Tilpasset historieforståelse
Vikarbyrådirektivet får stor politisk oppmerksomhet fordi direktivet kan endre noe av det mest grunnleggende i arbeidslivet vårt.
Marie Simonsen bruker en side i lørdagens avis (Dagbladet, 18. februar 2012) til å skrive opp det hun oppfatter som historien om direktivet. Hun maler opp et bilde av at det er NHOs uttalelser som er avgjørende for motstanden mot direktivet. Det er en misforståelse.
Regjeringspartiene ble enige om å sende direktivet på høring for nettopp å få høre hva organisasjoner og fagmiljøer mente om direktivets virkning på norsk arbeidsliv. Advokatforeningen leverte en høringsuttalelse som beskriver klart og tydelig hvorfor de mener arbeidsmiljøloven må svekkes dersom direktivet innføres.
Den svekkelsen det er snakk om medfører at vi må tillate enda mer bruk av vikar- og bemanningsbyråer. Det betyr at færre får fast jobb og enda flere må være vikarer og være midlertidig ansatt. Det rammer mange og vil også svekke fagbevegelsen og med det, gi skeivere fordeling av makt og penger. Når 84 prosent av de byråansatte ikke har noen lønn mellom oppdrag og ikke har den tryggheten en fast jobb gir, burde få mange til å tenke seg nøye om før en støtter direktivet.
NHO er bare relevant fordi de er den organisasjonen som kommer til å lede an i et søksmål for å svekke arbeidsmiljøloven dersom direktivet innføres. Nå har Arbeidsdepartementet offentliggjort noen juridiske betraktninger, de kan ikke garantere for at arbeidsmiljøloven står seg. Det samme gjelder Utenriksdepartementets vurdering.
Spørsmålet om direktivet handler ikke om EØS, Norge innfører mange direktivet også med SV i regjering. Dette direktivet kan endre arbeidslivet vårt, det kan endre den økonomiske tryggheten til folk, og kan føre flere ut i en usikker hverdag. SV sier nei til direktivet av den enkle grunn at vi vil sikre folk trygge jobber, mer komplisert er det ikke, selv om Simonsen forsøker å lage en annen historie.