De var ikke Charlie
De var bare karikaturer.
Etter det avskyelige angrepet på karikaturbladet Charlie Hebdo, gikk verdens ledere arm i arm i Paris for ytringsfrihet og demokrati. De stod fram og erklærte: Jeg er Charlie!
Å gå i tog er lett, men den store testen er hvordan man forholder seg til land der det er skrikende mangel både på ytringsfrihet og menneskerettigheter.
Reiste verdenslederne hjem og forsvarte ytringsfriheten og demokratiet? Nei verden forsetter akkurat som før. Bare dager etter at de alle hadde erklært seg som « Charlie», dør kongen i Saudi-Arabia, hvis ambassadør forresten gikk i toget i Paris.
Han var kongen i et land uten demokrati og menneskerettigheter, der kvinner behandles som kveg , det er dødsstraff for å frafalle religion og der de som bruker ytringsfriheten risikerer dødsstraff og pisking.
Mens det demonstreres i Paris pågår det pisking av bloggeren Badavi i Saudi-Arabia. Han er dømt til 1000 piskeslag og 10 år i fengsel for å ytre seg om demokrati og ta til orde for religionsfrihet. Han skal få 50 piskeslag hver fredag. De 3 siste ukene er straffen utsatt fordi han ikke tåler mer. Da dør han jo før de får fullført straffen. Mer inhuman er det vel ikke mulig å være.
Så hva skjer når kongen som står bak de bestialske straffemetodene dør og den nye kongen lover å fortsette brutalitetene?
Et skammelig knefall i olje og penger.
Verdens ledere , inklusive Norges kronprins, drar i flokk og følge for å vise despoten den siste «ære» og for stå på godfot med den nye despoten. Alt var som før, kongelig etikette, penger og olje ble igjen viktigere enn menneskerettigheter og ytringsfrihet. De var ikke « Charlie» og de var ikke « Badavi». De var bare karikaturer.