Karin Andersen

Her er mitt innlegg i Stortinget i høst da jeg tok opp saken om politisaker mot barn som blir deretter.

Karin Andersen (SV) [12:25:16]: Det forferdeligste har hendt. Et barn er død under mystiske omstendigheter. Hvordan reagerer politi og påtalemyndighet i Norge? Er det full alarm? Blir alt gjort for i det minste å få klarlagt hva som har skjedd, og for å få straffet de skyldige? Svaret er dessverre for ofte nei. Derfor må vi til bunns i hvorfor norsk politi har sviktet i konkrete saker når det gjelder etterforskning, påtale og det å dømme voksne for vold mot og drap på barn. På 25-årsdagen for FNs barnekonvensjon må vi stille oss disse spørsmålene.
De to små barna, Christoffer Gjerstad Kihle og Monika Sviglinskaja, som led en brutal og forferdelig død, har vist for all verden at noe må være forferdelig galt når slike saker kan bli henlagt med begrunnelse om at barnet har skadet seg sjøl til døde. Det minste vi kan gjøre for barna som har vært utsatt for slik grusom vold, er å prioritere etterforskning og straffesak mot voldsutøverne. Kun takket være at en bestemor og en mor ikke ga opp, at noen nektet å se vekk og resignere, ble sakene oppklart: én med fellende dom, én med antatt gjerningsmann. Politiets begrunnelser for å legge vekk sakene har opprørt oss alle.
I åtte år gamle Christoffers sak var det i tillegg slik at mange varsellamper blinket på forhånd, og der er det mye vi kan gjøre for å stoppe vold mot barn. Også på det området er det langt igjen – også i politiet – når det gjelder å se, å se etter, for å oppdage, gripe inn og straffeforfølge. Da politiet fikk denne saken, visste de at de foresatte hadde sagt at de fant ham med tørkepapir i nese og svelg. Politiet ble varslet rutinemessig om et mulig selvmord. I denne saken var det en lang forhistorie med skader og alvorlige bekymringer som politiet visste om. Politiet forfulgte flere teorier. Kvalte gutten seg sjøl med papir? Kom de store skadene av sjølskading, eller ble han drept? Til slutt skulle Statsadvokaten vurdere tiltale eller henleggelse. Statsadvokaten visste om de store skadene, men ikke hvordan han fikk dem, eller av hvem. Statsadvokaten ba ikke om ytterligere etterforskning. Han henla saken. Etter ny etterforskningsrunde ønsket Statsadvokaten igjen å henlegge saken. Da grep Riksadvokaten inn og beordret Statsadvokaten til å ta ut tiltale. 24. oktober det året – nesten fire år etter at gutten døde – ble stefaren dømt. Da sa alle at dette aldri måtte skje igjen, at nå hadde man lært.
Så ble drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja henlagt, og politiets manglende etterforskning og surrealistiske begrunnelse kom for en dag. Også nå var det en mor som ikke ga opp, og noen i politiet som ikke ga seg, som tvang andre til å se det som lå opplagt i dagen, og som i ettertid har vist seg å snu saken fra sjølmord til drap. Det har vært mye offentlig omtale av disse bevisene, om hvorfor saken ble henlagt. Det var interne politietterforskere som ba om å få se på saken på nytt, men som ble bedt om å holde seg unna. Vitner ble ikke avhørt. Politiet ventet i tre måneder før en mystisk oppringning ble undersøkt, lot andre meldinger ligge, og til tross for knust vindu, krydder som lå strødd rundt, en mobiltelefon som var borte, og en hard knute på et belte rundt halsen på åtteåringen, mente politiet at åstedet ikke bar preg av innbrudd. En etterforsker varslet om disse omstendighetene til pårørendes advokat, og etter hvert ble saken gjenopptatt. Nå er en mann tiltalt i saken.
Disse barna har brent seg inn i vår historie som et hjerteskjærende og meningsløst vitnesbyrd om virkeligheten, og det har med all rett bredt seg en fæl følelse av at noe er alvorlig galt når slike saker ikke får topp prioritet i politiet. Er det slik i Norge at barnemishandlingssaker og barnedrap fremdeles er et så mørkt kapittel i vår rettshistorie? Hvor mange saker er dårlig etterforsket og henlagt uten at spørsmålet om skyld eller uskyld er besvart? Hva skjer nå? Er det fremdeles slik at når offeret er et barn, blir saker oftere henlagt, gjerne med mangelfull etterforskning? Vi må ha svar på dette. Er det virkelig slik at påtalemyndigheten fortsatt tror på myten om at foreldre ikke kan gjøre skade på sine barn? Tror påtalemyndigheten og politiet at sjølmord er vanlig blant små barn? Søker de i det hele tatt råd i fagmiljøer som kan noe om dette? For fagmiljøene finnes!
Jeg vet ikke svaret. Det er derfor jeg reiser denne interpellasjonen, ikke for å høre mer om fokus på ditt og fokus på datt og handlingsplaner uten penger og innhold, men for å høre hvordan man kontrollerer at det man bestemmer, skjer, og om hvilke konsekvenser det får for de ansvarlige hvis de ikke gjør som man har bestemt. Dette gjør jeg også fordi vi nå har vært enige om i mange omganger at dette ikke må skje igjen. Så går det galt allikevel.
Jeg vet at hvis dette hadde vært meg, hvis jeg hadde blitt funnet på denne måten, med store skader på hodeskallen og nese og svelg stappet fulle av papir, knuste vinduer og et belte knyttet rundt halsen, så hadde politiet gjort alt for å oppklare den saken. Men når offeret er et lite barn, er jeg ikke like sikker lenger.
Barna er avhengige av at vi voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet, og her må det en holdningsendring til i politiet. Den må initieres, frontes og følges opp fra høyeste politiske hold når det ikke hjelper at Riksadvokaten sier sitt. For Riksadvokaten har gjennom rundskriv sagt dette. I 2002 ga han et klart og tydelig signal om at familievoldssaker skulle prioriteres, og for at ingen skulle være i tvil om hva han mente, skrev han at slike saker skulle gis forrang ved politidistriktets saksbehandling dersom det var knapphet på ressurser. Han la også til:
«Sakene skal oppklares så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og jurist.»
I februar i fjor skrev Riksadvokaten i sitt prioriteringsrundskriv om saker om alvorlig vold mot små barn, at de er:
«(…) krevende å etterforske og påtaleavgjøre, og må behandles med særlig grundighet. Vi understreker kravet om effektiv og grundig etterforsking. Riksadvokaten minner om at Kripos har opparbeidet bred ekspertise på området, og at det allerede ved de innledende undersøkelser bør vurderes å anmode om bistand derfra.»
Dette kom i februar i fjor, og jeg håper virkelig at dette nå blir satt ut i livet.
Vi vet allerede at mange saker har støvet ned, og at det kan gå mange år fra anmeldelse til rettssak. Hvem har da ansvaret når Riksadvokaten tydeligvis har gjort sin del av jobben? Sørger politimesterne for at Riksadvokatens prioriteringer følges opp, og at familievoldssakene prioriteres? Hva skjer når politimesteren svikter? Lite eller ingenting har det sett ut til. Jeg har sett at noen har fått refs fordi sakene har blitt liggende for lenge, men det stopper der – så vidt jeg vet. Det er til og med sånn at hvis sakene blir liggende for lenge, kan voldsutøver få strafferabatt fordi saken har blitt liggende lenge. Og mens voldsutøveren kan få kortere tid i fengsel når politiet ikke gjør jobben sin, blir de voldsutsatte barna taperne, også i dette leddet.
Barn er avhengige av at voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet. Her må det andre reaksjoner til. Hvor avskrekkende virker reaksjonen mot barnemishandlere på samfunnet når etterforskningen først har lav prioritet og fengselsstraffen så settes ned? Noen etterlyser et Barne-Kripos. Det er åpenbart at politiet ikke har god nok kompetanse på familievoldssaker, men jeg er ikke sikker på om et Barne-Kripos er det beste. Riksadvokaten minner oss jo om at Kripos allerede har opparbeidet bred ekspertise på området, og at man allerede ved de innledende undersøkelsene skal bruke dem. Hvorfor blir ikke Kripos brukt?
Barneombud Anne Lindboe sier hun generelt er bekymret for barns rettssikkerhet. Det er SV enig i. Barneombudet sier:
«Det gjøres for dårlig etterforskning når det gjelder vold mot barn.»
Hun sier også at hun ikke tror det er en god løsning med en egen nasjonal enhet for vold mot barn, men at:
«Politiet burde organisere arbeidet på en annen måte enn i dag og ha store, robuste etterforskningsmiljøer. Nå sitter det for mange spredt rundt i små miljøer og etterforsker slike saker. Det er ytterst vanskelig å etterforske vold og overgrep mot barn, og selvfølgelig også drapssaker. Vi trenger store familievoldenheter med tverrfaglig, bred kompetanse og erfarne påtalejurister. Det er ofte stor turnover blant dem (…).»
Det samme påpeker Krisesentersekretariatet. De sier at det er for lav status å jobbe med disse sakene, at mange som jobber med det, søker seg vekk, og at man derfor ikke opparbeider nok kompetanse til å løse de vanskelige sakene.
Vi står foran en politireform, og den må hjelpe oss med å bidra til å få den kompetansen og det trykket på disse sakene som trengs.