Karin Andersen

Dødsens alvor for flyktningene, politisk spill i Norge.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Den norske Regjering har heller ikke tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det ventetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige oppholdstillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, kommer en rekke litt vage forslag på integrering som er OK, men det er for slapt. Og ingenting av dette skal behandles sikkelig i Stortinget, kjøres gjennom uten komitebehandling eller høring. Det er spillet mellom partiene som er viktig og kranglingen mellom de såkalte forlikspartene er i full gang om hvem som vant og hva de egentlig har vedtatt. Det er flyktningene og samfunnet som må være det viktige, ikke hvem som “leker ” med hvem.
SV fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.