Karin Andersen

Allemannsretten er frihet. Den må grunnlovsfestes.

Grunnlovsforslag
(2015-2016)
Dokument 12:​(2015-2016)

Grunnlovsforslag fra Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås og Bård Vegar Solhjell
om åending i Grunnloven (grunnlovsfesteing av allemannsretten.)

Til Stortinget

Bakgrunn
Grunnloven fastsetter visse grunnleggende regler for vår styreform og om grenser for statsmaktenes handlefrihet i form av menneskerettigheter. I tillegg til de menneskerettighetene som opprinnelig fremgikk av Grunnloven, har Stortinget etter hvert innarbeidet bestemmelser om en rekke andre grunnleggende, konvensjonsfestede menneskerettigheter, og bestemmelser om vern av miljøet og om statens plikt til å sikre at vi kan livnære oss av vårt arbeid.
I tillegg til å sikre vern av et stort antall friheter og rettigheter, uttrykker slike bestemmelser viktige verdier som samfunnet bygger på.
Allemannsretten i Norge springer ut av hevdvunnen, århundregammel sedvane.
Allemannsretten er en samlebetegnelse på retten alle har til å være i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemannsretten består av de tre hovedelementene ferdsels-, oppholds- og høstingsrett. Turer til fots og på ski, riding, sykling, telting, bading, båtliv, plukking av bær og sopp og fritidsfiske i sjøen gir viktige eksempler. Retten gjelder primært i utmark, men vinterstid også på dyrket mark og den gjelder i regulerte områder.
Allemannsretten, slik den i dag er regulert i blant annet friluftsloven av 1957 med senere endringer, har bidratt til å forme oss som samfunn og som enkeltmennesker, til å konstituere vår kultur og vårt hverdagsliv og vårt syn på det å være innbygger. De muligheter til ferdsel, høsting og opplevelse som den legger til rette for, er svært sentrale for oss. Det at alle kan bruke naturen, høste og ferdes fritt uavhengig av privat eiendomsrett, er et så stort gode at det fremstår som umistelig.
Allemannsretten har bidratt til å utjamne økonomiske forskjeller. I tidligere tider kunne den såkalte uskyldige nyttesretten bety forskjellen mellom liv og død for fattigfolk. I vår tid er den et viktig symbol på en frihetlig og likeverdig grunnholdning i synet på alle innbyggere i landet. Den bygger fellesskap og binder folk sammen i opplevelser. Bevisstheten om at retten til å bruke naturen (allemannsretten) er en verdi som gjelder uavhengig av eiendomsrett, forsterker også folks oppfatning av at landet er for alle. Mange brukere av allemannsretten er også selv grunneiere og vil derfor ha både forståelse for og stor nytte av retten.
Det kan virke som om allemannsretten står fjellstøtt i Norge, men både i strandsonen og på fjellet er den hver eneste dag under press fra både grunneiere, utbyggere og det offentlige. Allemannsretten er i seg selv ikke til hinder for kommersiell bruk av utmark eller bruk av utmark til utvikling av veier, jernbane osv. til fellesskapets beste. Omfanget av nye aktivitetsformer, knappere arealressurser, økt folketall, konflikter i strandsonen og krav om betaling for bruk av naturen (skiløyper m.m) er likevel eksempler på forhold som i sum kan true så vel allemannsrettens naturgrunnlag som muligheten for å utnytte allemannsretten på den måten vi har vært vant til.
Allemannsretten kan altså ikke tas for gitt. Forslagsstillerne mener derfor at tiden er inne til å grunnlovsfeste allemannsretten som en grunnleggende, konstituerende frihet i Norge.
Det er særlig grunn til å fremme et slikt grunnlovsforslag i 2015, som er friluftslivets år.
Grunnlovfesting av allemannsretten vil gi et vern mot raske og tilfeldige endringer. Eiendomsretten nyter allerede sterk grunnlovsbeskyttelse og vern etter internasjonale rettsregler som Europakonvensjonen om menneskerettigheter. Når eiendomsretten er grunnlovsfestet, bør også allemannsretten grunnlovfestes.
Siden naturen er grunnlag for alt menneskelig liv, må naturgrunnlaget forvaltes på sine egne premisser og med sikte på bevaring for etterslekten. At plikten til å sørge for et slikt vern allerede er fastsatt i Grunnloven § 112, har stor betydning også i relasjon til allemannsretten.
Samtidig vil grunnlovfesting av allemannsretten innebære at alle lov- og forvaltningsvedtak må ta tilbørlig hensyn til grunnlovsbestemmelsen og ligge innenfor de rettslige grensene den setter.
Andre land i Europa har ikke allemannsrett i samme forstand som i Norge. Mange land har likevel lovgivning som i varierende grad sikrer befolkningen adgang til naturen og rett til å bruke privat eiendom til rekreasjonsformål. Sverige har grunnlovfestet en allemannsrett. Bestemmelsen i Regeringsformen (RF) kap. 2 § 15 tredje ledd fastslår at ”Alla ska ha tillgång till naturen enligt allemansrätten …”
Grunnlovfesting etter et av de alternativene som foreslås nedenfor vil ikke innebære noen fastlåsning til et detaljert innhold i begrepet allemannsrett. Innhold og betydning har variert med tid og samfunnsforhold. Grensen mellom eiendomsrett og allemannsrett er dynamisk og kan justeres av lovgiver. Høyesterettsdommen i Rt. 2005 s. 1985 er et eksempel på dette, der allemannsretten ga en del av grunnlaget for å akseptere den nye lovbestemmelsen om fri fiskerett i ferskvann for barn som da nylig var blitt vedtatt.
Tolkningen av en ny grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må ta utgangspunkt i dens hovedinnhold slik det på vedtakstidspunktet følger av hovedreglene i friluftsloven og annen aktuell lovgivning. Senere lovbestemmelser vil fortsatt kunne justere allemannsrettens nærmere innhold etter skiftende sosiale og miljømessige forutsetninger. Nye bestemmelser som i vesentlig grad svekker allemannsrettens innhold i forhold til det som gjelder på vedtakstidspunktet, vil derimot ikke kunne vedtas.
Forslagsstillerne antar at der er mest aktuelt å vedta en grunnlovsbestemmelse som vil gi en plikt og begrense handlefriheten til stat og kommuner. I siste instans vil en bestemmelse av denne karakter likevel også kunne påberopes for domstolene i saker der for eksempel grunneierrettigheter og rett til ferdsel, sanking osv. står mot hverandre. Dette gjelder allerede fordi bestemmelser om eiendomsrett mv. vil måtte tolkes i lys av allemannsretten.
Tilgangen til å drive friluftsliv er sentral i allemannsretten, men allemannsretten omhandler også andre formål. Muligheten til fri ferdsel er viktig, og dette hensynet er viktig i kommunenes arealforvaltning. I eldre tider var nytteformål viktigst. Fortsatt er dette en viktig del av allemannsretten i forbindelse med undervisning, visse typer av næringsvirksomhet, sanking av sopp og bær mv.
En grunnlovsbestemmelse om allemannsrett må tolkes og anvendes i lys av grunnlovsvernet for natur, helse og miljø. Forutsetningen er alltid at aktiviteten som drives på grunnlag av allemannsretten må drives hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Allemannsretten er dessuten begrenset av lovgivning og forskrifter om naturmangfold, vannressurser, motorferdsel og annet. Særregler om båndtvang, bålforbud og restriksjoner ved drikkevann gir eksempler på begrensninger av mer lokal karakter.

Ulike alternativer til ny tekst
En mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen med utgangspunkt i friluftslovens formålsparagraf, der sikring av utøvelsen av friluftsliv er sentral. I nedkortet form kunne bestemmelsen i så fall lyde:

«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.»

Denne versjonen refererer til en «rett» for allmennheten som forutsettes å eksistere, og det vil i sin helhet være tale om en pliktbestemmelse.
På samme måte som i andre grunnlovsbestemmelser som benytter tilsvarende uttrykk (se blant annet § 92 om «menneskerettighetene» og § 108 om den samiske folkegruppe), vil «statens myndigheter» også omfatte offentlige myndigheter utenfor staten selv, så som kommuner og fylkeskommuner.

En annen mulighet er å utforme grunnlovsbestemmelsen etter mønster av den streke og klare formuleringen i § 117 (om odels- og åsetesretten). Den kunne i så fall lyde:

«Allemannsretten må ikke oppheves.»

To andre muligheter er å utforme grunnlovsbestemmelsen med en klar og positiv formulering:

«Allemannsretten skal stå ved lag.»

eller:
«Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.»

Plassering i grunnlovens tekst
Den foreslåtte bestemmelsen kan enten vedtas som en separat paragraf eller legges til i en allerede eksisterende paragraf, hvor § 105 (om eiendomsrett) eller § 112 (om miljøvern) antas å ville passe best.
Som separat paragraf er det det ledige paragrafnummeret 111 som peker seg ut. Dette ville passe godt også fordi den står i umiddelbar sammenheng med § 112 om miljøvern. Forslaget om en separat paragraf (§ 111) fremmes som det primære alternativet.
Det andre alternativet vil være innpasning av bestemmelsen i § 112 som nytt tredje ledd (før pliktbestemmelsen i nåværende tredje ledd). Nåværende tredje ledd i § 112 vil da bli nytt fjerde ledd. Statens plikter om å iverksette tiltak etter denne bestemmelsen vil da også måtte gjelde for allemannsretten.
Den ovenfor nevnte bestemmelsen i kap. 2 § 15 i Sveriges Regjeringsform er inntatt som tredje ledd i bestemmelsen om vern av eiendomsrett. Dette har imidlertid sammenheng med at andre ledd i denne paragrafen går vesentlig lengre enn den norske i å verne mot såkalte rådighetsbegrensninger uten erstatning. Som tillegg til en bestemmelse som i det alt vesentlige verner mot ekspropriasjon uten full erstatning (som den norske § 105) er sammenstillingen mindre nærliggende. Samtidig kan det hevdes at slik uskyldig nyttesrett som allemannsretten åpner for, innebærer et element av verdioverføring fra grunneieren til (andre) brukere uten at det utløser krav på erstatning. Forslagsstillerne finner derfor grunn til å ta dette plasseringsalternativet med blant grunnlovsforslagene som alternativ 3.

Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende

forslag:

I
​​
Ny § 111 skal lyde:
Alternativ 1A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 1B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 1C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 1D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

​​​​II

Ny § 112 tredje ledd skal lyde:

Alternativ 2A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 2B (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 2C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 2D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

Felles for alternativ 2 A, B, C og D:

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

​​​​III

Ny § 105 andre ledd skal lyde:

Alternativ 3A (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten og friluftslivets naturgrunnlag.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten og naturgrunnlaget for friluftslivet.

Alternativ 3B (bokmål og nynorsk):

Allemannsretten må ikke oppheves.
​​​​—
Allemannsretten må ikkje opphevast.

Alternativ 3C (bokmål og nynorsk):
Allemannsretten skal stå ved lag.
​​​​—
Allemannsretten skal stå ved lag.

Alternativ 3D (bokmål og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre og fremme allemannsretten.
​​​​—
Dei statlege styresmaktene skal tryggje og fremje allemannsretten.

17. desember 2015

Karin Andersen Heikki Eidsvoll Holmås Bård Vegar Solhjell

16.12.2015 http://dokumentlager/Parti/SV/Fraksjoner/Energi/dok/Grunnlovsforslag/SVs grunnlovsforslag allemannsretten uke 51.docx

Dødsens alvor for flyktningene, politisk spill i Norge.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Den norske Regjering har heller ikke tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det ventetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige oppholdstillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, kommer en rekke litt vage forslag på integrering som er OK, men det er for slapt. Og ingenting av dette skal behandles sikkelig i Stortinget, kjøres gjennom uten komitebehandling eller høring. Det er spillet mellom partiene som er viktig og kranglingen mellom de såkalte forlikspartene er i full gang om hvem som vant og hva de egentlig har vedtatt. Det er flyktningene og samfunnet som må være det viktige, ikke hvem som “leker ” med hvem.
SV fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.

Bostøtta må bedres.

Det er dyrt å bo og det er husleie og lån til bolig som knekker privatøkonomien til mange.
Boligprisene øker mye mer enn trygdeytelse og lønningene til lavtlønte.

Egenandelene har faktisk ikke blitt justert overhodet siden termin 7/2013. I samme periode har G, som blant annet danner grunnlaget for økningen i trygder og pensjoner økt med 5,7 %. Da sier det seg selv at svært mange bostøttemottakere får avslag på grunn av for høy inntekt, og de fleste andre mottakere får en reduksjon i støtten.
Da bostøtta ble lagt om i 2009 var målet at i løpet av 3 år skulle antall som kunne få bostøtte øke med 50%.
I 2014 var det 112300 husstander som fikk bostøtte, i 2016 sier Regjeringa at det bare er 99600 som får bostøtte. Og det skjer ikke fordi andelen med lav inntekt har gått ned. Gapet mellom hva du kan få i bostøtte og hva det koster å bo øker og folk med veldig dårlig råd faller ut av ordningen.
Bostøtta må oppjusteres systematisk og i takt med økning i boligpriser og økninger i trygder og lave lønninger, slik at flere får bostøtte og at noen får dekket større andel av boutgiftene sine enn i dag.
Husleie betales ikke i prosent av inntekt, men i kroner og øre og derfor må bostøtten reguleres hvert år på en slik måte at kronebeløpet den enkelte får, kompenserer kronebeløpet utgifter øker med.
Boutgiftstaket løftes i takt med prisutvikling og særlig må det til et løft for store barnefamilier.
Sv fremmer forslag om ny og systematisk oppjustering av bostøtta hvert år, i forbindelse med budsjettet og det skal stemmes over på Torsdag.
Dette medlem foreslår derfor følgende.
Stortinget ber regjeringen legge fram endringer i bostøtten som sikrer at inntektsgrensene og boutgiftstaket reguleres slik at dekker de faktiske økningene i boutgiftene.

https://www.leieboerforeningen.no/Aktuelt/tabid/277/ID/1171/Husbankens-bosttte-en-svekket-ordning.aspx

SV vil ha storoffensiv mot økt arbeidsløshet.

Arbeidsløsheten øker. I vanskelig tider er det viktigere enn ellers at kommunene er en stabil og stor driver i økonomien og arbeidsmarkedet. Derfor øker SV kommuneøkonomien med over 5 milliarder. Noe av dette er for å gi jobbmuligheter til arbeidsløse og vanskeligstilte. Særlig ungdom. Forskning utført av Frisch senteret viser at kvalifiseringsprogrammet som kommunene kan benytte ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet og får inntekten øker betydelig. Da blir færre fattige og det må da være bra. Derfor skulle en tro at alle ville som kunne ha nytte av Kvalifiseringsprogram skulle få tilgang på det. Men det er ikke spor av dette i Regjeringens opplegg. Isteden skal det innføres tvangsarbeid for sosialhjelp.
Sv vil heller styrke kommunenes muligheter til å tilby kvalifiseringsprogram og andre arbeidsmuligheter og aktiviteter og tiltak som for og foreslår at kommunene får 50 millioner til dette. I tillegg foreslår vi å gi kommunene 800 millioner til sysselsettingspakke. Da kan flere få jobb og kommunen får utført nødvendige oppgaver de ellers ikke får løst. Å skaffe jobb til de som er arbeidsløse er mye bedre bruk av penger ennå gi skatteletter til de som har store formuer.

Flyktningkrise og forlik.

Flyktningene er i krise. De rømmer fra IS, Assad, Boka Harm og totalt kaos og kommer til et Europa som møter den med piggtråd, ansvarsfraskrivelse og en kald skulder. Nå kreves politisk innsats, lederskap og kontroll og det kreves også at vi holder hodet kaldt og har perspektivene våre i orden.
EU som skulle være et solidarisk prosjekt har vist seg ute av stand til å finne felles løsninger og Ledernes manglende vilje til å dele ansvar rammer folk på flukt og setter økonomi og samarbeid i fare. Allerede høsten 2014 foreslo SV at Regjeringen skulle ta internasjonale initiativ til å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på Europeisk nivå har brutt sammen. Det er heller ikke kjent at den norske Regjering har tatt noen initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Regjeringen unnlot å helt ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i Syria, presset og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra land til land i Europa, måtte på et tidspunkt føre til at langt flere også ville søke asyl i Norge.
Røde Kors satte krisestab i august. SV og Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen gjorde ingenting. I oktober la Regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering av den alvorlige situasjonen som allerede var oppstått. Uten handlekraft og vilje til å se hva som måtte komme, bidro Regjeringen til kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok ansvar. I dette kaoset har politiske flertallet har latt seg presse til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som vil ramme de som trenger beskyttelse. Derfor kunne ikke SV være med på avtalen.
SV støttet alle punktene som gjaldt at mennesker som åpenbart ikke har behov for beskyttelse må dra. I SVs alternative budsjett foreslås det mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov enn det regjeringen går inn for. Det som manglet helt i forliket var rask saksbehandling av de som åpenbart vil få bli her i landet fordi de har behov for beskyttelse. Nå forespeiles det ventetid på ett til to år. Vanvittig dyrt og elendig for integrering. Hvor mange milliarder har vi råd til å bruke på dyre og dårlige mottak, mens kommunene kunne gjort seg mye bedre bruk av pengene? Da kunne integrering kommet i gang før folk har blitt nesten arbeidsuføre av venting, av å sitte og stirre i veggen i årevis uten mening. Dette er stort sett voksne folk som kan bidra, men nå lærer vi dem å ligge på sofaen og ta mot trygd. Det må stoppe og folk må bli bosatt, lære seg norsk og de som kan må få jobbe og forsørge seg selv ved ærlig arbeid.

Flere av avtalepunktene er rene praktiske tiltak alle er enige i. som å sørge for nok saksbehandlingskapasitet, noe en handlekraftig regjering hadde gjennomført selv for lenge siden.

Det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer. Og det krever at vi starter nå. Men en ting er sikkert, ingen av de som får opphold vil bli raskere integrert av midlertidige tillatelser eller aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste som de kan ha kommet vekk fra under flukt eller i krigen. Flere kommer ikke i arbeid av å få mindre norsk opplæring og mindre penger til pålegg på brødskiva . Det blir ikke bedre integrering av at en ikke sikrer at barna på mottak får gå i barnehage. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale problemer i framtiden.
Avtalen åpner også for at Norge skal bidra til å reforhandle FNs flyktningkonvensjon og det på et tidspunkt der land etter land løper fra sitt ansvar. Da risikerer vil at flyktninger får enda dårligere beskyttelse enn det de har og det ønsker nok Høyre og FRP, men hvorfor ønsker AP, SP, Venstre og KRF det?
Etter at avtalen først har svekket integreringen kraftig for de som får bli, skal en forhandle om integrering. Og SV skal ikke få være med, sier FRP og Høyre. Det viser hva slags sandkasse norsk politikk er. SV kommer uansett til å bidra. Vi vil fremme mange gode forslag fordi det er helt avgjørende nå at de som kommer alle blir bidragsytere og deltakere i det norske fellesskapet. Denne tenkningen er sørgelig fraværende i innstrammingsavtalen og taper både samfunnet og flyktningene.

Ungdomsråd nedstemt av FRP, H og Venstre,

De unge har viktige synspunkter og meninger. Men er du under 18 har du ikke stemmerett og kan ikke velges inn i kommunestyret. Og i kommunen og lokalsamfunnet foregår det mye som de unge bør få si sin mening om . Og noen må ha ansvar for å lytte til dem og organisere det slik at barn og unge tidlig kan delta i og læres opp til deltakelse og ansvar for samfunn, hverdag og framtid. De unge har erfaringer som voksne trenger i planlegging og iverksetting. Og unge må oppmuntres til å bli aktive og ansvarsfulle gjennom å bli tatt på alvor.
Derfor må vi lovfeste ungdomsråd og lage nasjonale retningslinjer slik at uansett hvilken kommune en bor i så skal barn og unge kunne bli hørt og få delta. I 80% av kommunene er det jo allerede et slikt råd, så hva er problemet med at alle har det`? Det er en riktig og viktig utvidelse av lokaldemokratiet
Dette er så åpenbart at jeg ble veldig overrasket og lei, da det viste seg at verken Venstre, Frp eller Høyre ville støtte forslaget. Hva i alle verden er det dere er redde for? Kommuner som gjøre dette godt, er veldig fornøyde. Alle ungdomsorganisasjonene ønsker det. Grunnloven , FNs barnekonvensjon og barneloven forplikter oss på å høre barn i saker som angår dem. Det er ikke valgfritt fordi det er en rettighet for barna og svært nyttig for samfunnet.
Vi har eldreråd og råd for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er bra og det vil alle ha. Men skulle vi sikre det for de unge, reiser Høyre og FRP bust og mener det er å vedta for mye, uten en eneste god begrunnelse for at ikke unge uten stemmerett ikke har like stort behov for å bli systematisk hørt i vedtak som angår dem, som eldre som har stemmerett har.

Flertallet åpner også for å slå sammen Edlreråd og rådet for funsksjonshemmede. Det tror jeg verken 80 åringene eller en ungdom i rullestol er særlig fornøyd med.
Jeg tror det er mange lokale Venstrefolk som gremmer seg over at deres folk på Stortinget stoppet en viktig demokratisak som landets ungdomsorganisasjoner er dundrene for.