Karin Andersen

SV ønsker bosettingsordning og muligheter til jobbe også mens du søker asyl.
Om lag 5000 flyktninger sitter på asylmottak og venter på å bli bosatt i en kommune. De har fått opphold i Norge, men får ikke noe sted å bo. Integreringsminister Solveig Horne fra Frp har invitert til bosettingsdugnad for å få flere kommuner til å ta imot flere flyktninger. Likevel ble ikke målet for antallet bosettinger nådd i 2014. Hennes egne partifeller sitter i kommunestyrer landet rundt og blokkerer dugnaden. Det har de gjort i årevis.
Både den enkelte flyktning og det norske samfunnet taper på dette pingpongspillet.

Å fortsette som i dag, er et uholdbart alternativ.

Derfor trengs en ny bosettingsordning slik SV har ønsket lenge. Først enighet med kommunene om kostnadene og så må kommunene forplikte seg til å ta i mot nødvendig antall. De må kunne avtale seg i mellom om fordeling.
SV er enig med UDI-direktør Frode Forfang, som vil åpne for at flyktningene selv skal kunne finne seg et sted å bo, uten å miste retten til støtte etter introduksjonsprogrammet. I dag kan flyktninger som finner jobb og er selvhjulpne, bo hvor de vil. Men da har de ingen rett til introduksjonsprogram, og det har heller ikke eventuelle familiemedlemmer. Med det faller pengestøtte, råd og veiledning bort.
Gjennom selvbosetting kan flyktninger i større grad selv få ta ansvar for å påvirke sin livssituasjon, sitt bosted og sin fremtid. I stedet for å bli behandlet som passive klienter, får flyktningene da mulighet til å ta tilbake kontrollen over eget liv. Det vil gagne den enkelte flyktning, og samfunnet.

Og asylsøkere med lovligopphold og de med uavklart identitet med lovlig opphold må kunne jobb. Det er mulig å bruke irisidentifikasjon og fastsette EN identitet og gi arbeidstillatelse til den. Ingenting er mer skadelig enn passivitet eller at folk nærmest ikke har annet valg enn å jobbe svart.

Bak bokstavene TTIP og TISA skjuler det seg mye som må fram i lyset.

TISA er forhandlinger om frihandelsavtale og kommersialisering av tjenester mellom de 50 rikeste land i verda. Butikk foran felleskap kan en kanskje si.

TTIP er også forhandlinger om en frihandelsavtale mellom EU og USA: Transatlantic Trade and Investment Partnership – og uttales T-tipp. Den ligner veldig på MAI-avtalen fra 1998. Den ble stoppet av folkelig mobilisering fordi det ble avslørt at den ga internasjonale selskap makt over demokratiet og ikke motsatt. Disse selskapene ser på folkestyret og helse, miljø og sikkerhet som et eneste stort handelshinder som står i vegen for eiernes utbytte. Dette er hodeløs politikk for den som vil skape økonomisk bærekraftig vekst, velferd og styrke demokratiet.

USA og EU forhandler om verdens største frihandelssone og ser på TTIP som en mulig veg ut av krisetid. Men erfaringene med liknende handelsavtaler forteller ei anna historie. Eksempelvis NAFTA, den nordamerikanske frihandelsavtalen fra 1994. Målet da som nå var økt velstand og flere arbeidsplasser. Amerikanske selskap nytta seg av investorrettighetene og flyttet produksjonen til Mexico, der lønns- arbeids- og miljøstandardene var lavere.

Fasit ble ca en million arbeidsplasser gikk tapt i USA, og velstandsøkningen kunne folk flest se langt etter. Siden 1994 har reallønnene stagnert i USA og gått ned i Mexico, slik Lise Rødland i Attac skrev i en artikkel i juni i fjor. Den som vil ha økt produktivitet og god utvikling må satse på fordeling av goder og ikke mer makt og penger til de aller rikeste slik TTIP vil gjøre.

TTIP handler ikke om å økt handel gjennom å reduser tollen mellom EU og USA. Tollen er allerede lav, rundt 3-4 %. Det er å «harmonisere» standardene i EU og USA det handler om. Høres ufarlig ut, men de såkalte ikke-tollmessige handelshinder, hva er nå det da?

Jo, det er arbeidstakerrettigheter, matsuverenitet, regulering av giftige kjemikalier, digitale rettigheter og finansreguleringer, alt som gjør det mulig for vanlige folk å ha trygge liv. Det betyr at det svakeste lovverket vil bli normen og at alle skal tvinges til inn i en spiral mot bunnen.

TTIP åpner for et eget lobbyråd for store selskap. Alle skal være forpliktet til å si fra til den såkalte «rådgivingsgruppa» når nye lover og regler skal lages. Dermed går all ny politikk via de store selskapa før ulike land setter de ut i livet og den går nok ikke upåvirket gjennom «rådgivingsgruppa», det ville definitivt være å tru på julenissen. Altså vil store selskap få makt over demokratiet sette selve demokratiet i spill.

TTIP handler altså om å gi «big bussiness» enda større makt, om å gi store selskap rett til å saksøke stater for lovverk som landet mener er nødvendig for å verne folk og natur, men som vil kunne medføre kostnader for selskapene. Et eksempel er Slovakia som innførte utbytteavgrensing for helseforskringsselskap. Det nederlandske forsikringsselskapet Achmea saksøkte Slovakia i ei såkalt investor-stat tvisteløsing og selskapet fikk medhold av retten. Slovakia vart dømt til å betale 22 millioner euro. Saken er ikke avsluttet, men den kan ende med at profitt trumfer folks rett til i valg å velge et lands politikk.

Staten har ikke samme retten til å saksøke selskapene, og tvister blir behandlet av private panel. Private panel, du lest rett!

En slik «Investor-stat tvisteløsning» er foreslått inn i TTIP. I tillegg er det tale om å innføre et «reguleringsråd.» For EU og USA har for lengst innsett at de ikke greier å dra i havn alle dereguleringer de håper på og det skal de bruke «reguleringsrådet» til. De skal harmonisere standarder og prosedyrer så selv om genmodifisert mat, klorrenset kylling og hormonbehandlet biff ikke blir godkjent for salg i EU, så kan dette reguleringsrådet i etterkant sørge for det. Som Lise Rødland fra Attac skrev: «En avtale som kanskje ikke virker så ille til å begynne med, kan over tid utvikle seg til et monster.»

TTIP vil påvirke Norge gjennom EØS-avtalen – og vil gjøre EØS enda mer udemokratisk. Vi har fått lite eller intet innsyn i TTIP-forhandlingene, men lobbyister fra storselskap har hatt innsyn fra før forhandlingene offisielt var i gang. Politikere og folk må lete etter lekkasjer for å få vite noe. Det holder ikke.

Blir det innsyn i TTIP-forhandlingene, slik EU, USA er redde for, blir de avslørt i å vingeklippe demokratiet og la den anonyme pengemakta som gjemmer seg i skatteparadis ta fullstendig over styringa over økonomien. Hemmeligholdet beviser bare at TTIP og TISA ikke tåler dagens lys. Forhandlingene må stoppes, det må åpnes for innsyn og konsekvensene på bordet. Dette tjener ikke folk flest i noen land, bare eliten.

Her er mitt innlegg i Stortinget i høst da jeg tok opp saken om politisaker mot barn som blir deretter.

Karin Andersen (SV) [12:25:16]: Det forferdeligste har hendt. Et barn er død under mystiske omstendigheter. Hvordan reagerer politi og påtalemyndighet i Norge? Er det full alarm? Blir alt gjort for i det minste å få klarlagt hva som har skjedd, og for å få straffet de skyldige? Svaret er dessverre for ofte nei. Derfor må vi til bunns i hvorfor norsk politi har sviktet i konkrete saker når det gjelder etterforskning, påtale og det å dømme voksne for vold mot og drap på barn. På 25-årsdagen for FNs barnekonvensjon må vi stille oss disse spørsmålene.
De to små barna, Christoffer Gjerstad Kihle og Monika Sviglinskaja, som led en brutal og forferdelig død, har vist for all verden at noe må være forferdelig galt når slike saker kan bli henlagt med begrunnelse om at barnet har skadet seg sjøl til døde. Det minste vi kan gjøre for barna som har vært utsatt for slik grusom vold, er å prioritere etterforskning og straffesak mot voldsutøverne. Kun takket være at en bestemor og en mor ikke ga opp, at noen nektet å se vekk og resignere, ble sakene oppklart: én med fellende dom, én med antatt gjerningsmann. Politiets begrunnelser for å legge vekk sakene har opprørt oss alle.
I åtte år gamle Christoffers sak var det i tillegg slik at mange varsellamper blinket på forhånd, og der er det mye vi kan gjøre for å stoppe vold mot barn. Også på det området er det langt igjen – også i politiet – når det gjelder å se, å se etter, for å oppdage, gripe inn og straffeforfølge. Da politiet fikk denne saken, visste de at de foresatte hadde sagt at de fant ham med tørkepapir i nese og svelg. Politiet ble varslet rutinemessig om et mulig selvmord. I denne saken var det en lang forhistorie med skader og alvorlige bekymringer som politiet visste om. Politiet forfulgte flere teorier. Kvalte gutten seg sjøl med papir? Kom de store skadene av sjølskading, eller ble han drept? Til slutt skulle Statsadvokaten vurdere tiltale eller henleggelse. Statsadvokaten visste om de store skadene, men ikke hvordan han fikk dem, eller av hvem. Statsadvokaten ba ikke om ytterligere etterforskning. Han henla saken. Etter ny etterforskningsrunde ønsket Statsadvokaten igjen å henlegge saken. Da grep Riksadvokaten inn og beordret Statsadvokaten til å ta ut tiltale. 24. oktober det året – nesten fire år etter at gutten døde – ble stefaren dømt. Da sa alle at dette aldri måtte skje igjen, at nå hadde man lært.
Så ble drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja henlagt, og politiets manglende etterforskning og surrealistiske begrunnelse kom for en dag. Også nå var det en mor som ikke ga opp, og noen i politiet som ikke ga seg, som tvang andre til å se det som lå opplagt i dagen, og som i ettertid har vist seg å snu saken fra sjølmord til drap. Det har vært mye offentlig omtale av disse bevisene, om hvorfor saken ble henlagt. Det var interne politietterforskere som ba om å få se på saken på nytt, men som ble bedt om å holde seg unna. Vitner ble ikke avhørt. Politiet ventet i tre måneder før en mystisk oppringning ble undersøkt, lot andre meldinger ligge, og til tross for knust vindu, krydder som lå strødd rundt, en mobiltelefon som var borte, og en hard knute på et belte rundt halsen på åtteåringen, mente politiet at åstedet ikke bar preg av innbrudd. En etterforsker varslet om disse omstendighetene til pårørendes advokat, og etter hvert ble saken gjenopptatt. Nå er en mann tiltalt i saken.
Disse barna har brent seg inn i vår historie som et hjerteskjærende og meningsløst vitnesbyrd om virkeligheten, og det har med all rett bredt seg en fæl følelse av at noe er alvorlig galt når slike saker ikke får topp prioritet i politiet. Er det slik i Norge at barnemishandlingssaker og barnedrap fremdeles er et så mørkt kapittel i vår rettshistorie? Hvor mange saker er dårlig etterforsket og henlagt uten at spørsmålet om skyld eller uskyld er besvart? Hva skjer nå? Er det fremdeles slik at når offeret er et barn, blir saker oftere henlagt, gjerne med mangelfull etterforskning? Vi må ha svar på dette. Er det virkelig slik at påtalemyndigheten fortsatt tror på myten om at foreldre ikke kan gjøre skade på sine barn? Tror påtalemyndigheten og politiet at sjølmord er vanlig blant små barn? Søker de i det hele tatt råd i fagmiljøer som kan noe om dette? For fagmiljøene finnes!
Jeg vet ikke svaret. Det er derfor jeg reiser denne interpellasjonen, ikke for å høre mer om fokus på ditt og fokus på datt og handlingsplaner uten penger og innhold, men for å høre hvordan man kontrollerer at det man bestemmer, skjer, og om hvilke konsekvenser det får for de ansvarlige hvis de ikke gjør som man har bestemt. Dette gjør jeg også fordi vi nå har vært enige om i mange omganger at dette ikke må skje igjen. Så går det galt allikevel.
Jeg vet at hvis dette hadde vært meg, hvis jeg hadde blitt funnet på denne måten, med store skader på hodeskallen og nese og svelg stappet fulle av papir, knuste vinduer og et belte knyttet rundt halsen, så hadde politiet gjort alt for å oppklare den saken. Men når offeret er et lite barn, er jeg ikke like sikker lenger.
Barna er avhengige av at vi voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet, og her må det en holdningsendring til i politiet. Den må initieres, frontes og følges opp fra høyeste politiske hold når det ikke hjelper at Riksadvokaten sier sitt. For Riksadvokaten har gjennom rundskriv sagt dette. I 2002 ga han et klart og tydelig signal om at familievoldssaker skulle prioriteres, og for at ingen skulle være i tvil om hva han mente, skrev han at slike saker skulle gis forrang ved politidistriktets saksbehandling dersom det var knapphet på ressurser. Han la også til:
«Sakene skal oppklares så langt råd er, og unødig liggetid skal unngås både hos etterforsker og jurist.»
I februar i fjor skrev Riksadvokaten i sitt prioriteringsrundskriv om saker om alvorlig vold mot små barn, at de er:
«(…) krevende å etterforske og påtaleavgjøre, og må behandles med særlig grundighet. Vi understreker kravet om effektiv og grundig etterforsking. Riksadvokaten minner om at Kripos har opparbeidet bred ekspertise på området, og at det allerede ved de innledende undersøkelser bør vurderes å anmode om bistand derfra.»
Dette kom i februar i fjor, og jeg håper virkelig at dette nå blir satt ut i livet.
Vi vet allerede at mange saker har støvet ned, og at det kan gå mange år fra anmeldelse til rettssak. Hvem har da ansvaret når Riksadvokaten tydeligvis har gjort sin del av jobben? Sørger politimesterne for at Riksadvokatens prioriteringer følges opp, og at familievoldssakene prioriteres? Hva skjer når politimesteren svikter? Lite eller ingenting har det sett ut til. Jeg har sett at noen har fått refs fordi sakene har blitt liggende for lenge, men det stopper der – så vidt jeg vet. Det er til og med sånn at hvis sakene blir liggende for lenge, kan voldsutøver få strafferabatt fordi saken har blitt liggende lenge. Og mens voldsutøveren kan få kortere tid i fengsel når politiet ikke gjør jobben sin, blir de voldsutsatte barna taperne, også i dette leddet.
Barn er avhengige av at voksne ivaretar dem, også i rettsvesenet. Her må det andre reaksjoner til. Hvor avskrekkende virker reaksjonen mot barnemishandlere på samfunnet når etterforskningen først har lav prioritet og fengselsstraffen så settes ned? Noen etterlyser et Barne-Kripos. Det er åpenbart at politiet ikke har god nok kompetanse på familievoldssaker, men jeg er ikke sikker på om et Barne-Kripos er det beste. Riksadvokaten minner oss jo om at Kripos allerede har opparbeidet bred ekspertise på området, og at man allerede ved de innledende undersøkelsene skal bruke dem. Hvorfor blir ikke Kripos brukt?
Barneombud Anne Lindboe sier hun generelt er bekymret for barns rettssikkerhet. Det er SV enig i. Barneombudet sier:
«Det gjøres for dårlig etterforskning når det gjelder vold mot barn.»
Hun sier også at hun ikke tror det er en god løsning med en egen nasjonal enhet for vold mot barn, men at:
«Politiet burde organisere arbeidet på en annen måte enn i dag og ha store, robuste etterforskningsmiljøer. Nå sitter det for mange spredt rundt i små miljøer og etterforsker slike saker. Det er ytterst vanskelig å etterforske vold og overgrep mot barn, og selvfølgelig også drapssaker. Vi trenger store familievoldenheter med tverrfaglig, bred kompetanse og erfarne påtalejurister. Det er ofte stor turnover blant dem (…).»
Det samme påpeker Krisesentersekretariatet. De sier at det er for lav status å jobbe med disse sakene, at mange som jobber med det, søker seg vekk, og at man derfor ikke opparbeider nok kompetanse til å løse de vanskelige sakene.
Vi står foran en politireform, og den må hjelpe oss med å bidra til å få den kompetansen og det trykket på disse sakene som trengs.

De var bare karikaturer.

Etter det avskyelige angrepet på karikaturbladet Charlie Hebdo, gikk verdens ledere arm i arm i Paris for ytringsfrihet og demokrati. De stod fram og erklærte: Jeg er Charlie!

Å gå i tog er lett, men den store testen er hvordan man forholder seg til land der det er skrikende mangel både på ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Reiste verdenslederne hjem og forsvarte ytringsfriheten og demokratiet? Nei verden forsetter akkurat som før. Bare dager etter at de alle hadde erklært seg som « Charlie», dør kongen i Saudi-Arabia, hvis ambassadør forresten gikk i toget i Paris.
Han var kongen i et land uten demokrati og menneskerettigheter, der kvinner behandles som kveg , det er dødsstraff for å frafalle religion og der de som bruker ytringsfriheten risikerer dødsstraff og pisking.

Mens det demonstreres i Paris pågår det pisking av bloggeren Badavi i Saudi-Arabia. Han er dømt til 1000 piskeslag og 10 år i fengsel for å ytre seg om demokrati og ta til orde for religionsfrihet. Han skal få 50 piskeslag hver fredag. De 3 siste ukene er straffen utsatt fordi han ikke tåler mer. Da dør han jo før de får fullført straffen. Mer inhuman er det vel ikke mulig å være.

Så hva skjer når kongen som står bak de bestialske straffemetodene dør og den nye kongen lover å fortsette brutalitetene?

Et skammelig knefall i olje og penger.
Verdens ledere , inklusive Norges kronprins, drar i flokk og følge for å vise despoten den siste «ære» og for stå på godfot med den nye despoten. Alt var som før, kongelig etikette, penger og olje ble igjen viktigere enn menneskerettigheter og ytringsfrihet. De var ikke « Charlie» og de var ikke « Badavi». De var bare karikaturer.

10 februar er det høring på SVs to forslag om lengeværende asylbarn.

Forslag 1:

Sv har fremmet forslag om at de lengeværende barna som er sendt ut før nytt regelverk kom på plass, må få behandlet saken sin på nytt nå.

Avsløringene om hvordan regjeringen har holdt alle for narr med de ikke har prioritert å kaste ut familiene

Regjeringen snakker  ikke sant når de påstår at de prioriterer å bekjempe kriminalitet.
Det de gjør viser at høye returtall på asylsøkere er viktigere enn å bekjempe kriminalitet. Det er ikke ulovlig å søke asyl. Det er en menneskerett. Det er heller ingen trussel mot vårt samfunn at folk ønsker å komme hit for å skape seg et godt liv. Det har folk gjort i all tid og det er ikke kriminelt. Det er kriminaliteten til enkeltmennesker som skader oss som må tas og som politiet må prioritere. Der svikter Regjeringen . *Og disse barnefamiliene som nå er kastet ut for å få høye tall på returstatestikken og hindre at de får saken sin prøvd mot nytt regelverk, viser at de har holdt sine samarbeidspartene for narr.

Forslag2:

forslag om at de barnefamilier som er sendt til Afgahnistan selv om både FN og UDI advarte, må få komme tilbake.

Barna vi har sendt til Afgahnistan må hentes hjem.

Saken viser at Anundsen ikke har brydd seg om annet enn høye returtall og at advarsler fra FN og Afgahnistan ikke ble tatt på alvor.

Flere av de lengeværende barna ble sendt til Afgahnistan på tross av at både FN advarte og Afgahnistan advarte mot retur for familier og I Landinfos temanotat om humanitære forhold i Afghanistan av 4. juni 2014 sies det at antall internt fordrevne mennesker har økt og de viser til tall fra UNHCR om at majoriteten av internt fordrevne bosetter seg hos slektninger, men de siste 22 pst. bosetter seg i «informal settlements».
Spesielt kvinner og barn i de uformelle bosettingene er svært utsatt. Det ble registrert over 100 dødsfall i bosettingene i løpet av vintrene 2012–2014, hvorav de fleste var barn. Dette er meget alvorlig og det er til slike familier SV har fremmet forslag om at vi må hente tilbake til Norge.

Dette har ikke fått en eneste alarmklokke til å ringe hos Anundsen. UDI ba om praksisendring i juni. De påpekte at en rapport fra 2012, skrevet på oppdrag for Flyktninghjelpen, viser til at internt fordrevne jenter kan være sårbare utsatt for tidlige ekteskap inngått med tvang.

Det er høring på begge sakene 10 februar.

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2014-2015/dok8-201415-046/

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2014-2015/dok8-201415-047/

SP leder Vedum må svare på om han virkelig mener at Europas rikeste land skal kriminalisere Europas fattigste folk?

Når jeg leser forslaget er det så ille at jeg nekter å tro Sp leder Slagsvold Vedum har lest det. Slik jeg kjenner ham er det vanskelig å fatte at han mener at det å rekke fram en pappkopp uten å si et ord, skal være straffbart? At det å gi fattige forfrosne folk tak over hodet, er kriminelt ? At hvis du er fattig og sammen med familien din er det kriminelt om du må tigge om penger til mat? Skal virkelig SP støtte at Europas rikeste land skal kriminaliserer Europas fattigste mennesker, spør SVs Karin Andersen.

Alt det de beskriver av lommetyveri, menneskehandel , smugling er jo forbudt. Dette er mennesker som har rett til å være her for de er eøs-borgere. Sitter de på gata med kopp klan da politiet vite hvem de er og at de er her. Kriminelle som gjemmer seg og aldri viser ansikt er mye farligere.

Men den Regjeringen som SP nå velger å støtte er samme regjeringen som legger prosjekt for å kaste ut farlige kriminelle på is og ber politiet kaste ut lengeværende asylbarn isteden. De mest sårbare og synlige tas, de farlige kriminelle får bli. Dette kan du ikke være med på Slagsvold Vedum.

Hvis noen tror EU og USA vil passe på våre interesser i handelsavtaler og tollvern, må de tro om igjen.
Og Sylvie Listhaug vil heller ikke vær proffbokser for norske interesser. Tvert i mot har hun allerede vært i Brussel om fortalt vår motstander at hun helst vil tape saken om ostetoll. Slik kalles kampfiksing i boksing. For norsk matproduksjon er det et bakholdsangrep.
I 2013 innledet EU og USA forhandlinger om den såkalte TTIP-avtalen som handler om toll-lettelser og felles regler innenfor vare- og tjenesteområder. Forhandlingene er nå i sluttspurten, og resultatet vil få store konsekvenser for norsk landbruk, uten at det ser ut til at Regjeringen tar det på alvor. De er ganske forblindet på at frihandel løser alt .

Uten tollvernet taper norsk landbruk alt for mye. Allerede i dag importerer vi 60 prosent av maten vi spiser, og to-tredeler av det kommer fra EU. Det kan ikke kalles proteksjonisme.
Men de store gigantene USA og EU vil ha alt og vil at vi skal gjøre oss helt avhengig av dem for all maten vi putter i oss. De gir selvsagt totalt blanke i om vi beholder landbruk her.
EU og TTIPS-avtalen, med USA i spissen, sier at vi må bare godta alt i avtalene i de forhandler fram. Det betyr at vi risikerer å miste muligheten til å beskytte mot 95 prosent utenlandske landbruksvarer som vi i dag kan legge toll på. Det vet vi er det samme som å legge ned nesten hele det norske landbruket, eller «knock out» som det heter i boksesporten.

Listhaug og regjeringen er mer opptatt av proffboksing enn av alle arbeidsplassene i matproduksjonen i Norge. Men i denne saken stiller ingen proffboksere for Norge i ringen. Jeg tror ikke engang de kan kalles amatører. De er rett og slett ikke interessert i å vinne. Hva Krf og Venstre gjør med dette lurer jeg på. Når de har innsatt en regjering som behendig vil « la seg slå» i kampen om vernet av norsk landbruk, burde i hvert fall de ta på boksehanskene og slå entydig fast på at de ikke godtar noe annet enn seier for norsk landbruk og matproduksjon i disse forhandlingene.