Lyst på klorbleket kylling?
Ønsker du deg hormonbehandlet biff og klorvasket kylling i butikken? Vil du at internasjonale selskap som underbetalte folk skal kunne slå ut ærlige bedrifter som betaler folk sikkelig og sørger for sikkerhet for helsa?
Ikke det nei. Men det kan bli resultatet hvis regjeringen får viljen sin gjennom og binder Norge til de internasjonale avtalene TTIP og TISA.
Bak bokstavene skjuler det seg avtaler som vil kunne hindre oss i å stoppe varer og tjenester som viser seg å være farlige for folk eller miljø, eller gjøre det umulig for oss å beholde vår felles velferd. Skulle Norge bli med på disse avtalene slik Regjeringen vil, kan private selskap kunne saksøke Norge for å innføre bedre regler for å beskytte helse, miljø og sikkerhet. De kan kreve erstatning for framtidige tap hvis Stortinget vedtar regler om å beskytte folks helse som hindrer selskapene i å selge skadelige produkter
Dette er helt vanvittig og dette må stoppes.
Staten har ikke samme retten til å saksøke selskapene, og tvister blir behandlet ikke av en uavhengig domstol, men av private panel. Private panel, du lest rett!
Å «harmonisere» standardene mellom land høres ufarlig ut, men de såkalte ikke-tollmessige handelshinder, er arbeidstakerrettigheter, regulering av giftige kjemikalier, digitale rettigheter og finansreguleringer, alt som gjør det mulig for vanlige folk å ha trygge liv og som myndighetene har ansvaret for. Harmonisering betyr at land med svakeste lovverket vil bli normen og at alle skal tvinges til inn i en spiral med stadig svakere vern.
TTIP åpner for et eget lobbyråd for store selskap der all ny politikk i et land må gå via de store selskapa før ulike land setter de ut i livet. Det gir store selskap og ” big business” makt over demokratiet og vil sette selve demokratiet i spill.
En avtale som kanskje ikke virker så ille til å begynne med, kan over tid utvikle seg til et monster.
Nå er det på tide med en åpen og ærlig debatt om dette. Og folk må si høyt og tydelig ifra. Høringsfristen til Regjeringen er 15 august.
Penga rår, heter det, men det må være grenser for å la den anonyme pengemakta som gjemmer seg i skatteparadis ta fullstendig over styringa over økonomien, lover