Karin Andersen

Hvor lønnsom er en finansakrobat, en trendforsker eller en stortingsrepresentant?
Debatten etter en rapport om hva vi koster og hva vi bidrar med går høyt. SV tar til motmæle mot tendensiøs bruk av tallene.

Det er foruroligende at media som skal se kritisk på det som presenteres ikke ser at rapporten nå brukes tendensiøst som et ledd i innvandringsdebatten og som påskudd for å kutte i pengene til de eldste, sjukeste og arbeidsløse. Det er faktisk fare på ferde når media ikke ser dette og går etter fakta.

Hvis en leser rapporten, vil en se at den sier det alle vet fra før, nemlig at hvis en regner på hver enkelt av oss ” lønner det seg ikke” med arbeidsledige , sjuke, folk uten utdanning og de som ikke kan jobbe og trenger trygd.

En kan jo undre seg på hvordan og hvorfor slike beregninger gjøres. Hvordan beregnes for eksempel lønnsomheten til en redaktør, en vekkelsespredikant, en frivillig hjelper, fremtids- og trendforskere, arbeiderne i våpenfabrikker, børs- og eiendomsmeklere, politikere, filosofer eller lurendreiere som selger humbugprodukter, men tjener store penger? Vi bare spør, for det kommer vel akkurat an på hva og hvordan en setter en ” pris” på nytteverdien i samfunnet, og nytteverdien følger jo ikke alltid pengene. Hvorfor skulle i såfall en fotballspiller tjene voldsomt mye mer enn en sjukepleiere eller lærer? Og hvorfor får spekulanter som ikke selv har skapt noen ting framstå som pluss i regnskapet, mens den stakkaren som blir lurt for alt en eier og kanskje mister både helse, jobb og ekteskap i samme slengen, må stå i regnskapet som en minus?

At en ung, nyutdannet og sprek innvandrer er lønnsom, mens en syk og ødelagt krigsflykting ikke er det, trenger en faktisk ikke SSB til å finne ut. Men er det dette som er viktig når vi skal avgjøre hva som er rett å gjøre? Kan vi regne oss fram til rett og galt?

Hvor kommer menneskeverdet inn i disse regnestykkene? Det er nok ikke med og det skal vi kanskje være glade for, for det er umulig å regne på. Men menneskeverdet må uansett være den viktigste verdien i et samfunn og derfor blir slike regnestykker umulige.
For er vi virkelig villige til å sette prislapp på hverandre på denne måten? Hva slags samfunn skaper det og hva slags liv skaper det for de som får minusstemplet i panna? Vi følger med på nettdebatter og der hagler ukvemsordene over sjuke, uføre og innvandrere fra folk som tydeligvis mener de selv er immune mot sykdom og som vil ha seg frabedt å ta ansvar for noe annet enn sin egen lommebok. De er hellig overbevist om at de selv har gjort seg fortjent til å bli født i et rikt land, være frisk og tjene gode penger. Å måtte ta hensyn til sjuke folk og de som ikke har hatt slik flaks fra fødsel av, er de ikke interessert i. De er kun opptatt av seg selv og er tydeligvis overbevist om at de er bedre enn andre og fortjener alt, mens de som ikke trakk vinnerloddet får skylde seg sjøl. Å fyre opp under disse holdningene er farlig for samhold og trygghet for alle.

Ingen har garanti verken for fred , helse, jobb eller familieforhold. Og unge er vi neppe i evighet heller. Hvor vi er født har vi neppe hatt særlig innvirkning på heller. Ikke engang for landet er denne regnemåten bærekraftig. Land der forskjellene er små og sikkerhetsnettet godt, gjør det bedre også økonomisk enn land med store forskjeller. Likestilling og likeverd gir tryggere samfunn og utløser mange krefter og evner som ikke kommer fram i samfunn der de sterkeste får forsyne seg først og de rikeste og friske ikke bidrar til fellesskapet.
Hvorvidt vi lykkes framover handler om å sikre gode muligheter til utdanning, helsehjelp og trygghet til folk. Og kanskje aller viktigste, at alle blir behandlet likeverdig og ikke blir uglesett og utstøtt. Å være en del av fellesskapet utløser vilje til å bidra og delta og ta ansvar både for seg selv og andre. Fordi vi alle fortjener det og fordi vi er like mye verd, uansett regnestykker.