Karin Andersen

Alle snakker om det grønne skiftet. I Hedmark har vi enorme grønne fornybare ressurser, men alt for lite skjer. I 20 år har så å si alle sagt at vi må bygge opp industri på fornybare kilder fra bla skogen vår og på å bremse oljeavhengigheten. Nå må vi komme i gang. Vi trenger arbeidsplassene og de må være fornybare. Å berge klima koster litt, å ikke gjøre det koster vanvittig mye mer.
Stor multinasjonale selskaper har for lengst oppdaget biologien og jakter på « det grønne gullet». Mange posisjonerer seg. Vi kan ikke vente og se nå på at «gullgraverne» kommer og tar initiativ og styring. Erfaringen fra andre land er at når disse store selskapene kommer på banen, er det ikke de lokale eierne som opplever å få inntekt og utvikling. Tvert i mot.

Flere skogsbilveger og økt akseltrykk gir bedre muligheter til eksport, men ambisjonene må være langt større enn som så.

Vi må spørre: Hvem skal styre den grønne utviklingen og hvem skal tjene på den?
Vi må gjerne samarbeide over grensene, men ikke være naive. Vi må selv bestemme oss for at utviklingen må skje slik at ressursene våre forvaltes biologisk forsvarlig og gir arbeid og inntekt i generasjoner framover i Hedmark og i Norge. I Norge klarte vi å få nasjonalt eierskap både til vannkraft og olje. Det har sikret oss som land og folk. Nå må vi sikre det samme i det grønne skiftet. Lokalt og statlig eierskap til ressurser er viktig.
Det trengs en storstilt og langvarig satsing der staten må ta rollen som motor, bidra kraftig til forskning og utvikling og være en stor og trygg investor inn i industrialiseringen. Arbeidsplasser og FOU må foregå i Norge. Vi er på full fart til å bli en ren råvareleverandør til svensk industri. Det er ikke å ta vare på norske interesser.

Forskning er nødvendig, men ikke nok. De gode ideene stopper ofte opp når de skal testes i full skala. Derfor må staten støtte pilotanlegg og industrialisering av forskingsresultat. Det kan gjøres også gjennom etablerte ordninger med mer offentlig og privat kapital.
Sist men ikke minst må staten føre en mer offensiv eierskapspolitikk. Staten må seriøst vurdere deleierskap for å være med på å omstille og videreutvikle treforedlingen, ikke leie ut eller selge Statskog. Både Statskog og Statkraft må brukes som viktige statlige medaktører i omstillingen.
Det må bli slutt på lek med ord uten handling og det må bli slutt på at Innlandet skal være en ren råvareeksportør. SV krever klimasatsing for nye grønne arbeidsplasser i Innlandet må komme i neste års budsjett.

Arbeidsledighet må møtes med framtidsrettet satsing, ikke med mer olje og skattelette til velstående. Ingen av delene hjelper oss trygt inn i framtida.