å konstituere vår kultur og vårt hverdagsliv og vårt syn på det å være innbygger. De muligheter til ferdsel, høsting og opplevelse som den legger til rette for, er svært sentrale for oss. Det at alle kan bruke naturen, høste og ferdes fritt uavhengig av privat eiendomsrett, er et så stort gode at det fremstår som umistelig.
Allemannsretten har bidratt til å utjamne økonomiske forskjeller. I tidligere tider kunne den såkalte uskyldige nyttesretten bety forskjellen mellom liv og død for fattigfolk. I vår tid er den et viktig symbol på en frihetlig og likeverdig grunnholdning i synet på alle innbyggere i landet. Den bygger fellesskap og binder folk sammen i opplevelser. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen (allemannsretten) er en verdi som gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet er for alle. Mange brukere av allemannsretten er også selv grunneiere og vil derfor ha både forståelse for og stor nytte av retten.
Det kan virke som om allemannsretten står fjellstøtt i Norge, men både i strandsonen og på fjellet er den hver eneste dag under press fra både grunneiere, utbyggere og det offentlige. Allemannsretten er i seg selv ikke til hinder for kommersiell bruk av utmark eller bruk av utmark til utvikling av veier, jernbane osv. til fellesskapets beste. Omfanget av nye aktivitetsformer, knappere arealressurser, økt folketall, konflikter i strandsonen og krav om betaling for bruk av naturen (skiløyper m.m) er likevel eksempler på forhold som i sum kan true så vel allemannsrettens naturgrunnlag som muligheten for å utnytte allemannsretten på den måten vi har vært vant til.
Allemannsretten kan altså ikke tas for gitt. Forslagsstillerne mener derfor at tiden er inne til å grunnlovsfeste allemannsretten som en grunnleggende, konstituerende frihet i Norge.
Det er særlig grunn til å fremme et slikt grunnlovsforslag i 2015, som er friluftslivets år.
Grunnlovfesting av allemannsretten vil gi et vern mot raske og tilfeldige endringer. Eiendomsretten nyter allerede sterk grunnlovsbeskyttelse og vern etter internasjonale rettsregler som Europakonvensjonen om menneskerettigheter. Når eiendomsretten er grunnlovsfestet, bør også allemannsretten grunnlovfestes.
Siden naturen er grunnlag for alt menneskelig liv, må naturgrunnlaget forvaltes på sine egne premisser og med sikte på bevaring for etterslekten. At plikten til å sørge for et slikt vern allerede er fastsatt i Grunnloven § 112, har stor betydning også i relasjon til allemannsretten.
Samtidig vil grunnlovfesting av allemannsretten innebære at alle lov- og forvaltningsvedtak må ta tilbørlig hensyn til grunnlovsbestemmelsen og ligge innenfor de rettslige grensene den setter.
Andre land i Europa har ikke allemannsrett i samme forstand som i Norge. Mange land har likevel lovgivning som i varierende grad sikrer befolkningen adgang til naturen og rett til å bruke privat eiendom til rekreasjonsformål. Sverige har grunnlovfestet en allemannsrett. Bestemmelsen i Regeringsformen (RF) kap. 2 § 15 tredje ledd fastslår at ”Alla ska ha tillgång till naturen enligt allemansrätten …”
Grunnlovfesting etter et av de alternativene som foreslås nedenfor vil ikke innebære noen fastlåsning til et detaljert innhold i begrepet allemannsrett. Innhold og betydning har variert med tid og samfunnsforhold. Grensen mellom eiendomsrett og allemannsrett er dynamisk og kan justeres av lovgiver. Høyesterettsdommen i Rt. 2005 s. 1985 er et eksempel på dette, der allemannsretten ga en del av grunnlaget for å akseptere den nye lovbestemmelsen om fri fiskerett i ferskvann for barn som da nylig var blitt vedtatt.
Tolkningen av en ny grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må ta utgangspunkt i dens hovedinnhold slik det på vedtakstidspunktet følger av hovedreglene i friluftsloven og annen aktuell lovgivning. Senere lovbestemmelser vil fortsatt kunne justere allemannsrettens nærmere innhold etter skiftende sosiale og miljømessige forutsetninger. Nye bestemmelser som i vesentlig grad svekker allemannsrettens innhold i forhold til det som gjelder på vedtakstidspunktet, vil derimot ikke kunne vedtas.
Forslagsstillerne antar at der er mest aktuelt å vedta en grunnlovsbestemmelse som vil gi en plikt og begrense handlefriheten til stat og kommuner. I siste instans vil en bestemmelse av denne karakter likevel også kunne påberopes for domstolene i saker der for eksempel grunneierrettigheter og rett til ferdsel, sanking osv. står mot hverandre. Dette gjelder allerede fordi bestemmelser om eiendomsrett mv. vil måtte tolkes i lys av allemannsretten.
Tilgangen til å drive friluftsliv er sentral i allemannsretten, men allemannsretten omhandler også andre formål. Muligheten til fri ferdsel er viktig, og dette hensynet er viktig i kommunenes arealforvaltning. I eldre tider var nytteformål viktigst. Fortsatt er dette en viktig del av allemannsretten i forbindelse med undervisning, visse typer av næringsvirksomhet, sanking av sopp og bær mv.
En grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må tolkes og anvendes i lys av grunnlovsvernet for natur, helse og miljø. Forutsetningen er alltid at aktiviteten som drives på grunnlag av allemannsretten må drives hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Allemannsretten er dessuten begrenset av lovgivning og forskrifter om naturmangfold, vannressurser, motorferdsel og annet. Særregler om båndtvang, bålforbud og restriksjoner ved drikkevann gir eksempler på begrensninger av mer lokal karakter.

Ulike alternativer til ny tekst
En mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen med utgangspunkt i friluftslovens formålsparagraf, der sikring av utøvelsen av friluftsliv er sentral. I nedkortet form kunne bestemmelsen i så fall lyde:

«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.»

Denne versjonen refererer til en «rett» for allmennheten som forutsettes å eksistere, og det vil i sin helhet være tale om en pliktbestemmelse.
På samme måte som i andre grunnlovsbestemmelser som benytter tilsvarende uttrykk (se blant annet § 92 om «menneskerettighetene» og § 108 om den samiske folkegruppe), vil «statens myndigheter» også omfatte offentlige myndigheter utenfor staten selv, så som kommuner og fylkeskommuner.

En annen mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen etter mønster av den streke og klare formuleringen i § 117 (om odels- og åsetesretten). Den kunne i så fall lyde:

«Allemannsretten må ikke oppheves.»

To andre muligheter er å utforme grunnlovsbestemmelsen med en klar og positiv formulering:

«Allemannsretten skal stå ved lag.»

eller:
«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.»

Plassering i grunnlovens tekst
Den foreslåtte bestemmelsen kan enten vedtas som en separat paragraf eller legges til i en allerede eksisterende paragraf, hvor § 105 (om eiendomsrett) eller § 112 (om miljøvern) antas å ville passe best.
Som separat paragraf er det det ledige paragrafnummeret 111 som peker seg ut. Dette ville passe godt også fordi den står i umiddelbar sammenheng med § 112 om miljøvern. Forslaget om en separat paragraf (§ 111) fremmes som det primære alternativet.
Det andre alternativet vil være innpasning av bestemmelsen i § 112 som nytt tredje ledd (før pliktbestemmelsen i nåværende tredje ledd). Nåværende tredje ledd i § 112 vil da bli nytt fjerde ledd. Statens plikter om å iverksette tiltak etter denne bestemmelsen vil da også måtte gjelde for allemannsretten.
Den ovenfor nevnte bestemmelsen i kap. 2 § 15 i Sveriges Regjeringsform er inntatt som tredje ledd i bestemmelsen om vern av eiendomsrett. Dette har imidlertid sammenheng med at andre ledd i denne paragrafen går vesentlig lengre enn den norske i å verne mot såkalte rådighetsbegrensninger uten erstatning. Som tillegg til en bestemmelse som i det alt vesentlige verner mot ekspropriasjon uten full erstatning (som den norske § 105) er sammenstillingen mindre nærliggende. Samtidig kan det hevdes at slik uskyldig nyttesrett som allemannsretten åpner for, innebærer et element av verdioverføring fra grunneieren til (andre) brukere uten at det utløser krav på erstatning. Forslagsstillerne finner derfor grunn til å ta dette plasseringsalternativet med blant grunnlovsforslagene som alternativ 3.

Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

I
​​
Ny § 111 skal lyde:
Alternativ 1A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 1B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 1C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 1D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

​​​​II

Ny § 112 tredje ledd skal lyde:

Alternativ 2A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 2B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 2C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 2D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

Felles for alternativ 2 A, B, C og D:

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

​​​​III

Ny § 105 andre ledd skal lyde:

Alternativ 3A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 3B (bokmål og nynorsk):

Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 3C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 3D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

17. desember 2015

Karin Andersen Heikki Eidsvoll Holmås Bård Vegar Solhjell

16.12.2015 http://dokumentlager/Parti/SV/Fraksjoner/Energi/dok/Grunnlovsforslag/SVs grunnlovsforslag allemannsretten uke 51.docx

20

12 2015

Flyktningekrise og forlik

Dødsens alvor for flyktningene, politisk spill i Norge.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Den norske Regjering har heller ikke tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det vimageentetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige oppholdstillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, kommer en rekke litt vage forslag på integrering som er OK, men det er for slapt. Og ingenting av dette skal behandles sikkelig i Stortinget, kjøres gjennom uten komitebehandling eller høring. Det er spillet mellom partiene som er viktig og kranglingen mellom de såkalte forlikspartene er i full gang om hvem som vant og hva de egentlig har vedtatt. Det er flyktningene og samfunnet som må være det viktige, ikke hvem som “leker ” med hvem.
SV fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.

19

12 2015

SV foreslår bedre bostøtte.

Bostøtta må bedres.

Det er dyrt å bo og det er husleie og lån til bolig som knekker privatøkonomien til mange.
Boligprisene øker mye mer enn trygdeytelse og lønningene til lavtlønte.

Egenandelene har faktisk ikke blitt justert overhodet siden termin 7/2013. I samme periode har G, som blant annet danner grunnlaget for økningen i trygder og pensjoner økt med 5,7 %. Da sier det seg selv at svært mange bostøttemottakere får avslag på grunn av for høy inntekt, og de fleste andre mottakere får en reduksjon i støtten.
Da bostøtta ble lagt om i 2009 var målet at i løpet av 3 år skulle antall som kunne få bostøtte øke med 50%.
I 2014 var det 112300 husstander som fikk bostøtte, i 2016 sier Regjeringa at det bare er 99600 som får bostøtte. Og det skjer ikke fordi andelen med lav inntekt har gått ned. Gapet mellom hva du kan få i bostøtte og hva det koster å bo øker og folk med veldig dårlig råd faller ut av ordningen.
Bostøtta må oppjusteres systematisk og i takt med økning i boligpriser og økninger i trygder og lave lønninger, slik at flere får bostøtte og at noen får dekket større andel av boutgiftene sine enn i dag.
Husleie betales ikke i prosent av inntekt, men i kroner og øre og derfor må bostøtten reguleres hvert år på en slik måte at kronebeløpet den enkelte får, kompenserer kronebeløpet utgifter øker med.
Boutgiftstaket løftes i takt med prisutvikling og særlig må det til et løft for store barnefamilier.
Sv fremmer forslag om ny og systematisk oppjustering av bostøtta hvert år, i forbindelse med budsjettet og det skal stemmes over på Torsdag.
Dette medlem foreslår derfor følgende.
Stortinget ber regjeringen legge fram endringer i bostøtten som sikrer at inntektsgrensene og boutgiftstaket reguleres slik at dekker de faktiske økningene i boutgiftene.

 

https://www.leieboerforeningen.no/Aktuelt/tabid/277/ID/1171/Husbankens-bosttte-en-svekket-ordning.aspx

01

12 2015

Sv vil ha storoffesiv mot arbeidsløshet.

imageSV vil ha storoffensiv mot økt arbeidsløshet.

Arbeidsløsheten øker. I vanskelig tider er det viktigere enn ellers at kommunene er en stabil og stor driver i økonomien og arbeidsmarkedet. Derfor øker SV kommuneøkonomien med over 5 milliarder. Noe av dette er for å gi jobbmuligheter til arbeidsløse og vanskeligstilte. Særlig ungdom. Forskning utført av Frisch senteret viser at kvalifiseringsprogrammet som kommunene kan benytte ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet og får inntekten øker betydelig. Da blir færre fattige og det må da være bra. Derfor skulle en tro at alle ville som kunne ha nytte av Kvalifiseringsprogram skulle få tilgang på det. Men det er ikke spor av dette i Regjeringens opplegg. Isteden skal det innføres tvangsarbeid for sosialhjelp.
Sv vil heller styrke kommunenes muligheter til å tilby kvalifiseringsprogram og andre arbeidsmuligheter og aktiviteter og tiltak som for og foreslår at kommunene får 50 millioner til dette. I tillegg foreslår vi å gi kommunene 800 millioner til sysselsettingspakke. Da kan flere få jobb og kommunen får utført nødvendige oppgaver de ellers ikke får løst. Å skaffe jobb til de som er arbeidsløse er mye bedre bruk av penger ennå gi skatteletter til de som har store formuer.

01

12 2015

flyktningekrise og forlik.

imageFlyktningkrise og forlik.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Det er heller ikke kjent at den norske Regjering har tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det ventetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige tillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, skal en forhandle om integrering. Og SV skal ikke få være med, sier FRP og Høyre. Det viser hva slags sandkasse norsk politikk er. SV kommer uansett til å bidra. Vi vil fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.

01

12 2015

Flertallet stemte ned å lovfeste ungdomsråd.

imageUngdomsråd nedstemt av FRP, H og Venstre,

De unge har viktige synspunkter og meninger. Men er du under 18 har du ikke stemmerett og kan ikke velges inn i kommunestyret. Og i kommunen og lokalsamfunnet foregår det mye som de unge bør få si sin mening om . Og noen må ha ansvar for å lytte til dem og organisere det slik at barn og unge tidlig kan delta i og læres opp til deltakelse og ansvar for samfunn, hverdag og framtid. De unge har erfaringer som voksne trenger i planlegging og iverksetting. Og unge må oppmuntres til å bli aktive og ansvarsfulle gjennom å bli tatt på alvor.
Derfor må vi lovfeste ungdomsråd og lage nasjonale retningslinjer slik at uansett hvilken kommune en bor i så skal barn og unge kunne bli hørt og få delta. I 80% av kommunene er det jo allerede et slikt råd, så hva er problemet med at alle har det`? Det er en riktig og viktig utvidelse av lokaldemokratiet
Dette er så åpenbart at jeg ble veldig overrasket og lei, da det viste seg at verken Venstre, Frp eller Høyre ville støtte forslaget. Hva i alle verden er det dere er redde for? Kommuner som gjøre dette godt, er veldig fornøyde. Alle ungdomsorganisasjonene ønsker det. Grunnloven , FNs barnekonvensjon og barneloven forplikter oss på å høre barn i saker som angår dem. Det er ikke valgfritt fordi det er en rettighet for barna og svært nyttig for samfunnet.
Vi har eldreråd og råd for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er bra og det vil alle ha. Men skulle vi sikre det for de unge, reiser Høyre og FRP bust og mener det er å vedta for mye, uten en eneste god begrunnelse for at ikke unge uten stemmerett ikke har like stort behov for å bli systematisk hørt i vedtak som angår dem, som eldre som har stemmerett har.

Flertallet åpner også for å slå sammen Edlreråd og rådet for funsksjonshemmede. Det tror jeg verken 80 åringene eller en ungdom i rullestol er særlig fornøyd med.
Jeg tror det er mange lokale Venstrefolk som gremmer seg over at deres folk på Stortinget stoppet en viktig demokratisak som landets ungdomsorganisasjoner er dundrene for.

01

12 2015

Rask bosetting er god integrering.

VG U1 30.10.2015 Side 26

Forfatter: Karin Andersen, stortingsrepresentant SV)
Norge har et ansvar for å ta imot mennesker som flykter fra krig. Det betyr at vi også må gi dem en plass å bo. Det handler om at kommunene må ta sitt ansvar, ikke om tvang.

I dag legger regjeringspartiene frem sitt forslag til hvordan de skal dekke inn kostnadene for at det kommer flere flyktninger til Norge som følge av krigen i Syria. Og kostnadene vil bli store, det er det ingen tvil om. Da er det vår jobb som politikere å sikre at pengene blir brukt fornuftig.
Det betyr at de som kommer, og har rett på opphold, raskest mulig lærer seg norsk, får en kommune å bo i, og kommer i jobb.
Langsom,
dyr og dårlig
Det er et uttrykk som heter «å spare seg til fant». Hvis regjeringen nå skjærer ned på kostnadene til saksbehandling, norskopplæring og tilbud til barna på mottak, så vil det bidra til å gjøre integreringen dårligere. Hvis regjeringen derimot sørger for at kommunene må ta sin del av bosettings- og integreringsansvaret og setter av tilstrekkelig med penger til at dette kan gjøres på en god måte, så vil utgiftene i fremtiden bli lavere.
«Jo raskere en flyktning får bosette seg i en kommune, desto raskere kan vedkommende delta og bidra med sine ressurser i arbeidsliv og samfunn», står det i budsjettet til integreringsminister Solveig Horne (Frp). Det er jeg helt enig i! Men hvorfor tviholder da regjeringen på en ordning som bidrar til det motsatte, en ordning som er langsom, dyr og dårlig?
Tenkt deg at du selv bor på et rom du deler med fem andre. Du får ikke gå på norskkurs, du har nesten ikke penger, du har lite å ta deg til, får ikke jobbe. Og skulle du selv klare å finne en plass å bo, vil kommunene ikke få støtte til å integrere deg, og du mister retten til å lære norsk. Oppholdet har ingen sluttdato. Du bare venter. Venter på å få lov til å ta fatt på ditt nye liv, et nytt sted, få nye venner, en jobb. Livet på mottak er oppbevaring. Mange blir frustrert og syk. Det er dårlig integrering.
Etter år i passivitet uten kontakt med det lokalsamfunnet en skal bo i, blir det vanskeligere å fungere normalt i samfunn og arbeidsliv. Vi umyndiggjør, sykeliggjør og stakkarslig gjør flyktninger når vi fratar dem muligheten som voksne folk å ta størst mulig ansvar for eget liv. Denne voldsomme sløsingen med penger og menneskimageelige ressurser må ta slutt.
De som nå flykter fra krisen i Syria, har rett til opphold i det landet de søker om asyl. Det gjelder også i Norge. Til syvende og sist må disse faktisk få en kommune å bo i. Da er det best for integreringen og «budsjett-lommeboken» at dette skjer jo før, jo heller. Og da er det en løsning på det. Nemlig at ansvaret for å bosette flyktninger fordeles rettferdig, og at de som skal bosettes, får frihet til å bosette seg selv uten at de blir fratatt retten til å lære seg norsk.
Verken dugnad
eller skippertak
Med dagens bosettingsordning bestemmer kommunene selv hvor mange de vil ta imot fra år til år. Men om vi skal få til god integrering av de som skal bo i landet kan det ikke sees på som en dugnad å bosette disse. En dugnad som bare noen stiller opp på. Vi kan ikke basere oss på skippertak. Å bosette flyktninger er en permanent oppgave kommunene har. Det er en viktig offentlig tjeneste, som staten betaler kommunene for å gjøre. Akkurat som det er å drive barnehager, skoler, sykehjem, barnevern eller sosialhjelp.
Får kommunen flere gamle, må det bygges sykehjemsplasser. På samme måte må kommuner sørge for at de er i stand til å ta imot flyktninger.

Derfor har vi foreslått at kommunene skal ha ansvar for å bosette et visst antall flyktninger etter en fordelingsnøkkel. Hvor mange som skal bosettes hvert år vil variere ut fra behovet. Staten må fullfinansiere ordningen, men det er kommunenes ansvar å fordele flyktningene mellom seg.
Kommunene
har ansvar
Mange kaller vårt nye bosettingsforslag for «tvang». Vi vil «tvinge» kommunene til å ta imot flyktninger, er omkvedet fra Høyre og andre. De oppfordrer heller kommunene til å «stille opp» på «dugnaden». Men i realiteten er det motstanderne av dette forslaget som bruker tvang, når de nekter folk noe så grunnleggende som et sted å bo, å ha et privatliv og få lov til å bidra i samfunnet.
Ingen snakker om «tvang» når det gjelder kommunens ansvar for å gi skole- og helsetilbud til andre innflyttere. Ingen snakker om «dugnad» for å gi alle barn i kommunen et tilbud om skolegang. Til og med ferierende har krav på hjemmesjukepleie i den kommunen de er på ferie i. Og for å hindre at du skal bli utenfor arbeidslivet i lang tid, så går alarmen etter at du har vært sjukmeldt i 8 uker, fordi risikoen for at du faller ut øker jo lenger du er inaktiv.

For flyktningene er virkeligheten en helt annen. Vi forventer at disse – etter flukt, etter å ha mistet alt de eier og sin egen fortid, etter år på mottak, etter år med passivitet og usikkerhet – raskt skal i arbeid og integreres. At dette er vanskelig kan ikke være en stor overraskelse. Det er dette som gjør jobben til kommunene mye vanskeligere.

Nei, gi dem som har fått opphold i Norge lov til å bo og arbeide, sier jeg. Vi må behandle dem som voksne mennesker med ressurser. Det nekter vi dem i dag. Vår bosettingsordning vil være et skritt i riktig retning mot en bedre integreringspolitikk.

Norge har et ansvar for å ta imot mennesker som flykter fra krig. Det betyr at vi også må gi dem en plass å bo. Det handler om at kommunene må ta sitt ansvar, ikke om tvang.

31

10 2015

Hørt om formålsparagrafen, kunnskapsminister?

image

Ut fra hvordan du uttaler deg på NRK om hva som er viktig for barna og skolen, begynner jeg å tvile.

Først, hvis du er det minste opptatt av at alle barn skal lære å lese, skrive og regne, så sier du ja til forslaget SV har fremmet i Stortinget om at alle skoler må bli dysleksi og dyskalkulivennlige. Det er nødvendig og riktig. Er du med?

For det andre, skolens formål er bredt og det er viktig. Det handler om hele mennesket, om ansvar og plikter, om menneskets ansvar for seg selv og andre, om ferdigheter og mestring og om evne til å skille mellom rett og galt.

Kunnskapsministeren nærmest fnyser av forslag om mer tid til fysisk aktivitet og mer øving på fag og kunnskap på skolen, istedenfor hjemmelekser. Han nærmest latterliggjør å gi barna et sunt måltid mat på skolen for ikke å snakke om mer tid til å fordøye kunnskap og snakke med læreren. Nok lærere så alle barna blir sett og kan få hjelp, er han motstander av. Han viser dessverre at han ikke er opptatt av hele skolens formålsparagraf og at alle barna skal få lære mer og mestre livet, blir borte i Høyres ideologiske test og puggeskole.

Kunnskapsministeren reduserer skolens oppdrag til å bli å score godt på Pisa-test. Det er ikke å være opptatt av skolekunnskap, for disse testene måler bare smale kunnskaper i et smalt fagspekter. Og det vil aldri gjøre skolen i stand til å fylle formålsparagrafen. Det er ikke bra for barna. Ironisk nok ender Kunnskapsministeren selv i den ensporede skolen han selv har advart mot i mange år. Mangfoldet i metode, variasjon i tilnærming til passet elevene og bredde i kunnskap og mestring av sosiale og fysiske ferdigheter forsvinner. Hvorfor gjør det ikke i det minste litt inntrykk på ministeren at barn som sliter med skolen og psyken, forteller at de ikke blir sett, ingen hadde tid, at hjemmelekser og tester knakk både lærelysten og selvfølelsen. At læreren ikke hadde tid til dem. Kunnskapsrike lærere er viktig. Ingen er uenig i det, men det er ikke nok.

På tide å få debatten om skolen til å handle om barnas behov og lærernes mulighet til å oppfylle hele formålsparagrafen. Den er omfattende, men for å nevne noe som er viktig:

Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

SV støtter hele formålsparagrafen. Gjør du det Røe Isaksen?

Med vennlig hilsen
Karin Andersen
Stortingsrepresentant SV
Mobil 93063669

Sendt fra min iPad

23

08 2015

Innfør “Pøbel-garanti!

Alle har vi unge i familien og alle vil det skal gå dem godt. Og noen trenger flere og andre veger til voksenlivet enn vanlig skole. Men går de ikke på skole, må de ha andre tilbud som kan gi dem kompetanse, mestring og muligheter til å forfølge drømmer og ønsker for framtida. Unge trenger gode tilbud raskt så de ikke blir gående passive. SV vil gi en rett til slike tilbud. Nå har filmen Pøbler, premiere. Se den og se at det nytter. Ikke alle trenger akkurat dette opplegget, men alle trenger voksne som har tid til dem, har tro på dem og som orker å gå ved siden av dem hele vegen. Da nå ungdommene ha rett til å bli tatt på alvor. SV fremmet dette i Stortinget og ble stemt ned. Men vi gir oss ikke. Det er verdt å ta kampen for disse ungdommene.029

17

08 2015

Husker du lærerstreiken i 2014?

Husker dere 2014 da lærerne streiket og sa « nok er nok»?  Lærerne streiket for mer tid til å være lærere, mer tid til hver elev. Skal det bli tid nok, trengs det flere lærere. Skal skolen klare å oppfylle hele formålsparagrafen og ikke bare det som måles i PISA-tester, må en ha tid til å nå fram til alle elevene.

Derfor vil Sv ha flere lærere med god fagkunnskap.

Mens Høyre vil ha bedre lærere, vil SV ha både flere lærere, fordi det trengs. Og vi er enige i at lærerne må få bedre mulighet til mer kompetanse.
Derfor trengs en regel som sier at lærere ikke alene skal ha ansvaret for flere enn 15 barn til og med 4 klasse og ikke mer enn 20 fra 5 til 10 trinn.

Høyre er selvsagt mot, som de var mot rett til videregående utdanning, lånekassa og skolefritidsordninger.

Høyre bruker Hatties forskning som sannhetsvitne på at det er viktigst å gi lærerne mer faglig påfyll. Ingen er uenig i at lærerne trenger det, men skal det vi bestemmer oss for være kunnskapsbasert, kan en ikke jukse med hva eks Hatties forskning imageviser.
De færreste har vel lest disse massive studiene som Hattie har sammenlignet,ei heller ikke boka Visible Learning, som er tilpasser et bredt publikum. Den er populær, antakelig fordi den gir enkle svar på kompliserte spørsmål. Den setter opp en rangering av 138 ting «som virker». SV har ikke brukt denne listen når vi har bestemt hva vi vil satse på, men det gjør Høyre. Det komiske er imidlertid når Høyre viser til Hattie, så er deres forslag om lærerutdanning og lærernes fagkunnskap nede på 124 og 125 plass på lista, mens SVs forslag om flere lærere er på 106 plass. Skoleledelse/ rektor/datastøttet undervisning og IKT ligger like lavt. Skal en basere seg på dette, virker ingenting av det vi gjør, og det gjør det selvsagt ikke hver for seg. Men i riktig dose og med tid til å gjøre de riktige tingene derimot, bli det bra.
For å vise hvor galt det brukes, kan jeg bruke som eksempel at om en forsker på tomater og bare gir tomatene enten vann, lys, jord eller gjødsel hver for seg, viser forskningen at ingenting av dette virker. Planta dør. Men med riktig blanding, blir det fine tomater.
Skal en bruke forskning som belegg for det en mener, får en bruke det rett. Hatties forskning er heller ikke basert på studier av nordiske skoler, men på studier fra England og USA, ikke alltid sammenlignbart med norsk skole. Konklusjonene om at flere lærere ikke hjelper er basert på forutsetningen av at to skal gjøre det samme som en. Alle forstår at det ikke hjelper. Flere lærere skal nettopp gjøre det mulig å endre opplæringstilbudet, tilpasse til elevene og bruke flere metoder slik at flere elever lykkes. Noen tolker studien til å gjelde all læring, uavhengig av hvilket fag, av alder på eleven, nivåer, motivasjon og interesse for faget. Det er ikke mange lærere som vil skrive under på at den metoden som virker best på ei matteinteressert jente i 10 klasse som vet hun vil bli arkitekt,- også er den beste metoden for leseopplæring for en livredd 6 åring.
Det som er sikkert er at skal flere elever lykkes, må lærerne både være gode, beherske flere metoder og ha tid nok til å nå fram til alle elevene. Da må de være flere enn i dag. SV støtter Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund som begge vil ha en norm for hvor mange elever en lærer skal ha ansvaret for. Lærerne ser som SV at klassestørrelsene har økt og det finnes det statistikk på. Lærerne er som SV opptatt av å oppfylle hele formålsparagrafen med både fag, samfunnskunnskap, personlig utvikling og samfunnsansvar. Da kan det også være andre profesjoner som må inn i skolen. Flere lærere står ikke i motsetning til gode lærere, tvert i mot trengs begge deler skal alle elever få nok tett oppfølging, tilpasset opplæring og ikke minst å bli sett hver dag mulighet til det. Det er et verdivalg for SV som Høyre tydeligvis ikke kan ta seg råd til. Vi vil heller bruke penger på elevene enn på senket formueskatt.

Med vennlig hilsen

Karin Andersen
Stortingsrepresentant SV
Følg meg på:
Twitter: @SV-Karin
Facebook: Karin.andersen Politiker
Mobil 93063669

04

08 2015

6 milliarder ekstra til fellesskapet i 2016

 

Med en økning på til sammen 12 milliarder kroner fra 2015 til 2016 gjør det at norske kommunestyrer til neste år kan bevilge mer penger til de oppgavene i livet som vi har valgt å løse i fellesskap: Til omsorg for våre gamle, til bedre undervisning og skoledag for våre barn, og bedre kollektivtilbud i hele landet.

SV kan bruke så mye mer på fellesskapet fordi vi ikke vil gi skattelette til de som alt er bemidlede og velstående.

Med Høyre og Frp i regjering har Norge blitt et kaldere samfunn. Forskjellene øker fordi de på toppen får store skattekutt, mens de med dårligst råd får smuler. Mens Høyre og FRP bruker mulighetene vi har i budsjettene til å oppfylle sine løfter til Norges rikeste, vil SV bruke pengene på det som kommer alle til gode.

Se SVs alternative kommuneøkonomiopplegg med fordeling på kommuner og fylkeskommuner her.

Dette er SVs prioriteringer i kommuneøkonomien:

Skole foran skattekutt – heldagsskole med flere lærere!

Alle barn skal trives og lære mye på skolen. Da trengs flere lærere og de må få tid og mulighet til å følge opp hver enkelt elev. Barn trenger sunn mat og mer tid til å bevege seg. Det er bra både for læring og helsa. Ikke alle barn trives på skolen, og mange lærer ikke det de skal. SV vil ha en skoledag der alle barn blir sett, og der det er rom for å lære på ulike måter. Heldagsskolen er en mer variert og kreativ skoledag, med skolemat og fysisk aktivitet hver dag. Leksene gjøres på skolen med lærer til stede. Det er en mye bedre investering enn dyre skattekutt.

I kommuneopplegget for 2016 foreslår SV å bruke 849 millioner kroner ekstra til lærere i grunnskolen. SV foreslår 670 millioner til frukt og brødmat i skolen. Til fysisk aktivitet vil vi ha 126 millioner kroner ekstra. Samlet foreslår SV å bruke 1,7 milliarder kroner ekstra i skolesektoren gjennom vårt kommuneopplegg for 2016.

Omsorg foran butikk – Eldre må få bestemme mer, og markedet mindre!

SV vil ha nok ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten. Det er veien til bedre omsorg, ikke privatisering. Eldre, syke skal ikke stå i kø til sykehjemsplass. De som vil bo hjemme må få hjemmetjenesten som har tid til deg og du selv kan bestemme hva du vil ha hjelp til. Alt for mange gamle får ikke den omsorgen de fortjener. Livet på sykehjem skal ikke være stusselig, og ansatte hjemmetjenesten skal ha nok tid til å drive god omsorg. Omsorg må gå foran butikk.

For 2016 foreslår SV en egen satsing på 300 millioner kroner til de gamle i kommunene. Av dette foreslår vi å bruke 200 millioner til å øke bemanningen i eldreomsorgen. 100 millioner foreslår vi til å innføre en klippekortordning for de eldre som innebærer en halvtime hjemmehjelp som hver enkelt selv kan disponere til det som måtte være viktigst å få hjelp til. I tillegg gir vårt kommuneopplegg rom for kommunene til å ansette flere lærlinger i helse- og omsorgssektoren.

Kommunen må ta klimaansvar

Kommunene er viktige klimaaktører og nullutslippsamfunnet bygges der folk bor og jobber. Både kommunene og fylker må ta klimaansvar og gjøre nødvendige klimatilpasninger for å sikre vei, vann og kloakk fra ødeleggelser fra ekstremvær som vi vet vil komme. I tillegg foreslår vi mer penger til kollektivtrafikk i fylkene. Det kan ikke være slik at barn og syke må holdes inne fordi folk skal ha lov til å kjøre bil og forurense. Mange folk blir syke av luften de lever i. Barn som opplever luftforurensing er særlig utsatt for nedsatt lungeutvikling, bronkitt, astma og infeksjoner. Derfor vil SV begrense bruk av bil i de store byene, og stanse gigantutbyggingen av E18 fra Asker til Oslo. Derfor satser vi stort på kollektivtransport og gang- og sykkelveier. Det vil også gi lavere klimautslipp.

I kommunebudsjettene for 2016 foreslår SV å bruke 550 millioner kroner ekstra på kommunale klimatiltak og kollektivtransport.

En ny kurs for Norge

SV vil endre kurs for Norge. Vi pumper opp olje som aldri før, selv om vi vet at klimaet er truet og at barna våre ikke kan leve av olje i framtiden. Forskjellene øker. Kommunene må spinke og spare, i stedet for å gi alle som bor der bedre tjenester hvert år.

Nå er tida er inne for å ta store valg. Valg som står seg over generasjoner.

SV går til valg på miljøvennlige byer med ren luft, en leksefri heldagsskole med flere lærere og en eldreomsorg uten stoppeklokker.

Kommunene trenger ikke flere oppgaver, men penger nok til å løse de oppgavene de allerede har på en god måte og litt ekstra for å ha frihet til å ta egen initiativ. Det legger SVs kommuneøkonomi til rette for.

28

07 2015

Rask bosetting er god integrering.

imageRask bosetting er god integrering.

Når folk med lovlig opphold i Norge blir sittende på mottak i årevis, fordi kommunene sier nei til å la de få bosette seg, vet vi at det er svært ødeleggende for rask og god integrering. I tillegg er dette mennesker som i år har opplevd ekstrem utrygghet og som trenger desperat å få et hjem.
I over 20 år har systemet vi har, vist seg å ikke løse oppgaven godt nok, hverken for myndighetene eller for menneskene det gjelder.
Da er det på tide å tenke nytt. Rent prinsipielt mener jeg også at det ikke kan være slik at kommuner kan nekte noen med lovlig opphold å bosette seg der. Det er ikke mulig å bo i noe annet enn en kommune, men la det ligge.
Rent praktisk er bosetting en varig permanent oppgave på linje med barnevern og omsorg, ingen dugnad. Slik verden ser ut med kriger, vanstyre, politisk forfølgelse og etterhvert også klimakrise, vil mennesker flykte, og de vil få beskyttelse og lovlig opphold i Norge. Da må vi ikke gjennom vår organisering påføre dem mer belastning enn nødvendig og vi må sikre at de blir integrert så raskt som mulig. Da vil flere klare seg selv raskere. Livet på mottak gjør ikke folk i stand til det.
SV mener dette er så viktig at vi må endre systemet. Først må staten ta hele regninga og så fordeles antallet som skal bosettes mellom kommunene etter en fordelingsnøkkel, slik danskene gjør.
Noen kaller dette pisk, og foreslår gulrot, men ikke hvilken, hvordan eller hvorfor de tror det vil fungere. Det må dere forklare så vi vet hva vi snakker om. Hva slags gulrot ville sikre at bosetting skjer raskt etter vedtak om opphold?
Hvis man er redd for statlig tvang, burde man heller reist bust mot regjeringens tvangsreform for hele kommunesektoren, der åpenbare lokale spørsmål som kommunesammenslåing og nye oppgaver skal trues igjennom. Bosetting er ikke en ny oppgave. Hvem som får bo i Norge er er statlig ansvar. Da må også staten sikre at de som får lovlig opphold, faktisk får bosette seg og at mennesker som har opplevd større redsler og utrygghet enn oss, kan få komme igang med et liv og få bli endel av samfunnet, med plikter og rettigheter så raskt som mulig. Det er ikke tvang, det er frihet.

Med vennlig hilsen

27

07 2015

Lyst på klorbleket kylling?

imageØnsker du deg hormonbehandlet biff og klorvasket kylling i butikken? Vil du at internasjonale selskap som underbetalte folk skal kunne slå ut ærlige bedrifter som betaler folk sikkelig og sørger for sikkerhet for helsa?
Ikke det nei. Men det kan bli resultatet hvis regjeringen får viljen sin gjennom og binder Norge til de internasjonale avtalene TTIP og TISA.

Bak bokstavene skjuler det seg avtaler som vil kunne hindre oss i å stoppe varer og tjenester som viser seg å være farlige for folk eller miljø, eller gjøre det umulig for oss å beholde vår felles velferd. Skulle Norge bli med på disse avtalene slik Regjeringen vil, kan private selskap kunne saksøke Norge for å innføre bedre regler for å beskytte helse, miljø og sikkerhet. De kan kreve erstatning for framtidige tap hvis Stortinget vedtar regler om å beskytte folks helse som hindrer selskapene i å selge skadelige produkter

Dette er helt vanvittig og dette må stoppes.

Staten har ikke samme retten til å saksøke selskapene, og tvister blir behandlet ikke av en uavhengig domstol, men av private panel. Private panel, du lest rett!

Å «harmonisere» standardene mellom land høres ufarlig ut, men de såkalte ikke-tollmessige handelshinder, er arbeidstakerrettigheter, regulering av giftige kjemikalier, digitale rettigheter og finansreguleringer, alt som gjør det mulig for vanlige folk å ha trygge liv og som myndighetene har ansvaret for. Harmonisering betyr at land med svakeste lovverket vil bli normen og at alle skal tvinges til inn i en spiral med stadig svakere vern.

TTIP åpner for et eget lobbyråd for store selskap der all ny politikk i et land må gå via de store selskapa før ulike land setter de ut i livet. Det gir store selskap og ” big business” makt over demokratiet og vil sette selve demokratiet i spill.

En avtale som kanskje ikke virker så ille til å begynne med, kan over tid utvikle seg til et monster.

Nå er det på tide med en åpen og ærlig debatt om dette. Og folk må si høyt og tydelig ifra. Høringsfristen til Regjeringen er 15 august.

Penga rår, heter det, men det må være grenser for å la den anonyme pengemakta som gjemmer seg i skatteparadis ta fullstendig over styringa over økonomien, lover

26

07 2015