Karin Andersen

Så e det på’an igjen.
Nok en minister som liksom skal være tøff i trynet og stille vilkår til folk på sosialhjelp. Vel, loven er slik alt i dag at det skal en gjøre hvis det er hensiktsmessig. Det som mangler er ikke mer pisk, men penger til gode aktivitets, opplærings og jobbtilbud og penger til å lønne flere NAV ansatte til å hjelpe folk gjennom kriser.
Sosialhjelp og trygd går ikke i arv eller er smittsomt. De aller fleste barna klarer seg helt fint, men hvis de bakenforliggende årsakene ikke løses, vil problemene selvsagt kunne leve videre. Det handler ikke om å ha vondt i viljen, men om å bli tatt på alvor og få riktig og nok støtte til å overkomme vanskelighetene og mestre både livet og arbeidslivet.

Kommuner som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad”, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får bistand til å løse hovedproblemet. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og øke tiltakene.

Privatisering er Erikssons andre oppskrift. Et gedigent løftebrudd. Som leder av Stortinget arbeids og sosialkomite lovet han å ikke anbudsutsette mer attføring fordi det ikke egnet seg.

På falske premisser skyver han frivillige organisasjoner som driver god attføring forran seg. Fontenehustet , Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører, Mental helse med sine brukerstyrte sentre, er gode eksempler på krefter vi må samarbeide mer med. Lag kvalitetskontrakter uten anbud med prekvalifisering. Da bygges kompetanse opp og forblir i offentlig tjeneste til beste for brukere og framtidige arbeidsgivere.

SV ønsker ikke mer anbud. Det gir ikke mangfold, men enfold. Forslag om dette er allerede lagt fram i Stortinget.

Å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, føre sjelden til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst. Skal vi lykkes må vi snakke med respekt om folk som sliter og ikke stemple dem som latsabber slik Eriksson gjør.

For kort tid siden inviterte arbeidsministeren 80 mennesker som har brukt Nav på forskjellige måter til å komme med tips og råd om et bedre Nav. Å lytte mer til folk med erfaring er et veldig godt initiativ, hvis statsråden hadde ment alvor med det. I dag kom beviset på det motsatte.

Arbeidsministeren presenterte et utvalg som skal se på organiseringen av Nav. Utvalget ledes av en tidligere direktør i kommunenes interesseorganisasjon, KS. Utvalget består av leder etter leder, direktør etter direktør.

Skal man finne ut hva det er viktig å gjøre med Nav må det jo være alle de som har brukt Nav sammen med de ansatte i Nav som er de viktigste å spørre. Ingen vanlig ansatte, ingen tillitsvalgte og kun en person som har brukerperspektivet som hovedbakgrunn.

Var allmannamøtet med brukerne bare sirkus for Eriksson? Det er mange godt erfarne og kompetente brukere som burde ha en selvskreven plass i Nav-utvalget, hvis det beste for de som trenger systemet var viktigst.

Men når Robert Eriksson lager utvalg da blir ikke folk med nedsatt funksjonsevne representert, ikke ungdom som sliter med systemet eller som er arbeidsløse og ikke folk som mottar økonomisk sosialhjelp. Her skal nemlig direktørene fortelle hva som er best, sånt mener visst Eriksson at vanlige folk ikke har noe med.

Sosialministeren har satt ned et utvalg som skal gi ham de svarene han ønsker seg. Regjeringen vil ha færre Nav-kontor, da får ikke de som trenger noen å snakke med lenger ha et kontor å gå til, det blir lenger mellom folk og system, færre som får møte sin saksbehandler. Da kan problemene bli større, heller enn mindre og tilliten svekkes i stedet for å styrkes.

Regjeringens vei er oppskriften på verre sosiale forhold, dårligere oppfølging av de som trenger det mest og sentralisering helt uten tanke på konsekvenser.SV krever at statsråd Eriksson tar inn flere bruker- og ansattrepresentanter i det nye utvalget.

SV er sterkt mot at Kongsvinger sjukehus skal legges ned eller at viktige funksjoner skal forsvinne. Vi trenger et livskraftig sykehus, med bredt og solid fagmiljø. Det var mitt hovedbudskap i et møte med de ansatte i går.

Karin Andersen og SV er mot stenging av Kongsvinger sykehus.

Glåmdalens gjengivelse av SV synspunkter fra møtet på tirsdag forsøker å skape inntrykk av at det er håpløst. Det er det ikke. Dette var et møte der jeg fikk mulighet til å snakke med de som jobber på sykehuset for å få oppdatert informasjon om situasjonen.

Dersom folk vil stoppe nedlegging eller utsuging av ressurser fra Kongsvinger sykehus er en stemme til SV veien å gå. Vi vil nemlig fjerne helseforetakene som Arbeiderpartiet, Høyre og FrP innførte. Det er disse partiene som har gitt helseforetakene mulighet til å legge ned uten at politikere kan stoppe det direkte.

Å forandre en sånn modell tar tid og det krever at folk stemmer på partier som vil ta ansvar for sjukehusene og ikke gjemme seg bak et byråkrati som får bestemme.

Helt akutt må sjukehuset få flere penger og ikke pålegges de sparekravene de har fått. Lokalsjukehusene er veldig viktige i behandlingen av de aller fleste pasientene og må sikres penger til drift og rekruttering.

Sykehus er ikke butikk. Derfor må vi gi sjukehusene bedre rammer og legge om regnskapssystemene som tvinger dem til å opptre som om de var en butikk. Sjukehus og skal behandle syke mennesker og ikke drive forretning.

Høyres og Frp foreslår at private kommersielle sjukehus skal kunne få fri tilgang til offentlige penger, mens de offentlige skal måtte holde seg til det de får. Dette frislippet av private sjukehus vil bygge føre til helsebusiness i storbyene mens det vil rive grunnen vekk under små sjukehus. Kongsvinger vil tappes for penger og folk. Det er den sikreste vegen mot stupet.

Jeg kom ikke til Kongsvinger sykehus for å holde flammende valgappeller. Jeg kom for å lytte, for å diskutere og for å snakke med ansatte om hva vi sammen kan gjøre for å berge sykehuset. Jeg er klar for å bruke fire nye år på Stortinget til å kjempe for tryggheten for Kongsvinger.

Stor arbeidsløshet i landene rundt oss gjør det fristende å utnytte nøden og underbetale og utnytte arbeidssøkere som er i en vanskelig situasjon. Stopper vi ikke dette vil vanlige lønninger i Norge presses ned. Det er SV mot og derfor har vi vært pådrivere for strenge tiltak mot de som utnytter arbeidsløse folk.

I Norge skal vi ha norsk lønn og trygg arbeidsplass. Da må vi slå hardt ned på utnytting av folk. Det er lønningene til renholdere, bygningsarbeidere, bussjåfører og mange vanlige og viktige yrker som er mest utsatt, slik vi ser i land rundt oss nå.

Stopper vi ikke sosial dumping vil ærlige bedrifter tape konkurransen fordi kjeltringer vinner anbud på lavere pris.

Særlig er innleide og vikarer utsatte. For dem er det vanskeligere å hevde sin rett slik at lover og avtaler blir fulgt. Derfor har vi vedtatt en rekke regler for å sikre at innleide skal ha like gode vilkår som fast ansatte. Nå er også kollektiv søksmålsrett vedtatt. Da kan fagforeninger reise sak for å sikre at innleide får lovlige lønns og arbeidsforhold.

Fordi det er så ekstremt lønnsomt å drive med sosial dumping må tiltakene øke risikoen for å bli tatt hvis en gjør noe ulovlig, og straffen må bli strengere slik at det blir mindre fristende. Derfor har vi nå også vedtatt at Arbeidstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på opp til 15 ganger grunnbeløpet, godt over en million kroner.

De borgerlige partiene er i mot disse nye reglene, akkurat som de har vært i mot de viktigste andre tiltakene mot sosial dumping. De har vært mot både at de ansatte skal ha rett til innsyn i lønns og arbeidsvilkår slik at de kan anmelde ulovligheter og at entreprenører som leier inn bedrifter som har ulovlig lave lønninger har plikt til å sikre at folk får lovlig lønn. Videre har de vært mot at innleide skal ha rett til samme vilkår som fast ansatte og så videre. De har begrunnet motstanden det med at tiltakene vil hindre konkurranse på lønn. Konkurranse på lønn betyr at vanlige folk skal gå ned i lønn, at de skal måtte underby seg på lønn for å få en jobb.

Dette må folk med vanlige og viktige jobber huske på når de skal stemme til høsten.

Etter TV2s avsløring av sosial dumping på Gardermoen flyplass mener SV at sjansene er brukt opp. Nå forlanger arbeidspolitisk talsperson i partiet, Karin Andersen, full gjennomgang av departementenes arbeid for å hindre dumping.

– SV krever at byggherre pålegges å betale lovlig lønn til de som ikke får det, og vi ber alle statsråder gjøre det helt klinkende klart for alle underliggende etater at de har ansvar for at alle bygg og anlegg bygges med lovlige lønns og arbeidsforhold, sier Andersen.

– Gang på gang blir også offentlige oppdragsgivere tatt for ikke å avsløre og forhindre sosial dumping. Dette må ta slutt, sier hun.

Andersen mener det er tydelig at sosial dumping ikke tas nok på alvor.

SV mener det må innføres solidaransvar for alle oppdragsgivere (offentlige byggherrer og næringsdrivende). I dag har ikke disse bestillerne slikt ansvar. Formålet med dette er at arbeidstakerne kan rette sitt lønnskrav direkte til oppdragsgiver. Nå kan kravet rettes oppover i oppdragskjeden til hovedentreprenører, men ikke til oppdragsgiveren.

SV mener også det er nødvendig å sette et tak på antall underleverandører i offentlige prosjekter, slik Fellesforbundet har krevd. Da blir antall aktører som skal kontrolleres mindre og tillitsvalgte og myndighetene får bedre oversikt.

– Offentlig sektor er en svært stor byggherre, sier Andersen. – Hvis de ikke stopper sosial dumping, er de ikke bare ansvarlige for nesten slavelignede forhold på egne prosjekter, de bidrar også til å ødelegge lønnsnivået til alle i byggebransjen og til at ærlige bedrifter ikke får oppdrag.

– Derfor må alle statsråder slå i bordet og sikre at alle følger reglene, avslutter Andersen. I løpet av få dager sender hun følgende spørsmål til statsrådene i departementer som har store prosjekter.

Spørsmål til statsrådene i Helsedepartementet, Forsvarsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Fornyingsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Sosial dumping

Sosial dumping er et alvorlig problem for samfunnet. Det undergraver tryggheten i arbeidslivet og vår felles velferd. Derfor er det avgjørende at samfunnet slår ned på sosial dumping. I TV2-nyhetene 30. april ble det avdekket det som ser ut til å være et alvorlig tilfelle av sosial dumping blant arbeidere på Gardermoen.

For 2011 melder Statistisk sentralbyrå om offentlige innkjøp på nær 400 milliarder kroner. Det gjør staten og virksomhetene til sentrale aktører i markedet. Dersom offentlig sektor ikke tar sosial dumping på det største alvor bidrar det i seg selv til å åpne markedet for sosial dumping. SV mener det er nødvendig med en full gjennomgang av systemer for å hindre innkjøp av dumping og av eksisterende prosjekter og kontrakter.

Hvordan vil statsråden forsikre seg om at eget departement og underliggende virksomheter ikke gjør seg skyldig i å kjøpe tjenester der sosial dumping forekommer?

Skriftlig spørsmål til samferdselsministeren

Skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren.

Skriftlig spørsmål til forsvarsministeren.

Skriftlig spørsmål til fornyings- og administrasjonsministeren.

Skriftlig spørsmål til arbeidsministeren fra Snorre Valen.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen føler seg urettferdig behandlet. Jeg har nemlig kommet til å beskrive noe han står for. Så misfornøyd er han at han har skrevet to blogginnlegg om det (Her finner du det første og her finner du det andre). Når tær blir for ømme kan mangt et innlegg komme ut av det.

Isaksen og jeg diskuterte fattigdom og trygdeordninger i Søndagsavisen, et radioprogram på P2 som du kan laste ned herfra. Jeg utfordret Høyre på at de stadig vekk går løs på ordninger som gjør at syke slipper å bli fattige. Jeg utfordret ham også på at han vil kutte bort ordninger som gjør at folk får mulighet til å kvalifisere seg eller ta utdanning for å komme seg i arbeid.

Røe Isaksen og Høyre liker ikke å høre at virkeligheten er at de kutter over en milliard kroner i året til enslige forsørgere. Dette er noen av de som har aller størst sjanse for å bli fattige. SV mener vi skal ha fornuftige ordninger som gir stabil inntekt mens man kvalifiserer seg for arbeid, Høyre velger å kutte i de samme.

Det kuttet Torbjørn Røe Isaksen foreslår i overgangsstønaden for enslige forsørgere vil ramme 10 700 enslige forsørgere. Disse har unger. Det er det som gjør dem til enslige forsørgere. Et anslag jeg har fått fra Finansdepartementet tilsier at det betyr at rundt 17 100 barn går fra å leve med en enslig forsørger med inntekt, til å leve med en uten inntekt. 17 000 barn.

Høyre legger ofte inn noen penger til fattigdomstiltak i budsjettene sine, problemet er at de samme fattigdomstiltakene finansieres ved å kutte mye hardere på andre fattigdomstiltak. Sånn er det samme hvordan Røe Isaksen snur og vender på det

Ønsker Høyre dramatiske trygdekutt?

Dette er det Torbjørn Røe Isaksen sa, direkte avskrevet: «Det må være sånn som absolutt hovedregel at det lønner seg å gå over i jobb. Og det er godt dokumentert i Norge at for en del arbeidstakere som har et valg da eller som har i realiteten muligheten mellom lavinntektsyrkene i Norge, altså ikke – ikke stortingsrepresentant eller NRK-programleder eller eller eller noe sånt men men ufaglært arbeidskraft i en barnehage eller på et sykehus for eksempel. For en del av de så er kombinasjonen av det du får ved å stå utenfor arbeidslivet det nærmer seg veldig eller er over det du kan få ved å være i jobb. Så arbeidslinja er viktig, og det kan bety noen tøffe prioriteringer.»

Høyre mener seg dårlig behandlet fordi jeg omtalte utsagnet over på denne måten: «Høyres Røe Isaksen sier i debatt med med på nrk P2 i dag at folk som ikke kan få skikkelig kvalifisert arbeid, fordi de har helseproblemer eller andre problemer som gjør at de ikke får jobb, jo kan jobbe som lavtlønnede i barnehager og på sjukehus, isteden for å få uføretrygd. Det er rett at det trengs en ny lønnstilskuddsordning der uføretrygden blir omgjort til lønnstilskudd, men da skal folk ha en vanlig ansettelse og lønn en kan leve av og ikke brukes i stillinger en ikke er kvalifisert for. Den som tror det er greit å jobbe i barnehage med dårlig helse og manglende kvalifikasjoner for jobben, viser totalt manglende innsikt, respekt og forståelse for kvalitet både i barnehage og helsevesen. Gi folk kompetanse og trygghet for inntekt mens de kvalifiserer seg, så lykkes mange flere og la de som er sjuke være i fred.»

Det kan ikke være veldig stor tvil om at min tolkning er helt grei sammenlignet med hva Røe Isaksen faktisk sa i debatten. Om han ikke mente det han sa må han nesten si andre ting.

Det Røe Isaksen egentlig sier er at alle som blir syke skal få en ytelse fra folketrygden som er lavere enn den laveste minstetariffen i Norge. En av de laveste minstetariffene vi vet om er den NHO service betaler ufaglærte i kommersielle sykehjem. Den er på 221 293 kroner i året. Om Røe Isaksen mener alvor, og ikke mener at det bare er de aller fattigste som skal rammes, burde han derfor foreslå å sette maks utbetalt uføretrygd til 221 293 kroner. Det er mulig det er Høyres mål, i så fall har de ikke turt å si det høyt riktig enda.

På toppen av dette er det sånn at Høyre, i tillegg til å kutte for de som har aller minst, deler ut store skattekutt til sine rike onkler. De fattigste får mindre sånn at de rikeste skal få mer. Om Høyre mente noe med skattelette kunne de lagt fra seg ekstreme kutt i rikmansskattene og heller gitt skatteletter for de som tjener minst. Men det gjør ikke Høyre.

I stedet for å være sur for at politikken hans kommer for en dag burde Torbjørn Røe Isaksen enten tørre å stå for Høyres politiske linje, selv om den går ut over mange som allerede sliter, eller jobbe for å endre politikken. Jeg mistenker at forsøkene på å skjule realitetene vil fortsette.

Høyre, FrP og Venstre later, i dagens Aftenposten, som om de ikke har tenkt å kutte sykelønna mens alle som leser deres budsjetter ser at det kuttes hundrevis av millioner kroner. De går inn for normerte sjukemeldinger, der politikere skal bestemme hvor lenge en sykdom kan vare, de kutter svære summer i utbetalt sykelønn og de ber Regjeringen om beregninger på hvor mye en kan spare på å stramme inn sykelønna.

Nå tror de visst at ingen skal oppdage hva de har foreslått og feiger unna all debatt. Senest i går var Høyres Røe Isaksen ute i Dagsavisen med kritikk av regjeringa for ikke å være tøff nok mot syke og arbeidsledige, uten selv å vise fra hva Høyre har tenkt å gå løs på av ytelser og ordninger til folk uten jobb og med dårlig helse.

Disse løftene fra Høyre, Venstre og FrP er som skrift i sand. De bør komme seg ut av skapet og snakke ærlig om hva de selv foreslår i budsjettene eller ta avstand fra hva se selv har foreslått for ikke mer enn et par tre måneder siden.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi står for trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske.

Her er kuttene Høyre, FrP og Venstre foreslår

I sine alternative budsjetter kutter alle disse tre partiene i sykelønn:

• Venstre vil innføre «normerte» sykemeldinger og vil kutte 525 millioner som følge av det. I tillegg reduserer partiet sykelønnsperioden fra 12 til 11 måneder, det innebærer ifølge Venstre en netto innsparing på 355 millioner kroner. Totalt 880 millioner kroner i kutt for folk som er syke. Det kan du lese mer om på side 40 i Venstres alternative budsjett (PDF).
• Høyre kutter med 523 millioner kroner ved såkalt «normering» (altså politisk fastsettelse av hvor lenge sykdom varer). Det kan du lese på side 99 i Høyres alternative budsjett (PDF).
• FrP kutter med 1,57 milliarder kroner. Det kan du lese på side 91 i deres alternative budsjett for 2013 (PDF).

Som om ikke det var nok har FrP og Høyre fått utredet enda større kutt i sykelønnen:

• FrP ber om beregninger på kutt til 10, 8 eller 6 måneders sykelønn.
• Høyre ber om beregning på å kutte sykelønnsperioden til 11, 10 eller 9 måneder.

Her kan du lese et tidligere innlegg om såkalt normerte sykemeldinger: “Hvor lenge varer psykisk sykdom?”

Flere kvinner i førstelinjeyrkene må tilbys full jobb, for å redusere overvekten av kvinnelige sykemeldte.

Utfordringen innen for eksempel handelsnæringen er å skaffe folk fulltidsjobber. Fortsetter disse kvinnene å stå i usikre småstillinger, vil de oppleve stor utrygghet som igjen gir helsemessige utslag og en mindre tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsgivere signaliserer at de ikke setter særlig pris på kvinnene når de kun tilbyr små stillinger. Ta kvinnene innen handelsnæringen på alvor og gi dem fulltidsjobb.

Store forskjeller
Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.
Kvinner tar fortsatt et større ansvar for hjem og familie. Det spiller nok inn.

Fredag arrangerer LO et frokostseminar om hvordan redusere sykefraværet hos gravide nettopp innen handelsnæringen. Resultater fra prosjektet «gravide i handelsnæringen» blir presentert, samt forslag til tiltak for å redusere fraværet for denne gruppen. Viktige tema.

LO viser til at virksomheter med høy andel yngre kvinner har en økende utfordring med sykefravær blant gravide arbeidstakere. Totalt sett, har norske kvinner 60 prosent høyere sykefravær enn menn, og fraværet øker for hvert barn de får. Effekten av kvinners høye fravær er størst i kvinnedominerte bransjer som handelsnæringen, påpeker LO. Blant butikkselgere har kvinner for eksempel nesten 80 prosent høyere fravær enn sine mannlige kollegaer. Ja og damen får småstillinger og mennen får hele stillinger. Så der er det mye å gå på i handelsnæringa.

–OG det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til at kvinner er mer sjukemeldt.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, med mange kvinner i førstelinjen innen eksempelvis i service, helse og skole. Disse jobbene er sosialt og psykisk veldig krevende. Noen fysisk veldig krevende og. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. Og nettopp i disse yrkene er det mange kvinner og mange unge.

Jeg ble sykemeldt da jeg ble skilt.

Selv jobbet jeg i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lukke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom.. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Da jeg ble skilt ble jeg var sykemeldt ett par uker. Det var nødvendig og jeg kom over det. Men uten den pausen vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En får jo en yrkesmessig knekk også om en går på jobb og presterer dårlig, ja kanskje til og med er en belastning.

Kvinner har ofte slike jobber der noe alltid er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for, alltid en kunde som ikke fikk god service. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange «vondter», både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og «vondter» i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Og kanskje er hoveddelen av sjukefraværet helt nødvendig for at folk skal kunne være i jobb gjennom et liv med mange krav og vekslende helse.

Det sjukefraværet vi kunne gå løs på først er det som skriver seg uvettig alkoholbruk og bivirkninger knyttet til uvettig utskriving av medikamenter.

Men der svikter visst motet hos de som ellers svinger moralistisk pisk over alle som må nedpå litt av og til.

Den store arbeidsløsheten i landene rundt oss gjør at mange arbeidsinnvandrere kommer hit. Det er bra for dem som får jobb og bra for Norge. Samtidig gjør arbeidsinnvandringen at vi både må øke innsatsen for dem som sliter med å få jobb, og øke innsatsen mot sosial dumping.

SV foreslår nå en ungdomsgaranti.

Vi vil gi unge under 25 år rett til enten: skoleplass, tiltak, arbeidstrening eller annen hjelp de trenger for å komme i arbeid, innen tre måneder. Det er veldig mange som er arbeid i Norge, men de som sliter med å få jobb opplever at det er færre jobber som tilbys og flere som konkurrerer om jobbene. SV vil ikke holde arbeidsinnvandrere ute eller svekke arbeidsmiljøloven.

Men i dag er det mange av dem som lenge har slitt med å få jobb som blir møtt med mer skepsis hos arbeidsgivere. Derfor er det viktig at de har god og oppdatert kompetanse, og at de får god og rask oppfølging fra Nav. De må få nødvendig opplæring og utdanning, og gode tiltak gjennom attføringsarrangører.

I motsetning til høyresiden, som er mest opptatt av å moralisere over dem som ikke kommer i jobb og bruke situasjonen til å svekke stillingsvernet og trygdene, ønsker SV å løfte folk inn i arbeidslivet. SV jobber for at flest mulig skal være i arbeid, og for at arbeidsinnvandrere skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det er viktig hvis alle skal ha en trygg arbeidshverdag og en trygg økonomi.

Jeg er farmor til 4. Da blir romjulsdrømmen nære. Det enkle behovet for trygghet, nærhet og tradisjon ispedd litt spenning som får det til å krible i magen i forventning. Gjenkjennelsen i lukter, lyder og mennesker skaper akkurat den stemningen vi lengter slik etter. Julefreden rommer en slags buljongterning av livets gode øyeblikk for mange av oss. Livet er mer enn jula og den er ikke like viktig for alle, men allikevel kan det være ekstra sårt og vondt i jula for de om har få gode minner. De som kanskje gruer for jula. Ingen å gå til, ingen trygghet, der lukter og lyder varsler ondt og farlig, også i jula.  Alle ønsker seg ei hvit jul. Det gjør barna og. Ei hvit jul i betydningen uten rus, vondt og utrygghet.  Ikke mye å be om og drømme om.

Det koster oss ikke ei krone å oppfylle denne drømmen.

Min romjulsdrøm handler om samvær og hygge med egne barn og barnebarn, men også om at flere voksne skal forstå hvor ille det er for barn å oppleve omsorgssvikt og gjøre noe med det.  Da er et styrket barnevern så viktig. Behov for bedre barnevern går som en svart vond tråd gjennom generasjoner av vonde liv. Vi må bryte denne onde sirkelen som gjentar seg. Familiene og barna må få god og tidlig hjelp. Og vi andre må stille opp. Vi må se, si fra og ikke minst åpne opp for de barna og familiene som sliter. De får det ikke bedre av å bli uglesett og utstøtt. Drømmen om å høre til og være akseptert og respektert er heller ikke mye å be om.  Også denne drømmen er nesten gratis.

For mange er selve bildet på jula et sted i Hedmark. Med gårdsbruk i drift og folk i husa, og god tradisjonsmat. Hedmark er landbruksfylket. Og vi har stor næringsmiddelindustri også. Mat er viktig, året rundt. Tenker vi på farlige klimaendringer som rammer, er det viktigere enn noen sinne å ta vare på muligheten til å skaffe oss mat selv.  Å være helt prisgitt andre er dumt og farlig også for oss. Og i Hedmark er jord og skogbruk kjernen både i vår kultur og vårt næringsliv. Noe å tenke på i romjula for de som verken tror på klimaendringer, som synes problemet i verden handler om at de som har mye burde få enda mer. De som ikke forstår at norsk mat både er kultur og trygghet. Det viktig å se at ikke alt som er lønnsomt er verdifullt. Det kan til og med være skadelig.

Alle besteforeldre tenker på hvordan verden blir når barna blir voksne. Hva vi gjør i dag kan avgjøre hva slags livsmuligheter generasjonene etter oss får. Før jul kom ble det enighet om en ny avtale mot farlige klimautslipp. SVs miljøvernminister ledet forhandlingene sammen med Brasil. En viktig avtale fordi den reduserer utslipp i Norge og andre rike land og fordi sammenbrudd nå ville satt det viktige arbeidet kraftig tilbake.

– Men den avtalen vi virkelig trenger, der USA og Kina også tar ansvar for det globale klimaproblemet – den har vi ikke ennå.

Verdens ledende klimaforskere er omtrent så sikre de kan bli på at klimaendringer, økt havnivå og ekstremvær skyldes menneskelig aktivitet, viser et utkast til neste IPCC-rapport.

Det siste utkastet til rapport fra FNs klimapanel, viser at den globale temperaturen vil stige med over to grader, og kanskje så mye som 4,8 grader, innen 2100. De sier det er overveiende sannsynlig. Det betyr i praksis 95 prosent sikkert.  Ingen med vettet i behold ville sette seg i et fly hvis risikoen var 95 prosent for å falle ned. Men vi er på veg inn i det flyet.

Betyr dette noe i Hedmark da? Her er det jo kaldt og vinter. Mange skulle ønske seg varmere somre og bedre vær.  Dessverre sier været her lite om klimaendringer på jorda. Og over 2 grader økning vil gi så store forandringer i klima at mange steder de dyrker mat i dag vil bli ødelagt. Steder der milliarder av mennesker bor vil bli ubeboelige. Alle forstår at stor mangel på mat og milliarder på flukt, ikke er en trygg verden. Men det er fremdeles mulig å gjøre noe.  Å oppfylle den romjulsdrømmen kan koste oss en del i dag, men å la være vil koste vanvittig mye mer. Det kan koste barnebarna våre alt.

Jeg er farmor og SV-politiker. Det passer som hånd i hanske. Det handler om å virkeliggjøre romjulsdrømmen. Den om rettferdighet, trygghet og tilhørighet nå, om at framtidas klima ikke skal komme ut av kontroll og true barnebarna våre. Den handler om å ta vare på vår mulighet til å produsere mat, vår tradisjon og kultur knyttet til skog og jordbruk, den som er så tydelig og nær oss alle i jula.

Og i 2100 skal forhåpentlig mine barnebarn og oldebarn feire jul.  Mitt ansvar er å gjøre det jeg kan for at de skal slippe å leve i et klimamareritt, men at de også kan synge Romjulsdrøm, rusle langs vegen til a bæssmor og spise god mat i fred og fordragelighet.

Godt nytt år.

I dag kom beskjeden om at Fagforbundet tapte pensjonskampen for de ansatte i kommersielle sykehjem. Dette viser at det er helt nødvendig å lovfeste pensjonsvilkårene for helsefagarbeidere og andre ansatte i sykehjem. Mange Høyre- og FrP-styrte kommuner konkurranseutsetter voldsomt nå, vi må sikre at det ikke fører til at de som skal gjøre jobben ender med få mye dårligere pensjon.

Anbud gjør at lønn, pensjon og arbeidsforhold presses til et minimum, kommersielle selskaper driver jo ikke veldedighet og et sted må pengene direktører og eiere skal tjene komme fra. SV har tidligere fått laget sammenligninger som viser hvordan de kommersielle gir sine ansatte dårligere vilkår enn det offentlige.

Helsedirektoratet har regnet ut at vi kan komme til å mangle over 50 000 helsefagarbeidere i 2035. Høyre og FrP gjør nå en stor innsats for å gjøre denne mangelen enda større. Det vi trenger er trygge jobber, hele stillinger og lønn og pensjon til å leve av. Konkurranseutsettingen gir tøffere arbeidsforhold, lavere lønn og dårligere pensjon. Det er det motsatte av hva vi trenger.

Vi vet at kvaliteten ikke blir bedre av konkurranse. Det som skjer er at offentlige penger går til å betale direktørlønninger og fortjeneste for bedriftseiere i stedet for å gi god omsorg og anstendige arbeidsforhold. Hvis pasientenes ve og vel er viktigst må konkurranseutsettingen stoppe.

SV mener regjeringen må gripe inn ved å innføre lovfestet rett til å beholde lønnsansiennitet og pensjonsnivå, slik det er gjort for bussjåfører. Vi har ikke en eneste helsefagarbeider å miste.

Her kan du lese Fagforbundets kommentarer.

Her finner du kjennelsen fra Rikslønnsnemnda.

Dumt spørsmål, for det vet jo ingen. Men Høyre mener de vet det. Høyre vil nemlig vedta når lungebetennelsen din eller andre sykdommer skal være over. De har vært i Sverige og hentet ideen om «normerte» sjukemeldinger.

Og i deres forslag til alternativt statsbudsjett for 2013 har partiet også vedtatt at du skal være syk en dag mindre når du får lungebetennelse, kreft eller havner i en ulykke.

Alle vet at sykdom er helt forskjellig hos ulike mennesker. Det er veldig ulikt hva slags arbeid vi har og om det lar seg tilpasse hvis vi blir syke Alle skjønner at den samme vonde ryggen kan bety en helt forskjellig sykemelding for en kontoransatt og en snekker. Alle skjønner at et brukket bein er annerledes for en stortingsrepresentant enn for en helsefagarbeider i et sykehjem.

Alle skjønner at man ikke bare kan vedta bort sykdom eller skader, men virkeligheten får visst ikke lov til å komme i veien når Høyre lager budsjett. Det går ikke an å bestemme på forhånd hvor lenge for eksempel psykisk sykdom skal vare. Høyre mener syke har det for godt, og må gå på jobben selv om de ikke er friske. Og Høyre trenger vel pengene til det som er viktigst for dem, nemlig å kutte formueskatten for milliardærer.

Det er ikke småpenger vi snakker om. Erna Solberg vil spare 523 millioner kroner i 2013 med et system der lengden på din sykdom er vedtatt av Høyre.

SV mener det må en lege til for å vurdere om et menneske er friskt eller ikke. Politikere skal ikke bestemme når lungebetennelsen har gitt seg, eller om bruddet er grodd.

Det er derfor SV jobber for å trygge sykepengene mot kutt, og derfor vi jobber for at det er fagkunnskap, og ikke politikk, som avgjør om vi er friske eller ikke.

I dag debatterte Stortinget unge uføre. Det er Høyres Torbjørn Røe Isaksen som har tatt opp saken. Høyre driver først og fremst en kampanje for å skapeinntrykk av trygdeeksplosjon og trygdepanikk. De vil skape en stemning som kan legitimere kutt i trygden og mer pisk for sjuke folk.

I forslaget til nytt arbeidsprogram går SV motsatt vei, vi vil gi unge uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging.

Mens Høyre er mest opptatt av å gjøre lage et problem av at unge som er svært syke eller har store funksjonsnedsettelser har trygg inntekt å leve av, mener jeg vi at gi trygghet for inntekt når du ikke kan jobb, er  det viktigste vi gjør. At unge uføre får inntekt så de kan leve nogen lunde som andre er ikke et problem. Det er bra. Medfødt sykdom eller psykiske problemer kureres ikke med å fjerne muligheten til å ha trygg inntekt. Det er derfor vi i SV vil kjempe videre for å trygge rettighetene til unge som er for syke til å være i arbeid.

Det er ingen trygdeeksplosjon, sier Andersen. Hvis vi ser på virkeligheten, viser statistikken ingen dramatisk økning. Men det er all grunn til å se hva vi kan gjøre for å unngå at flere blir syke og at flere skal jobbe når de ønsker det.

Kutt er feil medisin.

I dag har ikke unge som har fått varig uføretrygd rett til hjelp for å komme i arbeid. Dette vil SV endre på. Vi vil gi unge som blir uføre rett til utdanning, arbeidsmarkedstiltak og oppfølging fra Nav.

Unge med alvorlig sjukdom, kan trenge tid for å bli frisk. Unge som har fått psykiske skader av å vokse opp med rusmisbruk i hjemmet, vold og utrygghet, kan trenge tid for å bli så trygge at de tør å stole på noen. Unge med funksjonsnedsettelser trenger tilrettelegging av utdanning og kvalifisering, men de trenger også økonomisk trygghet mens de kvalifiserer seg, fordi vi vet at muligheten til å få jobb ikke er enkel.

Hvis det er de unge og deres mulighet til å realisere sine mål og ønsker i livet vi vil bedre, kan vi gi dem rett til å kvalifisere, med utdanning eller arbeidsmarkedstiltak mens de har uføretrygd som varig trygg inntekt. Da må Høyre og andre slutte å spre usannheter som tallene og om de menneskene som trenger trygd i ung alder. De trenger ikke flere krav og utfordringer, det har de nok av. De trenger respekt og å få høre at de er likeverdige innbyggere og de trenger rett til oppfølging når helsa og motet bedrer seg.

Lenke til Høyres interpellasjon: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Interpellasjoner/Interpellasjon/?qid=54612

Frp mener at ingen under 40 år uførepensjoneres varig hvis det ikke er helt åpenbart at vedkommende aldri kan få muligheter til å gå ut i arbeidslivet. Men hvem vet om en blir frisk igjen fra en psykisk sykdom, av en alvorlig diagnose, eller kommer seg ut av rusavhengighet.

Hvem vet om en med Downs syndrom som i dag har uføretrygd og varig tilrettelagt arbeid får annet arbeid seinere i livet. Skal de miste trygden? Dette er jo mennesker med stor arbeidsevne, men som sjelden får ordinært arbeid.

Får Frp det som de vil, må alle de som kan tenkes å komme litt i jobb en eller annen gang, leve på midlertidig ytelse i 20 år. Og det vil gjelde nesten alle som i dag får uføretrygd som ung. Da står folk uten mulighet til å ta lån og skaffe seg bolig og familie, fordi FrP ikke er helt sikker på åssen det går 10 til 15 år fram i tida.

Fakta fra NAV viser at økningen i antall unge uføre er liten. For den enkelte er det alvorlig å bli ufør, og vi må sette alle kluter til slik at disse menneskene får brukt sine evner og kan komme i jobb etter hvert. Så mange som mulig må kunne ha inntekt og muligheter i sine liv. Men disse ungdommene får ikke jobb eller blir friske dersom FrP får ta fra dem trygden og gjøre dem fattigere og utryggere.

Det er viktig å vite fakta. Hva er årsakene til at unge får uføretrygd? Diagnosestatistikken for 2010 viser at nesten halvparten av unge uføre mellom 18 og 29 år har utviklingshemming, medfødte misdannelser/kromosomavvik eller organisk psykisk lidelse/schizofreni. En fjerdedel har angst, depresjon eller atferds- /personlighetsforstyrrelse, og omtrent 12 prosent har sykdommer i nervesystemet, for eksempel epilepsi og cerebral parese.

Med uføretrygd i bunnen som trygg inntekt, riktig helsehjelp, utdanning, gode hjelpemidler og et arbeidsliv som tar mot også de som ikke er friske hver dag, kan flere komme i arbeid enn i dag.

Til FrP vil jeg si: Ikke skap mer utrygghet for unge uføre. Ligg unna inntekten deres.

Ingen får jobb av utrygghet. Ingen blir frisk av det heller. Bruk kreftene på å sette mot i de det gjelder og på å få arbeidslivet til å se talenter og evner som i dag blir oversett.

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.