Karin Andersen

Flere kvinner i førstelinjeyrkene må tilbys full jobb, for å redusere overvekten av kvinnelige sykemeldte.

Utfordringen innen for eksempel handelsnæringen er å skaffe folk fulltidsjobber. Fortsetter disse kvinnene å stå i usikre småstillinger, vil de oppleve stor utrygghet som igjen gir helsemessige utslag og en mindre tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsgivere signaliserer at de ikke setter særlig pris på kvinnene når de kun tilbyr små stillinger. Ta kvinnene innen handelsnæringen på alvor og gi dem fulltidsjobb.

Store forskjeller
Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.
Kvinner tar fortsatt et større ansvar for hjem og familie. Det spiller nok inn.

Fredag arrangerer LO et frokostseminar om hvordan redusere sykefraværet hos gravide nettopp innen handelsnæringen. Resultater fra prosjektet «gravide i handelsnæringen» blir presentert, samt forslag til tiltak for å redusere fraværet for denne gruppen. Viktige tema.

LO viser til at virksomheter med høy andel yngre kvinner har en økende utfordring med sykefravær blant gravide arbeidstakere. Totalt sett, har norske kvinner 60 prosent høyere sykefravær enn menn, og fraværet øker for hvert barn de får. Effekten av kvinners høye fravær er størst i kvinnedominerte bransjer som handelsnæringen, påpeker LO. Blant butikkselgere har kvinner for eksempel nesten 80 prosent høyere fravær enn sine mannlige kollegaer. Ja og damen får småstillinger og mennen får hele stillinger. Så der er det mye å gå på i handelsnæringa.

–OG det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til at kvinner er mer sjukemeldt.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, med mange kvinner i førstelinjen innen eksempelvis i service, helse og skole. Disse jobbene er sosialt og psykisk veldig krevende. Noen fysisk veldig krevende og. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. Og nettopp i disse yrkene er det mange kvinner og mange unge.

Jeg ble sykemeldt da jeg ble skilt.

Selv jobbet jeg i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lukke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom.. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Da jeg ble skilt ble jeg var sykemeldt ett par uker. Det var nødvendig og jeg kom over det. Men uten den pausen vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En får jo en yrkesmessig knekk også om en går på jobb og presterer dårlig, ja kanskje til og med er en belastning.

Kvinner har ofte slike jobber der noe alltid er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for, alltid en kunde som ikke fikk god service. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange «vondter», både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og «vondter» i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Og kanskje er hoveddelen av sjukefraværet helt nødvendig for at folk skal kunne være i jobb gjennom et liv med mange krav og vekslende helse.

Det sjukefraværet vi kunne gå løs på først er det som skriver seg uvettig alkoholbruk og bivirkninger knyttet til uvettig utskriving av medikamenter.

Men der svikter visst motet hos de som ellers svinger moralistisk pisk over alle som må nedpå litt av og til.

Nominasjon til Nobels fredspris fra stortingsrepresentantene Karin Andersen (SV), Snorre Serigstad Valen (SV) og Rannveig Kvifte Andresen (SV).

Vi vil med dette nominere Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) til Nobels fredspris for 2013.

I følge Alfreds Nobels testamente skal prisene tildeles den som i aåret før har gjort menneskeheten størst nytte paå fem områder. Fredsprisen skal gis til den «… som har virket mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minskning av stående hærer samt organisering og spredning av fredskongresser.» Vi legger denne ordlyden til grunn for dette forslaget om hvorfor Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) bør få Nobels fredspris for 2013.

WILPF ble startet i april 1915, av Kvinnenes Internasjonale Kongress i Haag, der over 1.000 kvinner fra 12 land klarte å møtes på tross av krigshandlinger og stengte grenser. Initiativet ble tatt av kvinner fra USA og Nederland som var aktive i kampen for kvinners stemmerett. De brukte sine kontakter og nettverk i mange land for å nå raskt fram til deltakere. Fra Norge reiste 9 delegater fra Norske Kvinners Nasjonalråd og Norske Kvinners Fredsforbund. Kongressen vedtok en sterk protest mot krigens «vanvidd og redsel, mot dens meningsløse ofre av menneskeliv og ødeleggelse av så meget som menneskeheten har brukt århundrer til å bygge opp.» Kongressen forkastet påstanden om at krig kan beskytte kvinner og protesterte mot «de skjendigheter som kvinner er utsatt for i krigstid, og særlig mot den redselsfulle voldtekt som følger med alle kriger.» Kongressen vedtok et program med prinsipper for varig fred og internasjonalt samarbeid, og sendte delegasjoner til regjeringer i krigførende og nøytrale land, med krav om stans i krigshandlingene og at internasjonal megling mellompartene måtte forsøkes. Kongressen etablerte «Kvinnenes internasjonale komite for varig fred», som skulle sammenkalle en kvinnekongress samtidig med de offisielle fredsforhandlingene etter krigen.

Kongressen møttes i 1919, der organisasjonen fikk det navnet den har hatt siden. I 2015 skal WILPF feire sitt 100-årsjubileum i Haag.

WILPF har i dag 40 nasjonale seksjoner i alle verdensdeler. Den norske seksjonen, IKFF, ble startet like etter kongressen i 1915 og har i dag ca 350 medlemmer.
I mellomkrigstiden var WILPF engasjert i de fleste av tidens internasjonale spørsmål, bl.a. støtte til det nye Folkeforbundet, flyktningsituasjonen etter krigen, og de harde vilkårene for Tyskland i Versailles-traktaten som kunne skape grunnlag for en ny verdenskrig. WILPF var den bærende kraft i en stor underskriftskampanje for nedrustning i 1929: «Vi har sagt nei til krig, si også nei til våpen». Ni millioner underskrifter ble overlevert Folkeforbundet. WILPFs arbeid de første årene ble anerkjent da Nobels fredspris for 1931 ble gitt til organisasjonens første president, Jane Addams.

I 1930-årene var motstanden mot den økende fascismen og jødeforfølgelsene i Europa en av WILPFs hovedsaker. Under 2. verdenskrig ble arbeidet drevet fra USA. I 1946 fikk WILPFs første generalsekretær Emily Greene Balch Nobels fredspris, spesielt for hennes engasjement for forpliktende internasjonalt samarbeid spesielt gjennom FN. Hun foreslo bl.a. at polarregionene skulle eies og administrereres av FN.

I følge formålsparagrafen skal WILPF «arbeide med, gjøre kjent og bidra til å avskaffe politiske, sosiale, økonomiske og psykologiske årsaker til krig, og arbeide for en konstruktiv fred i et økologisk bærekraftig samfunn». I denne sammenheng har kampen for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, stått sentralt i WILPFs arbeid. Det samme gjelder en sterk, men ikke ukritisk støtte til FN som verdens viktigste organ for fred, sikkerhet og rettferdighet. Nesten alle spørsmål WILPF har engasjert seg i gjennom snart 100 år er fremdeles aktuelle og står på organisasjonens dagsorden, selv om konkrete situasjoner endrer seg i forhold til den internasjonale utviklingen.

I de siste 30 årene har WILPF fortsatt sitt arbeid for nedrustning og lavspenningspolitikk, med særlig vekt på styrking av FN. WILPF har internasjonale kontorer i Geneve og ved FNs hovedkvarter i New York, og følger arbeidet i FNs nedrustningskonferanse, Menneskerettighetsrådet og for atomnedrustning (spesielt Ikke-spredningsavtalen NPT). Arbeidet består i å rapportere fra møter og forhandlinger, og i å legge fram fredsbevegelsens krav og synspunkter for delegatene. WILPF støtter også aktivt at kvinner fra land som blir vurdert for menneskerettighetsbrudd kan få delta på denne måten.

I 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd den historiske resolusjonen om «Kvinner, fred og sikkerhet», nr. 1325. Forarbeidet til resolusjonen ble gjort av en gruppe kvinneorganisasjoner, bl.a. WILPF. WILPF har siden fulgt opp arbeidet med å gjennomføre resolusjon 1325 gjennom prosjektet «Peacewomen» og et elektronisk nyhetsbrev, som rapporterer om hvordan kvinner over hele verden har tatt resolusjonen i bruk. WILPF har også organisert seminarer og konferanser for kvinner i konfliktområder. I 2012 organiserte WILPF en stor konferanse i Genevefor kvinner fra Nord-Afrika og Midtøsten (MENA) som diskuterte og la fram kvinnekrav til den videre utviklingen etter «den arabiske våren».

Et forslag om at WILPF bør få fredsprisen i 2013 hviler på organisasjonens lange og sammenhengende innsats, men forslaget er ikke bare historisk begrunnet. Nobels testamente krever at prisen skal deles ut for innsats i det foregående år. I den sammenheng bør ett WILPF-prosjekt framheves spesielt: Reaching Critical Will, RCW. RCW ble etablert i 1999 for å fremme NGO-deltakelse og aktivitet i forhold til FNs nedrustningsarbeid. Gjennom rapportering og dokumentasjon av innlegg, resolusjoner og bakgrunnsmateriale bidrar RCW til at forhandlingene kan følges av alle som deltar i arbeidet for nedrustning, også om de ikke er tilstede på de internasjonale møtene. Regjeringenes innlegg og hvordan de stemmer blir kjent for opinionen i deres hjemland, og kan følges opp lokalt. Under møtene i FNs nedrustningsutvalg, Generalforsamlingens første komite og andre nedrustningsforhandlinger rapporterer RCW løpende på sin hjemmeside www.reachingcriticalwill.org som også har et omfattende arkiv av relevante dokumenter. RCW drives av WILPF med små økonomiske midler og betydelig frivillig innsats. Prosjektet har ingen grunnfinansiering, og er avhengig av bidrag fra regjeringer, fonds og enkeltpersoner.

I 2012 fulgte RCW spesielt forhandlingene om en avtale for våpenhandel (Arms Trade Treaty, ATT) og rapporterte fra sluttbehandlingen i FNs generalforsamling. I 2013 er RCW sentral i arbeidet med NGO-konferansen i Oslo i mars for en konvensjon som forbyr atomvåpen. Alle aktører i FNs nedrustningsarbeid (diplomater, journalister og aktivister) bruker RCWs hjemmeside og nyhetsbrev til oppdatering og underlag for sitt arbeid, fordi den er pålitelig og grundig. Godt faktaunderlag er en forutsetning for den gjensidige tilliten internasjonalt arbeid trenger for å lykkes. RCW gjør det mulig for også organisasjoner med små ressurser å skaffe seg relevant informasjon på egen hånd.

Vi mener Womens’ International League for Peace and Freedom ville være verdige vinnere av Nobels Fredspris for 2013 og foreslår dem derfor til Nobelkomiteen.

Karin Andersen (SV)
Snorre Serigstad Valen (SV)
Rannveig Kvifte Andresen

Tusenvis, særlig kvinner, får bare deltidsjobb selv om de ønsker å jobbe mer. I loven finnes rettigheter til deltid, men ikke til heltid.  Å styrke retten til heltid er en kjernesak for SV. Det er avgjørende for reell likestilling, økonomisk selvstendighet og nødvendig for å styrke arbeidstakernes rett til trygghet og forutsigbarhet.

I bransjer som handel og service der mange har deltid, men trenger større jobb for å kunne forsørge seg, er dette viktige nye rettigheter. Flere i full jobb og store stillinger er også en stor fordel for kvalitet og trygghet i velferd og opplæring. For eksempel pasienter på sjukehjem og i hjemmetjenesten og for barn i barnehagen er det viktig at de slipper å måtte forholde seg til for mange ansatte. Flere på heltid er et stort pluss for mange.

Derfor er SV svært glad for at Regjeringen nå fremmer forslag om at deltidsansatte får lovbestemt rett på en utvidet stillingsprosent som matcher deres reelle arbeidstid. Dette gjelder ansatte som har jobbet mer enn det som står i kontrakten gjennom det siste året. Som eksempel kan nevnes hvis en sykepleier som er ansatt i 32 prosent stilling, men som hele tiden jobber 80 prosent. Da må en få rett til en kontrakt på 80 prosent stilling.

Arbeidsgiver må drøfte bruken av deltid med arbeidsplassens tillitsvalgte jevnlig.

Ansatte som ikke jobber fullt skal få fortrinnsrett på 100-prosentstillinger. Arbeidsgiver plikter til å informere den deltidsansatte personlig når det rokeringer i staben, og innkalle kvalifiserte deltidsansatte til intervju.  I dag sier reglene at utvidelse av stilling ikke skal innebære vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Denne bestemmelsen gir for stor mulighet for arbeidsgiver til å hindre at flere deltidsansatte som vil ha større stilling kan få det. Derfor blir det viktig at høringsrunden på disse lovforslagene gir gode tilbakemeldinger på hvordan en kan stramme inn denne bestemmelsen slik at retten til utvidelse av stilling blir reell.

Her kan du laste ned forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven (PDF)

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.