Karin Andersen

Stor arbeidsløshet i landene rundt oss gjør det fristende å utnytte nøden og underbetale og utnytte arbeidssøkere som er i en vanskelig situasjon. Stopper vi ikke dette vil vanlige lønninger i Norge presses ned. Det er SV mot og derfor har vi vært pådrivere for strenge tiltak mot de som utnytter arbeidsløse folk.

I Norge skal vi ha norsk lønn og trygg arbeidsplass. Da må vi slå hardt ned på utnytting av folk. Det er lønningene til renholdere, bygningsarbeidere, bussjåfører og mange vanlige og viktige yrker som er mest utsatt, slik vi ser i land rundt oss nå.

Stopper vi ikke sosial dumping vil ærlige bedrifter tape konkurransen fordi kjeltringer vinner anbud på lavere pris.

Særlig er innleide og vikarer utsatte. For dem er det vanskeligere å hevde sin rett slik at lover og avtaler blir fulgt. Derfor har vi vedtatt en rekke regler for å sikre at innleide skal ha like gode vilkår som fast ansatte. Nå er også kollektiv søksmålsrett vedtatt. Da kan fagforeninger reise sak for å sikre at innleide får lovlige lønns og arbeidsforhold.

Fordi det er så ekstremt lønnsomt å drive med sosial dumping må tiltakene øke risikoen for å bli tatt hvis en gjør noe ulovlig, og straffen må bli strengere slik at det blir mindre fristende. Derfor har vi nå også vedtatt at Arbeidstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr på opp til 15 ganger grunnbeløpet, godt over en million kroner.

De borgerlige partiene er i mot disse nye reglene, akkurat som de har vært i mot de viktigste andre tiltakene mot sosial dumping. De har vært mot både at de ansatte skal ha rett til innsyn i lønns og arbeidsvilkår slik at de kan anmelde ulovligheter og at entreprenører som leier inn bedrifter som har ulovlig lave lønninger har plikt til å sikre at folk får lovlig lønn. Videre har de vært mot at innleide skal ha rett til samme vilkår som fast ansatte og så videre. De har begrunnet motstanden det med at tiltakene vil hindre konkurranse på lønn. Konkurranse på lønn betyr at vanlige folk skal gå ned i lønn, at de skal måtte underby seg på lønn for å få en jobb.

Dette må folk med vanlige og viktige jobber huske på når de skal stemme til høsten.

SVs prinsippielle utgangspunkt er at attføring er en sentral velferdsoppgave. Staten skal sikre mennesker som har nedsatt arbeidsevne bistand i kvalifisering for videre arbeid og helhetlig støtte for å gjenvinne helse og egen inntekt. Det er bra for den enkelte, for bedriftene som trenger arbeidskraft og for landet som får tatt i bruk flere krefter og mer innsats.

Det er mange som tilbyr attføring og opplæring. Hvem og hvordan skal NAV samarbeide med dem? Attføringsbedriftene er en samarbeidspartner blant mange, men den største.

I vårt arbeidsliv  vil utdanning alltid være viktig. Å inngå kontrakter om de riktige tiltakene med de riktige samarbeidspartene er  ikke lett.

Attføring mangler gode målemetoder for hva som er godt resultat. For de fleste er det jobb, for andre aktivitet og mestring i hverdagen, for noen trygd eller en kombinasjon av jobb og trygd.

Målehysteriet i offentlig forvaltning leder oss ofte på avveier, stjeler ressurser og leder til feilprioriteringer. Dette feltet roper etter en regel og mål-gjennomgang som ikke ris av NPM og et menneskesyn som tror at pisk virker godt i livets kriser og at moralsk forfall er grunnen til at mange ikke finner fotfeste i arbeidslivet.

For SV er det viktig at velferdsoppgaver ikke skal konkurranseutsettes og at enten bør det offentlige selv gjøre oppgaven eller inngå kontrakter med frivillige, non-profit-organisasjoner om slike sentrale velferdsoppgaver. Kvalitetskontrakter det kompetanse bygges opp og forblir i offentlig tjeneste. SV ønsker ikke et større innslag av anbud, men vi ønsker bredt samarbeid med alle som vil bidra og at de som skal drive med attføring og tiltak jobber tett med ordinært arbeidsliv der det er rett for den enkelte.

Flere organisasjoner og stiftelser driver god attføring. Fontenehustet, Pøbelprosjektet, sosiale entreprenører, mental helse med sine brukerstyrte sentre, er gode eksempler på krefter vi må samarbeide mer med.

Attføringsbedriftene er offentlig eide bedrifter som gjennom mange år har bygget kompetanse i egen virksomhet og hos mennesker. De er en viktig og sentral medspiller for staten.

Oppfølgingen av Brofossutvalget bør etter SV s syn først og fremst konsentrere seg om de viktige hovedpunktene.

Nok tiltaksplassser slik at ventetid før og mellom tiltak reduseres. Kvaliteten i tiltakene og arbeidsavklaringspenger må bli bedre, slik at krefter og penger brukes fornuftig.

Utdanning som attføring må ha en større plass enn i dag.

Økt bruk av anbud er ikke ønskelig og kontraktsformene må sikre, bygge opp og ta i bruk kompetanse og infrastruktur som er bygget opp med offentlige penger.

Det må sikres at nonprofitt samarbeidspartiene i større grad enn i dag kan inngå direkte kontrakter med NAV uten å måtte gå gjennom en attføringsbedrift, som for eksempel Fontenehusene.

Det må lages kvalitetskriterier og mål som tar hensyn til variasjonen i utfordringene hos ulike mennesker i ulike deler av landet og i ulike faser av livet og som sikrer at vi gjennom tiltaksarbeidet bygger opp kompetanse i NAV og hos samarbeidspartnerne som vi kan bruke i årevis og ikke risikere å miste ved neste anbudsrunde.

I dag var jeg på Attføringsbedriftene Alf i Bergen. Der driver de Klosterhagen Hotell som er et arbeidstreningssted innen mange fag. Og de gjør det glitrende både som hotell og som attføringsbedrift . Egentlig er det jo alle som jobber der som skal ha rosen. Alf har så mange ulike tiltak og oppgaver og nivåer på sitt arbeid, at de kan kjede tiltak og følge den enkelte gjennom vanskelig rehabilitering, hvis Nav er med på det da og sikrer at det ikke blir mange avbrytelser i attføringsløpet.

Utviklingen i Attføringsbransjen har vært rivende. De har selv tatt initiativ til kvalitetssikring, som for eksempel Equas. Læringsnettverket, som  er et landsomfattende nettverk av attføringsbedrifter, som satser på tilpasset læring, kompensatorisk opplæring og formalkompetanse for å gjøre sine deltakere best mulig rustet for et moderne arbeidsliv.

Individuelt tilrettelagt kompenserende læring innenfor lese- og skrivevansker; herunder bruk og tilpasning av egnede IKT-hjelpemidler og programvare. Dette har SV hatt tett kontakt med bransjen om i flere år og de har til tider vært mer lydhøre og aktive i å forstå hvor viktig dette er enn myndighetene.

I seinere tid har SV vært pådriver for at mer av Attføringbedriftene må skje i tett kontakt mellom attføringsaktører og ordinære bedrifter.  Meget viktig og bransjen er lydhør og aktiv. Alle bedrifter ikke like gode, men det er vilje. Dette er viktig, men det er viktig at både den arbeidsløse og bedriften har tett og god oppfølging på vegen av noen som kan attføring og sikre trygghet for begge parter.

Her finner du mer om Klosterhagen hotell.

SV har foreslått at vi må ha en særlig satsing for skognæringa, både forskning, investering og samferdsel. Nå legger regjeringen frem en tiltakspakke for næringen. Nå må vi få i gang langsiktig samarbeid med skognæringa og treindustrien for å få fram grønne, fornybare produkter og produksjonsformer som kan gjøre skogen til den framtidige vekstnæringen den kan bli.

Her er en oversikt over tiltakene

• En tiltakspakke på 250 millioner kroner, fordelt på landbruks- og matdepartementet (75 mill kr), samferdselsdepartementet (100 mill kr) og nærings- og handelsdepartementet (75 mill kr)
• En utvidelse av kapitalen i Investinor med 500 millioner kroner øremerket skog- og trenæringene
• Det vil innen kort tid bli sendt på høring forslag til nødvendige regelendringer for å øke totalvekten på tømmertransporter til 60 tonn. Høringsfristen er 6 uker

Her kan du lese hva regjeringen skriver om saken.

Fakta om næringen

• Skogbruk og industri har 25 000 sysselsatte i Norge.
• I 2010 omsatte skogindustrien for 44 milliarder kroner.

I går avslørte TV2-nyhetene at Coop har utsatt ansatte ved et stort byggeprosjekt for livsfare. Direktøren som svarte på vegne av kjeden beklaget og lovet lønn og arbeid til de ansatte. Det han skal prise seg lykkelig over er at ingen til nå er skadd. 

De ansatte klatret usikret 15 meter over bakken, en av dem fortalte om flere nestenulykker. På toppen av det hele viste det seg at bygningsarbeiderne ikke fikk mer enn 50 kroner timen, langt under minstelønnen for bransjen.

Dette viser at store og, skulle man tro, seriøse bedrifter også er med på grov utnytting av arbeidstakere ved ikke å sikre at de som utfører oppdrag, har lovlige lønns og arbeidsforhold.

Holdninger om at arbeidstakere fra utlandet er mindre verdt, og at de behandles som annenrangs mennesker på denne måten, kan ikke Norge være bekjent av. Her gjelder kun en ting: knallharde reaksjoner.

SV mener straffebestemmelsene i arbeidsmiljøloven er for svake, det er alvorlig kriminalitet når en arbeidsgiver utsetter folk for svært farlige situasjoner på jobb. Det må slås hardt ned på. Regjeringen har tidligere varslet at den skal vurdere straffebestemmelsene, nå må det bli fortgang i dette arbeidet.

I tillegg har regjeringen lagt frem et forslag om å kunne ilegge overtredelsesgebyr på stedet når grove brudd avdekkes, dette er en god begynnelse på hardere lut for bedrifter som undergraver tryggheten i arbeidslivet.

Jeg forventer at Coop går gjennom all sin virksomhet, i full åpenhet, sånn at både Coop selv og alle vi som eier Coop blir helt sikre på at alle har så trygge arbeidsforhold som mulig, og at lønna er i henhold til tariff.

Coop er litt mitt. Jeg forlanger helt andre holdninger til andre menneskers liv og sikkerhet enn det som nå har kommet for en dag.

Se saken fra TV2-nyhetene her.

Virksomheter som nekter å forholde seg til anstendige arbeidsforhold og som nekter ansatte grunnleggende rettigheter har ingen plass i norsk næringsliv. Det er på tide at denne grove utnyttingen stoppes.

SV forventer at regjeringen sørger for at luftfartsmyndighetene og andre aktuelle instanser saumfarer norsk luftfart for uverdige og ulovlige forhold.

Arbeidsforhold og kontrakter som beskrevet har ingenting i et moderne og anstendig arbeidsliv å gjøre, og viser at det ikke er grenser for grådighet.

Seriøse flyselskap opptrer ikke slik. Så usosiale og harde arbeidsvilkår kan også gå ut over sikkerheten til passasjerene. SV kan ikke akseptere det.

Det vi ser i luftfarten er at prisene presses så mye ned, blant annet av useriøse aktører, at det blir umulig å drive forsvarlig. Er det for billig, er det noe galt. Flyreiser kan ikke koste ingenting uten at det rammer sikkerhet og anstendige lønns og arbeidsvilkår. SV mener det krever ekstremt tett oppfølging fra myndighetene.

Les NRKs sak om forholdene i Ryanair.

Flere kvinner i førstelinjeyrkene må tilbys full jobb, for å redusere overvekten av kvinnelige sykemeldte.

Utfordringen innen for eksempel handelsnæringen er å skaffe folk fulltidsjobber. Fortsetter disse kvinnene å stå i usikre småstillinger, vil de oppleve stor utrygghet som igjen gir helsemessige utslag og en mindre tilknytning til arbeidslivet. Arbeidsgivere signaliserer at de ikke setter særlig pris på kvinnene når de kun tilbyr små stillinger. Ta kvinnene innen handelsnæringen på alvor og gi dem fulltidsjobb.

Store forskjeller
Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.
Kvinner tar fortsatt et større ansvar for hjem og familie. Det spiller nok inn.

Fredag arrangerer LO et frokostseminar om hvordan redusere sykefraværet hos gravide nettopp innen handelsnæringen. Resultater fra prosjektet «gravide i handelsnæringen» blir presentert, samt forslag til tiltak for å redusere fraværet for denne gruppen. Viktige tema.

LO viser til at virksomheter med høy andel yngre kvinner har en økende utfordring med sykefravær blant gravide arbeidstakere. Totalt sett, har norske kvinner 60 prosent høyere sykefravær enn menn, og fraværet øker for hvert barn de får. Effekten av kvinners høye fravær er størst i kvinnedominerte bransjer som handelsnæringen, påpeker LO. Blant butikkselgere har kvinner for eksempel nesten 80 prosent høyere fravær enn sine mannlige kollegaer. Ja og damen får småstillinger og mennen får hele stillinger. Så der er det mye å gå på i handelsnæringa.

–OG det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til at kvinner er mer sjukemeldt.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge, med mange kvinner i førstelinjen innen eksempelvis i service, helse og skole. Disse jobbene er sosialt og psykisk veldig krevende. Noen fysisk veldig krevende og. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. Og nettopp i disse yrkene er det mange kvinner og mange unge.

Jeg ble sykemeldt da jeg ble skilt.

Selv jobbet jeg i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lukke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom.. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Da jeg ble skilt ble jeg var sykemeldt ett par uker. Det var nødvendig og jeg kom over det. Men uten den pausen vet jeg ikke hvordan det hadde gått. En får jo en yrkesmessig knekk også om en går på jobb og presterer dårlig, ja kanskje til og med er en belastning.

Kvinner har ofte slike jobber der noe alltid er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for, alltid en kunde som ikke fikk god service. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange «vondter», både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og «vondter» i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Og kanskje er hoveddelen av sjukefraværet helt nødvendig for at folk skal kunne være i jobb gjennom et liv med mange krav og vekslende helse.

Det sjukefraværet vi kunne gå løs på først er det som skriver seg uvettig alkoholbruk og bivirkninger knyttet til uvettig utskriving av medikamenter.

Men der svikter visst motet hos de som ellers svinger moralistisk pisk over alle som må nedpå litt av og til.

I dag kom regjeringens såkalte perspektivmelding, det er et dokument som skal fortelle om hvordan regjeringen ser på utsiktene for Norge flere tiår frem i tid. Som vanlig er når slike dokumenter kommer reagerer høyresiden på at vi har ordninger som gir trygghet for folk som er fattige og sjuke.

I Norge har vi vedtatt minsteytelser i Folketrygden. De er ikke høye. Med dagens system får de fattigste 164 244 kroner i året. Til sammenligning er minstelønnen for en kommunalt ansatt 262 100. Sånn trygdeordningene våre er bygget opp får man utbetalinger som henger sammen med det man tjente fra før. I mange ytelser får man 66 prosent av tidligere lønn. For den nye uføretrygden betyr det at en som tjente 450 000 kroner vil få en uføretrygd på om lag 300 000 kroner i året.

For noen er det likevel slik at de tjente så lite før de ble så syke at uføretrygd ble nødvendig at 66 prosent av lønnen ville sendt dem ut i alvorlig fattigdom. For eksempel vil en student med en deltidsjobb der han tjener 70 000 kroner etter en slik modell ende med en uføretrygd på 46 200 kroner i året. Det går det ikke an å leve for i Norge.

Derfor har vi laget en såkalt minsteytelse. Denne er på 164 000 kroner. Den har vi fordi at folk som er syke ikke skal sendes ut i bunnløs fattigdom. Det samme gjelder for alderspensjonister som ikke har tjent opp nok pensjon. Dette er den grunnleggende anstendigheten i vår velferd. Folk i Norge skal ikke sulte.

I Perspektivmeldingen har Finansdepartementet laget seg en figur som viser hvor mye en person som blir ufør får utbetalt om du sammenligner med personens tidligere inntekt. Dersom man har hatt ekstremt lav inntekt, og har unger, vil man få utbetalt mer enn man hadde da man jobbet. Dette gjennomsyrer trygdesystemet vårt fordi fattigdom ikke er noe alternativ i et anstendig land. Disse minsteytelsene viser at vi sikrer noe å leve av til barnefamilier og andre som er for sjuke til å jobbe.

Hadde vi ikke hatt disse minsteytelsene ville de hatt svært lav, eller kanskje ingen, inntekt med ren nød som resultat. Det er nettopp det som er uføretrygdens jobb: den skal verne sjuke folk mot fattigdom. Uføretrygden har også barnetillegg. Det har vi ganske enkelt fordi det koster mer å leve for en familie med barn enn for en uten barn, fordi barn ikke skal vokse opp i fattigdom på grunn av foreldrenes sykdom.

Det er en skarp debatt om barnefattigdommen for tida. Det er nødvendig og uten denne sikringen av uføretrygden, ville mange flere vært fattige.

Derfor er det å begynne i feil ende når noen angriper folk som er både sjuke og fattige fordi de mener det er en eller annen rettferdighet i at folk som er fattige før de blir sjuke skal sendes ut en enda verre fattigdom. Problemet er ikke uføretrygden, men et arbeidsliv som ikke inkluderer folk med dårlig helse.

SV vil aldri gå med på en politikk der sjuke og fattige skal straffes for å være fattige og sjuke. Vi velger en politikk som skal gi trygghet og anstendighet for alle mennesker, ikke bare de som er rike og friske. Unger er spesielt viktige. De som ønsker å kutte trygdene til foreldre som er syke og fattige er med på å gjøre livet og hverdagen vanskeligere for unger som allerede lever med foreldre som er sjuke. De har nok å hanskes med, om ikke høyresiden skal påføre dem mer fattigdom også.

Her kan du lese hva SVs finanspolitiske talsperson sa om meldingen i dag.

Her finner du selve Perspektivmeldingen.

Den store arbeidsløsheten i landene rundt oss gjør at mange arbeidsinnvandrere kommer hit. Det er bra for dem som får jobb og bra for Norge. Samtidig gjør arbeidsinnvandringen at vi både må øke innsatsen for dem som sliter med å få jobb, og øke innsatsen mot sosial dumping.

SV foreslår nå en ungdomsgaranti.

Vi vil gi unge under 25 år rett til enten: skoleplass, tiltak, arbeidstrening eller annen hjelp de trenger for å komme i arbeid, innen tre måneder. Det er veldig mange som er arbeid i Norge, men de som sliter med å få jobb opplever at det er færre jobber som tilbys og flere som konkurrerer om jobbene. SV vil ikke holde arbeidsinnvandrere ute eller svekke arbeidsmiljøloven.

Men i dag er det mange av dem som lenge har slitt med å få jobb som blir møtt med mer skepsis hos arbeidsgivere. Derfor er det viktig at de har god og oppdatert kompetanse, og at de får god og rask oppfølging fra Nav. De må få nødvendig opplæring og utdanning, og gode tiltak gjennom attføringsarrangører.

I motsetning til høyresiden, som er mest opptatt av å moralisere over dem som ikke kommer i jobb og bruke situasjonen til å svekke stillingsvernet og trygdene, ønsker SV å løfte folk inn i arbeidslivet. SV jobber for at flest mulig skal være i arbeid, og for at arbeidsinnvandrere skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.

Det er viktig hvis alle skal ha en trygg arbeidshverdag og en trygg økonomi.

I dag kom beskjeden om at Fagforbundet tapte pensjonskampen for de ansatte i kommersielle sykehjem. Dette viser at det er helt nødvendig å lovfeste pensjonsvilkårene for helsefagarbeidere og andre ansatte i sykehjem. Mange Høyre- og FrP-styrte kommuner konkurranseutsetter voldsomt nå, vi må sikre at det ikke fører til at de som skal gjøre jobben ender med få mye dårligere pensjon.

Anbud gjør at lønn, pensjon og arbeidsforhold presses til et minimum, kommersielle selskaper driver jo ikke veldedighet og et sted må pengene direktører og eiere skal tjene komme fra. SV har tidligere fått laget sammenligninger som viser hvordan de kommersielle gir sine ansatte dårligere vilkår enn det offentlige.

Helsedirektoratet har regnet ut at vi kan komme til å mangle over 50 000 helsefagarbeidere i 2035. Høyre og FrP gjør nå en stor innsats for å gjøre denne mangelen enda større. Det vi trenger er trygge jobber, hele stillinger og lønn og pensjon til å leve av. Konkurranseutsettingen gir tøffere arbeidsforhold, lavere lønn og dårligere pensjon. Det er det motsatte av hva vi trenger.

Vi vet at kvaliteten ikke blir bedre av konkurranse. Det som skjer er at offentlige penger går til å betale direktørlønninger og fortjeneste for bedriftseiere i stedet for å gi god omsorg og anstendige arbeidsforhold. Hvis pasientenes ve og vel er viktigst må konkurranseutsettingen stoppe.

SV mener regjeringen må gripe inn ved å innføre lovfestet rett til å beholde lønnsansiennitet og pensjonsnivå, slik det er gjort for bussjåfører. Vi har ikke en eneste helsefagarbeider å miste.

Her kan du lese Fagforbundets kommentarer.

Her finner du kjennelsen fra Rikslønnsnemnda.

I dag kom nyheten om at NHO og Spekter faktisk har marsjert ut av et dialogmøte med regjeringen om hvordan man kan slå hardere ned på useriøse arbeidsgivere. SV har lenge jobbet for å stramme til kraftig slik at kjeltringer og useriøse arbeidsgivere skal merke kraftige reaksjoner for sine forsøk på å undergrave tryggheten i arbeidslivet.

Det merkelige med denne oppførselen fra Spekter og NHO er jo at arbeidsgivere som forholder seg til lovverket selvsagt ikke har noen ting å frykte. SV vil bare gå inn for tiltak som rammer arbeidsgivere som utnytter ansatte eller begår alvorlige lovbrudd. Det burde arbeidsgiverorganisasjonene være fornøyd med.

SV regner med at regjeringen går inn for de nye tiltakene som diskuteres. Blant annet å gi arbeidstilsynet rett til å skrive ut kraftige bøter for alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven. Det skal jo bare mangle om det ikke skal straffe seg å begå alvorlige brudd.

Et strengt lovverk sørger for at gode og lovlydige arbeidsgivere slipper å konkurrere med aktører som er useriøse og som utnytter arbeidstakere for å presse ned kostnadene. Det er ganske utrolig å se at arbeidsgiversiden er så redd for at useriøse bedrifter blir tatt hånd om. Klarer vi å ta de useriøse blir konkurransesituasjonen for de gode og seriøse bedriftene bedre.

Om man ikke blir tatt for det er det ekstremt lønnsomt å underbetale folk, og la være å bruke penger på helse, miljø og sikkerhet. Dette brer om seg raskt. Derfor må vi øke risikoen for å bli tatt, og vi må gjøre det dyrt å være kjeltring.

Både NHO og Spekter burde slutte entusiastisk opp om slike tiltak, for de kan vel ikke mene at lovbrudd skal lønne seg?

Antallet døds- og arbeidsulykker blant utenlandske arbeidere øker. Det er alvorlig og må stoppes. Dette skjer ikke bare i Norge.

En internasjonal studie har anslått at arbeidere født utenlands har 2,13 ganger høyere risiko for skade enn innfødte arbeidere. Arbeidstilsynet undersøkt saken for å kunne vite hva som kan redusere ulykkene.

Språk er selvsagt viktig. Forstår en ikke beskjeder, arbeidsbeskrivelser og sikkerhetsbestemmelser, går det oftere galt. Det er også veldig ulike sikkerhetsbestemmelser i ulike land, og ulikt om ledelsen tar helse og sikkerhet på alvor. Der ledelsen tar sikkerhet på alvor, går tallene på ulykker, skader og dødsfall ned. Det viser også at det er mulig å redusere skader og ulykker.

Arbeidstilsynet viser til at i de mest risikoutsatte næringer bidrar kommunikasjonsvansker, språklige barrierer og ulik sikkerhetskultur til økt risiko. Risikoen øker også fordi det blir stadig flere som er ansatt i bemanningsselskaper med usikre ansettelsesforhold og er underlagt en annen arbeidsgivers arbeidsledelse, som kanskje heller ikke kan språket eller sikkerhetsbestemmelsene.

I en undersøkelse fra Fafo svarer 70 prosent av lederne at utenlandske arbeidstakere trenger opplæring i norske arbeidsmetoder, og 80 prosent svarer at det er behov for språkopplæring. De bestemmelser i arbeidsmiljøloven som stiller krav til kommunikasjon i risikoområder er dårlig kjente. Arbeidsmiljøloven gir både Arbeidstilsynet og arbeidsgivere viktige verktøy, men de blir ikke i tilstrekkelig grad brukt.

På norske arbeidsplasser er det nødvendig å kunne kommunisere på norsk for å utføre arbeidet på en sikker og riktig måte. Skal vi få ned tallet på ulykker og skader, er derfor språkopplæring helt nødvendig.

Arbeidsinnvandrere har i dag ingen rettigheter til språkopplæring. Når vi vet hvor viktig dette er for å hindre økingen i arbeidsulykker, må arbeidsinnvandrere gis rett til grunnleggende opplæring i norsk og sikkerhetskunnskap. Ansvaret for å gi slik språkopplæring må arbeidsgiverne ta. De har allerede ansvaret gjennom kravet til risikovurdering.

Språkopplæring må kombineres med at Arbeidstilsynet prioriterer, og fører, tilsyn med at språk og sikkerhetsopplæringen blir gjennomført, og de må kunne gi nødvendige pålegg om dette der det er nødvendig. Språkopplæring vil gjøre norsk arbeidsliv tryggere og sikre at færre blir skadet og dør.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen.

Frp mener at ingen under 40 år uførepensjoneres varig hvis det ikke er helt åpenbart at vedkommende aldri kan få muligheter til å gå ut i arbeidslivet. Men hvem vet om en blir frisk igjen fra en psykisk sykdom, av en alvorlig diagnose, eller kommer seg ut av rusavhengighet.

Hvem vet om en med Downs syndrom som i dag har uføretrygd og varig tilrettelagt arbeid får annet arbeid seinere i livet. Skal de miste trygden? Dette er jo mennesker med stor arbeidsevne, men som sjelden får ordinært arbeid.

Får Frp det som de vil, må alle de som kan tenkes å komme litt i jobb en eller annen gang, leve på midlertidig ytelse i 20 år. Og det vil gjelde nesten alle som i dag får uføretrygd som ung. Da står folk uten mulighet til å ta lån og skaffe seg bolig og familie, fordi FrP ikke er helt sikker på åssen det går 10 til 15 år fram i tida.

Fakta fra NAV viser at økningen i antall unge uføre er liten. For den enkelte er det alvorlig å bli ufør, og vi må sette alle kluter til slik at disse menneskene får brukt sine evner og kan komme i jobb etter hvert. Så mange som mulig må kunne ha inntekt og muligheter i sine liv. Men disse ungdommene får ikke jobb eller blir friske dersom FrP får ta fra dem trygden og gjøre dem fattigere og utryggere.

Det er viktig å vite fakta. Hva er årsakene til at unge får uføretrygd? Diagnosestatistikken for 2010 viser at nesten halvparten av unge uføre mellom 18 og 29 år har utviklingshemming, medfødte misdannelser/kromosomavvik eller organisk psykisk lidelse/schizofreni. En fjerdedel har angst, depresjon eller atferds- /personlighetsforstyrrelse, og omtrent 12 prosent har sykdommer i nervesystemet, for eksempel epilepsi og cerebral parese.

Med uføretrygd i bunnen som trygg inntekt, riktig helsehjelp, utdanning, gode hjelpemidler og et arbeidsliv som tar mot også de som ikke er friske hver dag, kan flere komme i arbeid enn i dag.

Til FrP vil jeg si: Ikke skap mer utrygghet for unge uføre. Ligg unna inntekten deres.

Ingen får jobb av utrygghet. Ingen blir frisk av det heller. Bruk kreftene på å sette mot i de det gjelder og på å få arbeidslivet til å se talenter og evner som i dag blir oversett.

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

Kristin Skogen Lund: ny NHO-direktør med gammelt tankegods.

NHOs nye leder Skogen Lund har før vist at hun forstår moderne arbeids- og familieliv ved å støtte pappaperm.

Derfor var skuffelsen stor når denne nytenkende, moderne kvinnen forsvant inn i den tradisjonelle høyredressen man kler seg med i NHO og ut kom en politisk kloning av alle sine forgjengere. Første bud var fjerning av formueskatt, mer til de rikeste og lederne, ned med lønningene og mindre jobbtryggheten til vanlige folk ble budskapet i intervjuer.

Skogen Lund vil ha større forskjeller på folk. Det er umoderne, skaper et mer utrygt samfunn og er ikke bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet. Det er et merkelig syn på kunnskap og på bedriftsledelse å tro at bare ledere og eiere skaper verdiene i et selskap. Det er helt feil.

Derfor er det trist at lederen for landets største arbeidsgiverorganisasjon ikke forstår at hvis hennes bedrifter skal gå bra er hun avhengige av at hundretusener velutdannede, dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker gjør sitt beste hver dag for en lønn det går an å leve av. Denne kompetansen er lederne avhengige av, hvis skal de lykkes. Skal alle disse menneskene gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet og bedriftene å betale, så kan vi ikke ha ledere som lever på en annen økonomisk planet, og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre.

Mange av disse såkalte vanlige arbeidstakerne er minst like skolerte, kloke og intelligente som næringslivslederne. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene. Bare se på kunnskapsbedriftene, for eksempel, det er jo ikke i direktørstolen verdiskapningen skjer, det er det heller ikke i industrien. Det er folk som gjør jobben, folk som produserer varer og utfører tjenester som skaper verdiene.

Vi trenger dyktige ledere, men det er verken inntekter på to eller 20 millioner i året som avgjør det. Den som må ha milliongulrøtter for å gidde å gjøre sitt beste er ikke en god leder.  Utsagnene fra Skogen Lund om lønnsmoderasjon for arbeidsfolk, men høyere lederlønninger er reinspikka gammel høyrepolitikk: de rike blir bedre av å få mer og må belønnes og lokkes med mye penger, mens arbeidstakerne blir flinkere av mindre penger og mer utrygghet.

I NHOs verden skal vanlige folk til og med lokkes til å tro at arbeidsplassene deres blir tryggere hvis bare forskjellene øker og sjefene deres blir mange ganger rikere.

Skogen Lund mener på samme tid at vanlige arbeidstakerne koster for mye, og at det er behov for flere kjempelønninger og større sluttpakker til lederne. Det tjener ikke til å skape et moderne, høykompetent næringsliv som kan sikre kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet, og hennes bedrifter, trenger så inderlig.

Vårt mål må være arbeid til alle, å fjerne fattigdom, sørge for rettferdig fordeling og å redusere global oppvarming for å få bukt med klimaproblemene. Da må vi ha mot til gi til ledere som aldri kan få nok, og som blir grønne av misunnelse ved å se andre ledere få en million enn dem selv, sparken. Uten sluttpakke. Vi har verken råd til, eller bruk for, disse lederne. De er rett og slett ikke bærekraftige, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Derfor er det ganske trist at det første en helt ny NHO-sjef, som tidligere har vært både nytenkende og opptatt av likestilling og miljø, gjør er å gå rett inn i den tradisjonelle misforståelsen at verdiene skapes i direktørfløyen. Det lover ikke godt for NHO fremover.

Det er 2 år siden Eurokrisa eksploderte. Før det kom finanskrise. To alen av samme stykke, som rev vekk tryggheten, arbeidet, hus og hjem og velferden for millioner av mennesker som var totalt uten ansvar og skyld i krisa. Hvor er kritikk av kapitalismen som har skylda for krisa, spør Rolf Amdal i HA. Det gjør han rett i. Men kritikken framføres den, sist på 1 mai på torget i Hamar det jeg i min tale brukte mye tid på det.

Og venstresida er på banen. Sikkert ikke tungt og godt nok, men jeg regner med han har fått med seg at på Island har SVs søsterparti hatt finansministeren etter at høyrepartiene kjørte Island i grøfta og de har ryddet opp, langt mer vellykket enn i andre land. I Nederland er SVs søsterparti nå nesten størst etter at Høyrevridd regjering har som andre høyrevridde regjeringen ensidig sender regningen for egne unnlatelsessynder, til vanlig arbeidsfolk. I mange andre land er venstresida i siget, men dessverre er også nasjonalister og høyreekstreme det. Spørsmålet er vel om sosialdemokratiet virkelig har tatt situasjonen inn over seg og har noen mottrekk som virker.

Det som skjer nå er ikke en økonomisk krise, men en politisk bestemt sosial katastrofe. Den medisinen som skrives ut, gjør ikke pasienten frisk, den dreper lands og enkeltmenneskers mulighet til å klare seg. Det er høyrepolitikk med frie kapital og finansmarkedet, økonomi basert på spekulasjon og ikke produksjon og fri tilgang skatteparadiser, som har skapt krisa. Folk jobber i Hellas. Mer enn oss. Men når nesten ingen betaler skatt, de rikeste ingenting, går det galt. Når bankene blir så store at ikke noe land kan tillate at de går konkurs, går det galt. Staten må gå inn å redde bankene ellers går samfunnet i stå. Da må staten låne mye mer enn de burde og det er det som er bankkrisa nå. Ikke at folk har for mye velferd og fellesgoder, men at gjelden spekulantene har veltet over på statene, må betales med kutt i pensjoner, lønninger, arbeidsplasser, skole og helse til vanlige folk. Som alltid sitter de igjen med regninga for festen de aldri var på.

Og kuttene i velferd hjelper ikke, de bare skader. Nå står 40 prosent av ungdommen i Spania uten jobb. En hel generasjon klare for livet føler seg kastet på dynga. Har hatt møte med organisasjonen Indignados ( de indignerte). Velutdannet unge mennesker som er helt uten håp. De er sinte. Vi må sikre at de retter sinnet rett veg,- nemlig oppover mot finansakrobatene og mot politikere som har latt kapitalismen herje fritt.

I Hellas kuttes offentlige budsjetter og tusenvis av lærere, sjukepleiere og politifolk skal vekk. Mer privatisering er høyresidas svar. Da mener de alt blir bra og billig. OG de bruker gjerne bruker en kvinnelig gründer som vil hjelpe eldre som eksempel. Vel hadde det vært slik hadde vi ikke hatt noe problem. Men det er ikke det saken handler om. Den handler om store internasjonale selskaper som har adresse, ja nettopp i skatteparadis. Selv vil de ikke bidra til felleskassa, men de stikker gjerne sugerøret sitt ned i den for å hente opp store fortjenester til sine eier,e som heller ikke betaler skatt. Men det må de ansatte og alle vi andre. Hva tjener de penger på? Jo det er de ansattes lønns og arbeidsvilkår. Blir det bedre kvalitet og blir det billigere? Nei det er gjort grundige undersøkelser i Sverige om dette, under en borgelig regjering. De likte ikke resultatet, men det viste det vi visste. Kvaliteten er heller litt dårligere, de ansatte taper lønn og stort i pensjon og overskuddet føres ut av landet og havner ja hvor tror dere?

Nettopp, – i skatteparadiser.
Dette er en dårlig deal for alle, bortsett fra eierne av selskapene. Dette har vi ikke ei skattekrone å kaste bort på. Ansatte skal ha trygge faste jobber, rett til heltid og god pensjon. Det fortjener de for de gjør de viktigste jobbene og det de eldre fortjener den beste kvaliteten på omsorgen. Og venstresida står ikke helt uten svar som Amdal påstår. Her er noen av de viktige. Det trengs politisk styring over finanssystemet, inkludert offentlig styring av banksektoren, mer spredt eierskap, mer fellesskap og ikke minst produksjon av nyttig varer og velferdstjenester, og ikke spekulasjonsøkonomi.

Tetter vi ikke smutthullene spekulantene har i skatteparadisene, vil krisene komme, om att og om att, uansett hvor riktig enkeltmennesker og land oppfører seg. Hvis vi ikke tar styringa og innfører skatt på finanssektoren vil pengene fortsatt brukes til skadelig spekulasjon og ikke til framtidas arbeidsplasser.
I tillegg kan nevnes

• Revisjon og gjennomgang av eksisterende gjeld, inkludert restrukturering og ettergivelse av gjeld. Långiverne må ta store deler av tapene.
• Samordnet økning i skatt på formuer og overskudd og felles kamp mot skatteunndragelser. Skattepolitikken skal ha som mål å utjevne økonomiske forskjeller.
• Stoppe nedskjæringspolitikken. Innbyggernes grunnleggende sosiale og økonomiske behov må gå foran hensynet til finansmarkedene.
• Flere av offentlige tjenester og mindre anbud.
• En politikk for utvikling av industri og offentlige investeringer som kan bidra til å redusere ubalansen i utviklingen mellom ulike land og regioner. Politikken må fremme økt sysselsetting, økologisk utvikling, og utvidede sosiale rettigheter i hele Europa.