Karin Andersen

For noen dager siden ble det kjent at opptrappingen av momskompensasjon for frivillige organisasjoner økes med 320 millioner kroner, i dag signeres en egen samarbeidsavtale mellom regjeringen og ideelle organisasjoner om helse- og sosialtjenester.

Jeg er veldig glad for at vi har fått en god avtale. Ideelle organisasjoner som ikke har til hensikt å gjøre butikk, men har et stort engasjement og kompetanse gjør en kjempejobb innenfor helse- og omsorgssektoren. Denne avtalen kan styrke samarbeidet og bidra til å utvikle nye og fremtidsrettede tilbud.

Velferden er et offentlig ansvar og vi kan og bør samarbeide med de ideelle organisasjonene om dette. De kommersielle, som vil stikke skattekronene i egne lommer og gi ansatte dårligere lønns og pensjon, skal holdes unna. Velferd er ikke butikk.

Avtalen fastsetter de overordnede prinsippene for samarbeidet og nedfeller visjonen for samarbeidet og samarbeidsform. Selve avtalen inngås mellom regjeringen, representert ved fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud, og Hovedorganisasjonen Virke, Frivillighet Norge, Ideelt Nettverk og KS bedrift, som representerer ideelle aktører som leverer helse- og sosialtjenester til statlige virksomheter.

Kristin Skogen Lund: ny NHO-direktør med gammelt tankegods.

NHOs nye leder Skogen Lund har før vist at hun forstår moderne arbeids- og familieliv ved å støtte pappaperm.

Derfor var skuffelsen stor når denne nytenkende, moderne kvinnen forsvant inn i den tradisjonelle høyredressen man kler seg med i NHO og ut kom en politisk kloning av alle sine forgjengere. Første bud var fjerning av formueskatt, mer til de rikeste og lederne, ned med lønningene og mindre jobbtryggheten til vanlige folk ble budskapet i intervjuer.

Skogen Lund vil ha større forskjeller på folk. Det er umoderne, skaper et mer utrygt samfunn og er ikke bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet. Det er et merkelig syn på kunnskap og på bedriftsledelse å tro at bare ledere og eiere skaper verdiene i et selskap. Det er helt feil.

Derfor er det trist at lederen for landets største arbeidsgiverorganisasjon ikke forstår at hvis hennes bedrifter skal gå bra er hun avhengige av at hundretusener velutdannede, dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker gjør sitt beste hver dag for en lønn det går an å leve av. Denne kompetansen er lederne avhengige av, hvis skal de lykkes. Skal alle disse menneskene gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet og bedriftene å betale, så kan vi ikke ha ledere som lever på en annen økonomisk planet, og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre.

Mange av disse såkalte vanlige arbeidstakerne er minst like skolerte, kloke og intelligente som næringslivslederne. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene. Bare se på kunnskapsbedriftene, for eksempel, det er jo ikke i direktørstolen verdiskapningen skjer, det er det heller ikke i industrien. Det er folk som gjør jobben, folk som produserer varer og utfører tjenester som skaper verdiene.

Vi trenger dyktige ledere, men det er verken inntekter på to eller 20 millioner i året som avgjør det. Den som må ha milliongulrøtter for å gidde å gjøre sitt beste er ikke en god leder.  Utsagnene fra Skogen Lund om lønnsmoderasjon for arbeidsfolk, men høyere lederlønninger er reinspikka gammel høyrepolitikk: de rike blir bedre av å få mer og må belønnes og lokkes med mye penger, mens arbeidstakerne blir flinkere av mindre penger og mer utrygghet.

I NHOs verden skal vanlige folk til og med lokkes til å tro at arbeidsplassene deres blir tryggere hvis bare forskjellene øker og sjefene deres blir mange ganger rikere.

Skogen Lund mener på samme tid at vanlige arbeidstakerne koster for mye, og at det er behov for flere kjempelønninger og større sluttpakker til lederne. Det tjener ikke til å skape et moderne, høykompetent næringsliv som kan sikre kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet, og hennes bedrifter, trenger så inderlig.

Vårt mål må være arbeid til alle, å fjerne fattigdom, sørge for rettferdig fordeling og å redusere global oppvarming for å få bukt med klimaproblemene. Da må vi ha mot til gi til ledere som aldri kan få nok, og som blir grønne av misunnelse ved å se andre ledere få en million enn dem selv, sparken. Uten sluttpakke. Vi har verken råd til, eller bruk for, disse lederne. De er rett og slett ikke bærekraftige, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Derfor er det ganske trist at det første en helt ny NHO-sjef, som tidligere har vært både nytenkende og opptatt av likestilling og miljø, gjør er å gå rett inn i den tradisjonelle misforståelsen at verdiene skapes i direktørfløyen. Det lover ikke godt for NHO fremover.

Friheten for enkeltmennesket til å kunne be om hjelp i ytterste nød er helt grunnleggende, derfor stod SV bak forslaget som førte til opphevelse av løsgjengerloven i 2005.  En kan ikke forby sosial nød. Det er ingen som ønsker tigging, men en kan ikke forby alt en ikke liker. Det fører galt avsted.

Likevel kan det ligge forhold bak tigging som man er nødt til å ta på største alvor. Derfor er organisert tigging forbudt, det samme gjelder pågående og truende tigging og vi har selvsagt et forbud mot menneskehandel. Derfor kan ikke Høyres ønske om å jage folk som tigger være noe annet enn et ønske om å drive renovasjon. Når du vil bruke politiet til å fjerne folk som sitter rolig og ber om hjelp kan det ikke handle om annet enn at vi skal slippe å se fattigdommen.  Likevel forsvinner ikke folk med alvorlige problemer og nød selv om man vedtar det.

Det er vanskelig å se for seg noe som helst som blir bedre av et forbud mot tigging. Det er helt klart at rusproblemet i samfunnet ikke blir mindre av dette, snarere motsatt. Rus kan man bare jobbe mot ved å sørge for bedre behandling. De politiressursene vi har må vi heller bruke på å ta bakmenn istedenfor å jage brukerne.

En annen del av tiggepolitikken, og som jeg mistenker er det Høyre egentlig vil gå løs på, er jo romfolket. De jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV vil advare Høyre mot den veien partiet nå velger, den kan føre riktig galt av sted.

Skal rombefolkningen kunne komme ut av elendigheten som driver dem hjemmefra mener SV at europeiske land samarbeide om tiltak som bedrer nøden. I disse finanskrisetider kuttes velferd i nesten alle land, og nøden øker. Romfolket får neppe noen skikkelig hjelp noe sted. Norge må se om vi kan bruke EØS-midlene til tiltak i hjemlandene som bedrer romfolkets kår.

Jeg frykter at det Høyre gjør vil gå særlig ut over Romfolket. De ugleses og jages nå over hele Europa. I flere land piskes hat mot utsatte minoriteter opp. SV mener vi må sette inn tiltak mot nøden og ikke mot menneskene som er i nød. Det handler om anstendighet for de som har det aller tøffest.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

SV er mot alt som kan føre til færre faste jobber. Derfor har landsstyret i SV nå vedtatt at våre statsråder skal ta dissens i regjeringen. Det innebærer at vi ikke kan stille oss bak Arbeiderpartiets forslag om å akseptere EUs vikarbyrådirektiv. SV deler dette synet med en nesten samlet fagbevegelse. Nå har også SP har falt ned på dette standpunktet.

En dissens er en alvorlig beslutning. Det innebærer at SV mener at påstanden om at arbeidsmiljøloven ikke vil påvirkes av direktivet kan vise seg ikke å holde. SV vil ikke ta sjansen på at et ja til direktivet øker risikoen for at en domstol kan tvinge oss til å svekke arbeidsmiljøloven. Det vil i så fall bety at mange flere må ta til takke med midlertidig jobb og stå uten fast lønn.

Direktivet har to formål. Det ene er å likestille bemannings og vikarbyråer med vanlige bedrifter og dermed utbre vikararbeid.   Det vil alltid være bruk for vikarer. Det er det og skal det selvsagt være gode muligheter for, men det er ingen grunn til å tillate mer bruk av vikarer enn vi allerede gjør.

Direktivet kan også svekke retten til å ha tariffavtaler om å begrense bruk av vikarer for å sikre at flere får fast jobb, fordi det begrenser bemannings- og vikarbyråenes virksomhet.

Derfor er det denne delen av direktivet som skaper problemer og som SV og fagbevegelsen ikke kan akseptere. Den andre delen av direktivet går ut på å, i større grad, sikre vikarene like vilkår med de som har fast jobb. Det jobber SV for. Slike endringer kan, og skal, vi gjøre. Det kan vi selvsagt også uten å godta direktivet.

Det er synd at Regjeringen ikke kan stå sammen om å si nei til et direktiv som kan bety at vi må svekke arbeidsmiljøloven. Regjeringspartiene har vært helt enige om å opprettholde vernet av arbeidstakerne mot at mange flere skal bli midlertidig ansatt. Det handler om noe så grunnleggende som å vite hva man får på konto når det er lønningsdag og om å vite når man skal på jobb.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet vil SV at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får avtalt og lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar. Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger gis rett til å reise sak på vegne av uorganiserte vikarer som blir utnyttet, såkalt kollektiv søksmålsrett.

Nå skal vikarbyrådirektivet behandles i regjeringen og i Stortinget. SV har med oss LO, YS og Unio og SP i denne saken. Der står vi trygt.

De mange og alvorlige lovbruddene vi ser i dag truer seriøse bedrifter og utsetter arbeidstakere for stor urett. Når vi vet hvor ekstremt lønnsom sosial dumping er, så må sterkere tiltak settes inn. Gunnar Gundersen er motstander av effektive tiltak mot sosial dumping, men det  kan være vanskelig å få med seg fakta nå en er så sint som Gundersen. Den største trusselen mot bedriftene er at vi ikke får stoppet de som jukser.

Når Regjeringen nå har foreslått at Arbeidstilsynet kan ilegge bedrifter som bryte loven mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr vil det bli en mer effektiv håndheving av og respekt for regelverket, siden risikoen for å få en reaksjon for brudd på regelverket vil bli mer reel. Arbeidstilsynet opplever stadig at saker blir nedprioritert av politiet og kjeltringene slipper unna. Det er uheldig om betydelige brudd på regelverket ikke fører til en reaksjon. En slik rett vil også være i tråd med intensjonene til Sanksjonsutvalget om å avlaste politiet og påtalemyndigheten ved bruk av administrative sanksjoner fremfor straff. Da vil også de lovbrudd som blir politianmeldt ha mulighet til å bli prioritert og få den oppmerksomhet de  må ha i politi, påtalemyndighet og domstolsapparatet. I tillegg innebærer en slik løsning en raskere reaksjon på lovbrudd som blir avdekket under tilsyn. Rask reaksjon på et lovbrudd virker mer preventivt enn når det går lang tid mellom lovbruddet og reaksjonen. Mange ganger er ”fuglen fløyet” hvis saken kommer opp. .

Dette er ikke vilkårlig eller manglende rettsikkerhet, slik Gundersen påstår. Slike gebyrer er ikke enestående. Datatilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av personopplysningsloven, mens Arbeidstilsynet i dag er avskåret fra det samme ved tilsyn av de nært beslektede og dels overlappende reglene for beskyttelse av arbeidstakers personvern i arbeidsmiljøloven kapittel 9. Ved innføring av overtredelsesgebyr, vil det være et viktig hensyn at rettssikkerheten til bedriftene blir tilstrekkelig ivaretatt. Det vil selvsagt bli utarbeidet retningslinjer i loven for om overtredelsesgebyr skal ilegges, for utmålingen av gebyrene, i tillegg til at det blir fastsatt en øvre grense for gebyrenes størrelse. Dette bør bidra til at det blir samsvar mellom regelbruddet og reaksjonen. I vurderingen av om man skal ilegge gebyr skal det legges vekt på en rekke momenter, blant annet graden av skyld, fare for gjentakelse og om overtrederen har oppnådd noen fordeler ved å bryte loven. Dette vil sikre rimelig forhold mellom overtredelse og reaksjon.

Overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, rettsikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven gjelder, som for eksempel krav om forhåndsvarsel, begrunnelsesplikt og klageadgang. Forvaltningsavgjørelsene vil på vanlig måte kunne prøves for domstolene.

Innlegget er del av en debatt og er publisert i flere aviser i januar 2012.

Mens Høyre er bremskloss, vil  SV gjøre jobben for å sikre skikkelige arbeidsgivere og ansatte de vilkårene de fortjener. De noterer seg vel hvem som jobber mot deres interesser.

Høyre sier i innlegg i avisen at de vil ha en anstendig uføretrygd. De bør være ærlige og innrømme at  Høyres forslag vil bety store innstramminger og mange tusenlapper mindre i året for mange, både barnefamilier og eldre.

Høyre vil fjerne det behovsprøvde barnetillegget. Da vil de barnefamiliene som har minst i trygd, miste opp mot 25 000 kroner i året pr barn. Svært mye penger for den som har lite og som ikke har noen utsikt til å kunne få lønnsinntekt mer. Uføretrygd er som oftest noe en trenger i lang tid og det betyr hele barndommen med veldig dårlig råd. Og barna kan ikke gjøre noe med sin egen situasjon. SV mener vi må sikre disse familiene en høyere inntekt hvis de har lav trygd og det er nå vedtatt. Det er ikke problematisk, slik Høyre ser ut til å mene, at disse familiene får en inntekt som det går an å leve av. Foreldrene blir nemlig ikke friske og  får jobb av å ha lite å penger, slik Høyre later til å tro. Er du frisk og i jobb, har de aller flere mulighet til å øke lønna etter hvert. Er du uføretrygdet er den muligheten minimal og jeg kjenner ingen som vil bytte bort jobb og helse, mot sykdom og trygd. Det hele bunner vel i at Høyre tror det går an å ” velge” uføretrygd framfor arbeid. Det går ikke an og er derfor ikke et reelt valg. Derfor beholder SV og Regjeringen det ekstra barnetillegget til de familiene med lavest inntekt. Til sammenligning gir Høyre store skatteletter til folk med flere millioner i inntekt. Er ikke det problematisk å forsvare hvis en sammenligner med vanlige folk med vanlig lønninger?  Hvorfor Høyre alltid har råd til mer til de friske og rike, men ikke råd til barnetillegg i uføretrygden, får Høyre svare på selv. Men det viser forskjellen på SV og Høyre i et nøtteskall.

Skjermingen av uføretrygdedes alderspensjon for levealdersjustering betyr mange tusenlapper i året for alderspensjonister. De har ikke kunnet jobbe lenger for å veie opp for denne justeringen slik andre kan. Ja noen kan være slitne uten at de er uføre. Derfor fikk vi AFP ordningen. Men den er jo Høyre heller ikke er særlig begeistret for. Men AFP er viktig for de som er slitne og derfor må vi jobbe for at enda flere får mulighet til AFP,  heller enn å kutte alderspensjon til de som har vært uføre. Det er riktig at skjermingen skal sees på i 2018. For SV vil det da være like viktig som nå, at de som har vært uføre ikke skal straffes økonomisk for å ha blitt syke.

Høyre vil også stramme inn på inngangskravene for å få uføretrygd. Hvor strengt sier de ikke, men det er allerede veldig strenge medisinske kriterier i dag. Det tar mange år å få innvilget trygd og mange får avslag. Statistikk viser at de fleste av dem som fikk avslag, har fått trygd noen år seinere. De var altså syke likevel, men fikk ikke trygd før det hadde gått svært lang tid. Høyres forslag betyr at enda flere må vente enda lengre før det får trygg inntekt. Det tror ikke SV fører noe godt med seg.

Det er flere som gjerne vil jobbe enn å få trygd. Det er det viktig å gjøre noe med, men det handler ikke om at det er for lett å få trygd, men om at det er for vanskelig å få jobb hvis helsa svikter.

Nav går inn for å øke sosialhjelpssatsene for å få gi flere muligheten til å komme seg ut av fattigdom. Jeg er glad for at etatens faglige vurderinger støtter opp under SVs fattigdomspolitikk.

Det er jo ingen som verken blir friskere eller kommer mer i jobb av å være fattig. På oppdrag fra Arbeidsdepartementet har Nav har laget en rapport som skal gi anbefalinger for fattigdomsbekjempelse. I rapporten skriver Nav at sosialhjelpen bør økes:

”Et av argumentene for å holde sosialhjelpssatsene nede er at dette vil motivere mottakeren til aktiv deltakelse og være et insentiv til å komme seg inn i arbeidslivet. Dersom sosialhjelpsytelsene holdes på et svært lavt nivå, og man lever på sosialhjelp over lengre tid, vil det for mange være vanskelig å få til endringer i livet sitt. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet.”

Dette er kjernen i den fattigdomspolitikken som virker, den fattigdomspolitikken SV står for. Første bud er å vite at du har nok penger til skikkelig mat på bordet til deg og dine, nok penger til å betale nødvendige regninger. Kommunene bør sikre god nok sosialhjelp både for den enkelte sosialhjelpsmottakers del, men også for kommunen selv.

Det eneste kommunene oppnår med å være gjerrige på sosialhjelp er at folk får en enda verre livssituasjon og enda mindre sannsynlighet for å klare å komme seg i arbeid eller utdanning. Har du for sterke økonomiske bekymringer greier du ikke å konsentrere deg om kvalifisering og det å komme seg inn i arbeidslivet.

Det strekker seg en gal forestilling om hva sosialhjelp er og hvordan man får folk ut av fattigdom gjennom store deler at det politiske landskapet i Norge. Det er helt misforstått når høyresiden tror at lave sosialhjelp til et menneske fører til at en arbeidsgiver blir mer villig til å ansette personen. Jeg må si at jeg nesten blir litt overrasket over at så mange ser ut til å tro at fattigdom skal løse problemet, det er bra at vårt eget fagdirektorat nå klart støtter det motsatte.

Det er ingen hemmelighet at det er stor uenighet om dette i regjeringen. Vi har fått på plass kvalifiseringsprogrammet og økt de statlige veiledende satsene, men vi har enda en vei å gå før hele regjeringen blir enige om at fattigdom verken gjør folk friske eller mer attraktive for arbeidslivet.

Lørdag viste Dagsrevyen et innslag om utviklingshemmede som i stedet for å få den omsorgen de skal ha blir regelrett dopet ned. Det er svært alvorlig, men situasjonen for utviklingshemmede ute i kommunene forverres på mange områder.

I tillegg til hele tiden å jobbe for at mennesker som har en utviklingshemming får det bedre og gis muligheten til å leve selvstendige og gode liv må vi passe på at regjeringen får på plass tre viktige tiltak.

Først må vi få satt i gang en full gjennomgang av levekårene for utviklingshemmede. I det arbeidet er spørsmålet om medisinering svært viktig, vi kan ikke ha det sånn at folk skal dopes bort fra virkeligheten.

Det andre vi må gjøre er å passe på at folk får skikkelige dagtilbud. Særlig er muligheten til å jobbe, helst i det ordinære arbeidslivet, viktig. De som ikke kan jobbe må få andre gode muligheter til å være i meningsfull aktivitet.

Det tredje vi må gjøre er å ta et nytt oppgjør med institusjonene. Nå ser det ut som vi er på vei tilbake til der vi var da Ansvarsreformen kom for tjue år siden: folk med utviklingshemming får ikke velge hvordan de skal leve. Jeg mener vi må endre Husbankens regler slik at tendensene til store institusjoner vi nå ser stoppes.

Sjuke gamle skal ikke pålegges ansvar som kunde. Kommunen skal ha ansvar for at det finnes plass og at kvaliteten er god. Det er ikke umyndiggjøring, men ansvarliggjøring av politisk myndigheter.

For SV betyr valgfrihet at eldre selvfølgelig bestemmer for eksempel om hjemmehjelpstimer skal brukes til vask, handling eller kaffekos. De skal ha klagerett og rett til å få velge bort hjelpere de ikke vil ha inn i sitt hjem. Å få hjelp hjemme til de mest intime behov krever at en er trygg på og har god kjemi med hjelperen. Omsorg krever blikk for andres behov og er ikke en ting en selger. Det er en relasjon mellom mennesker. Det trengs nok ansatte med tid til omsorg, ikke flere vikarer og private selskaper.

Det er viktig at kommunene organiserer omsorg og pleie på en måte som ivaretar alle eldres verdighet, – enten den eldre kan styre alt selv, er svært syk eller er dement.

Det offentlige har ansvaret for kvaliteten. Å sette inn private for å konkurrere fram kvalitet er ansvarsfraskrivelse. Kommunen skal ikke godta dårlig omsorg. Kvaliteten bedres gjennom bedre lederskap, kompetanseøkning og samarbeid med de ansatte og brukere. I dag  er det alt for mange små stillinger, mye stress og vanskelige arbeidsforhold og mye bruk av vikarer.

Flere faste og hele stillinger vil gi bedre kvalitet for de eldre. Derfor vil SV gi en arbeidsgivergaranti med hele stillinger og faste ansatte, og si nei til å bruke private vikarbyråer og firmaer til omsorgen. Vi samarbeider gjerne med frivillige organisasjoner som driver omsorg fordi de har et stort engasjement. Det handler ikke om at det er forskjell på ansattes evne til omsorg, men om hva våre felles penger skal brukes til. Selv er jeg en glad skattebetaler. Men jeg blir sint hvis mine skattekroner ikke brukes til eldreomsorg, men isteden går i lomma på folk som selv underbetaler og driver rovdrift på de som utfører de viktige jobbene i omsorgen, samtidig som de selv har plassert selskapet sitt i et skatteparadis for å slippe å være med på spleiselaget.

Skal de eldre få god nok omsorg, må privates sugerør ned i felleskassa tettes igjen og pengene brukes på mer omsorg.

Høyre og Frp lurer folk ved å påstå at hvis private slipper til i eldreomsorgen så kan alle velge hva de vil på øverste hylle og av topp kvalitet. Det er en bløff. Se på Oslo. Over 400 færre plasser og skrikende behov som ikke blir dekket.

Første bud i eldreomsorgen er nok plasser. Kommunene skal sikre at eldre får plass, helst på det sjukehjemmet de ønsker. Flere vil få ønsket oppfylt med  flere sjukehjemsplasser. Men full valgfrihet krever at mange bemannede plasser står tomme, ellers kan jo ikke folk velge. Dette  forstår alle at ikke er mulig. Det er også forkastelig bruk av penger og helsepersonell. Tomme plasser mener vel heller ikke Høyre og Frp at vi skal bruke penger på og da er disse utspillene bare ren bløff.

Noen tror at kutt i uføretrygden vil gjøre at flere kommer over i arbeid. Det eneste som er sikkert er at kutt i uføretrygden vil forverre økonomien til folk med store helseproblemer som allerede har lite penger. Når en må snu hver krone for å få hverdagen til å gå opp blir en verken friskere eller i bedre stand til å arbeide av å få det verre økonomisk. Erfaring viser tvert i mot at folk blir sykere og mer utslått av det.

Det er strenge medisinske kriterier for å få uføretrygd, det er ikke mulig å ”velge” uføretrygd i stedet for arbeid. Tilfeller av trygdemisbruk forekommer, og det skal forfølges og straffes, men det ville være en forferdelig avsporing å straffe folk som står varig utenfor arbeidslivet fordi et mindretall misbruker systemet.

Regjeringen har varslet omlegginger i uføreordningen etter at pensjonssystemet ble lagt om. Det berører nesten 300 000 som i dag lever av uførepensjon. SV ser på omleggingen som en mulighet til å lage et bedre system som gir uføre en forutsigbar og anstendig inntekt å leve av og som ivaretar de som lever av uføretrygd på en bedre måte. Spesielt må familier med barn sikres en økonomi som gjør at de kan gi barna sine en god oppvekst, til tross for den sykdommen de er rammet av. I tillegg må vi sørge for at systemet er fleksibelt og som oppmuntrer de som i perioder kan jobbe noe.

Årets LO-kongress ga et tydelig signal om at LO ønsker en styrket uføreytelse som sikrer folk mot fattigdom. Der ble det advart mot levealdersjustering av uføres alderspensjon, som gjør at alderspensjonen blir lavere for de årskull som lever lengre. LO krevde også at barnetillegget i uføreytelsen fortsatt skal være behovsprøvd, og at det skal gå til de familiene som trenger det mest.

SV støtter LO og andre deler av fagbevegelsen som har advart kraftig mot å skjære ned på rettighetene til de som blir uføre. Sammen med fagbevegelsen og organisasjonene for de berørte gruppene vil vi kjempe for å styrke uføretrygden, ikke svekke den.

Barnefamilier med lav uførestønad får i dag et behovsprøvd barnetillegg for å sikre de vanskeligst stilte. Uføreutvalget, fra 2007, foreslo et standardisert tillegg per barn. Da vil alle få tillegg, men det vil bety et årlig tap på 23 000 kroner per barn for de fattigste barnefamiliene. Derfor vil SV beholde dagens system slik at barnetillegget går til de som trenger det mest.

Mange som lever av uførestønad i ønsker, og er i stand til, å jobbe noe. Det er ikke innstramninger i ytelsen som kan hjelpe disse inn i arbeidslivet. En ny uføretrygd må gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. I dag kan en fullt uføretrygdet tjene et fribeløp på 75 641 kroner i året samtidig som en mottar uføretrygd. Tjener du mer enn dette må NAV revurdere om du skal ha rett til uføretrygd likevel, og du risikerer å miste retten til støtte. Det økonomiske tapet ved å jobbe kan bli dramatisk dersom en passerer denne grensen.

For å få flere til å jobbe så mye som de er i stand til, må vi ha ordninger som er fleksible og som bidrar til at det lønner seg å jobbe litt mer. Mange opplever at helsetilstanden varierer veldig mellom gode og dårlige perioder. Da er det viktig at folk kan jobbe mer når de er i bedre form, uten å risikere å miste rettigheter til uføretrygd. SV vil opprettholde gode muligheter til inntekt ved siden av trygden, gå bort fra at uføregraden automatisk skal revurderes hvis man overstiger fribeløpet, og gå inn for at uføretrygden ikke reduseres urimelig mye hvis man tjener mer enn fribeløpet. Muligheten til å sette uførepensjonen på vent i inntil ti år for å prøve seg i arbeidslivet må også opprettholdes og bør utvides.

Jeg møter stadig folk som mener at flere skal i jobb og færre skal på trygd, men som også forteller at det er vanskelig å ansette noen med helseproblemer i akkurat deres bedrift. De fleste arbeidsplasser har nemlig lite rom for arbeidstakere med helseproblemer og funksjonsnedsettelser. Dersom vi fikk større aksept for helseproblemer i arbeidslivet, og økte mulighetene for å tilrettelegge arbeidsdagen og arbeidsplassen bedre, ville flere kunne jobbe mer. Her må både offentlige virksomheter og andre bedrifter ta ansvar.

Vi har et spesielt ansvar for de som blir uføre allerede i ung alder. Det er mye vanskeligere å leve av uføreytelser fra man er i tjueårene, ikke minst økonomisk, enn å bli ufør de siste årene i arbeidslivet.  Mennesker som må leve på trygd et helt liv trenger en ytelse som gjør det mulig å etablere seg og stifte familie.  Ordningen ”Ung ufør” er etablert for de som ikke har opparbeidet rettigheter til økte ytelser og som rammes av varig sykdom eller funksjonsnedsettelse før de er fylt 26 år. De mottar et eget tillegg som kalles ”ung ufør”. SV mener at dagens ordning må styrkes og utvides til å gjelde alle unge som blir uføre.

SV vil kjempe for en uføreytelse som fortsatt skal være et trygt sikkerhetsnett for de som står utenfor arbeidslivet i lengre tid på grunn av dårlig helse. Samtidig må vi ha et system som gjør at de som ønsker og klarer å jobbe noe får muligheten til det.

Hvis vi ønsker at færre skal leve på trygd, og flere skal være i arbeid, må samfunnet stille opp med tidlig og riktig hjelp for mennesker med helseproblemer, og med raskere og bedre kvalifiserte tiltak. Sammen med en uføreytelse som gir mer igjen for å jobbe når man er frisk nok til det, vil disse tiltakene være de viktigste virkemidlene for å få flere over fra uføretrygd til arbeid. Skal ordningen fungere godt må den både gi rom for inntekt ved siden av uføreytelsen og tilrettelegge for en fleksibel overgang til fulltidsarbeid for de som klarer det.

Målet er et arbeidsliv som har rom for flere, en uførestønad som gjør det lett å kombinere arbeid og trygd, og anstendige ytelser til de som ikke har helse til å jobbe.

(Skrevet i mai 2011)

Aftenposten melder at få uføre vil jobbe. Bare 10% sier de er klare for jobb. Ja det synes jeg er gledelig mange. Folk som har fått uføretrygd altså er ikke late eller  innbilt sjuke. De har uføretygd fordi de kvalifiserer til det.

Hvis vi får de 10% som vil tilbake er det flott. Og tallene fra NAV viser at antallet som vil i arbeid av de som har nedsatt arbeidsevne øker.

Ventetida på tiltak må ned og kvaliteten på tiltakene og kompetansehevingen må opp.

Det skal arbeidsevnevurderingen alle har rett til gi. Det er en NY rettighet.

Og de som før gikk på Tidsbegrenset uføretrygd før får nå rett til tiltak for å kunne komme i jobb. Den retten har de heller ikke hatt før. Selv om de har ønsket hjelp fra NAV til å komme i jobb har de ikke fått noe tilbud. Da er det ikke så rart at de gir opp og er så lenge vekk fra arbeidslivet at det nesten er umulig å komme tilbake.

Og denne avklaringen skal også bidra til at de som skal ha uføretrygd får det raskere. Det er en stor fordel for dem og NAV skal ikke bruke opp tiltaksmidler på mennesker som er reelt uføre.

(Skrevet i mars 2010)

Barnehager og skolefritidsordning, fødselspermisjon og pappapermisjon, rett til å være hjemme med syke barn – med lønn. Alt dette er eksempler på viktige velferdsordninger som gjør det lettere for kvinner å kombinere arbeid og familieliv. Og som Ellen Guthe skriver i VG 20. juni er det er eksempler på rettigheter som har vært kjempet fram av pionerkvinner de siste tretti årene.

Som del av generasjonen og kvinnene som gikk i front for dette, kan vi når som helst skrive under på at kampen ikke alltid var lett. SV har likevel hele tiden kjempet for kvinners rettigheter og muligheter, og jobber fortsatt for å sikre reell likestilling mellom kvinner og menn.

Ellen Guthe var selv en del av denne generasjonen av pionerkvinner. Hun skriver at hun er skuffet over den rødgrønne regjeringens nye pensjonistskatt.

Men det er kvinner som har kommet best ut av endringene som er gjort. Totalt innebar omleggingen en skattelettelse til pensjonister på 2,8 milliarder kroner. Om lag to tredjedeler av dette gikk til kvinner. Så mye som 82 prosent av kvinnene fikk lavere eller uendret skatt, mens bare 18 prosent måtte betale mer. De som må betale mer er de som har de høyeste pensjonene. Det mener vi er rettferdig, selv om mange av oss kommer til å få høyere skatt som pensjonister. Også pensjonister bør betale skatt etter evne. Den form for rettferdighet og solidaritet er også helt i tråd med ånden fra 70-tallets kvinnekamp.

SV og den rødgrønne regjeringen har også vært opptatt av å sikre alle eldre trygghet i alderdommen. Regjeringens satsing på eldreomsorg, med utbygging av sykehjem og omsorgsboliger, og satsing på flere ansatte i omsorgsyrkene, skal gi alle trygghet for at de får den omsorgen de trenger. De fleste pionerkvinnene har mange gode år før de trenger dette, men tryggheten for at tilbudet finnes er viktig for alle.

Selv om vi har oppnådd mye i løpet av de siste tiårenes kvinnekamp, gjenstår det fortsatt mye før vi har nådd full likestilling i Norge. Vår solidaritet må også gjelde dagens unge kvinner. Fortsatt er kvinner mye mer utsatt for vold enn menn. Og fortsatt tjener ikke kvinner og menn det samme. Å gjøre noe med dette er to viktige kamper vi kjempe sammen med dagens unge kvinner.

Skrevet sammen med Tora Aasland. Publisert i Dagbladet.