Karin Andersen

Karin Andersen og SV er mot stenging av Kongsvinger sykehus.

Tiden for bortforklaringer er over. Jeg tar nå initiativ til et opprop der alle toppkandidater fra Hedmark til dette stortingsvalget forplikter seg klart og utvetydig på å sikre sykehusene Tynset og Kongsvinger. Det må de gjøre gjennom å signere på følgende opprop:

“Opprop om Kongsvinger og Tynset sjukehus.

Kongsvinger sjukehus skal bestå som lokalsjukehus med akuttfunksjoner. Det betyr at planer om å nedgradere eller legge ned Kongsvinger og Tynset sjukehus må skrinlegges for godt.

Styret i Helse Innlandet må sikre at Kongsvinger sjukehus får MR-maskin nå.

Finansieringen av offentlige sjukehus må styrkes. Kapasitetsøkninger i helsevesenet framover bygges i offentlig helsevesen, slik at ikke private klinikker tapper fagfolk og ressurser som kan true grunnlaget for lokalsykehusene.”

Jeg har sendt oppropet til alle førstekandidatene i Hedmark.

SV er sterkt mot at Kongsvinger sjukehus skal legges ned eller at viktige funksjoner skal forsvinne. Vi trenger et livskraftig sykehus, med bredt og solid fagmiljø. Det var mitt hovedbudskap i et møte med de ansatte i går.

Karin Andersen og SV er mot stenging av Kongsvinger sykehus.

Glåmdalens gjengivelse av SV synspunkter fra møtet på tirsdag forsøker å skape inntrykk av at det er håpløst. Det er det ikke. Dette var et møte der jeg fikk mulighet til å snakke med de som jobber på sykehuset for å få oppdatert informasjon om situasjonen.

Dersom folk vil stoppe nedlegging eller utsuging av ressurser fra Kongsvinger sykehus er en stemme til SV veien å gå. Vi vil nemlig fjerne helseforetakene som Arbeiderpartiet, Høyre og FrP innførte. Det er disse partiene som har gitt helseforetakene mulighet til å legge ned uten at politikere kan stoppe det direkte.

Å forandre en sånn modell tar tid og det krever at folk stemmer på partier som vil ta ansvar for sjukehusene og ikke gjemme seg bak et byråkrati som får bestemme.

Helt akutt må sjukehuset få flere penger og ikke pålegges de sparekravene de har fått. Lokalsjukehusene er veldig viktige i behandlingen av de aller fleste pasientene og må sikres penger til drift og rekruttering.

Sykehus er ikke butikk. Derfor må vi gi sjukehusene bedre rammer og legge om regnskapssystemene som tvinger dem til å opptre som om de var en butikk. Sjukehus og skal behandle syke mennesker og ikke drive forretning.

Høyres og Frp foreslår at private kommersielle sjukehus skal kunne få fri tilgang til offentlige penger, mens de offentlige skal måtte holde seg til det de får. Dette frislippet av private sjukehus vil bygge føre til helsebusiness i storbyene mens det vil rive grunnen vekk under små sjukehus. Kongsvinger vil tappes for penger og folk. Det er den sikreste vegen mot stupet.

Jeg kom ikke til Kongsvinger sykehus for å holde flammende valgappeller. Jeg kom for å lytte, for å diskutere og for å snakke med ansatte om hva vi sammen kan gjøre for å berge sykehuset. Jeg er klar for å bruke fire nye år på Stortinget til å kjempe for tryggheten for Kongsvinger.

Høyre, FrP og Venstre later, i dagens Aftenposten, som om de ikke har tenkt å kutte sykelønna mens alle som leser deres budsjetter ser at det kuttes hundrevis av millioner kroner. De går inn for normerte sjukemeldinger, der politikere skal bestemme hvor lenge en sykdom kan vare, de kutter svære summer i utbetalt sykelønn og de ber Regjeringen om beregninger på hvor mye en kan spare på å stramme inn sykelønna.

Nå tror de visst at ingen skal oppdage hva de har foreslått og feiger unna all debatt. Senest i går var Høyres Røe Isaksen ute i Dagsavisen med kritikk av regjeringa for ikke å være tøff nok mot syke og arbeidsledige, uten selv å vise fra hva Høyre har tenkt å gå løs på av ytelser og ordninger til folk uten jobb og med dårlig helse.

Disse løftene fra Høyre, Venstre og FrP er som skrift i sand. De bør komme seg ut av skapet og snakke ærlig om hva de selv foreslår i budsjettene eller ta avstand fra hva se selv har foreslått for ikke mer enn et par tre måneder siden.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi står for trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske.

Her er kuttene Høyre, FrP og Venstre foreslår

I sine alternative budsjetter kutter alle disse tre partiene i sykelønn:

• Venstre vil innføre «normerte» sykemeldinger og vil kutte 525 millioner som følge av det. I tillegg reduserer partiet sykelønnsperioden fra 12 til 11 måneder, det innebærer ifølge Venstre en netto innsparing på 355 millioner kroner. Totalt 880 millioner kroner i kutt for folk som er syke. Det kan du lese mer om på side 40 i Venstres alternative budsjett (PDF).
• Høyre kutter med 523 millioner kroner ved såkalt «normering» (altså politisk fastsettelse av hvor lenge sykdom varer). Det kan du lese på side 99 i Høyres alternative budsjett (PDF).
• FrP kutter med 1,57 milliarder kroner. Det kan du lese på side 91 i deres alternative budsjett for 2013 (PDF).

Som om ikke det var nok har FrP og Høyre fått utredet enda større kutt i sykelønnen:

• FrP ber om beregninger på kutt til 10, 8 eller 6 måneders sykelønn.
• Høyre ber om beregning på å kutte sykelønnsperioden til 11, 10 eller 9 måneder.

Her kan du lese et tidligere innlegg om såkalt normerte sykemeldinger: “Hvor lenge varer psykisk sykdom?”

Flere kvinner i førstelinjeyrkene må tilbys full jobb, for å redusere overvekten av kvinnelige sykemeldte.

Utfordringen innen for eksempel handelsnæringen er å skaffe folk fulltidsjobber. Fortsetter disse kvinnene å stå i usikre småstillinger, vil de oppleve stor utrygghet som igjen gir helsemessige utslag og en mindre tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsgivere signaliserer at de ikke setter særlig pris på kvinnene når de kun tilbyr små stillinger. Ta kvinnene innen handelsnæringen på alvor og gi dem fulltidsjobb.

Store forskjeller
Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.
Kvinner tar fortsatt et større ansvar for hjem og familie. Det spiller nok inn.

Fredag arrangerer LO et frokostseminar om hvordan redusere sykefraværet hos gravide nettopp innen handelsnæringen. Resultater fra prosjektet «gravide i handelsnæringen» blir presentert, samt forslag til tiltak for å redusere fraværet for denne gruppen. Viktige tema.

LO viser til at virksomheter med høy andel yngre kvinner har en økende utfordring med sykefravær blant gravide arbeidstakere. Totalt sett, har norske kvinner 60 prosent høyere sykefravær enn menn, og fraværet øker for hvert barn de får. Effekten av kvinners høye fravær er størst i kvinnedominerte bransjer som handelsnæringen, påpeker LO. Blant butikkselgere har kvinner for eksempel nesten 80 prosent høyere fravær enn sine mannlige kollegaer. Ja og damen får småstillinger og mennen får hele stillinger. Så der er det mye å gå på i handelsnæringa.

–OG det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til at kvinner er mer sjukemeldt.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, med mange kvinner i førstelinjen innen eksempelvis i service, helse og skole. Disse jobbene er sosialt og psykisk veldig krevende. Noen fysisk veldig krevende og. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. Og nettopp i disse yrkene er det mange kvinner og mange unge.

Jeg ble sykemeldt da jeg ble skilt.

Selv jobbet jeg i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lukke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom.. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Da jeg ble skilt ble jeg var sykemeldt ett par uker. Det var nødvendig og jeg kom over det. Men uten den pausen vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En får jo en yrkesmessig knekk også om en går på jobb og presterer dårlig, ja kanskje til og med er en belastning.

Kvinner har ofte slike jobber der noe alltid er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for, alltid en kunde som ikke fikk god service. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange «vondter», både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og «vondter» i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Og kanskje er hoveddelen av sjukefraværet helt nødvendig for at folk skal kunne være i jobb gjennom et liv med mange krav og vekslende helse.

Det sjukefraværet vi kunne gå løs på først er det som skriver seg uvettig alkoholbruk og bivirkninger knyttet til uvettig utskriving av medikamenter.

Men der svikter visst motet hos de som ellers svinger moralistisk pisk over alle som må nedpå litt av og til.

I dag kom regjeringens såkalte perspektivmelding, det er et dokument som skal fortelle om hvordan regjeringen ser på utsiktene for Norge flere tiår frem i tid. Som vanlig er når slike dokumenter kommer reagerer høyresiden på at vi har ordninger som gir trygghet for folk som er fattige og sjuke.

I Norge har vi vedtatt minsteytelser i Folketrygden. De er ikke høye. Med dagens system får de fattigste 164 244 kroner i året. Til sammenligning er minstelønnen for en kommunalt ansatt 262 100. Sånn trygdeordningene våre er bygget opp får man utbetalinger som henger sammen med det man tjente fra før. I mange ytelser får man 66 prosent av tidligere lønn. For den nye uføretrygden betyr det at en som tjente 450 000 kroner vil få en uføretrygd på om lag 300 000 kroner i året.

For noen er det likevel slik at de tjente så lite før de ble så syke at uføretrygd ble nødvendig at 66 prosent av lønnen ville sendt dem ut i alvorlig fattigdom. For eksempel vil en student med en deltidsjobb der han tjener 70 000 kroner etter en slik modell ende med en uføretrygd på 46 200 kroner i året. Det går det ikke an å leve for i Norge.

Derfor har vi laget en såkalt minsteytelse. Denne er på 164 000 kroner. Den har vi fordi at folk som er syke ikke skal sendes ut i bunnløs fattigdom. Det samme gjelder for alderspensjonister som ikke har tjent opp nok pensjon. Dette er den grunnleggende anstendigheten i vår velferd. Folk i Norge skal ikke sulte.

I Perspektivmeldingen har Finansdepartementet laget seg en figur som viser hvor mye en person som blir ufør får utbetalt om du sammenligner med personens tidligere inntekt. Dersom man har hatt ekstremt lav inntekt, og har unger, vil man få utbetalt mer enn man hadde da man jobbet. Dette gjennomsyrer trygdesystemet vårt fordi fattigdom ikke er noe alternativ i et anstendig land. Disse minsteytelsene viser at vi sikrer noe å leve av til barnefamilier og andre som er for sjuke til å jobbe.

Hadde vi ikke hatt disse minsteytelsene ville de hatt svært lav, eller kanskje ingen, inntekt med ren nød som resultat. Det er nettopp det som er uføretrygdens jobb: den skal verne sjuke folk mot fattigdom. Uføretrygden har også barnetillegg. Det har vi ganske enkelt fordi det koster mer å leve for en familie med barn enn for en uten barn, fordi barn ikke skal vokse opp i fattigdom på grunn av foreldrenes sykdom.

Det er en skarp debatt om barnefattigdommen for tida. Det er nødvendig og uten denne sikringen av uføretrygden, ville mange flere vært fattige.

Derfor er det å begynne i feil ende når noen angriper folk som er både sjuke og fattige fordi de mener det er en eller annen rettferdighet i at folk som er fattige før de blir sjuke skal sendes ut en enda verre fattigdom. Problemet er ikke uføretrygden, men et arbeidsliv som ikke inkluderer folk med dårlig helse.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi velger en politikk som skal gi trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske. Unger er spesielt viktige. De som ønsker å kutte trygdene til foreldre som er syke og fattige er med på å gjøre livet og hverdagen vanskeligere for unger som allerede lever med foreldre som er sjuke. De har nok å hanskes med, om ikke høyresiden skal påføre dem mer fattigdom også.

Her kan du lese hva SVs finanspolitiske talsperson sa om meldingen i dag.

Her finner du selve Perspektivmeldingen.

I dag kom beskjeden om at Fagforbundet tapte pensjonskampen for de ansatte i kommersielle sykehjem. Dette viser at det er helt nødvendig å lovfeste pensjonsvilkårene for helsefagarbeidere og andre ansatte i sykehjem. Mange Høyre- og FrP-styrte kommuner konkurranseutsetter voldsomt nå, vi må sikre at det ikke fører til at de som skal gjøre jobben ender med få mye dårligere pensjon.

Anbud gjør at lønn, pensjon og arbeidsforhold presses til et minimum, kommersielle selskaper driver jo ikke veldedighet og et sted må pengene direktører og eiere skal tjene komme fra. SV har tidligere fått laget sammenligninger som viser hvordan de kommersielle gir sine ansatte dårligere vilkår enn det offentlige.

Helsedirektoratet har regnet ut at vi kan komme til å mangle over 50 000 helsefagarbeidere i 2035. Høyre og FrP gjør nå en stor innsats for å gjøre denne mangelen enda større. Det vi trenger er trygge jobber, hele stillinger og lønn og pensjon til å leve av. Konkurranseutsettingen gir tøffere arbeidsforhold, lavere lønn og dårligere pensjon. Det er det motsatte av hva vi trenger.

Vi vet at kvaliteten ikke blir bedre av konkurranse. Det som skjer er at offentlige penger går til å betale direktørlønninger og fortjeneste for bedriftseiere i stedet for å gi god omsorg og anstendige arbeidsforhold. Hvis pasientenes ve og vel er viktigst må konkurranseutsettingen stoppe.

SV mener regjeringen må gripe inn ved å innføre lovfestet rett til å beholde lønnsansiennitet og pensjonsnivå, slik det er gjort for bussjåfører. Vi har ikke en eneste helsefagarbeider å miste.

Her kan du lese Fagforbundets kommentarer.

Her finner du kjennelsen fra Rikslønnsnemnda.

Dumt spørsmål, for det vet jo ingen. Men Høyre mener de vet det. Høyre vil nemlig vedta når lungebetennelsen din eller andre sykdommer skal være over. De har vært i Sverige og hentet ideen om «normerte» sjukemeldinger.

Og i deres forslag til alternativt statsbudsjett for 2013 har partiet også vedtatt at du skal være syk en dag mindre når du får lungebetennelse, kreft eller havner i en ulykke.

Alle vet at sykdom er helt forskjellig hos ulike mennesker. Det er veldig ulikt hva slags arbeid vi har og om det lar seg tilpasse hvis vi blir syke Alle skjønner at den samme vonde ryggen kan bety en helt forskjellig sykemelding for en kontoransatt og en snekker. Alle skjønner at et brukket bein er annerledes for en stortingsrepresentant enn for en helsefagarbeider i et sykehjem.

Alle skjønner at man ikke bare kan vedta bort sykdom eller skader, men virkeligheten får visst ikke lov til å komme i veien når Høyre lager budsjett. Det går ikke an å bestemme på forhånd hvor lenge for eksempel psykisk sykdom skal vare. Høyre mener syke har det for godt, og må gå på jobben selv om de ikke er friske. Og Høyre trenger vel pengene til det som er viktigst for dem, nemlig å kutte formueskatten for milliardærer.

Det er ikke småpenger vi snakker om. Erna Solberg vil spare 523 millioner kroner i 2013 med et system der lengden på din sykdom er vedtatt av Høyre.

SV mener det må en lege til for å vurdere om et menneske er friskt eller ikke. Politikere skal ikke bestemme når lungebetennelsen har gitt seg, eller om bruddet er grodd.

Det er derfor SV jobber for å trygge sykepengene mot kutt, og derfor vi jobber for at det er fagkunnskap, og ikke politikk, som avgjør om vi er friske eller ikke.

I dag debatterte Stortinget unge uføre. Det er Høyres Torbjørn Røe Isaksen som har tatt opp saken. Høyre driver først og fremst en kampanje for å skapeinntrykk av trygdeeksplosjon og trygdepanikk. De vil skape en stemning som kan legitimere kutt i trygden og mer pisk for sjuke folk.

I forslaget til nytt arbeidsprogram går SV motsatt vei, vi vil gi unge uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging.

Mens Høyre er mest opptatt av å gjøre lage et problem av at unge som er svært syke eller har store funksjonsnedsettelser har trygg inntekt å leve av, mener jeg vi at gi trygghet for inntekt når du ikke kan jobb, er  det viktigste vi gjør. At unge uføre får inntekt så de kan leve nogen lunde som andre er ikke et problem. Det er bra. Medfødt sykdom eller psykiske problemer kureres ikke med å fjerne muligheten til å ha trygg inntekt. Det er derfor vi i SV vil kjempe videre for å trygge rettighetene til unge som er for syke til å være i arbeid.

Det er ingen trygdeeksplosjon, sier Andersen. Hvis vi ser på virkeligheten, viser statistikken ingen dramatisk økning. Men det er all grunn til å se hva vi kan gjøre for å unngå at flere blir syke og at flere skal jobbe når de ønsker det.

Kutt er feil medisin.

I dag har ikke unge som har fått varig uføretrygd rett til hjelp for å komme i arbeid. Dette vil SV endre på. Vi vil gi unge som blir uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging fra Nav.

Unge med alvorlig sjukdom, kan trenge tid for å bli frisk. Unge som har fått psykiske skader av å vokse opp med rusmisbruk i hjemmet, vold og utrygghet, kan trenge tid for å bli så trygge at de tør å stole på noen. Unge med funksjonsnedsettelser trenger tilrettelegging av utdanning og kvalifisering, men de trenger også økonomisk trygghet mens de kvalifiserer seg, fordi vi vet at muligheten til å få jobb ikke er enkel.

Hvis det er de unge og deres mulighet til å realisere sine mål og ønsker i livet vi vil bedre, kan vi gi dem rett til å kvalifisere, med utdanning eller arbeidsmarkedstiltak mens de har uføretrygd som varig trygg inntekt. Da må Høyre og andre slutte å spre usannheter som tallene og om de menneskene som trenger trygd i ung alder. De trenger ikke flere krav og utfordringer, det har de nok av. De trenger respekt og å få høre at de er likeverdige innbyggere og de trenger rett til oppfølging når helsa og motet bedrer seg.

Lenke til Høyres interpellasjon: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Interpellasjoner/Interpellasjon/?qid=54612

Antallet døds- og arbeidsulykker blant utenlandske arbeidere øker. Det er alvorlig og må stoppes. Dette skjer ikke bare i Norge.

En internasjonal studie har anslått at arbeidere født utenlands har 2,13 ganger høyere risiko for skade enn innfødte arbeidere. Arbeidstilsynet undersøkt saken for å kunne vite hva som kan redusere ulykkene.

Språk er selvsagt viktig. Forstår en ikke beskjeder, arbeidsbeskrivelser og sikkerhetsbestemmelser, går det oftere galt. Det er også veldig ulike sikkerhetsbestemmelser i ulike land, og ulikt om ledelsen tar helse og sikkerhet på alvor. Der ledelsen tar sikkerhet på alvor, går tallene på ulykker, skader og dødsfall ned. Det viser også at det er mulig å redusere skader og ulykker.

Arbeidstilsynet viser til at i de mest risikoutsatte næringer bidrar kommunikasjonsvansker, språklige barrierer og ulik sikkerhetskultur til økt risiko. Risikoen øker også fordi det blir stadig flere som er ansatt i bemanningsselskaper med usikre ansettelsesforhold og er underlagt en annen arbeidsgivers arbeidsledelse, som kanskje heller ikke kan språket eller sikkerhetsbestemmelsene.

I en undersøkelse fra Fafo svarer 70 prosent av lederne at utenlandske arbeidstakere trenger opplæring i norske arbeidsmetoder, og 80 prosent svarer at det er behov for språkopplæring. De bestemmelser i arbeidsmiljøloven som stiller krav til kommunikasjon i risikoområder er dårlig kjente. Arbeidsmiljøloven gir både Arbeidstilsynet og arbeidsgivere viktige verktøy, men de blir ikke i tilstrekkelig grad brukt.

På norske arbeidsplasser er det nødvendig å kunne kommunisere på norsk for å utføre arbeidet på en sikker og riktig måte. Skal vi få ned tallet på ulykker og skader, er derfor språkopplæring helt nødvendig.

Arbeidsinnvandrere har i dag ingen rettigheter til språkopplæring. Når vi vet hvor viktig dette er for å hindre økingen i arbeidsulykker, må arbeidsinnvandrere gis rett til grunnleggende opplæring i norsk og sikkerhetskunnskap. Ansvaret for å gi slik språkopplæring må arbeidsgiverne ta. De har allerede ansvaret gjennom kravet til risikovurdering.

Språkopplæring må kombineres med at Arbeidstilsynet prioriterer, og fører, tilsyn med at språk og sikkerhetsopplæringen blir gjennomført, og de må kunne gi nødvendige pålegg om dette der det er nødvendig. Språkopplæring vil gjøre norsk arbeidsliv tryggere og sikre at færre blir skadet og dør.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen.

Frp mener at ingen under 40 år uførepensjoneres varig hvis det ikke er helt åpenbart at vedkommende aldri kan få muligheter til å gå ut i arbeidslivet. Men hvem vet om en blir frisk igjen fra en psykisk sykdom, av en alvorlig diagnose, eller kommer seg ut av rusavhengighet.

Hvem vet om en med Downs syndrom som i dag har uføretrygd og varig tilrettelagt arbeid får annet arbeid seinere i livet. Skal de miste trygden? Dette er jo mennesker med stor arbeidsevne, men som sjelden får ordinært arbeid.

Får Frp det som de vil, må alle de som kan tenkes å komme litt i jobb en eller annen gang, leve på midlertidig ytelse i 20 år. Og det vil gjelde nesten alle som i dag får uføretrygd som ung. Da står folk uten mulighet til å ta lån og skaffe seg bolig og familie, fordi FrP ikke er helt sikker på åssen det går 10 til 15 år fram i tida.

Fakta fra NAV viser at økningen i antall unge uføre er liten. For den enkelte er det alvorlig å bli ufør, og vi må sette alle kluter til slik at disse menneskene får brukt sine evner og kan komme i jobb etter hvert. Så mange som mulig må kunne ha inntekt og muligheter i sine liv. Men disse ungdommene får ikke jobb eller blir friske dersom FrP får ta fra dem trygden og gjøre dem fattigere og utryggere.

Det er viktig å vite fakta. Hva er årsakene til at unge får uføretrygd? Diagnosestatistikken for 2010 viser at nesten halvparten av unge uføre mellom 18 og 29 år har utviklingshemming, medfødte misdannelser/kromosomavvik eller organisk psykisk lidelse/schizofreni. En fjerdedel har angst, depresjon eller atferds- /personlighetsforstyrrelse, og omtrent 12 prosent har sykdommer i nervesystemet, for eksempel epilepsi og cerebral parese.

Med uføretrygd i bunnen som trygg inntekt, riktig helsehjelp, utdanning, gode hjelpemidler og et arbeidsliv som tar mot også de som ikke er friske hver dag, kan flere komme i arbeid enn i dag.

Til FrP vil jeg si: Ikke skap mer utrygghet for unge uføre. Ligg unna inntekten deres.

Ingen får jobb av utrygghet. Ingen blir frisk av det heller. Bruk kreftene på å sette mot i de det gjelder og på å få arbeidslivet til å se talenter og evner som i dag blir oversett.

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

I går ble jeg spurt av Nettavisen om jeg har brukt hasj. Dette svarte jeg.

Nei jeg er totalavholds.

Hva er grunnen til at bruk av hasj skulle være værre enn andre lovbrudd som å kjøre i fylla og utsette andre mennesker for livsfare, utøve vold mot andre eller økonomisk kriminalitet. Sitter det ingen på Stortinget som har kjørt i fylla? Aner ikke, men det blir det ikke spurt om. Å røyke hasj er ulovlig og dumt, men du risikerer faktisk ikke andres liv, du ødelegger ditt eget. Det må finnes tilgivelse for slikt, hvis en erkjenner  feil og retter opp livsførsel. Og fylla har vel hindret få i å drive med politikk eller journalistikk for den delen. Alkohol er lovlig, men en kilde til ansvar, klokskap og tillit er det ikke. Men godtatt er det. Jeg har mest respekt for de som innrømmer at de har et problem, enn for de som fordømmer feiltrinn.

Det er mange i arbeid i Norge. Andelen på trygd øker ikke. Flere vil og kan jobbe. Å lykkes med det handler ikke om kutt i trygden eller barnetillegg til de med minst ytelse, slik Mathilde Fasting fra Høyres tenketank Civita tror.

Det handler om å skaffe de arbeidsplassene som trengs, om å bistå folk med nødvendige hjelpemidler og kvalifisering og å fjerne diskriminerende holdninger hos arbeidsgivere.

Folk på uføretrygd har ikke mer enn de trenger og garantert bare en brøkdel av det Fasting mener hun trenger for å kunne leve anstendig.

Fasting skriver i Dagbladet torsdag at ytelsen, for eksempel barnetillegget påvirker hvordan man «innretter seg». En tenker visst mye rart når en er i en slik tank. Kom ut av tanken og høre på de som er sjuke og ikke kan jobbe. Å bli sjuk handler ikke om å «innrette seg». Ingen velger det frivillig. Det er årelange prosesser du må gjennom og du innretter deg ikke. Det er NAV som bestemmer om du kan få trygd. «Innretter seg» med barn da kanskje? Mener hun at mennesker på uføretrygd spekulerer i å få barn og at de bør søke tillatelse til det? Eller at hvis de har barn før de ble uføre, er det rett og rimelig at barna skal lide for det? Alle har rett til å ha familie og selv bestemme hvor mange barn de vil ha. Samfunnsansvaret for barna har vi uansett hvem som er mor og far. Eller er Fasting uenig i det?

Fasting bør også høre på de som vil jobbe og ikke får jobb. De kan fortelle om massiv diskriminering og mangel på jobber som passer. Stadig akker folk seg over mange på trygd, men når de selv blir utfordret på hvor mange de har ansatt, nei da er det alltid en drøss med unnskyldninger om at akkurat her og akkurat nå er det umulig. Jeg er enig med Fasting om at vi må ha bedre tilskudd og støtte både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Men det viktigste endringen som må skje, må skje inne i hodene på folk.

Folk som tror at folk velger sykdom og dårlig råd, framfor jobb og selvstendighet, og som bruker alle anledninger til å gå løs på inntekten til uføretrygdede, må stoppe den uverdige hetsen. Og endringer må skje i hodene på de som aldri ser kvalifikasjoner, evner og mulighet, men stirrer seg blind på problemer, rullestoler og forutinntatte holdninger. Hvis Fasting og andre kunne bruke energien på å bryte barrierer og fordommer mot folk som ønsker jobb, framfor å bygge opp under dem, har vi mulighet til å lykkes.