Karin Andersen

Det er grunn til å feire at det er 40 år siden Stortinget enstemmig vedtok å innføre retten til full lønn under sykdom.

Ved jubileet er det gode grunner å minne om at det er krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen, selv om det ville være å gjeninnføre et vondt klasseskille i arbeidslivet.

I dag som før er det de privilegerte, de som sjøl har topplønn og full lønn under sykdom avtalefestet i egne arbeidsavtaler som hever moralske pekefingre og mener « andre» utnytter systemet. Da er det grunn til å minne om at da saken ble behandlet hadde Høyre anstendig folk som Jo Benkow på Stortinget og han pekte på akkurat det samme under debatten. Og han påpekte helt riktig at det er de av oss som fra før er sikret full lønn under sykdom, som har rimelig god helse, som utrolig nok har et givende og stimulerende arbeid og som er privilegerte i forhold til hundretusener av landsmenn, som okker seg. Benkow var en klok mann.

Helse og penger er veldig skeivt fordelt. Noen har flaks, andre uflaks når det gjelder helse og ikke minst på hva slags støtteapparat som finnes hjemme og på jobb hvis noe ugreit skjer. Noen jobber er enklere å kombinere med helseplager enn andre og den som tror at det blir mulig å forby avtaler om full lønn under sjukdom for høytlønte og ledelsen er passe naiv. Så kutt i sjukelønn vil ramme sosial skeivt uansett hva en sier.

Det er riktig at det er høyt sjukefravær i offentlig sektor og bandt kvinner. Årsakene til det er mange. Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med. Derfor fremmer SV forslag om økt bemanning, både for brukerne og de ansattes skyld.

Å kutte i sjukelønna vil ikke løse dette eller andre grunnleggende ulikheter. Det vil forsterke ulikhetene som allerede er i helse mellom de som har god råd og vanlige folk, og det gjeninnfører et skadelig klasseskille i arbeidslivet. Dette vet Høyre og ungdomspartiene deres godt. De driver en systematisk kamp for å øke forskjellene der de få rike stimuleres med skattelette og privilegier, mens de mange ansatte som gjør jobben og sliter med helsa skal disiplineres med kutt sikkerhetsnettet. Det er uklokt, uhistorisk og det fører ikke til mindre sjukdom og slitasje. Derfor må disse tankene parkeres og vi bør heller feire at vi har ei sjukelønn som minsker klasseskillene.

I min hage er det blomstereng. Det er vakkert, lettstelt og en liten oase for humler, vill-bier og andre innsekter som er helt livsviktige for at mange planer skal bli bestøvet og sette nye frø. Uten disse innsektene som pollinerer plantene er livet vårt faktisk i fare. Og dess mer striglet og velfrisert det blir langs vegkanter, i parker, i alle hager og ikke minst i åkerkanter, dess færre steder kan disse livsviktige dyra finne mat og gjøre jobben for oss. Landbruket rundt meg på Hedmarken er effektivt og i åkrene er det ikke mye ugress og blomster å se. Beitemarker gror igjen og enger blir det mindre av og vegkantene klippes. Hvor skal dyra finne mat?
SV roper hurra for alle som jobber for å ta vare på naturen slik at mangfoldet består og livsviktige insekter får leve og flere steder er det ildsjeler som jobber godt, men det er ikke nok. Derfor ble jeg glad da regjeringa kom med en pollinatorstrategi, men desto mer skuffet over innholdet.

Strategiene mangler det både klare mål og nye tiltak eller varsel om å legge om politikken der den fører til skade for disse viktige innsektene. Dette er livsviktig og må gjøres raskt.

Landbrukspolitikken må vris så det kulturlandskapet med stor rikdom på mange plantearter ivaretas og økes. Tilskuddene i landbruket må gjøre at det lønner seg å satse på det levende, artsrike kulturlandskapet, særlig blomsterrike slåtteenger. Her går regjeringa i feil retning.

Vi må finne de viktigste «prioriterte artene» og «utvalgte naturtyper» for å beskytte den bedre fordi de er nødvendige leveområder og næring for våre mest utsatte pollinerende arter. Prioriterte arter som må utpekes er blant annet kløverhumle, slåttehumle, lundgjøkhumle og kammarimjelle, i tillegg til flere ulike kulturlandskapstyper.

Det må bygges opp storskala produksjon av pollinatorvennlige frøblandinger av norske, regionalt stedegne planter som må brukes av vegmyndigheter, kommuner og landbruket for å øke volumet. Det kan jo også brukes av hageeiere som vil gjøre som meg og bruke hagen til rekreasjon både for folk og innsekter. Sa jeg forresten at blomstereng verken skal klippes som plen eller gjødsles? Burde friste flere enn meg det.

Så må ulike ansvarlige sektorer for veier, landbruket, flyplasser, kommunale grøntområder osv. få tydelige mål for å øke volum på og beskrive hvordan andelen blomsterrike arealer skal øke.

Og her som ellers må det settes av mer penger til målrettet forskning der kunnskapen er mangelfull, kunnskapsformidling til allmennheten og næringer, lages tilskuddsordninger for å følge tiltakene i strategien, og kapasitet hos statlige og kommunale myndigheter til å følge opp strategien.

Regjerings strategi lar « humla suse» kan en kanskje si, men på feil måte fordi strategien ikke inneholder disse nødvendige tiltakene. Og regjeringen forplikter heller ikke seg selv, men skyver ansvaret over på andre, uten virkemidler. Det må endres før større skade skjer.
SV vil ha humlesus på ordentlig og vil følge dette opp i Stortinget og ønsker samarbeid med andre for å få det til.