Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.
Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.
Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.
“Ingen vet hva livets kast bringer”
Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.
Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte. Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.
“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”
Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig. Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.
“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”
Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.
“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”
Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.
“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”
Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel. Er det plass til alle der?
Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.