Karin Andersen

Nominasjon til Nobels fredspris fra stortingsrepresentantene Karin Andersen (SV), Snorre Serigstad Valen (SV) og Rannveig Kvifte Andresen (SV).

Vi vil med dette nominere Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) til Nobels fredspris for 2013.

I følge Alfreds Nobels testamente skal prisene tildeles den som i aåret før har gjort menneskeheten størst nytte paå fem områder. Fredsprisen skal gis til den «… som har virket mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minskning av stående hærer samt organisering og spredning av fredskongresser.» Vi legger denne ordlyden til grunn for dette forslaget om hvorfor Womens’ International League for Peace and Freedom (WILPF) bør få Nobels fredspris for 2013.

WILPF ble startet i april 1915, av Kvinnenes Internasjonale Kongress i Haag, der over 1.000 kvinner fra 12 land klarte å møtes på tross av krigshandlinger og stengte grenser. Initiativet ble tatt av kvinner fra USA og Nederland som var aktive i kampen for kvinners stemmerett. De brukte sine kontakter og nettverk i mange land for å nå raskt fram til deltakere. Fra Norge reiste 9 delegater fra Norske Kvinners Nasjonalråd og Norske Kvinners Fredsforbund. Kongressen vedtok en sterk protest mot krigens «vanvidd og redsel, mot dens meningsløse ofre av menneskeliv og ødeleggelse av så meget som menneskeheten har brukt århundrer til å bygge opp.» Kongressen forkastet påstanden om at krig kan beskytte kvinner og protesterte mot «de skjendigheter som kvinner er utsatt for i krigstid, og særlig mot den redselsfulle voldtekt som følger med alle kriger.» Kongressen vedtok et program med prinsipper for varig fred og internasjonalt samarbeid, og sendte delegasjoner til regjeringer i krigførende og nøytrale land, med krav om stans i krigshandlingene og at internasjonal megling mellompartene måtte forsøkes. Kongressen etablerte «Kvinnenes internasjonale komite for varig fred», som skulle sammenkalle en kvinnekongress samtidig med de offisielle fredsforhandlingene etter krigen.

Kongressen møttes i 1919, der organisasjonen fikk det navnet den har hatt siden. I 2015 skal WILPF feire sitt 100-årsjubileum i Haag.

WILPF har i dag 40 nasjonale seksjoner i alle verdensdeler. Den norske seksjonen, IKFF, ble startet like etter kongressen i 1915 og har i dag ca 350 medlemmer.
I mellomkrigstiden var WILPF engasjert i de fleste av tidens internasjonale spørsmål, bl.a. støtte til det nye Folkeforbundet, flyktningsituasjonen etter krigen, og de harde vilkårene for Tyskland i Versailles-traktaten som kunne skape grunnlag for en ny verdenskrig. WILPF var den bærende kraft i en stor underskriftskampanje for nedrustning i 1929: «Vi har sagt nei til krig, si også nei til våpen». Ni millioner underskrifter ble overlevert Folkeforbundet. WILPFs arbeid de første årene ble anerkjent da Nobels fredspris for 1931 ble gitt til organisasjonens første president, Jane Addams.

I 1930-årene var motstanden mot den økende fascismen og jødeforfølgelsene i Europa en av WILPFs hovedsaker. Under 2. verdenskrig ble arbeidet drevet fra USA. I 1946 fikk WILPFs første generalsekretær Emily Greene Balch Nobels fredspris, spesielt for hennes engasjement for forpliktende internasjonalt samarbeid spesielt gjennom FN. Hun foreslo bl.a. at polarregionene skulle eies og administrereres av FN.

I følge formålsparagrafen skal WILPF «arbeide med, gjøre kjent og bidra til å avskaffe politiske, sosiale, økonomiske og psykologiske årsaker til krig, og arbeide for en konstruktiv fred i et økologisk bærekraftig samfunn». I denne sammenheng har kampen for menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, stått sentralt i WILPFs arbeid. Det samme gjelder en sterk, men ikke ukritisk støtte til FN som verdens viktigste organ for fred, sikkerhet og rettferdighet. Nesten alle spørsmål WILPF har engasjert seg i gjennom snart 100 år er fremdeles aktuelle og står på organisasjonens dagsorden, selv om konkrete situasjoner endrer seg i forhold til den internasjonale utviklingen.

I de siste 30 årene har WILPF fortsatt sitt arbeid for nedrustning og lavspenningspolitikk, med særlig vekt på styrking av FN. WILPF har internasjonale kontorer i Geneve og ved FNs hovedkvarter i New York, og følger arbeidet i FNs nedrustningskonferanse, Menneskerettighetsrådet og for atomnedrustning (spesielt Ikke-spredningsavtalen NPT). Arbeidet består i å rapportere fra møter og forhandlinger, og i å legge fram fredsbevegelsens krav og synspunkter for delegatene. WILPF støtter også aktivt at kvinner fra land som blir vurdert for menneskerettighetsbrudd kan få delta på denne måten.

I 2000 vedtok FNs sikkerhetsråd den historiske resolusjonen om «Kvinner, fred og sikkerhet», nr. 1325. Forarbeidet til resolusjonen ble gjort av en gruppe kvinneorganisasjoner, bl.a. WILPF. WILPF har siden fulgt opp arbeidet med å gjennomføre resolusjon 1325 gjennom prosjektet «Peacewomen» og et elektronisk nyhetsbrev, som rapporterer om hvordan kvinner over hele verden har tatt resolusjonen i bruk. WILPF har også organisert seminarer og konferanser for kvinner i konfliktområder. I 2012 organiserte WILPF en stor konferanse i Genevefor kvinner fra Nord-Afrika og Midtøsten (MENA) som diskuterte og la fram kvinnekrav til den videre utviklingen etter «den arabiske våren».

Et forslag om at WILPF bør få fredsprisen i 2013 hviler på organisasjonens lange og sammenhengende innsats, men forslaget er ikke bare historisk begrunnet. Nobels testamente krever at prisen skal deles ut for innsats i det foregående år. I den sammenheng bør ett WILPF-prosjekt framheves spesielt: Reaching Critical Will, RCW. RCW ble etablert i 1999 for å fremme NGO-deltakelse og aktivitet i forhold til FNs nedrustningsarbeid. Gjennom rapportering og dokumentasjon av innlegg, resolusjoner og bakgrunnsmateriale bidrar RCW til at forhandlingene kan følges av alle som deltar i arbeidet for nedrustning, også om de ikke er tilstede på de internasjonale møtene. Regjeringenes innlegg og hvordan de stemmer blir kjent for opinionen i deres hjemland, og kan følges opp lokalt. Under møtene i FNs nedrustningsutvalg, Generalforsamlingens første komite og andre nedrustningsforhandlinger rapporterer RCW løpende på sin hjemmeside www.reachingcriticalwill.org som også har et omfattende arkiv av relevante dokumenter. RCW drives av WILPF med små økonomiske midler og betydelig frivillig innsats. Prosjektet har ingen grunnfinansiering, og er avhengig av bidrag fra regjeringer, fonds og enkeltpersoner.

I 2012 fulgte RCW spesielt forhandlingene om en avtale for våpenhandel (Arms Trade Treaty, ATT) og rapporterte fra sluttbehandlingen i FNs generalforsamling. I 2013 er RCW sentral i arbeidet med NGO-konferansen i Oslo i mars for en konvensjon som forbyr atomvåpen. Alle aktører i FNs nedrustningsarbeid (diplomater, journalister og aktivister) bruker RCWs hjemmeside og nyhetsbrev til oppdatering og underlag for sitt arbeid, fordi den er pålitelig og grundig. Godt faktaunderlag er en forutsetning for den gjensidige tilliten internasjonalt arbeid trenger for å lykkes. RCW gjør det mulig for også organisasjoner med små ressurser å skaffe seg relevant informasjon på egen hånd.

Vi mener Womens’ International League for Peace and Freedom ville være verdige vinnere av Nobels Fredspris for 2013 og foreslår dem derfor til Nobelkomiteen.

Karin Andersen (SV)
Snorre Serigstad Valen (SV)
Rannveig Kvifte Andresen