Archive for the ‘Internasjonalt’Category

Hvem vil ha lavere lønn?

Stor arbeidsløshet i landene rundt oss gjør det fristende å utnytte nøden og underbetale og utnytte arbeidssøkere som er i en vanskelig situasjon. Stopper vi ikke dette vil vanlige lønninger i Norge presses ned. Det er SV mot og derfor har vi vært pådrivere for strenge tiltak mot de som utnytter arbeidsløse folk.

I Norge skal vi ha norsk lønn og trygg arbeidsplass. Da må vi slå hardt ned på utnytting av folk. Det er lønningene til renholdere, bygningsarbeidere, bussjåfører og mange vanlige og viktige yrker som er mest utsatt, slik vi ser i land rundt oss nå.

Stopper vi ikke sosial dumping vil ærlige bedrifter tape konkurransen fordi kjeltringer vinner anbud på lavere pris.

Særlig er innleide og vikarer utsatte. For dem er det vanskeligere å hevde sin rett slik at lover og avtaler blir fulgt. Derfor har vi vedtatt en rekke regler for å sikre at innleide skal ha like gode vilkår som fast ansatte. Nå er også kollektiv søksmålsrett vedtatt. Da kan fagforeninger reise sak for å sikre at innleide får lovlige lønns og arbeidsforhold.

Fordi det er så ekstremt lønnsomt å drive med sosial dumping må tiltakene øke risikoen for å bli tatt hvis en gjør noe ulovlig, og straffen må bli strengere slik at det blir mindre fristende. Derfor har vi nå også vedtatt at Arbeidstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på opp til 15 ganger grunnbeløpet, godt over en million kroner.

De borgerlige partiene er i mot disse nye reglene, akkurat som de har vært i mot de viktigste andre tiltakene mot sosial dumping. De har vært mot både at de ansatte skal ha rett til innsyn i lønns og arbeidsvilkår slik at de kan anmelde ulovligheter og at entreprenører som leier inn bedrifter som har ulovlig lave lønninger har plikt til å sikre at folk får lovlig lønn. Videre har de vært mot at innleide skal ha rett til samme vilkår som fast ansatte og så videre. De har begrunnet motstanden det med at tiltakene vil hindre konkurranse på lønn. Konkurranse på lønn betyr at vanlige folk skal gå ned i lønn, at de skal måtte underby seg på lønn for å få en jobb.

Dette må folk med vanlige og viktige jobber huske på når de skal stemme til høsten.

23

05 2013

Nominerer Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) til Nobels fredspris

Nominasjon til Nobels fredspris fra stortingsrepresentantene Karin Andersen (SV), Snorre Serigstad Valen (SV) og Rannveig Kvifte Andresen (SV).

Vi vil med dette nominere Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) til Nobels fredspris for 2013.

I følge Alfreds Nobels testamente skal prisene tildeles den som i aåret før har gjort menneskeheten størst nytte paå fem områder. Fredsprisen skal gis til den «… som har virket mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minskning av stående hærer samt organisering og spredning av fredskongresser.» Vi legger denne ordlyden til grunn for dette forslaget om hvorfor Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) bør få Nobels fredspris for 2013.

WILPF ble startet i april 1915, av Kvinnenes Internasjonale Kongress i Haag, der over 1.000 kvinner fra 12 land klarte å møtes på tross av krigshandlinger og stengte grenser. Initiativet ble tatt av kvinner fra USA og Nederland som var aktive i kampen for kvinners stemmerett. De brukte sine kontakter og nettverk i mange land for å nå raskt fram til deltakere. Fra Norge reiste 9 delegater fra Norske Kvinners Nasjonalråd og Norske Kvinners Fredsforbund. Kongressen vedtok en sterk protest mot krigens «vanvidd og redsel, mot dens meningsløse ofre av menneskeliv og ødeleggelse av så meget som menneskeheten har brukt århundrer til å bygge opp.» Kongressen forkastet påstanden om at krig kan beskytte kvinner og protesterte mot «de skjendigheter som kvinner er utsatt for i krigstid, og særlig mot den redselsfulle voldtekt som følger med alle kriger.» Kongressen vedtok et program med prinsipper for varig fred og internasjonalt samarbeid, og sendte delegasjoner til regjeringer i krigførende og nøytrale land, med krav om stans i krigshandlingene og at internasjonal megling mellompartene måtte forsøkes. Kongressen etablerte «Kvinnenes internasjonale komite for varig fred», som skulle sammenkalle en kvinnekongress samtidig med de offisielle fredsforhandlingene etter krigen.

Kongressen møttes i 1919, der organisasjonen fikk det navnet den har hatt siden. I 2015 skal WILPF feire sitt 100-årsjubileum i Haag.

WILPF har i dag 40 nasjonale seksjoner i alle verdensdeler. Den norske seksjonen, IKFF, ble startet like etter kongressen i 1915 og har i dag ca 350 medlemmer.
I mellomkrigstiden var WILPF engasjert i de fleste av tidens internasjonale spørsmål, bl.a. støtte til det nye Folkeforbundet, flyktningsituasjonen etter krigen, og de harde vilkårene for Tyskland i Versailles-traktaten som kunne skape grunnlag for en ny verdenskrig. WILPF var den bærende kraft i en stor underskriftskampanje for nedrustning i 1929: «Vi har sagt nei til krig, si også nei til våpen». Ni millioner underskrifter ble overlevert Folkeforbundet. WILPFs arbeid de første årene ble anerkjent da Nobels fredspris for 1931 ble gitt til organisasjonens første president, Jane Addams.

I 1930-årene var motstanden mot den økende fascismen og jødeforfølgelsene i Europa en av WILPFs hovedsaker. Under 2. verdenskrig ble arbeidet drevet fra USA. I 1946 fikk WILPFs første generalsekretær Emily Greene Balch Nobels fredspris, spesielt for hennes engasjement for forpliktende internasjonalt samarbeid spesielt gjennom FN. Hun foreslo bl.a. at polarregionene skulle eies og administrereres av FN.

I følge formålsparagrafen skal WILPF «arbeide med, gjøre kjent og bidra til å avskaffe politiske, sosiale, økonomiske og psykologiske årsaker til krig, og arbeide for en konstruktiv fred i et økologisk bærekraftig samfunn». I denne sammenheng har kampen for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, stått sentralt i WILPFs arbeid. Det samme gjelder en sterk, men ikke ukritisk støtte til FN som verdens viktigste organ for fred, sikkerhet og rettferdighet. Nesten alle spørsmål WILPF har engasjert seg i gjennom snart 100 år er fremdeles aktuelle og står på organisasjonens dagsorden, selv om konkrete situasjoner endrer seg i forhold til den internasjonale utviklingen.

I de siste 30 årene har WILPF fortsatt sitt arbeid for nedrustning og lavspenningspolitikk, med særlig vekt på styrking av FN. WILPF har internasjonale kontorer i Geneve og ved FNs hovedkvarter i New York, og følger arbeidet i FNs nedrustningskonferanse, Menneskerettighetsrådet og for atomnedrustning (spesielt Ikke-spredningsavtalen NPT). Arbeidet består i å rapportere fra møter og forhandlinger, og i å legge fram fredsbevegelsens krav og synspunkter for delegatene. WILPF støtter også aktivt at kvinner fra land som blir vurdert for menneskerettighetsbrudd kan få delta på denne måten.

I 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd den historiske resolusjonen om «Kvinner, fred og sikkerhet», nr. 1325. Forarbeidet til resolusjonen ble gjort av en gruppe kvinneorganisasjoner, bl.a. WILPF. WILPF har siden fulgt opp arbeidet med å gjennomføre resolusjon 1325 gjennom prosjektet «Peacewomen» og et elektronisk nyhetsbrev, som rapporterer om hvordan kvinner over hele verden har tatt resolusjonen i bruk. WILPF har også organisert seminarer og konferanser for kvinner i konfliktområder. I 2012 organiserte WILPF en stor konferanse i Genevefor kvinner fra Nord-Afrika og Midtøsten (MENA) som diskuterte og la fram kvinnekrav til den videre utviklingen etter «den arabiske våren».

Et forslag om at WILPF bør få fredsprisen i 2013 hviler på organisasjonens lange og sammenhengende innsats, men forslaget er ikke bare historisk begrunnet. Nobels testamente krever at prisen skal deles ut for innsats i det foregående år. I den sammenheng bør ett WILPF-prosjekt framheves spesielt: Reaching Critical Will, RCW. RCW ble etablert i 1999 for å fremme NGO-deltakelse og aktivitet i forhold til FNs nedrustningsarbeid. Gjennom rapportering og dokumentasjon av innlegg, resolusjoner og bakgrunnsmateriale bidrar RCW til at forhandlingene kan følges av alle som deltar i arbeidet for nedrustning, også om de ikke er tilstede på de internasjonale møtene. Regjeringenes innlegg og hvordan de stemmer blir kjent for opinionen i deres hjemland, og kan følges opp lokalt. Under møtene i FNs nedrustningsutvalg, Generalforsamlingens første komite og andre nedrustningsforhandlinger rapporterer RCW løpende på sin hjemmeside www.reachingcriticalwill.org som også har et omfattende arkiv av relevante dokumenter. RCW drives av WILPF med små økonomiske midler og betydelig frivillig innsats. Prosjektet har ingen grunnfinansiering, og er avhengig av bidrag fra regjeringer, fonds og enkeltpersoner.

I 2012 fulgte RCW spesielt forhandlingene om en avtale for våpenhandel (Arms Trade Treaty, ATT) og rapporterte fra sluttbehandlingen i FNs generalforsamling. I 2013 er RCW sentral i arbeidet med NGO-konferansen i Oslo i mars for en konvensjon som forbyr atomvåpen. Alle aktører i FNs nedrustningsarbeid (diplomater, journalister og aktivister) bruker RCWs hjemmeside og nyhetsbrev til oppdatering og underlag for sitt arbeid, fordi den er pålitelig og grundig. Godt faktaunderlag er en forutsetning for den gjensidige tilliten internasjonalt arbeid trenger for å lykkes. RCW gjør det mulig for også organisasjoner med små ressurser å skaffe seg relevant informasjon på egen hånd.

Vi mener Womens’ International League for Peace and Freedom ville være verdige vinnere av Nobels Fredspris for 2013 og foreslår dem derfor til Nobelkomiteen.

Karin Andersen (SV)
Snorre Serigstad Valen (SV)
Rannveig Kvifte Andresen

29

01 2013

Romjulsdrøm

Jeg er farmor til 4. Da blir romjulsdrømmen nære. Det enkle behovet for trygghet, nærhet og tradisjon ispedd litt spenning som får det til å krible i magen i forventning. Gjenkjennelsen i lukter, lyder og mennesker skaper akkurat den stemningen vi lengter slik etter. Julefreden rommer en slags buljongterning av livets gode øyeblikk for mange av oss. Livet er mer enn jula og den er ikke like viktig for alle, men allikevel kan det være ekstra sårt og vondt i jula for de om har få gode minner. De som kanskje gruer for jula. Ingen å gå til, ingen trygghet, der lukter og lyder varsler ondt og farlig, også i jula.  Alle ønsker seg ei hvit jul. Det gjør barna og. Ei hvit jul i betydningen uten rus, vondt og utrygghet.  Ikke mye å be om og drømme om.

Det koster oss ikke ei krone å oppfylle denne drømmen.

Min romjulsdrøm handler om samvær og hygge med egne barn og barnebarn, men også om at flere voksne skal forstå hvor ille det er for barn å oppleve omsorgssvikt og gjøre noe med det.  Da er et styrket barnevern så viktig. Behov for bedre barnevern går som en svart vond tråd gjennom generasjoner av vonde liv. Vi må bryte denne onde sirkelen som gjentar seg. Familiene og barna må få god og tidlig hjelp. Og vi andre må stille opp. Vi må se, si fra og ikke minst åpne opp for de barna og familiene som sliter. De får det ikke bedre av å bli uglesett og utstøtt. Drømmen om å høre til og være akseptert og respektert er heller ikke mye å be om.  Også denne drømmen er nesten gratis.

For mange er selve bildet på jula et sted i Hedmark. Med gårdsbruk i drift og folk i husa, og god tradisjonsmat. Hedmark er landbruksfylket. Og vi har stor næringsmiddelindustri også. Mat er viktig, året rundt. Tenker vi på farlige klimaendringer som rammer, er det viktigere enn noen sinne å ta vare på muligheten til å skaffe oss mat selv.  Å være helt prisgitt andre er dumt og farlig også for oss. Og i Hedmark er jord og skogbruk kjernen både i vår kultur og vårt næringsliv. Noe å tenke på i romjula for de som verken tror på klimaendringer, som synes problemet i verden handler om at de som har mye burde få enda mer. De som ikke forstår at norsk mat både er kultur og trygghet. Det viktig å se at ikke alt som er lønnsomt er verdifullt. Det kan til og med være skadelig.

Alle besteforeldre tenker på hvordan verden blir når barna blir voksne. Hva vi gjør i dag kan avgjøre hva slags livsmuligheter generasjonene etter oss får. Før jul kom ble det enighet om en ny avtale mot farlige klimautslipp. SVs miljøvernminister ledet forhandlingene sammen med Brasil. En viktig avtale fordi den reduserer utslipp i Norge og andre rike land og fordi sammenbrudd nå ville satt det viktige arbeidet kraftig tilbake.

– Men den avtalen vi virkelig trenger, der USA og Kina også tar ansvar for det globale klimaproblemet – den har vi ikke ennå.

Verdens ledende klimaforskere er omtrent så sikre de kan bli på at klimaendringer, økt havnivå og ekstremvær skyldes menneskelig aktivitet, viser et utkast til neste IPCC-rapport.

Det siste utkastet til rapport fra FNs klimapanel, viser at den globale temperaturen vil stige med over to grader, og kanskje så mye som 4,8 grader, innen 2100. De sier det er overveiende sannsynlig. Det betyr i praksis 95 prosent sikkert.  Ingen med vettet i behold ville sette seg i et fly hvis risikoen var 95 prosent for å falle ned. Men vi er på veg inn i det flyet.

Betyr dette noe i Hedmark da? Her er det jo kaldt og vinter. Mange skulle ønske seg varmere somre og bedre vær.  Dessverre sier været her lite om klimaendringer på jorda. Og over 2 grader økning vil gi så store forandringer i klima at mange steder de dyrker mat i dag vil bli ødelagt. Steder der milliarder av mennesker bor vil bli ubeboelige. Alle forstår at stor mangel på mat og milliarder på flukt, ikke er en trygg verden. Men det er fremdeles mulig å gjøre noe.  Å oppfylle den romjulsdrømmen kan koste oss en del i dag, men å la være vil koste vanvittig mye mer. Det kan koste barnebarna våre alt.

Jeg er farmor og SV-politiker. Det passer som hånd i hanske. Det handler om å virkeliggjøre romjulsdrømmen. Den om rettferdighet, trygghet og tilhørighet nå, om at framtidas klima ikke skal komme ut av kontroll og true barnebarna våre. Den handler om å ta vare på vår mulighet til å produsere mat, vår tradisjon og kultur knyttet til skog og jordbruk, den som er så tydelig og nær oss alle i jula.

Og i 2100 skal forhåpentlig mine barnebarn og oldebarn feire jul.  Mitt ansvar er å gjøre det jeg kan for at de skal slippe å leve i et klimamareritt, men at de også kan synge Romjulsdrøm, rusle langs vegen til a bæssmor og spise god mat i fred og fordragelighet.

Godt nytt år.

01

01 2013

Flere ulykker – tiltak trengs

Antallet døds- og arbeidsulykker blant utenlandske arbeidere øker. Det er alvorlig og må stoppes. Dette skjer ikke bare i Norge.

En internasjonal studie har anslått at arbeidere født utenlands har 2,13 ganger høyere risiko for skade enn innfødte arbeidere. Arbeidstilsynet undersøkt saken for å kunne vite hva som kan redusere ulykkene.

Språk er selvsagt viktig. Forstår en ikke beskjeder, arbeidsbeskrivelser og sikkerhetsbestemmelser, går det oftere galt. Det er også veldig ulike sikkerhetsbestemmelser i ulike land, og ulikt om ledelsen tar helse og sikkerhet på alvor. Der ledelsen tar sikkerhet på alvor, går tallene på ulykker, skader og dødsfall ned. Det viser også at det er mulig å redusere skader og ulykker.

Arbeidstilsynet viser til at i de mest risikoutsatte næringer bidrar kommunikasjonsvansker, språklige barrierer og ulik sikkerhetskultur til økt risiko. Risikoen øker også fordi det blir stadig flere som er ansatt i bemanningsselskaper med usikre ansettelsesforhold og er underlagt en annen arbeidsgivers arbeidsledelse, som kanskje heller ikke kan språket eller sikkerhetsbestemmelsene.

I en undersøkelse fra Fafo svarer 70 prosent av lederne at utenlandske arbeidstakere trenger opplæring i norske arbeidsmetoder, og 80 prosent svarer at det er behov for språkopplæring. De bestemmelser i arbeidsmiljøloven som stiller krav til kommunikasjon i risikoområder er dårlig kjente. Arbeidsmiljøloven gir både Arbeidstilsynet og arbeidsgivere viktige verktøy, men de blir ikke i tilstrekkelig grad brukt.

På norske arbeidsplasser er det nødvendig å kunne kommunisere på norsk for å utføre arbeidet på en sikker og riktig måte. Skal vi få ned tallet på ulykker og skader, er derfor språkopplæring helt nødvendig.

Arbeidsinnvandrere har i dag ingen rettigheter til språkopplæring. Når vi vet hvor viktig dette er for å hindre økingen i arbeidsulykker, må arbeidsinnvandrere gis rett til grunnleggende opplæring i norsk og sikkerhetskunnskap. Ansvaret for å gi slik språkopplæring må arbeidsgiverne ta. De har allerede ansvaret gjennom kravet til risikovurdering.

Språkopplæring må kombineres med at Arbeidstilsynet prioriterer, og fører, tilsyn med at språk og sikkerhetsopplæringen blir gjennomført, og de må kunne gi nødvendige pålegg om dette der det er nødvendig. Språkopplæring vil gjøre norsk arbeidsliv tryggere og sikre at færre blir skadet og dør.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen.

22

10 2012

En kan ikke forby sosial nød

Friheten for enkeltmennesket til å kunne be om hjelp i ytterste nød er helt grunnleggende, derfor stod SV bak forslaget som førte til opphevelse av løsgjengerloven i 2005.  En kan ikke forby sosial nød. Det er ingen som ønsker tigging, men en kan ikke forby alt en ikke liker. Det fører galt avsted.

Likevel kan det ligge forhold bak tigging som man er nødt til å ta på største alvor. Derfor er organisert tigging forbudt, det samme gjelder pågående og truende tigging og vi har selvsagt et forbud mot menneskehandel. Derfor kan ikke Høyres ønske om å jage folk som tigger være noe annet enn et ønske om å drive renovasjon. Når du vil bruke politiet til å fjerne folk som sitter rolig og ber om hjelp kan det ikke handle om annet enn at vi skal slippe å se fattigdommen.  Likevel forsvinner ikke folk med alvorlige problemer og nød selv om man vedtar det.

Det er vanskelig å se for seg noe som helst som blir bedre av et forbud mot tigging. Det er helt klart at rusproblemet i samfunnet ikke blir mindre av dette, snarere motsatt. Rus kan man bare jobbe mot ved å sørge for bedre behandling. De politiressursene vi har må vi heller bruke på å ta bakmenn istedenfor å jage brukerne.

En annen del av tiggepolitikken, og som jeg mistenker er det Høyre egentlig vil gå løs på, er jo romfolket. De jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV vil advare Høyre mot den veien partiet nå velger, den kan føre riktig galt av sted.

Skal rombefolkningen kunne komme ut av elendigheten som driver dem hjemmefra mener SV at europeiske land samarbeide om tiltak som bedrer nøden. I disse finanskrisetider kuttes velferd i nesten alle land, og nøden øker. Romfolket får neppe noen skikkelig hjelp noe sted. Norge må se om vi kan bruke EØS-midlene til tiltak i hjemlandene som bedrer romfolkets kår.

Jeg frykter at det Høyre gjør vil gå særlig ut over Romfolket. De ugleses og jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV mener vi må sette inn tiltak mot nøden og ikke mot menneskene som er i nød. Det handler om anstendighet for de som har det aller tøffest.

06

05 2012

Vi har jorda til låns fra våre barnebarn

Noen sier vi har fått jorda i arv fra våre forfedre. Det er mer rett å si at vi har den på lån fra våre barn.

Derfor er klimapolitikk så viktig. Barnebarn og etterkommere skal også ha mulighet til å leve gode liv. Derfor må vi som lever nå ikke ødelegge mulighetene for det.

Jeg ser at mange fremdeles ikke tror på menneskeskapte endringer. Det er å ta en enorm risiko på vegne av de som ikke er født ennå og det  mener jeg vi ikke har lov til å ta. Vi kan ikke gamble vi med framtida til alle. Å ta hensyn til klima derimot, skader ingen.

Klimaendringene kommer av naturlover, altså hvordan naturene reagerer på forandringer, for eksempel på mengden CO2 i lufta. Naturlovene kan vi ikke endre eller kompromisse med, de går sinn gang.  Tar vi ikke nok hensyn til naturlovenes grenser for utslipp, skjer klimaendringer og ingen politiker kan rette opp skadene ved neste valg.  Da lar det lar seg ikke snu.

Så alternativet til å holde seg til de grensene naturlovene setter for våre utslipp,  er ikke en verden med billig bensin, høyt forbruk og bekymringslause dager, men et klima i så stor forandring at det truer livsgrunnlaget vårt. Det alternativ er  verken billig eller fristende. Å ta hensyn til klima derimot, har bare positive muligheter i seg.

Klimaet på jorda har alltid variert. Endringer i solinnstrålingen, meteornedslag og vulkanutbrudd har gitt naturlige, men også dramatiske endringer i klimaet. Klimaforsker Hans Olav Hygen ved Meterologisk institutt viser at isprøver fra Antarktis viser at temperatursvingningene i løpet av de siste  1 million år har i snitt ikke vært mer enn 1 grad høyere enn i dag. Endringene i livsvilkåra i løpet av de siste 1 millioner år forteller mye om hvor store utslag små gjennomsnittsvariasjoner kan gi. Naturlige svingninger er det lite vi kan gjøre med. Men de endringene vi nå ser, med økt gjennomsnittstemperatur og mer voldsomt vær  kan ikke forklares med naturlige svingninger. De er menneskeskapte. Det gode med det er at de kan stoppes, noe som ikke er tilfelle hvis det hadde vært eksempelvis endinger i solinnstrålingen det gjaldt. Endringene skjer fordi  vi slipper løs igjen CO2 som tidligere har blitt lagret i jorda som olje, kull og gass Økt CO2 påvirker klima og gjør at temperaturen stiger. Naturen kan tilpasse seg klimaendringer, men det tar hundrevis av år. Nå skjer endringene så raskt at naturen ikke vil greie å tilpasse seg og  konsekvensene kan bli katastrofale for våre barn.

Hvis temperaturen på jorda stiger mer enn 2 grader i gjennomsnitt, kan veldig farlige ting begynne å skje. For eksempel dersom tundraen i Sibir og Canada skulle tine opp. Under jorden der ligger store mengder metangass, som er 22 ganger farligere for klimaet enn CO2. Så store mengder av disse klimagassene vil gjøre det mye varmere på jorda raskt. Pipler gassen opp gjennom tint jord greier vi ikke å fange den. Så vi må stoppe dette før temperaturøkningen skjer og mens det er mulig.
 Ved 2 graders temperaturøkning starter også andre slike tilbakekoblings effekter.  Steder i verden det før var mulig å leve og å produsere mat kan bli for kalde, varme eller for tørre. Hvor skal så maten komme fra? De uværsperioden vi har opplevd til nå vil være en mild bris til sammenligning med hva som kan skje.

Kan vi da gjøre noe for å stoppe dette ? Ja – mulighetene er mange. Vi må bruke bare fornybar energi som vi har mye av i Hedmark. Vi må slutte å bruke olje og gass. Derfor må vi flytte alle de smarte og kloke hodene fra oljebransjen over til å tenke ut framtidas klimavennlige produksjon av klimavennlig teknologi, varer og energi vi trenger for å leve gode liv.

Internasjonale avtaler som gjør at alle tar sitt ansvar er nødvendig og det viktigste Norge kan gjøre for å gjøre det mulig, er å gjøre noe som monner med våre egne utslipp. Vi er et rikt land og skal vi få andre land med oss, må vi vise at vi ikke har tenkt å legge alle utgifter og krav om endringer på andre. Vil dette koste mye? Nei, ikke i forhold til hva det vil koste å få levevilkår ødelagt og måtte leve i et klimainferno er jo mye dyrere, hvis det i det hele tatt er mulig for våre barn og barnebarn.

Skal vi makte å få til slike tiltak her i landet må alle som er opptatt av dette stå sammen og vise styrke, på tvers av partier og organisasjoner. _ Regjeringen jobber for tiden med en ny, norsk klimapolitikk. Det ferdige resultatet kommer i Klimameldingen. Denne blir viktig for at Norge skal klare å redusere klimagassutslipp så det monner. Ny klimapolitikk gjør også Norge i stand til å henge med i utviklingen av framtidig industri og arbeidsplasser._

De kreftene som vil la det skure er streke både på penger og makt. De fryder seg hver gang vi som er opptatt av klima krangler med hverandre og kaster bort krefter på det framfor å mobilisere det store flertallet av mennesker som jeg tror ønsker at vi skal gjøre store og viktige klimagrep både hjemme og i resten av verden. La oss stå sammen – for barnebarnas skyld.

Tags:

21

02 2012