Karin Andersen

 Onsdag ble regjeringas klimamelding lagt fram. Det er den mest omfattende klima- kuttpakke som noen regjering har lagt fram i Norge. Meldinga holder fast på målene om 30 prosent kutt i CO2-utslipp innen 2020, og at 2/3 av kuttene skal skje innenlands. Og det vik- tigste: Meldinga peker på tiltak for å nå målene!

Nå begynner stortingsbe- handlinga av meldinga. Fra regjeringspartienes side snakker vi gjerne med alle partier som vil ha god klimapolitikk. Det blir spennende å se om høyrepar- tiene kan bli enige: Venstre vil ha mer klimapolitikk, FrP me- ner det er å kaste penger ut av vinduet, og vil heller ha billigere bensin og mer vei.

Vi må ha en sterk klimapolitikk for å dempe menneskeskapt temperaturøking som vil skade oss alle. Det vil ifølge FNs klima- panel kreve globale reduksjoner av utslipp på 50-85 prosent innen 2050. Da må både indus- triland og i utviklingsland kutte utslipp, men land som trenger å løfte mennesker ut av ren nød, kan ikke pålegges å kutte så mye som rike land som forurenser mye. Derfor er kutt hjemme så viktig. Meldinga legger opp til  trygge arbeidsplasser i Norge i framtida.

«Utslippene må ned og folk må fram»

Transport står for 32 prosent av norske utslipp. Utslippene må ned og folk må fram. Da kan ikke biltrafikken i byene øke mer. Men det blir flere folk i byene. Det betyr behov for opp til en tredobling av kollektiv- bruken fram til 2030. Men det kan spares mye penger når det ikke er behov for å bygge veier for økt trafikk! Og de pengene trenger til satsinga på jernbane: I Nasjonal Transportplan som legges fram neste år, skal det tidfestes når dobbeltsporet i intercity-triangelet på Østlandet skal stå ferdig. Og der en må kjøre bil, må utslippene ned ved at gjennomsnittutslippet fra nye biler ned skal fra dagens 120 gram til 85 gram CO2 pr kilome- ter. Da må biler som har minst utslipp bli billigere, og støtte til el. biler og hybridbiler må økes.

Jeg vil ikke gå på NAV og jeg vil ikke ha trygd. Jeg er ikke slik.
 
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt disse ordene fra mennesker som henvender seg i sin nød. Ikke har de jobb, regningene hoper seg opp, helsa, psyken og ikke minst selvtilliten er på lavmål. Selv om de har gjort alt de kan, får de ikke jobb. De har fått arbeidsmoralen podet inn med morsmjølka sammen med fordommene mot de som trenger samfunnets bistand. De er jo ikke som meg. ”De andre”, de som ikke har arbeidsmoral eller skam i livet. De som går på sosialen.

Disse holdningene fører til mye vondt. Både for de som ikke får seg til å be om hjelp, fordi de ikke vil settes i bås med folk de sjøl har fordommer mot og for de som utsettes for fordommene som krymper, ydmykelser og isolerer dem. Denne onde sirkelen må brytes fordi den er bare negativ. Den skaper bare vondt og fører ikke et eneste menneske tilbake til lønnet arbeid. Tvert i mot blir vegen ut av uføret lengre. Og den hindrer mange som trenger hjelp i å henvende seg der de både kunne fått, og har rett til å få hjelp.

Ingen vet hva livets kast bringer. Ingen har garantier for at helsa, ekteskapet, nettverk og arbeid vil vare. Noen har med seg ryggsekken full av problemer hjemmefra og har aldri fått fotfeste hverken i skole, arbeid eller i positive felleskap. Andre har greid seg utmerket i mange år, før noe rammer som velter tryggheten, fjerner inntektene og livet ikke lenger er greit.

“Ingen vet hva livets kast bringer”

Flaks og uflaks spiller dessverre en stor rolle i livene våre. Helse er et godt eksempel på dette. Visst kan vi gjøre litt sjøl, la være å røyke og bevege oss mer, men viktigst er gener og flaks. Ikke minst flaks når det gjelde familie og venner. Stiller de opp når det røyner? Flaks når det gjelder viktige mennesker i livet.

Selv har jeg lese- og skrivevansker. Få ting gjør at du føler deg mer som en dust i et moderne samfunn totalt basert på skriftspråk. Et samfunn det intellektuelle evner blir bedømt ut i fra hvordan du behersker lesing og skriving. Hvorfor gikk det bra med meg tro? Viktigst var nok gode foreldre og lærere som så at jeg kunne mye, selv om stavinga var feil og lesinga sakte.  Ennå i dag kan jeg huske ydmykelsen når det ikke gikk så bra, men enda klarere husker jeg alle de gode rosende ord som kom så for alt jeg klarte. Jeg ble oppmuntret og sett. Ingen visste for over 50 år siden hva dette var. Faglig hjelp fantes ikke, men det var ikke viktig når alle allikevel ga meg selvtillit nok til og ikke å gi opp. Jeg forteller dette for å vise at jeg vet det kunne vært meg som hadde endt opp med krympet selvtillit, droppet ut fra skolen og strevd med psykisk uhelse og med å få jobb. Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.

“Flaksen var på min side. Men ting kan jo snu.”

Ingen har garanti for hva livet kan bringe heretter. Derfor er sikkerhetsnettet, når livet går i svart, så viktig. Gode foreldre, gode lærere, gode naboer og venner for den delen. Men ikke alle har det. Derfor er fordommene mot mennesker som opplever vanskelige liv urettferdig og urimelig.  Det kan være gode grunner til at noen trenger hjelp lenge, og de opplevelsene er det aldri grunn til å misunne noen.
 
Nylig kom en doktoravhandling av Kjetil G. Lundberg. Brukererfaringer, NAV-reformen om levd liv. Han har intervjuet folk som trenger hjelp fra NAV. De forteller om hvor fælt det er å bli omtalt nedlatende, fordømmende og å bli moralisert over i media fra ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av lange nettdebatter som hagler av de styggeste karakteristikker som tenkes kan. Flere forteller at de knapt tør å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Blir de friskere, får de nytt håp, blir de mer i stand til å komme seg i jobb? Selvsagt ikke. Det virker motsatt og det rammer hardest de som har fått god arbeidsmoral og fordommene mot folk på trygd inn med morsmjølka, og det gjelder mange av oss. De krymper enda mer og skammer seg, helt uten grunn. Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.

“Det er de som sprer fordommer om folk som har det vanskelig som bør skamme seg.”

Finnes da ikke noen som jukser, eller som oppfører seg ille? Jo da, juksere finnes i alle lag av befolkningene, minst like ofte på toppene hos de ”vellykkede” i samfunnet, som hos de som trenger sosialhjelp. Å jukse på skatten og jukse på trygden er å stjele fra fellesskapet og det er galt. Jukser noen og en vet om det, må en selvsagt anmelde. Men her som ellers skal bare den som begår lovbruddet måtte stå til ansvar for handlingen. Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.

“Det er galt og uakseptabelt å spre fordommer mot alle fordi noen gjør feil.”

Finnes ikke de som er særlige vanskelige selv og som trenger ett sikkelig dytt bak. Jo da, men er det noen som tror at en når fram til ungdom som har mistet alle tro på seg selv og egen framtid, og derfor velger å ”å bli best til å være verst”, med tordentaler og pekefingre fra samfunnets politiske topper. Selvsagt virker ikke det. Men gode lærere, kloke NAV-ansatte eller for eksempel gode hjelpere som Pøbelprosjektet kan nå fram med ubehagelige, men nødvendige korreksjoner, og de lykkes ofte. Når de har bygget opp nødvendig tillit, vist seg å være en voksen det går an å stole på, og hjulpet deg til å finne fram til hva du faktisk kan og hva du faktisk har en drøm om å kunne gjøre ut av livet. For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad. Mange flere kan klare seg selv og har evner som vil overraske de fleste, hvis vi makter å møte dem med respekt, god tiltak og framtidshåp, framfor fordommer, pekefinger og straff.

“For ingen drømmer om et liv på NAV og stønad”

Det finnes ikke et viktigere hedersbegrep der jeg kommer fra enn å være et “skikkelig arbeidsmenneske”. Stoltheten hos folk uten utdanning ble ensidig knyttet til arbeid. Dommen over de som ikke klarte det var hard, da som nå. I dag er fordommene like sterke og kanskje enda verre fordi vi nå har et samfunn der alle får skolegang og velferdsordningene er bedre.
For de velbergede og høyresida blir konklusjonen lett at en bare seg selv å takk for at en ikke lykkes. Da har en ikke forstått mye av arbeidslivet for eksempel.  Er det plass til alle der?

Under det sosiologen Richard Bennett kaller ”den nye kapitalismen”, er endringshastigheten i arbeidslivet blitt så høy og de sosiale betingelsene så ustabile og fragmenterte, at stadig flere faller av lasset. Dette passer den som tilhører det vellykkede, høytutdannede flertallet og som har flaksen, arven og helsa på sin side og som fot i hose samtidig som mange opplever større sosial ulikhet og en voksende opplevelse av maktesløshet og ubrukelighet. Når dette krydres med Høyresidens eventyrfortellingen om at alle mennesker fritt kan velge å skape sine egne liv, fører med nødvendighet til en moralsk devaluering av fattige og vanskeligstilte .     
 
Å oppleve seg selv som uønsket, ubrukelig og ekskluderte ødeleggende for likeverdet og bryter ned viktige fellesskap vi alle nyter godt av. Bygg stolthet for hver og en, og bryt fordommer mot andre. Da blir samfunnet tryggest, mest produktivt og menneskevennlig.

I politikken svinges øksa ofte, noen ganger i affekt og det er nok ikke alltid hugget er like velrettet.

De siste ukene har både de som trenger sosialhjelp og de som trenger uføretrygd fått gjennomgå igjen. De velbergede og selvhjulpne svinger øksa over de uverdige og latsabbene. Det ropes på mer tvang og mer fattigdom. Alt er ved det gamle. Finnes det en eneste arbeidsgiver som får mer lyst til å tilby disse menneskene en jobb etter at toppolitikere og andre synsere har hugget bumerket ”latsabb” inn i CVen deres med øks?

Høyres Røe Isaksen vil innføre arbeidsplikt for sosialhjelp, for i hans hode handler det mest om unnasluntring når folk er i krise. Han har visst ikke fått med seg at kommunene skal sette sosialhjelpsmottakere i aktivitet hvis det er det som trengs for å komme ut av uføret.

Erna Solberg er ikke bedre, hun vil kutte ytelsene for folk hun mener ikke er verdig trengende, hun overser at Nav ikke har noen rett til å gi sosialhjelp til folk som ikke har behov for, og rett til, hjelp.

Hvordan er det i høyrestyrte Oslo, for eksempel? Gis folk på sosialhjelp gode jobb og aktivtetstilbud som kan hjelpe dem? Det er vel neppe sånn at alle gis aktivitetstilbud, men det er jo fint om dette varsler at Høyre vil levere det loven foreskriver.

Det er allerede mange kommuner gjør jobben sin og gir aktivitet. De som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Da handler det ikke om pisk, men om at den det gjelder faktisk opplever å mestre noe og at det en får gjøre noe er viktig for noen, det betyr noe. Det er noe ganske annet enn å tvinges til å gjøre meningsløse ting for å ”disiplineres”.

Mestring og makt over eget liv må være målet for sosialpolitikken. Da må folk få hjelp til å se egne muligheter og fatte håp. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet. Kommunene skal gjøre dette. Det står i loven at de skal bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Utsatte barn og unge og deres familier skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud og kommunene skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad.” I 45 av 50 undersøkte kommuner brytes loven, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. Noen steder spør en ikke engang om vedkommende har barn. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får den hjelpen en trenger.

NAV skriver, i sin årsrapport om arbeid mot fattigdom, at dersom sosialhjelpen holdes på et for lavt nivå og en må leve slik lenge, vil det for mange være vanskelig å få til endring i livet. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet. Dette er det fagfolkene skriver, det er budskapet fra de som jobber med dette. Det er ikke vanskelig å skjønne at det stemmer. Man kan jo bare kjenne etter selv om man tror fattigdom og et vanskeligere liv fører til noe bedre.

Nav skriver også at det ikke er dårlige holdninger og ønske om å leve av trygd som går i arv. Det er de uløste bakenforliggende problemene folk har som går i arv. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og legge mindre vekt på den feilslåtte ideen om at dersom en gir folk trygge ytelser, nok å leve av, så blir det en fattigdomsfelle. Alt snakket om tvang og pisk mot folk som sliter bygger bare opp under fordommer mot folk og gjør at vegen til arbeid blir enda lengre enn før.

Hvis noe er en fattigdomsfelle så er det at mange ikke får den hjelpen de har krav på

I front for disse ideene står Høyre og Erna Solberg. I sin iver etter å gå løs på tryggheten sosialhjelp og andre ytelser utgjør, ser de glatt bort fra den kunnskapen som finnes. Det ser, for eksempel, ikke ut til at Høyre har fått med seg studier gjort fra Høgskolen i Oslo som viser at folk på sosialhjelp er sykere enn mange på uføretrygd. De trenger helsehjelp, lenge. Kanskje blir de aldri friske. Kanskje de egentlig skulle hatt uføretrygd framfor jobbplikt?

Det er ingen krise at folk som er for syke og har massive problemer får en trygg inntekt. Det er krise hvis de ikke får det. Da øker fattigdommen. Folk får ikke får jobb av å være fattige. Fattigdom er en nedadgående spiral som fører inn i enda mer ulykke.

Det er ikke bare i Høyre øksa svinges. I senere tid har også Ola Borten Moe fra Senterpartiet vært ute, og der i gården vet de også å svinge øksa. Denne gangen er det de som har fått uføretrygd som får unngjelde. Det er for enkelt å få uføretrygd, sier Moe. Det stemmer ganske enkelt ikke med virkeligheten. Det er det å få jobb som er for vanskelig. Det er også for vanskelig å få nok god nok bistand når en vil og kan jobbe. Det er utrolig mye å ta fatt i på dette området. Blant annet å fjerne diskriminering, og forutinntatte negative holdninger til folk som har gått på en smell. Det legges ikke vekt på kompetanse og vilje, men på problemer og hull i CVen. Det siste de som ønsker seg jobb trenger er at toppolitikere bekrefter alle fordommene mot dem.

Jeg er glad for at arbeidsminister Bjurstrøm har stått i mot dette kjøret og holdt fast ved at mer tvang og firkantede regler ikke hjelper, selv om hun, etter noen uttalelser i Stortinget, har måttet tåle litt pepper for å hevde at narkomane ikke bør svinge øksa.

Jeg er enig i at det nok heller er andre som burde få økseforbud.

De burde ta en skogtur ned SP veteran Per Olaf Lundteigen. Han er kyndig i øksebruk, og har erfaring med at folk som har vært i trøbbel både kan svinge øksa og være dugelige mennesker. Det avgjørende er at de blir tatt på alvor og blir behandlet med respekt. Kanskje både Solberg og Borten Moe kunne lære litt av innsatsen til Lundteigen. Jeg tror han forstår at å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, sjelden fører til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst.

Så enkelt og så vanskelig er det. Selv har jeg håndtert øks fra jeg var en neve stor. Det har gått bra, men så lærte jeg også tidlig å ha respekt for hvor vondt det gjorde når en traff der en er sårbar.