Karin Andersen

3 B-er mot barnefattigdom.

Igjen kom de årlige tallene viser at flere og flere barn lever i fattigdom. Og politikere lirer av seg den samme innlærte leksa om at de føler med barna og vet hvor vanskelig de har det. Så skrus kameraene og mikrofonene av, og ingenting skjer.
Jeg er lei av dette politiske teateret som utspiller seg årvisst.
Det er usant at vi ikke kan gjøre noe med fattigdommen, det er usant at vi ikke har råd og det er usant at det vil skade økonomien og viljen til å bidra.
Når Frp og Høyre har hatt råd til flere tusenlapper i uka til de rikeste, er det skammelig at barn i Norge må leve i fattigdom over tid. Å ha dårlig råd en tid er ikke farlig, men varig fattigdom som setter deg utenfor vanlig barneliv skader selvfølelsen og helsa.
Vi kan starte med 3 Bér.
Øk barnetrygden, barnetillegget og bostøtta.
Øker vi barnetrygden og øker mest til aleneforsørgere og familier med flere barn, vil det hjelpe mange familier som sliter. Og det mange ikke vet er at de fattigste familiene som må få sosialhjelp ikke engang får verdien av barnetrygden i tillegg til annen inntekt, fordi sosialhjelpen reduseres tilsvarende. Det ranet må kommunepolitikerne stanse.Det tas mellom 3 og 400 millioner kroner fra de fattigste familiene på denne måten, så ikke så rart at de sliter.

Regjeringen har også tatt over 20 000 kroner i barnetillegg fra de uføre med lavest uføretrygd. Det har rammet mange familier som har ekstremt dårlig råd og der foreldrene ikke har mulighet til å jobbe. Regjeringen burde skamme seg og få ordningen på plass igjen.

Barn skal ha et trygt hjem, men mange tusen færre får bostøtte i år enn i fjor selv om boligutgiftene økt voldsomt de siste åra, vi har blitt flere hundretusen flere og de med lavest inntekt har ikke fått reell inntektsøkning bruker mindre på bostøtte enn for 8 år siden. Å ha råd til en god bolig er viktig for alle og for barn livsviktig.

Øker vi barnetrygden, barnetillegget og bostøtta ville gi mange flere familier mulighet til å gi barna en god barndom.
Det fortjener de og de trenger pengene langt mer enn rike, friske mennesker som bør klare seg selv.

De siste ukene har det vært bompengebråk og FRP løper rundt og later som om de ikke har ansvaret sjøl.
Men det har de.
Etter 6 år med usosial politikk hvor de målrettet har delt ut skatteletten til sine støttespillere i den økonomiske eliten og straffet de som sliter med helsa og ikke får arbeid, er de plutselig veldig bekymret for hvor usosialt bompengene slår ut.

Etter å ha spandert 25 milliarder på landets rikeste og med åpne øyne sett på at at lavlønte blir hengende etter, snakker de med bekymret mine om utgiftene fra bompengene de selv har foreslått og stemt for.
Etter å ha hatt samferdselsministeren og finansministeren i 6 år er de veldig misfornøyd med sin egen jobb og det er SV enig med dem i.

Regjeringa har gitt folk grunn til å protestere, både mot usosiale kutt, elendig klimapoltikk og vanvittig pengebruk og bompenger.
Hadde de hørt på SV kunne vi hatt et skattesystem som ga lettelser til den med under 600 000 i inntekt, det hadde vært mindre klimautslipp og mindre bompenger.
Vi hadde hatt bedre skoler og helsevesen også, men det var ikke viktig for dem. Der skulle de rikeste har først og så ble det bompenger på de andre.
Når ulikheten øker så mye og de som trenger det minst får mest, er det lett å forstå protestene.
Og en må vel heller ikke glemme at for de som tar bussen eller toget er det heller ikke gratis og også der betaler alle likt, uavhengig av inntekt.
Så mens Sv foreslår mindre bompenger og mer i lommeboka til de med dårlig råd, gråter Frp krokodilletårer over sin egen politikk.
De forsøker seg på dobbeltspill og later som de ikke har ansvaret. Men det har de, både for bompengene, økende forskjeller og dårlig klimapolitikk.
Den ene dag hyler og skriker de, dagen etter stemmer de for å opprette nye bomstasjoner. Seinest på tirsdag denne uken gikk frp og regjeringen inn for bomstasjoner som øker bompengene med 10 mye milliarder, og FrPs folk i transportkomiteen er enige.

Men var det virkelig nødvendig. Selvsagt ikke.
Vi kan skalere ned prosjektene, det sparer folk for bompenger og det sparer klima og naturinngrep.

Folk trenger trygge veier i distriktene, utbedringer, vedlikehold, trafikksikkerhet og rassikring. Men FrP tuter på med gigantprosjektet og sender regninga til folk.
Sv foreslår bygging og oppgradering av gode tofelts veier med gul midtstripe, midtrekkverk og sikring mot ras.
SV har gått mot de gigantprosjektene som øker biltrafikken og utslippene og støtter bruk av bompenger for å fjerne køer og forurensing i byene.
Frp fører folk bak lyset når de gråter sine krokodilletårer over bompengene. Sannheten er at de har stemt for hver krone og hver eneste nye bomstasjon. Det har ikke SV gjort. Og om de ikke vil fortelle sannheten om sin urettferdige politikk, får andre gjøre det, men jeg tror de fleste forlenget har gjennomskuet krokodilletårene og tåkepratet.

Å eie sin egen bolig og betale ned på den er den mest fornuftige sparingen noen kan gjøre. Men hvis du er i den situasjonen at du må leie, sitter du og betaler kanskje enda mer enn kostnaden ville vært på det lånet du ikke fikk, og sitter igjen med mindre penger enn før. Mens den som eier, får skattefradrag – og formuesskattelette fra denne regjeringen – har de som ikke har egen bolig, fått kutt i bostøtten, kutt i det boligsosiale arbeidet og kutt i husbankrammene. Så det er rett og slett usant det som blir sagt fra representanten fra Høyre om at Startlån som foreslått i dag, vil gå ut over de vanskeligstilte – og at det boligsosiale arbeidet er styrket. Det er det ikke, det er bare å lese tallene f.eks. for bostøtten. Det er flere titusener som har mistet den. Vi bruker like mye – eller mindre – bostøtte i dag enn vi gjorde i 2009, og jeg tror de fleste av oss vet at boligutgiftene har økt. I tillegg til det har inntektene til de vanskeligstilte gått ned.

Ingen skal eie andres hjem, sa Trygve Bratteli en gang. Det kjenner jeg treffer meg veldig godt, for det handler om å ha makt over eget liv. Men hvis du må leie bolig og betale alt du tjener i husleie, sånn at du ikke får spart opp – sjøl om du har ordnet økonomi, du har utdanning, du har jobb – skal du altså ikke få startlån. Så er det mulig at man kan forandre på boliglånsforskriften – det er opp til regjeringen å gjøre det, men det har den altså ikke gjort. Derfor foreslår vi endring i startlånsforskriften til slik den var før, og vi foreslår å dele ordningen i to, slik at det ikke går ut over eller på noen måte konkurrerer med penger til vanskeligstilte, slik som flere representanter fra regjeringspartiene sier. Det er rett og slett også usant. Det står i innstillingen, og man kan gå tilbake til budsjettene, der de partiene som står bak innstillingen, har fremmet økninger i Husbanken for å dekke dette – og det vil vi fortsette med

Så det er ingen andre enn regjeringen som kutter for de vanskeligstilte, mens SV øker for de vanskeligstilte, gjennom Husbanken, og nå ønsker vi altså å utvide startlånsordningen. Det finnes de som ikke er vanskeligstilte i den forstand at de ikke klarer å betjene et lån, men som ikke har foreldre, f.eks., som mange av oss er, som er i stand til å hjelpe barna sine med egenkapitalen og spare opp for dem. Tvert imot er det mange som ikke har hjelp fra foreldrene. Hvis man har det, kan man f.eks. – jeg kjenner mange – bo gratis mens man studerer i en leilighet som foreldrene har kjøpt, og så kan man etterpå kjøpe den av foreldrene sine. Da får man svært mye til givende. Men det finnes også dem som ikke er i en slik situasjon, men som kan klare seg fint sjøl på lønningen sin og betale ned lånet sitt, for det har de råd til hvis de slipper å kaste bort alle pengene sine på å betale husleie.

Så boligmarkedet er en forskjellsmaskin. Det er kjempelønnsomt for den som har kommet innenfor, og kjempeulønnsomt for den som må bruke opp hele lønningen på å betale husleie til noen som har, og som da igjen sitter på godsida av alle skattelettene og rentefradraget.

Det er behov for å gjøre svært mange endringer på boligmarkedet, og utvidelse av Startlån er en liten endring, og slik var startlånsordningen før. På fire år er ordningen for unge blitt halvert gjennom Husbanken, og jeg er ikke i stand til å forstå hva det er for noe galt som skal skje om noen av disse ungdommene, som har råd til å betale lånet, får det sånn at de kan begynne å betale ned på sin egen bolig. Dette er ikke penger som staten kaster bort. Dette er penger som staten kommer til å få betalt tilbake igjen gjennom renter og avdrag som disse menneskene klarer å betale. Så jeg skjønner det ikke – noen fra regjeringspartiene må gå opp og forklare meg hvorfor de mener det er fornuftig at disse ungdommene skal kaste bort pengene sine på å leie i stedet for å spare til egen bolig ved å eie, når de faktisk kan det. Det står i regjeringens egen strategi at ønsket om å eie bolig ligger dypt i den norske folkesjelen – det handler om identitet, mental og økonomisk trygghet. Intet mindre. Hilsen regjeringen.

Det er grunn til å feire at det er 40 år siden Stortinget enstemmig vedtok å innføre retten til full lønn under sykdom.

Ved jubileet er det gode grunner å minne om at det er krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen, selv om det ville være å gjeninnføre et vondt klasseskille i arbeidslivet.

I dag som før er det de privilegerte, de som sjøl har topplønn og full lønn under sykdom avtalefestet i egne arbeidsavtaler som hever moralske pekefingre og mener « andre» utnytter systemet. Da er det grunn til å minne om at da saken ble behandlet hadde Høyre anstendig folk som Jo Benkow på Stortinget og han pekte på akkurat det samme under debatten. Og han påpekte helt riktig at det er de av oss som fra før er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som utrolig nok har et givende og stimulerende arbeid og som er privilegerte i forhold til hundretusener av landsmenn, som okker seg. Benkow var en klok mann.

Helse og penger er veldig skeivt fordelt. Noen har flaks, andre uflaks når det gjelder helse og ikke minst på hva slags støtteapparat som finnes hjemme og på jobb hvis noe ugreit skjer. Noen jobber er enklere å kombinere med helseplager enn andre og den som tror at det blir mulig å forby avtaler om full lønn under sjukdom for høytlønte og ledelsen er passe naiv. Så kutt i sjukelønn vil ramme sosial skeivt uansett hva en sier.

Det er riktig at det er høyt sjukefravær i offentlig sektor og bandt kvinner. Årsakene til det er mange. Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med. Derfor fremmer SV forslag om økt bemanning, både for brukerne og de ansattes skyld.

Å kutte i sjukelønna vil ikke løse dette eller andre grunnleggende ulikheter. Det vil forsterke ulikhetene som allerede er i helse mellom de som har god råd og vanlige folk, og det gjeninnfører et skadelig klasseskille i arbeidslivet. Dette vet Høyre og ungdomspartiene deres godt. De driver en systematisk kamp for å øke forskjellene der de få rike stimuleres med skattelette og privilegier, mens de mange ansatte som gjør jobben og sliter med helsa skal disiplineres med kutt sikkerhetsnettet. Det er uklokt, uhistorisk og det fører ikke til mindre sjukdom og slitasje. Derfor må disse tankene parkeres og vi bør heller feire at vi har ei sjukelønn som minsker klasseskillene.

I min hage er det blomstereng. Det er vakkert, lettstelt og en liten oase for humler, vill-bier og andre innsekter som er helt livsviktige for at mange planer skal bli bestøvet og sette nye frø. Uten disse innsektene som pollinerer plantene er livet vårt faktisk i fare. Og dess mer striglet og velfrisert det blir langs vegkanter, i parker, i alle hager og ikke minst i åkerkanter, dess færre steder kan disse livsviktige dyra finne mat og gjøre jobben for oss. Landbruket rundt meg på Hedmarken er effektivt og i åkrene er det ikke mye ugress og blomster å se. Beitemarker gror igjen og enger blir det mindre av og vegkantene klippes. Hvor skal dyra finne mat?
SV roper hurra for alle som jobber for å ta vare på naturen slik at mangfoldet består og livsviktige insekter får leve og flere steder er det ildsjeler som jobber godt, men det er ikke nok. Derfor ble jeg glad da regjeringa kom med en pollinatorstrategi, men desto mer skuffet over innholdet.

Strategiene mangler det både klare mål og nye tiltak eller varsel om å legge om politikken der den fører til skade for disse viktige innsektene. Dette er livsviktig og må gjøres raskt.

Landbrukspolitikken må vris så det kulturlandskapet med stor rikdom på mange plantearter ivaretas og økes. Tilskuddene i landbruket må gjøre at det lønner seg å satse på det levende, artsrike kulturlandskapet, særlig blomsterrike slåtteenger. Her går regjeringa i feil retning.

Vi må finne de viktigste «prioriterte artene» og «utvalgte naturtyper» for å beskytte den bedre fordi de er nødvendige leveområder og næring for våre mest utsatte pollinerende arter. Prioriterte arter som må utpekes er blant annet kløverhumle, slåttehumle, lundgjøkhumle og kammarimjelle, i tillegg til flere ulike kulturlandskapstyper.

Det må bygges opp storskala produksjon av pollinatorvennlige frøblandinger av norske, regionalt stedegne planter som må brukes av vegmyndigheter, kommuner og landbruket for å øke volumet. Det kan jo også brukes av hageeiere som vil gjøre som meg og bruke hagen til rekreasjon både for folk og innsekter. Sa jeg forresten at blomstereng verken skal klippes som plen eller gjødsles? Burde friste flere enn meg det.

Så må ulike ansvarlige sektorer for veier, landbruket, flyplasser, kommunale grøntområder osv. få tydelige mål for å øke volum på og beskrive hvordan andelen blomsterrike arealer skal øke.

Og her som ellers må det settes av mer penger til målrettet forskning der kunnskapen er mangelfull, kunnskapsformidling til allmennheten og næringer, lages tilskuddsordninger for å følge tiltakene i strategien, og kapasitet hos statlige og kommunale myndigheter til å følge opp strategien.

Regjerings strategi lar « humla suse» kan en kanskje si, men på feil måte fordi strategien ikke inneholder disse nødvendige tiltakene. Og regjeringen forplikter heller ikke seg selv, men skyver ansvaret over på andre, uten virkemidler. Det må endres før større skade skjer.
SV vil ha humlesus på ordentlig og vil følge dette opp i Stortinget og ønsker samarbeid med andre for å få det til.

Det skal være trygt å føde. I lengre tid nå har vi sett mange eksempler som gir grunn til bekymring for utviklingen i fødselsomsorgen. Det blir stadig kjent saker om kvinner som må føde langs veien, kvinner som blir sendt i retur fra fødeavdelingene, kvinner som opplever at de ikke får sterk nok oppfølging gjennom fødselen. Det er historier om jordmødre som vurderer å slutte i jobben, som advarer kvinner mot å føde i helgene og om helseforetak som kutter i bemanning og oppfølging.

Kvinner som føder har krav på respektfull omsorg, har krav på fullgod oppfølging, tid til å komme til hektene og til å komme i gang med amming og livet som mor. Helt ferske familier trenger tid, hjelp og omsorg.

Den pågående sentralisering av fødetilbudet fører til en stor andel transportfødsler i Norge. Risikoen for å føde før du rekker fram til sykehuset har økt i Norge. I følge Folkehelseinstituttet økte antall uplanlagte hjemmefødsler fra 139 i 2015, til 177 i 2016. Tilsvarende økte antall fødsler under transport fra 103 i 2015 til 196 i 2016. Dette er et betydelig antall. Risikoen ved fødsel utenfor sykehus er vesentlig større enn ved fødsel i sykehus, i tillegg til at det er en selvstendig verdi at alle kvinner skal føle seg trygge på at de skal få føde med kvalifisert hjelp til stede.

Denne sentraliseringen har ført til store bemanningsutfordringer på de store fødeklinikkene i sentrale deler av landet. Det har hendt at kvinner som er i fødsel blir avvist på døren, eller ikke får komme inn tidsnok der de vil føde, på noen av landets største sykehus. Flere sykehus varsler i tillegg utfordringer med å møte kravet om en til en omsorg av jordmor til kvinner i aktiv fase av fødselen. SV har løftet dette med statsråden ved flere anledninger. Fortsatt har det ikke kommet noen oversikt over hvor stort problemet er, noe forslagsstillerne frykter betyr at det ikke er kontroll på situasjonen-

Helsetilsynet sjekker jevnlig bemanningssituasjonen ved fødesteder her i landet, og mange steder påpekes det at jordmordekningen er urovekkende dårlig. En undersøkelse utført av Jordmorforbundet (mai, 2015) viser at sykehusene ikke ansetter nok jordmødre til å tilby kvinner en-til-en omsorg i aktiv fødsel. I undersøkelsen oppgir halvparten av jordmødrene at det forekommer at de ikke får overvåket kvinnen under fødsel tilstrekkelig. Jordmødrene oppgir at de i gjennomsnitt har ansvar for én til tre fødende eller andre pasienter på en vakt. Undersøkelsen viser at det sjelden er nok jordmødre på jobb til å følge opp barselkvinnene individuelt. Konsekvenser av lav jordmordekning er synkende ammefrekvens, økende antall keisersnitt og fødselsangst, økende fødselsdepresjoner og at flere nyfødte enn før legges inn på sykehus med truende dehydrering.

Den prehospitale fødselsomsorgen i Norge er svært ulikt organisert og i liten grad formalisert. Helseforetakene har hovedansvaret for organisering og tilrettelegging. Døgnkontinuerlig vaktberedskap og følgetjeneste med kvalifisert personell skal være etablert når det er over halvannen times reisevei til fødestedet. Følgetjenesten av jordmor til kvinner i fødsel krever en døgnvakts tjeneste som sikrer forsvarlig oppfølging og overvåking på vei til fødested.

Ved mange fødeavdelinger skrives kvinnen ut allerede 24 timer etter fødselen, og ved nye sykehus planlegges bygges muligheten for å ligge på sykehuset aktivt ned. Haukeland sykehus planlegger for at 40 % skal skrives ut allerede 6-24 timer etter fødsel. Når vi i tillegg vet at en stor andel av fødende vil ha behov for utvidet liggetid av medisinske grunner, er muligheten til å velge å få ligge på sykehuset i praksis ikke-eksisterende for den øvrige gruppen foreldre. Mange foreldre har behov for råd og veiledning i en ny livssituasjon. For mange kvinner kan dette gi utfordringer da de ikke har kommet i gang med amming før hjemreise. Melken kommer normalt i gang på tredje dag etter fødsel. Det krever tid, og for mange kyndig veiledning, å komme i gang. Vi har også sett en økning i antall fødselsdepresjoner (FINN TALL!) En måte å forebygge dette på, er å sikre en god start på foreldrerollen de første dagene med oppfølging på barsel. Ved veldig tidlig hjemreise vil en ikke kunne få den samme oppfølgingen fra helsetjenesten, selv om kommunen skulle ha godt utbyggede tjenester. Er tjenestene ikke utbygget overlates svært sårbare familier til seg selv. Det er unødvendig påført utrygghet, og må stoppes. Familiene må sikres tid til å bli trygge før de må ut av sykehus, barselavdeling eller pasienthotell med barselavdelinger. Ingen skal holdes i sykehus mot sitt ønske, men de som ønsker og trenger tid må ha rett til det. Ved sykehusene er det også enklere å sikre god tilgang på jordmødre og barnepleiere den første tiden.

Det er viktig at jordmor kommer tidlig i kontakt med familier som er skrevet ut raskt fra sykehus. Perioden fra familien kommer hjem fra sykehuset etter fødsel, til helsesøster kommer inn i bildet etter en til to uker, representerer et gap i oppfølgingen i en sårbar tid for familien. De nye barselretningslinjene fra Helsedirektoratet med hjemmebesøk av jordmor skal tette gapet i oppfølgingen, og sikre tilstrekkelig oppfølging og tidlig barselomsorg for den nyfødte og familien. Å sikre fullverdig oppfølging av dette er avgjørende for en fullverdig omsorg.

Kort liggetid på barselavdelingen synes å medføre flere reinnleggelser av dehydrerte nyfødte i sykehus. En studie som er gjort ved barneklinikken ved Haukeland universitetssykehus, konkluderer med at kortere liggetid i barselperioden kan være en risikofaktor for utvikling av alvorlig dehydrering hos nyfødte. Sviktende amming er en av hovedårsakene. Imidlertid er det slik at både norske og internasjonale studier antyder at tidlig hjemreise etter fødsel ikke innebærer negative konsekvenser for det nyfødte barnet, så sant det etableres en kompetent helsetjeneste som er lett tilgjengelig og som møter barselkvinnens og det nyfødte barnets behov. Derfor er det avgjørende at kortere liggetid ikke under noen omstendighet iverksettes før fullverdig hjemmeomsorg er organisert.

Amming er et av de mest effektive tiltakene for å fremme helse og forebygge sykdom hos barnet. Dette har også positiv effekt på helsen senere i livet for både mor og barn. Forskning viser at ammefrekvensen er på vei ned for første gang på over 40 år, blant annet fordi kvinner ikke får den tidlige oppfølgingen de trenger rett etter fødselen.

Rekruttering og bemanning
Bemanningen ved fødeavdelingene må være tilstrekkelig for å ivareta forsvarlig overvåking og behandling samt etterkomme den faglige anbefalingen om tilstedeværende jordmor i aktiv fase av fødselen. God omsorg og gode tilbud står og faller med god faglig kompetanse hos jordmødre og barnepleiere, og også hos sykepleiere og leger. Og tilstrekkelig bemanning er sjølsagt svært viktig. Gravide, fødende og familier skal oppleve en helhetlig og sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg. Bemanningen må være slik at det er tid til faglig fordypning, kvalitetsarbeid i avdelingen og opplæring av kolleger.
I 2010 var over halvparten av de yrkesaktive jordmødre i Jordmorforeningen over 50 år, mens gjennomsnittsalderen var 56 år på de yrkesaktive jordmødre i Jordmorforbundet NSF. Utdanning, rekruttering og hele og faste jobber er svært viktig i årene som kommer, det samme er også tilpasning for å sørge for at de eldste jordmødre klarer å stå i arbeid til pensjonsalder.

Kommunehelsetjenesten
Det er ansatt under 300 jordmorårsverk i kommunene, som rundt 60 000 gravide årlig i Norge må dele på. Tallene viser tydelig at det satses for lite på fødselsomsorgen. Det er for få jordmødre og alt for mye bruk av små deltidsstillinger. En god jordmortjeneste yter grunnleggende tjenester i svangerskap-, fødsel- og barselomsorgen som virker helsefremmende og forebyggende. Kapasitetsøkning i barselomsorgen vil bedre rekrutteringen av jordmødre, helsesøstre og barnepleiere, øke nødvendig kompetanse, styrke fagmiljøet og gi uttelling for brukerne av tjenestene.

Finansieringen av den kommunale jordmortjenesten fører til skjevhet i tilbudet. Mens jordmødre er kommunalt finansiert, slipper kommunene regningen dersom fastlegene gjør jobben med oppfølging av gravide. Dette gir kommunene feil økonomiske ansporinger når kvinners valgfrihet er målet, og virker feil for en fornuftig og bærekraftig utvikling for arbeidsdeling for framtiden.

Forslag
1. Stortinget ber regjeringen innføre et grunnleggende prinsipp for fødselsomsorgen om at familier må sikres et nært og tilgjengelig fødetilbud uavhengig av bosted, og sikre at helseforetakene styrer etter dette.
2. Stortinget ber regjeringen gjennomføre en full gjennomgang av bemanningssituasjonen ved landets fødesteder for å sikre at bemanningen er god nok til at hver kvinne faktisk har tilgang til en-til-en-omsorg fra jordmor under den aktive delen av fødselen
3. Stortinget ber regjeringen sikre at alle kvinner som har behov for, og ønsker, hjelp med etablering av amming etter fødsel skal få hjelp til det, gjennom å være på barselavdeling, sykehushotell eller andre tilbud knyttet til sykehusene til dette er på plass, inkludert tilstrekkelig barseloppfølging i tråd med gjeldende retningslinjer.
4. Stortinget ber regjeringen sikre at kort liggetid på sykehus skal være kvinnens eget ønske, ikke økonomisk betinget. Nye sykehus skal dimensjoneres etter faglige behov. Ingen skal skrives ut til et for dårlig tilgjengelig kommunalt barseltilbud.
5. Stortinget ber regjeringen gjennomføre en fullgod kartlegging som gir en nasjonal oversikt på om følgetjenesten for gravide er tilstrekkelig utviklet og fungerende.
6. Stortinget ber regjeringen legge til rette for, og kreve, ansettelsesforhold i hele stillinger for nyutdannete jordmødre for å sikre at kompetansen og kvaliteten på jordmortjenesten opprettholdes.
7. Stortinget ber regjeringen sikre en trygg og fremtidsrettet fødselsomsorg ved å stanse sentraliseringen av fødeinstitusjoner.
8. Stortinget ber regjeringen gå gjennom finansieringsordningene i primærhelsetjenesten for å foreslå endringer som gjør at kommunene ikke taper penger på å bruke jordmortjenester på sin oppfølging av gravide, sammenlignet med å bruke fastlegeordningen.
9. Stortinget ber regjeringen redegjøre for hvor mange fødende som får en til en oppfølging under fødsel, og gjennomføre nødvendige tiltak for at alle kvinner skal få slik oppfølging.

Rørosbanen må inn i Godspakke Innlandet.

Nasjonale klima og transport løsninger finnes i Hedmark.
Det er store og økende mengder gods som kjøres på veg, lange strekninger i Norge og ut av Norge.
Denne transporten gir unødvendige og store klimagassutslipp, øker slitasjen og kapasitetsproblemene på vegene og er til stor plage for de som til daglig må bruke gjennomfartsvegene, slik som E6. RV 2 og RV 3.
Godspakke Innlandet med strøm på strekningene Hamar – Elverum – Kongsvinger, og ny godsterminal der, er en bra start, men ingen løsning.

Industrimiljøer fra Helgeland til Kongsvinger jobber for at Nasjonal transportplan 2018-2029 skal løfte mer gods fra vei til jernbane. Transportetatene foreslår en offensiv godssatsing. Av hensyn til verdiskaping og klima mener NHO og LO at satsingen bør bli enda større.
Transportetatenes foreslåtte «Godspakke Innlandet» innebærer at strekningen Hamar – Elverum – Kongsvinger elektrifiseres. Det bygges moderne fjernstyringsanlegg, kryssingsspor, tilsvingere samt nye godsterminaler. Det fører til at kjøretiden tur/retur Hamar – Kongsvinger reduseres med tre timer, samtidig som kapasitet og fleksibilitet øker kraftig. For næringslivet i Nordland, Trøndelag og på Nord-Vestlandet vil «Godspakke Innlandet» åpne en ny rute for effektiv transport til og fra Sverige og kontinentet. Baneinvesteringene vil kunne utløse en dobling av antallet godstog fra Nordland. For skog- og trenæringen i Innlandet vil godspakken gi store innsparinger på eksisterende transporter og legge grunnlag for økt hogst og økt verdiskaping i områder der høye transportkostnader har virket hemmende.
«Godsalliansen nord – sør» ønsker å få frem hvordan denne godssatsingen har høy samfunnsnytte, reduserer CO2-utslipp og gir økt verdiskaping for næringslivet i en stor del av Norge.
En ny og effektiv rute for transport til Sverige og kontinentet betyr store innsparinger også for industrien og sjømatnæringen i Nordland. Den foreslåtte løsningen vil gjøre at man slipper å kjøre alle tog innom Oslo/Alnabru og unngår den tette trafikken der. Det er nesten ingen som har det mer travelt enn en død laks. Men med godskorridor fra Nordland via Kongsvinger til Hallsberg (jernbaneknutepunkt nær Örebro) kan en få fram godset på under 20 timer. Da vil store mengder sjømat som i dag går på trailer overføres til jernbane.

Godspakke innlandet er bra, men vil kunne skape en ny flaksehals for både gods og persontransport på Dovrebanen.
Løsningen på dette nasjonale transportbehovet ligger bla i å få fortgang i elektrifisering og utbedring også av Rørosbanen, slik at større godsvolum kan fraktes der og også noen av langdistansetogene på persontransport mellom sentrale Østlandet mot Trøndelag og Nordland, kan bruke denne traseen.
Dette er en nøkkelstrekning av nasjonal betydning som ikke kan utsettes lengre, dersom en ønsker å få mest mulig gods over på bane.

Det er helt urimelig at befolkningene langs for eksempel RV3 skal leve med den enorme negative belastningen som de blir påført av stadig økende gjennomgangstrafikk med trailere med gods som kunne blitt fraktet på bane.

Ekstremvær truer både hjem, veger og vannforsyning.

Dessverre en forsmak på hvor ille og dyrt det vil bli hvis vi ikke stopper de menneskeskapte klimaendringene.
Mer utbygging av vassdrag kan hjelpe noe steder, men det er på ingen måte løsningen.
Klimakutt må til og der har statsråd Søviknes ikke bidratt med noe.
I tillegg må kommune settes i stand til å håndtere mer ekstremvær, ikke bare få pålegg om å gjøre det slik regjeringen nå varsler om.

Kommunene kan ikke ta penger fra eldreomsorgen for å sikre befolkningen og infrastrukturen mot ekstremvær.

Det er store investeringer som må til bla for å sikre vann og avløp i mange kommuner.

Derfor foreslår SV en egen låneordning for kommunene, slik som for sjukehjem. Da betaler staten rentene på lånet. Dette vil bidra til at gebyrøkningen framover kan bli mindre.

Staten må også bidra til teknologiutvikling, slik at utskifting av bla rør, kan gjøres billigere og enklere.

Staten må også legge inn penger fast til klimatilpasninger i kommuneøkonomien. Dette er ikke et problem som går over, men en permanent oppgave.

I SVS alternative budsjett har vi lagt inn tilsammen 650 mill til dette i 2018. 50 mill. mer til kommunene for å styrke arbeidet med klimatiltak og klimatilpasning, 200 mill i rentekompensasjon til kommunene for rentekompensasjon i vann og avløp (flomutsatte kommuner prioriteres), 50 mill mer til fylkeskommunene til å styrke arbeidet med klimatiltak og klimatilpasning ( fylkesveger), 100 mill mer til flom og skredsikring over OEDs budsjett, 100 mill ekstra over KLDs budsjett til klimatilpasning,

Økt barnetrygd, barnetillegg og bostøtte mot fattigdom.

Når den Frp og Høyre har hatt råd til flere tusenlapper i uka til de rikeste, er det skammelig at barn i Norge må leve i fattigdom over tid. Å ha dårlig råd en tid er ikke farlig, men varig fattigdom som setter deg utenfor vanlig barneliv skader selvfølelsen og helsa.
Vi kan starte med 3 Bér.
Øk barnetrygden, barnetillegget og bostøtta.
Barnetrygden har ikke vært justert siden 1997. Øker vi den og øker mest til aleneforsørgere og familier med flere barn, viser forskningen at mange klarer seg mye bedre. Og det mange ikke vet er at de fattigste familiene som må få sosialhjelp ikke engang får verdien av barnetrygden i tillegg til annen inntekt, for sosialhjelpen reduseres tilsvarende.

Det betyr at barnetrygden er behovsprøvd kun for de fattigste som ikke får den.
Det tas mellom 3 og 400 millioner kroner fra de fattigste familiene på denne måten, så ikke så rart at de sliter.

Regjeringen har tatt over 20 000 kroner i barnetillegg fra de uføre med lavest uføretrygd. Det har rammet mange familier som har ekstremt dårlig råd og der foreldrene ikke har mulighet til å jobbe. Regjeringen burde skamme seg for det og få ordningen på plass igjen.

10000 færre får bostøtte i år enn i fjor. De siste åra har boligutgiftene økt voldsomt, vi har blitt flere hundretusen færre og de med lavest inntekt har ikke fått reell inntektsøkning. Allikevel får flere titusen færre bostøtte og vi bruker mindre på bostøtte enn for 8 år siden. Svære usosialt Særlig rammer dette uføre som pga tekniske endringer i beregningen av bostøtta, ikke lengre får. SV foreslå både å løfte nivået på bostøtta og at uføre må få bostøtte som før.

Disse endringen ville gi mange familier mulighet til å gi barna en god barndom.
Det fortjener de og de trenger pengene langt mer enn rike, friske mennesker som bør klare seg selv.

Alle snakker om det grønne skiftet. I Hedmark har vi enorme grønne fornybare ressurser, men alt for lite skjer. I 20 år har så å si alle sagt at vi må bygge opp industri på fornybare kilder fra bla skogen vår og på å bremse oljeavhengigheten. Nå må vi komme i gang. Vi trenger arbeidsplassene og de må være fornybare. Å berge klima koster litt, å ikke gjøre det koster vanvittig mye mer.
Stor multinasjonale selskaper har for lengst oppdaget biologien og jakter på « det grønne gullet». Mange posisjonerer seg. Vi kan ikke vente og se nå på at «gullgraverne» kommer og tar initiativ og styring. Erfaringen fra andre land er at når disse store selskapene kommer på banen, er det ikke de lokale eierne som opplever å få inntekt og utvikling. Tvert i mot.

Flere skogsbilveger og økt akseltrykk gir bedre muligheter til eksport, men ambisjonene må være langt større enn som så.

Vi må spørre: Hvem skal styre den grønne utviklingen og hvem skal tjene på den?
Vi må gjerne samarbeide over grensene, men ikke være naive. Vi må selv bestemme oss for at utviklingen må skje slik at ressursene våre forvaltes biologisk forsvarlig og gir arbeid og inntekt i generasjoner framover i Hedmark og i Norge. I Norge klarte vi å få nasjonalt eierskap både til vannkraft og olje. Det har sikret oss som land og folk. Nå må vi sikre det samme i det grønne skiftet. Lokalt og statlig eierskap til ressurser er viktig.
Det trengs en storstilt og langvarig satsing der staten må ta rollen som motor, bidra kraftig til forskning og utvikling og være en stor og trygg investor inn i industrialiseringen. Arbeidsplasser og FOU må foregå i Norge. Vi er på full fart til å bli en ren råvareleverandør til svensk industri. Det er ikke å ta vare på norske interesser.

Forskning er nødvendig, men ikke nok. De gode ideene stopper ofte opp når de skal testes i full skala. Derfor må staten støtte pilotanlegg og industrialisering av forskingsresultat. Det kan gjøres også gjennom etablerte ordninger med mer offentlig og privat kapital.
Sist men ikke minst må staten føre en mer offensiv eierskapspolitikk. Staten må seriøst vurdere deleierskap for å være med på å omstille og videreutvikle treforedlingen, ikke leie ut eller selge Statskog. Både Statskog og Statkraft må brukes som viktige statlige medaktører i omstillingen.
Det må bli slutt på lek med ord uten handling og det må bli slutt på at Innlandet skal være en ren råvareeksportør. SV krever klimasatsing for nye grønne arbeidsplasser i Innlandet må komme i neste års budsjett.

Arbeidsledighet må møtes med framtidsrettet satsing, ikke med mer olje og skattelette til velstående. Ingen av delene hjelper oss trygt inn i framtida.

På sosiale medier får jeg spørsmål om SVs forhold til Venezuela. Det kommer som regel fra folk som ikke ønsker oss vel og som ser ut til å tro at Venezuela har det vanskelig på grunn av SVs politikk. Det er vanskelig å ta det standpunktet helt alvorlig. Det som skjer i Venezuela nå er SV svært kritisk til og ikke noe av dette har noe med det SV går til valg på. Men i tilfelle det fortsatt finnes noen som på ordentlig tviler om hva SV står for:

Som alle er vi i SV bekymret for den sosiale, økonomiske og politiske krisen i Venezuela. Det er folk flest, de fattige og middelklassen, som rammes hardest av den økonomiske krisen og som taper på den polariserte og fastlåste politiske situasjonen. Venezuela er og var et land med store økonomiske forskjeller og usunn maktkonsentrasjon.  Økonomien er i krise, og utsiktene til dialog mellom politiske ledere og en utvikling mot et åpent, liberalt demokrati er svært dårlige. Det er en tragedie for det venezuelanske folket.

Mange, også i SV, satte håp til at det kunne skje forandringer for Venezuelas fattige i 1998. Chavez gikk til valg på en omfattende agenda for sosiale reformer, som satte omfordeling og bekjempelse av fattigdom sentralt. Det var altså grunn til å håpe på at ting skulle bli bedre for de fattigste i Venezuela. Og det var en del gode resultater i kampen mot fattigdom de første årene etter Chavez’ kom til makten. Verdensbanken melder blant annet at det var en kraftig nedgang i fattigdom, fra 50 % fattige i 1998 til 30 % i 2013 og at ulikheten gikk kraftig ned fram til 2012.

Men det unnskylder ikke den alvorlige utviklingen de siste årene har ført med seg i Venezuela. Landet er vanstyrt nå og vi i SV er svært kritiske til den uansvarlige økonomiske politikken som har ført landet ut i uføret. Vi er svært bekymret og kritiske til unntakstilstanden som er blitt erklært. Den er udemokratisk og bidrar kun til ytterligere polarisering og er et udemokratisk virkemiddel.

Det venezuelanske folket lider nå under økonomisk krise og politisk låst situasjon. SVs solidaritet er alltid med folk, ikke partier og politikere. Vi håper på og støtter en ny utvikling i Venezuela, hvor en kan se en vei ut av det økonomiske uføret og til en reell åpen og demokratisk debatt. Veien framover vil være lang, og humpete, og er helt avhengig av at venezuelanske ledere viser lederskap og evne til dialog.

Regjeringen klarer ikke å nå klimamålene innen 2020. Målene blir neppe nådd i 2030, heller. – Dette er flaut for Norge, mener WWFs Nina Jensen.
Klarere kan det vel neppe sies.

I dag kalte regjeringen inn til pressekonferanse for å skryte av at Norge ligger an til å bryte Stortingets klimamål for 2020. Det eneste Erna Solberg har kuttet i dag er tall på en prognose, som kan endre seg. Det hun derimot beviselig har levert til nå er økte klimagassutslipp.

Prognosene som presenteres gjør at vi kan håpe at utslippene går ned om lag 2 millioner tonn i 2020 sammenlignet med 2015. Det er dessverre 3 millioner tonn over Norges klimamål for 2020 – et mål som alle partiene på Stortinget har stilt seg bak. Sjelden har en regjering jublet så mye for å holde stø kurs mot å bryte et klimamål med margin tilsvarende utslippene til 1,5 millioner biler.

Årsaken til at prognosen har endret seg er særlig tre ting:

1. Statoil har valgt å legge ned gasskraftverket på Mongstad. Det har jeg jublet for, men det er ikke Erna Solbergs fortjeneste.

2. utslippene fra oppvarming av bygg er ventet på å gå ned. Dette skjer fordi et samlet Storting har vedtatt å forby fossil oppvarming. Men etter å ha styrt i snart fire år har ikke regjeringen ennå fått på plass regelverket, og jeg frykter de legger opp til for mange unntak.

3. teknologiutviklingen på elbil går raskere enn hva man trodde og elbilpolitikken kutter derfor utslipp.Heller ikke dette er noe Erna og co har gjort.

Hva burde Erna Solberg gjort for å få ned utslippene nok? Hun burde fått opp farten i elbilsalget og gjort klimagassutslipp dyrere og fått fart på grønne arbeidsplasser. Men hun har gjort motsatt og sagt ja til ny olje- og gassvirksomhet. Olje og gass ikke bidrar med utslippskutt. Den virksomheten har økt sine farlige utslipp med over 80 prosent siden 1990. Hun burde lovet det norske folk at biodrivstoff-satsingen skal innfris uten palmeolje. Hun burde lovet at forbudet mot fossil oppvarming også skal inkludere fossil gass. Hun burde sagt nei til en ny rullebane på Gardermoen som vil øke flytrafikken. Og hun burde vridd investeringene bort fra firefelts motorveier inn mot de store byene og over på kollektiv.

At Regjeringen ikke gjør dette, men trikser med utslippstall, er ikke bare flaut. Det er farlig.

Vi må rett og slett få utslippene ned og fornybar næring opp. Det skylder vi våre etterkommere.

Mange har mistet bostøtta, og flere har fått mindre.
På tross av befolkningen øker, boutgiftene øker svært mye og inntektene til de med laveste inntekter synker er det mange tusen færre som får bostøtte.
Det er ingen bedring, det er det motsatte.

For 2017 anslår regjeringen at i gjennomsnitt 100 500 husstander vil mota bostøtte hver måned. I 2015 var det 107 300, altså flere tusen færre på ett år. Bostøtten ble lagt i 2009 med mål om at 150 000 skulle få bostøtte. Vi er milevidt unna det målet. Samtidig med at færre får bostøtte, boutgifter steget kraftig og befolkningen økt 250 966 fra 2012 til 2016. Det henger jo ikke på greip.

Regjering bruker mindre på bostøtte i 2017 enn både i 2010, 2011 og 2012. Regjeringen sier at de bruker 3 milliarder på bostøtte nå og det stemmer, men beløpene var altså høyere før, noe Regjeringens egne dokumenter viser. Å framstille det som en bedring er rett og slett forsøk på bløff.

Husbanken forteller i sin årsrapport for 2015 hva årsaken er:
..boutgiftene øker betydelig mer enn økningen av bostøtten, samtidig som gjennomsnittsinntekten går ned.

I tråd med dette har SV foreslått at bostøtten må bedres slik at den tetter det gapet som Husbanken påviser har oppstått og at bostøtten justeres hvert år for å holde tritt med boligprisutviklingen og inntektsutviklingen til de som trenger bostøtte. Det var Høyre og FRP sterkt i mot og forslaget ble nedstemt.

Den største gruppa som har mistet bostøtte er uføretrygdede.
127 000 uførepensjonister tapt inntekt som følge av reformen i følge Regjeringens egne tall. Av disse taper om lag 44 000 personer mer enn 6000 kroner i årlig inntekt. I 2011 vedtok et samlet Storting en omlegging av uføretrygden og Stortinget var tydelige på at uføre ikke skulle komme dårligere ut etter omleggingen. Her har Høyre og FRP sviktet fullstendig.
De som har fått innvilget uføretrygd etter omleggingen, får ikke engang del av overgangsordningen som bøter midlertidig på litt av tapet for de som allerede hadde uføretrygd før omleggingen.
SV har foreslått å rette opp dette, blant annet Dokument 8:103 S (2014–2015) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen om å sikre en varig kompensasjonsordning for uføre etter uførereformen.
Alle forslagene ble nedstemt dessverre. Men dette må jo rettes opp. Ikke rart flere blir fattige.

SV støtter Godspakke Innlandet.

Det er feil når Venstre påstår at SV ikke støtter Godspakke Innlandet med strøm på strekningene Hamar, Elverum, Kongsvinger. Det står svart på hvitt i innstilling til Stortinget om saken og SV ønsker å utvide satsingen. Dette har SV kjempet for i mange år, da partier som Høyre og FRP ville legge jernbanestrekninger ned. Nå er det hyggelig å kunne vi velkommen etter. Jernbanen er framtida, både for person og godstransport.
Men Jernbanepakke innlandet må utvides med strøm også på Rørosbanen. En halvveis løsning, vil ikke kunne ta unna det store volumet på gods og gjøre Dovrebanen til en flaskehals.
Nå er det på tide vi befrir innbyggerne langt riksveiene våre fra den store belastningen det er å måtte leve med den voldsomme økningen i traliertrafikken. Det er rett og slett ikke holdbart, verken for trafikksikkerhet, trivsel eller klima.

Vi kunne vedtatt et rettferdig skattesystem. Vi kunne satt tusenvis av mennesker i stand til å komme seg ut av fattigdom. Vi kunne fått til utslippskutt for å gjøre barnebarna våre tryggere. Vi kunne fått flere lærere, sjukepleiere og helsefagarbeidere istedenfor flere millionærer. Vi kunne hjulpet flere av de som fryser og sulter i flyktningeleirene.

Det er rikdom nok til at alle kan leve anstendig, og ha muligheten til å følge sine drømmer. Men ikke plass i Erna og Sivs budsjetter. Der fikk millionærene sitt og plass til andre var det ikke.

Sakte, men sikkert forandres Norge til et mer delt og mer urettferdig samfunn. Mange tusen flere er arbeidsløse. Mange tusen flere har utrygge jobber. Boligprisene øker så raskt at det blir umulig for mange med vanlige inntekter å kjøpe seg et hjem.

Etter alt bråket i høst skulle en tro at det lå noen virkelige politiske gevinster for KrF og Venstre i å luske tilbake til statsministeren og gjøre en avtale.

Kanskje betaler de for flere plasser for varig tilrettelagt arbeid til utviklingshemmede?

Nei, det har de ikke prioritert.

Kanskje gjør de noe med de smålige kuttene av hjelp til uføre, fri rettshjelp eller norskopplæringa til flyktninger?

Nei, det har de ikke prioritert.

Men da skulle en i hvert fall tro at de fikk satt en stopper for at syke folk mister gratis fysioterapi?

Nei, det har de ikke prioritert.

Hva da med kuttet i barnetillegget for uføre forsørgere? Som fratar tusenvis av familier tusenvis av kroner?

Nei. Det prioriterer de ikke.

Regjeringen er fremme med pengefingeren og sier «det skal lønne seg å jobbe». Samtidig utvider de kuttet for uføre foreldre og bruker nesten 300 millioner kroner i kontantstøtte på å betale friske foreldre penger for å ikke jobbe!

Det hadde de råd til. Folk som mister jobben må betale. Kronisk syke mennesker som trenger fysioterapi, må betale. De som trenger fri rettshjelp, må betale. De som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, skal betale. De uføre foreldrene må betale. Men friske mennesker skal få penger for å være hjemme.

Vi trenger miljøpartier som setter hardt mot hardt og er villige til å felle en regjering, om det må til. Da er det ganske trist å se at det Venstre som var villige til å risikere regjeringskrise før jul, nå støtter et klimabudsjett full av talltriksing og grønnvasking, som gir mindre klimakutt enn det fossilgrå budsjettet til Arbeiderpartiet.

Venstre og Krf har tatt et valg. De har valgt Frp og Høyre framfor reelle klimakutt. Skattelette til de rikeste framfor økonomisk rettferdighet. De har valgtboligpriser ute av kontroll, og økende barnefattigdom.

Det blir ikke mer rettferdighet og nok klimakutt i år. Men om et år må det komme. Landet trenger et nytt flertall og en ny politikk.