Karin Andersen

For Høyre er det tydeligvis ikke nok at folk er syke, de skal ha straffeskatt også. Nå foreslår nemlig Høyres Torbjørn Røe Isaksen straffeskatt for sykdom. 
Det er helt utrolig hvor lite Høyre forstår av hvorfor noen ikke er i arbeid. De kan da ikke selv tro på at folk blir friske, slutter å være uføre eller gamle eller får jobb hvis de får skattelette? 
Typisk er det for Høyre  å ta fra de har strevsomt liv og gi til de aller rikeste. 
Å sikre folk nok å leve av når helsa svikter og problemene blir så store at det ikke er mulig å få jobb, er grunnleggende for SV. Menneskeverdet skal være viktigst. Og da trengs det mer til de som har minst og ikke til de som har mer enn nok. Og da vil flere klare å komme seg også. 
SV vil derfor jobbe for at flere skal få mulighet til å få bedre tilpasset tiltak, opplæring og jobbe for lønnstilskydd slik at flere med varierende helse og arbeidsevne kan være i jobb når de kan. 

Mens SV vil at syke skal ha trygghet og stabil økonomi har Høyre støtt seminar om hvordan man best kan plage folk litt ekstra.

Denne mistenkeliggjøringen bare føyer seg inn i rekken av manglende tiltro til folk. Det må være slitsomt for Høyre å ville styre et land der de tror så lite på folkets moral.

Sannheten er jo at det allerede lønner seg å jobbe, man kan jo virkelig lure på hvor fattige Høyre er villig til å gjøre de syke. 

SV vil forsvare velferden mot sånne kutt. Vi ønsker å innføre en ny minsteytelse for folk som får barn sånn at alle barn får være hjemme med foreldrene sine det første året, vi vil sikre gode barnetillegg for uføre og folk som mottar arbeidsavklaringspenger. 

Mens Høyre jager etter mer fattigdom og mer straff for folk som er syke velger SV en arbeids- og inkluderingslinje som fungerer: trygghet for økonomi og hjelp som fungerer. 

«En autoritær argumentasjon mot demokratiske grunnprinsipper» og «et føleri uten moralsk dømmekraft, uten sans for proporsjoner, men med brutalitet.»

Dette sto i en artikkel av en ikke ukjent journalist og forfatter – mannlig sådan. Han var dødsprovosert over alle forslagene fra SV som ville gi voldsutøvere et større ansvar for volden. Som at kvinner og barn skulle få bli i eget hjem, mens voldelige menn skulle flyttes. Også om de eier huset.

I 2003 foreslo SV s Inga Marte Thorkildsen at det skulle etableres en ordning med ”omvendt voldsalarm”.  Alle forstår jo at det ikke var riktig at den som er voldsutsatt skal bære kostnadene ved vold og trusler. At det er feil at kvinner og barn som rammes må ha voldsalarm, hemmelig identitet og innskrenket bevegelsesfrihet, mens voldsutøvere ikke møter konsekvenser, selv om de bryter besøksforbud.

Første februar ble loven vedtatt. I løpet av våren skal teknologien være på plass. ”Et føleri uten moralsk dømmekraft” som journalisten sa, har resultert i konkret endring. Jeg kaller det rettferdighet.

FNs visegeneralsekretær Jan Eliasson sa det slik i New York i forrige uke: Vi må etablere en kultur der skammen plasseres hos voldsutøverne og ikke hos de som er utsatt. Vi i SV er hjertens enige.

I 1991 skjedde det en liten revolusjon i hvordan samfunnet jobber med å sikre gode levekår for mennesker med utviklingshemming. Den såkalte ansvarsreformen skulle bryte et system der et liv i institusjon var framtidsutsiktene for den som ble født med utviklingshemming.

Da reformen ble behandlet i Stortinget i 1990 skrev SVs to medlemmer i sosialkomiteen, Marie Lovise Widnes og Magnar Sortåsløkken dette:

«Desse medlemer (Widnes og Sortåsløkken) meiner at eit liv i institusjon er eit unaturleg liv, som set sterke avgrensingar for menneske si utvikling, deira fridom og høve til å utvikle evner og krefter i høvelege aktivitetar.

Vidare ser desse medlemmer (Widnes og Sortåsløkken) det som ein unaturleg og lite ynskjeleg situasjon at menneskje skal handsamas som grupper og ikkje einskildindivid, på trass av skilnader som er like store og djuptgåande som hos alle andre, anten det gjeld menneskje med funksjonshemmingar, med sjukdomar eller om det er alderen som gjer at dei vert plasserte i ein institusjon. Samfunnet har eit ansvar for sine borgarar, til å gje dei mulighet til eit liv med utfordringar og plikter, og til å gje dei den omsorga dei treng, uavhengig av en klassifisering som dessverre ofte har bestemt kor verdifulle dei er for fellesskapet.

Å gje alle menneskje dei tilboda som trengst for å kunne bruke livet sitt på ein for dei meiningsfylt måte, må vere samfunnet sitt mål.»

Tjue år senere behandlet Stortinget på nytt levekårene for mennesker med utviklingshemming. Utviklingen var begynt å gå i feil retning ute i kommunene. Stortinget fikk mange meldinger om at det ser ut til at institusjonslignende ordninger igjen vokste frem og at den friheten som ansvarsreformen skulle gi stod i fare.

En samlet helse- og omsorgskomité tok et nytt initiativ til å se på saken. Bak dette lå et tankesett som lignet mye på det som lå til grunn for tjue år siden: en gruppe mennesker i samfunnet har ikke den frihet alle mennesker i Norge skal ha.

Stortinget var klart i sin tale. Levekårene måtte på ny gjennomgås, nødvendige forslag måtte fremmes:

«Komiteen støtter intensjonen i dette og mener at det må gjennomføres en helhetlig utredning som vurderer resultatene av ansvarsreformen fra 1991 og levekårssituasjonen for brukere og pårørende, og at det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for denne gruppen kan bedres. Komiteen mener at det er særlig viktig å vurdere situasjonen knyttet til bolig, arbeid, fritid og helse i lys av Ansvarsreformen. Komiteen understreker at deltagelse fra utviklingshemmedes egne organisasjoner er viktig for et godt resultat.»

I dag kommer noe av resultatet ut. I samarbeid med de viktige organisasjonene for mennesker med utviklingshemming er det utarbeidet en rapport som skal si noe om levekår for utviklingshemmede. Rapporten sendes nå på høring, rapporten og høringssvarene skal danne grunnlaget for en egen stortingsmelding om levekårene for utviklingshemmede.

Jeg håper mange vil delta i den dugnaden som skal til for å danne grunnlaget for stortingsmeldingen som skal komme. Det er viktig fordi det er selve friheten til tusenvis av norske borgere det handler om.

Her finner du høringen Levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I dag varsler regjeringen at brukerstyrt personlig assistanse skal rettighetsfestes. SVs Karin Andersen er glad for at arbeidet med rettighetsfesting nå tas et steg fremover, men er utålmodig for det videre arbeidet.

– Prinsippet om rettighetsfesting er viktig og et gjennombrudd. Det handler om selvbestemmelsen i eget liv for folk med stort behov for praktisk hjelp i hverdagen. Med brukerstyrt personlig assistanse kan folk selv bestemme hvordan og når praktiske ting de selv ikke kan gjøre, skal gjøres, sier Andersen.

– For SV er enkeltmenneskenes frihet og selvbestemmelse grunnlaget for all vår politikk. Mennesker med nedsatt funksjonsevne trenger rettigheter og praktisk assistanse for å ha samme frihet som andre. Å kunne bestemme og styre mer selv, gjennom ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, øker friheten, derfor har SV jobbet for dette så lenge, sier Andersen.

Kompromisset i Regjeringen gir personer med varig og stort behov for praktisk bistand og opplæring rett til å få slike tjenester organisert som BPA med samme antall timer som de ville fått om det hadde brukt vanlige kommunale helse- og omsorgstjeneste.

– Jeg forventer at utforming av regler og oppfølgingen av dem blir nøye fulgt opp fra regjeringen og at denne rettighetsfestingen vil gi mer frihet for mange med nedsatt funksjonsevne, sier hun.

Andersen understreker likevel at hun ikke mener dette arbeidet er sluttført.

– Det har tatt tid å få enighet om prinsippet. Resultatet har noen begrensninger, og SV vil jobbe videre for å utvide ordningen, sier Andersen. – Likevel er dette en veldig god dag for alle som har kjempet for brukerstyrt personlig assistanse.

Dette er hovedpunktene i forslaget som nå sendes på høring

• Personer med varig og stort behov for praktisk bistand og opplæring får rett til å få slike tjenester organisert som BPA med samme brukerrettet tid som ved tilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven om praktisk bistand og opplæring
• Rettigheten avgrenses til personer under 67 år
• Rettigheten omfatter ikke støttekontakt
• Rettigheten omfatter i utgangspunktet ikke tjenester som krever mer enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester med mindre de har behov for kontinuerlige tjenester slik at organisering som BPA ikke blir kostnadsdrivende for kommunen
• Stort behov defineres som minst 25-32 timer i uken
• Retten inntrer ved 25 timer, men dersom kommunen kan dokumentere at tjenesten blir vesentlig dyrere i intervallet 25-32, kan kommunen avstå fra å organisere tjenesten som BPA. Kommunen må ta få medhold av fylkesmannen i sin vurdering.

2,5 km mer vei var alt som var igjen av Høyres såkalte vegsatsing når en fikk regnet på det. Her har de skjelt og smelt i årevis på vegsatsinga til SV og Regjeringa og så handlet det om 2,5 km mer veg, og det over hele landet. Snakker om opp som en løve og ned som en skinnfell. Jeg hører Erna går nå rundt og sier at det blir ingen forskjell om Høyre kommer i Regjering. Hvorfor de da skal i Regjering kan en jo spørre seg om, men en ting er sikkert, akkurat på satsingen på veg viser det seg at hun har rett.

Konkursen rammer skognæringa hardt og nå må settes inn både kortsiktige, men ikke minst langsiktige og innovative virkemidlerfor å få fram nye bruksområder og produkter med tre som råmateriale. Det er mye god kompetanse i Hedmark og Innlandet på dette, og de må få støtte og det må kobles på større satsing på forskning. Alt en kan lage av olje, kan en i prinsippet lage av tre. Og tre er fornybart.

Det kan være vanskelig å slå ut store konkurrenter fra land som både har store volum og lave lønnskostnadene. Derfor er vi i Norge helt avhengig av å se lengre inn i framtida etter nye produkter og produksjonsformer. Nå er det virkelig tid for SVs forslag om investeringsfond, men ikke minst forskningsmidler til trenæringen i Innlandet.

Norge skal bli et moderne sykkelland.
Vi trenger mange flere sykkelveier. Det er bra for alle, men kanskje særlig for oss litt oppi åra og for barna, for vi er ikke trygge når vi sykler på vegen sammen med bilene. Det er dumt, for sykling er bra, så det bør vi alle gjøre mer av. Bra for helsa , for lommeboka, for å spare miljø og luftforurensing. Det er stor frihet i det å kunne sykle. Derfor vil Regjeringen og SV bevilge 6,9 milliarder kroner til bygging av sykkelveier i Nasjonal transportplan. Nå skal Norge bli et moderne sykkelland.
Vi dobler bevilgningene til sykkelveier til 690 millioner kroner hvert år fra 2014 til 2023. I sum 6,9 millioner krone. SV overoppfyller med dette løftene som ble gitt i klimaforliket.
– Vi lager et spleiselag der regjeringen stiller med 6,9 milliarder kroner og med milliarder til avtaler med byene om å satse på kollektivtrafikk, miljø og sykkel i stedet for flere veier og økt biltrafikk.
Økt sykling gir tre gevinster på en gang: færre biler på veiene, bedre miljø og økt folkehelse og trivsel.
– Vårt mål er å bygge ut sammenhengende sykkelveier i byer og tettsteder over 5000 innbyggere. I tillegg er trygg sykkelvei til skolen viktig. Mange flere barn bør sykle til skolen, men de trenger trygge veier. Derfor er sykkelsatsingen som kommer nå så viktig og jeg oppfordrer alle kommuner til å bli med på sykkeldugnaden.

Høyres Torbjørn Røe Isaksen føler seg urettferdig behandlet. Jeg har nemlig kommet til å beskrive noe han står for. Så misfornøyd er han at han har skrevet to blogginnlegg om det (Her finner du det første og her finner du det andre). Når tær blir for ømme kan mangt et innlegg komme ut av det.

Isaksen og jeg diskuterte fattigdom og trygdeordninger i Søndagsavisen, et radioprogram på P2 som du kan laste ned herfra. Jeg utfordret Høyre på at de stadig vekk går løs på ordninger som gjør at syke slipper å bli fattige. Jeg utfordret ham også på at han vil kutte bort ordninger som gjør at folk får mulighet til å kvalifisere seg eller ta utdanning for å komme seg i arbeid.

Røe Isaksen og Høyre liker ikke å høre at virkeligheten er at de kutter over en milliard kroner i året til enslige forsørgere. Dette er noen av de som har aller størst sjanse for å bli fattige. SV mener vi skal ha fornuftige ordninger som gir stabil inntekt mens man kvalifiserer seg for arbeid, Høyre velger å kutte i de samme.

Det kuttet Torbjørn Røe Isaksen foreslår i overgangsstønaden for enslige forsørgere vil ramme 10 700 enslige forsørgere. Disse har unger. Det er det som gjør dem til enslige forsørgere. Et anslag jeg har fått fra Finansdepartementet tilsier at det betyr at rundt 17 100 barn går fra å leve med en enslig forsørger med inntekt, til å leve med en uten inntekt. 17 000 barn.

Høyre legger ofte inn noen penger til fattigdomstiltak i budsjettene sine, problemet er at de samme fattigdomstiltakene finansieres ved å kutte mye hardere på andre fattigdomstiltak. Sånn er det samme hvordan Røe Isaksen snur og vender på det

Ønsker Høyre dramatiske trygdekutt?

Dette er det Torbjørn Røe Isaksen sa, direkte avskrevet: «Det må være sånn som absolutt hovedregel at det lønner seg å gå over i jobb. Og det er godt dokumentert i Norge at for en del arbeidstakere som har et valg da eller som har i realiteten muligheten mellom lavinntektsyrkene i Norge, altså ikke – ikke stortingsrepresentant eller NRK-programleder eller eller eller noe sånt men men ufaglært arbeidskraft i en barnehage eller på et sykehus for eksempel. For en del av de så er kombinasjonen av det du får ved å stå utenfor arbeidslivet det nærmer seg veldig eller er over det du kan få ved å være i jobb. Så arbeidslinja er viktig, og det kan bety noen tøffe prioriteringer.»

Høyre mener seg dårlig behandlet fordi jeg omtalte utsagnet over på denne måten: «Høyres Røe Isaksen sier i debatt med med på nrk P2 i dag at folk som ikke kan få skikkelig kvalifisert arbeid, fordi de har helseproblemer eller andre problemer som gjør at de ikke får jobb, jo kan jobbe som lavtlønnede i barnehager og på sjukehus, isteden for å få uføretrygd. Det er rett at det trengs en ny lønnstilskuddsordning der uføretrygden blir omgjort til lønnstilskudd, men da skal folk ha en vanlig ansettelse og lønn en kan leve av og ikke brukes i stillinger en ikke er kvalifisert for. Den som tror det er greit å jobbe i barnehage med dårlig helse og manglende kvalifikasjoner for jobben, viser totalt manglende innsikt, respekt og forståelse for kvalitet både i barnehage og helsevesen. Gi folk kompetanse og trygghet for inntekt mens de kvalifiserer seg, så lykkes mange flere og la de som er sjuke være i fred.»

Det kan ikke være veldig stor tvil om at min tolkning er helt grei sammenlignet med hva Røe Isaksen faktisk sa i debatten. Om han ikke mente det han sa må han nesten si andre ting.

Det Røe Isaksen egentlig sier er at alle som blir syke skal få en ytelse fra folketrygden som er lavere enn den laveste minstetariffen i Norge. En av de laveste minstetariffene vi vet om er den NHO service betaler ufaglærte i kommersielle sykehjem. Den er på 221 293 kroner i året. Om Røe Isaksen mener alvor, og ikke mener at det bare er de aller fattigste som skal rammes, burde han derfor foreslå å sette maks utbetalt uføretrygd til 221 293 kroner. Det er mulig det er Høyres mål, i så fall har de ikke turt å si det høyt riktig enda.

På toppen av dette er det sånn at Høyre, i tillegg til å kutte for de som har aller minst, deler ut store skattekutt til sine rike onkler. De fattigste får mindre sånn at de rikeste skal få mer. Om Høyre mente noe med skattelette kunne de lagt fra seg ekstreme kutt i rikmansskattene og heller gitt skatteletter for de som tjener minst. Men det gjør ikke Høyre.

I stedet for å være sur for at politikken hans kommer for en dag burde Torbjørn Røe Isaksen enten tørre å stå for Høyres politiske linje, selv om den går ut over mange som allerede sliter, eller jobbe for å endre politikken. Jeg mistenker at forsøkene på å skjule realitetene vil fortsette.

Høyre, FrP og Venstre later, i dagens Aftenposten, som om de ikke har tenkt å kutte sykelønna mens alle som leser deres budsjetter ser at det kuttes hundrevis av millioner kroner. De går inn for normerte sjukemeldinger, der politikere skal bestemme hvor lenge en sykdom kan vare, de kutter svære summer i utbetalt sykelønn og de ber Regjeringen om beregninger på hvor mye en kan spare på å stramme inn sykelønna.

Nå tror de visst at ingen skal oppdage hva de har foreslått og feiger unna all debatt. Senest i går var Høyres Røe Isaksen ute i Dagsavisen med kritikk av regjeringa for ikke å være tøff nok mot syke og arbeidsledige, uten selv å vise fra hva Høyre har tenkt å gå løs på av ytelser og ordninger til folk uten jobb og med dårlig helse.

Disse løftene fra Høyre, Venstre og FrP er som skrift i sand. De bør komme seg ut av skapet og snakke ærlig om hva de selv foreslår i budsjettene eller ta avstand fra hva se selv har foreslått for ikke mer enn et par tre måneder siden.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi står for trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske.

Her er kuttene Høyre, FrP og Venstre foreslår

I sine alternative budsjetter kutter alle disse tre partiene i sykelønn:

• Venstre vil innføre «normerte» sykemeldinger og vil kutte 525 millioner som følge av det. I tillegg reduserer partiet sykelønnsperioden fra 12 til 11 måneder, det innebærer ifølge Venstre en netto innsparing på 355 millioner kroner. Totalt 880 millioner kroner i kutt for folk som er syke. Det kan du lese mer om på side 40 i Venstres alternative budsjett (PDF).
• Høyre kutter med 523 millioner kroner ved såkalt «normering» (altså politisk fastsettelse av hvor lenge sykdom varer). Det kan du lese på side 99 i Høyres alternative budsjett (PDF).
• FrP kutter med 1,57 milliarder kroner. Det kan du lese på side 91 i deres alternative budsjett for 2013 (PDF).

Som om ikke det var nok har FrP og Høyre fått utredet enda større kutt i sykelønnen:

• FrP ber om beregninger på kutt til 10, 8 eller 6 måneders sykelønn.
• Høyre ber om beregning på å kutte sykelønnsperioden til 11, 10 eller 9 måneder.

Her kan du lese et tidligere innlegg om såkalt normerte sykemeldinger: “Hvor lenge varer psykisk sykdom?”

Seier for likebehandling
– Jeg og SV vil gratulere fagbevegelsen med denne helt avgjørende seieren i Høyesterett. Å sikre at avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise også gjelder for tilreisende arbeidere uten tariffavtale, er nødvendig forå sikre likebehandling. Dette prinsippet, kalt allmenngjøring av den norske tariffavtalen, mente NHO var i strid med EØS-avtalens prinsipper om fri flyt av arbeidskraft, og har begynt et voldsomt kjør mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Derfor er seieren så viktig og det er viktigere enn noen gang med en fagbevegelse som står opp slik Fellesforbundet og LO her har gjort.

– Nå får vi håpe at NHO roer seg ned, men trolig får vi sak etter sak der de vil svekke norske lønns- og arbeidsvilkår med EØS avtalen som begrunnelse. Derfor mener SV at norske det er viktig å slå fast at tariffavtaler og norsk arbeidsmiljølovgivning skal vernes mot svekkelser gjennom EØS.