Ny innsats for utviklingshemmedes levekår
I 1991 skjedde det en liten revolusjon i hvordan samfunnet jobber med å sikre gode levekår for mennesker med utviklingshemming. Den såkalte ansvarsreformen skulle bryte et system der et liv i institusjon var framtidsutsiktene for den som ble født med utviklingshemming.
Da reformen ble behandlet i Stortinget i 1990 skrev SVs to medlemmer i sosialkomiteen, Marie Lovise Widnes og Magnar Sortåsløkken dette:
«Desse medlemer (Widnes og Sortåsløkken) meiner at eit liv i institusjon er eit unaturleg liv, som set sterke avgrensingar for menneske si utvikling, deira fridom og høve til å utvikle evner og krefter i høvelege aktivitetar.
Vidare ser desse medlemmer (Widnes og Sortåsløkken) det som ein unaturleg og lite ynskjeleg situasjon at menneskje skal handsamas som grupper og ikkje einskildindivid, på trass av skilnader som er like store og djuptgåande som hos alle andre, anten det gjeld menneskje med funksjonshemmingar, med sjukdomar eller om det er alderen som gjer at dei vert plasserte i ein institusjon. Samfunnet har eit ansvar for sine borgarar, til å gje dei mulighet til eit liv med utfordringar og plikter, og til å gje dei den omsorga dei treng, uavhengig av en klassifisering som dessverre ofte har bestemt kor verdifulle dei er for fellesskapet.
Å gje alle menneskje dei tilboda som trengst for å kunne bruke livet sitt på ein for dei meiningsfylt måte, må vere samfunnet sitt mål.»
Tjue år senere behandlet Stortinget på nytt levekårene for mennesker med utviklingshemming. Utviklingen var begynt å gå i feil retning ute i kommunene. Stortinget fikk mange meldinger om at det ser ut til at institusjonslignende ordninger igjen vokste frem og at den friheten som ansvarsreformen skulle gi stod i fare.
En samlet helse- og omsorgskomité tok et nytt initiativ til å se på saken. Bak dette lå et tankesett som lignet mye på det som lå til grunn for tjue år siden: en gruppe mennesker i samfunnet har ikke den frihet alle mennesker i Norge skal ha.
Stortinget var klart i sin tale. Levekårene måtte på ny gjennomgås, nødvendige forslag måtte fremmes:
«Komiteen støtter intensjonen i dette og mener at det må gjennomføres en helhetlig utredning som vurderer resultatene av ansvarsreformen fra 1991 og levekårssituasjonen for brukere og pårørende, og at det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for denne gruppen kan bedres. Komiteen mener at det er særlig viktig å vurdere situasjonen knyttet til bolig, arbeid, fritid og helse i lys av Ansvarsreformen. Komiteen understreker at deltagelse fra utviklingshemmedes egne organisasjoner er viktig for et godt resultat.»
I dag kommer noe av resultatet ut. I samarbeid med de viktige organisasjonene for mennesker med utviklingshemming er det utarbeidet en rapport som skal si noe om levekår for utviklingshemmede. Rapporten sendes nå på høring, rapporten og høringssvarene skal danne grunnlaget for en egen stortingsmelding om levekårene for utviklingshemmede.
Jeg håper mange vil delta i den dugnaden som skal til for å danne grunnlaget for stortingsmeldingen som skal komme. Det er viktig fordi det er selve friheten til tusenvis av norske borgere det handler om.
Her finner du høringen Levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.