Karin Andersen

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

Nav går inn for å øke sosialhjelpssatsene for å få gi flere muligheten til å komme seg ut av fattigdom. Jeg er glad for at etatens faglige vurderinger støtter opp under SVs fattigdomspolitikk.

Det er jo ingen som verken blir friskere eller kommer mer i jobb av å være fattig. På oppdrag fra Arbeidsdepartementet har Nav har laget en rapport som skal gi anbefalinger for fattigdomsbekjempelse. I rapporten skriver Nav at sosialhjelpen bør økes:

”Et av argumentene for å holde sosialhjelpssatsene nede er at dette vil motivere mottakeren til aktiv deltakelse og være et insentiv til å komme seg inn i arbeidslivet. Dersom sosialhjelpsytelsene holdes på et svært lavt nivå, og man lever på sosialhjelp over lengre tid, vil det for mange være vanskelig å få til endringer i livet sitt. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet.”

Dette er kjernen i den fattigdomspolitikken som virker, den fattigdomspolitikken SV står for. Første bud er å vite at du har nok penger til skikkelig mat på bordet til deg og dine, nok penger til å betale nødvendige regninger. Kommunene bør sikre god nok sosialhjelp både for den enkelte sosialhjelpsmottakers del, men også for kommunen selv.

Det eneste kommunene oppnår med å være gjerrige på sosialhjelp er at folk får en enda verre livssituasjon og enda mindre sannsynlighet for å klare å komme seg i arbeid eller utdanning. Har du for sterke økonomiske bekymringer greier du ikke å konsentrere deg om kvalifisering og det å komme seg inn i arbeidslivet.

Det strekker seg en gal forestilling om hva sosialhjelp er og hvordan man får folk ut av fattigdom gjennom store deler at det politiske landskapet i Norge. Det er helt misforstått når høyresiden tror at lave sosialhjelp til et menneske fører til at en arbeidsgiver blir mer villig til å ansette personen. Jeg må si at jeg nesten blir litt overrasket over at så mange ser ut til å tro at fattigdom skal løse problemet, det er bra at vårt eget fagdirektorat nå klart støtter det motsatte.

Det er ingen hemmelighet at det er stor uenighet om dette i regjeringen. Vi har fått på plass kvalifiseringsprogrammet og økt de statlige veiledende satsene, men vi har enda en vei å gå før hele regjeringen blir enige om at fattigdom verken gjør folk friske eller mer attraktive for arbeidslivet.

 Både COOP og andre tilbyr nå kredittkort der man får prisavslag ved å handle på krita. Denne måten å jobbe på er en gjeldsfelle og må stanses. Organisasjoner som Coop, skapt for å ivareta vanlige folks interesser driver aggressiv markedsføring for et produkt, kredittkort, som kan ødelegge livet til folk

Kredittkortene er lønnsomme for Coop hver eneste gang noen ikke klarer å betale i tide. Med skyhøye renter for de som ikke klarer å betale finansierer Coop ekstra kjøpeutbytte for de som klarer å betale.

For stor frihet til kredittinstitusjonene har skapt mange som ikke klarer å håndtere gjelden sin. Med Coops metode føler folk at de får noe ekstra når de handler, men de kronene som kom inn med 2 prosentpoeng ekstra kjøpeutbytte forsvinner fort med en effektiv rente på over 20 prosent. Den som trodde han kjøpte noe billig, får ei kjemperegning og risikerer å bli gjeldsslave.

Markedet for forbrukslån er alt for liberalt og skaper personlige tragedier. Utlånerne må pålegges å ta mer ansvar. Derfor vil jeg jobbe for

• å sette rentetak for kredittkortutlån
• forbud mot lokkerabatt for kjøp på krita med kredittkort.
• gjeldsregister slik at utlånere kan bruke frarådingsplikten de i dag har, basert på informasjonen fra registeret
• blokkere for raske lånetilsagn på usikret forbrukslån
• redusere muligheten for videresalg av usikret gjeld

Deler av utlånsvirksomheten som driver med usikret gjeld er ren blodsuging og utnytting av folk som sliter økonomisk, det er en stygg måte å tjene penger på og det skaper problemer for hele samfunnet. Når til og med Coop, forbrukernes egen organisasjon, kaster seg inn i utnyttelse av gjeldsofre er det nok et tegn på at bransjen ikke klarer å håndtere dette selv. Da er det tid for å trå hardere til.