Karin Andersen

I politikken svinges øksa ofte, noen ganger i affekt og det er nok ikke alltid hugget er like velrettet.

De siste ukene har både de som trenger sosialhjelp og de som trenger uføretrygd fått gjennomgå igjen. De velbergede og selvhjulpne svinger øksa over de uverdige og latsabbene. Det ropes på mer tvang og mer fattigdom. Alt er ved det gamle. Finnes det en eneste arbeidsgiver som får mer lyst til å tilby disse menneskene en jobb etter at toppolitikere og andre synsere har hugget bumerket ”latsabb” inn i CVen deres med øks?

Høyres Røe Isaksen vil innføre arbeidsplikt for sosialhjelp, for i hans hode handler det mest om unnasluntring når folk er i krise. Han har visst ikke fått med seg at kommunene skal sette sosialhjelpsmottakere i aktivitet hvis det er det som trengs for å komme ut av uføret.

Erna Solberg er ikke bedre, hun vil kutte ytelsene for folk hun mener ikke er verdig trengende, hun overser at Nav ikke har noen rett til å gi sosialhjelp til folk som ikke har behov for, og rett til, hjelp.

Hvordan er det i høyrestyrte Oslo, for eksempel? Gis folk på sosialhjelp gode jobb og aktivtetstilbud som kan hjelpe dem? Det er vel neppe sånn at alle gis aktivitetstilbud, men det er jo fint om dette varsler at Høyre vil levere det loven foreskriver.

Det er allerede mange kommuner gjør jobben sin og gir aktivitet. De som gjør det med klokskap lykkes også i stor grad. Da handler det ikke om pisk, men om at den det gjelder faktisk opplever å mestre noe og at det en får gjøre noe er viktig for noen, det betyr noe. Det er noe ganske annet enn å tvinges til å gjøre meningsløse ting for å ”disiplineres”.

Mestring og makt over eget liv må være målet for sosialpolitikken. Da må folk få hjelp til å se egne muligheter og fatte håp. Mange jeg har truffet opplever aldri å bli tilbudt noe som helst av aktivitet. Mange som er helt alene i et liv som kjennes håpløst trenger rett og slett hjelp til hverdagsting for å kunne få hodet over vannet. Kommunene skal gjøre dette. Det står i loven at de skal bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Utsatte barn og unge og deres familier skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud og kommunene skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Helsetilsynets første tilsyn med sosiale tjenester i Nav var nedslående lesing. Tittelen sier alt: ”Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad.” I 45 av 50 undersøkte kommuner brytes loven, blant annet ved at søkerens faktiske situasjon ikke undersøkes. Noen steder spør en ikke engang om vedkommende har barn. At folk blir gående i systemet i årevis er jo ikke rart hvis en ikke får den hjelpen en trenger.

NAV skriver, i sin årsrapport om arbeid mot fattigdom, at dersom sosialhjelpen holdes på et for lavt nivå og en må leve slik lenge, vil det for mange være vanskelig å få til endring i livet. Å leve i fattigdom fører heller til passivitet, marginalisering og isolasjon enn til økt aktivitet. Dette er det fagfolkene skriver, det er budskapet fra de som jobber med dette. Det er ikke vanskelig å skjønne at det stemmer. Man kan jo bare kjenne etter selv om man tror fattigdom og et vanskeligere liv fører til noe bedre.

Nav skriver også at det ikke er dårlige holdninger og ønske om å leve av trygd som går i arv. Det er de uløste bakenforliggende problemene folk har som går i arv. Derfor må en styrke det sosialfaglige arbeidet og legge mindre vekt på den feilslåtte ideen om at dersom en gir folk trygge ytelser, nok å leve av, så blir det en fattigdomsfelle. Alt snakket om tvang og pisk mot folk som sliter bygger bare opp under fordommer mot folk og gjør at vegen til arbeid blir enda lengre enn før.

Hvis noe er en fattigdomsfelle så er det at mange ikke får den hjelpen de har krav på

I front for disse ideene står Høyre og Erna Solberg. I sin iver etter å gå løs på tryggheten sosialhjelp og andre ytelser utgjør, ser de glatt bort fra den kunnskapen som finnes. Det ser, for eksempel, ikke ut til at Høyre har fått med seg studier gjort fra Høgskolen i Oslo som viser at folk på sosialhjelp er sykere enn mange på uføretrygd. De trenger helsehjelp, lenge. Kanskje blir de aldri friske. Kanskje de egentlig skulle hatt uføretrygd framfor jobbplikt?

Det er ingen krise at folk som er for syke og har massive problemer får en trygg inntekt. Det er krise hvis de ikke får det. Da øker fattigdommen. Folk får ikke får jobb av å være fattige. Fattigdom er en nedadgående spiral som fører inn i enda mer ulykke.

Det er ikke bare i Høyre øksa svinges. I senere tid har også Ola Borten Moe fra Senterpartiet vært ute, og der i gården vet de også å svinge øksa. Denne gangen er det de som har fått uføretrygd som får unngjelde. Det er for enkelt å få uføretrygd, sier Moe. Det stemmer ganske enkelt ikke med virkeligheten. Det er det å få jobb som er for vanskelig. Det er også for vanskelig å få nok god nok bistand når en vil og kan jobbe. Det er utrolig mye å ta fatt i på dette området. Blant annet å fjerne diskriminering, og forutinntatte negative holdninger til folk som har gått på en smell. Det legges ikke vekt på kompetanse og vilje, men på problemer og hull i CVen. Det siste de som ønsker seg jobb trenger er at toppolitikere bekrefter alle fordommene mot dem.

Jeg er glad for at arbeidsminister Bjurstrøm har stått i mot dette kjøret og holdt fast ved at mer tvang og firkantede regler ikke hjelper, selv om hun, etter noen uttalelser i Stortinget, har måttet tåle litt pepper for å hevde at narkomane ikke bør svinge øksa.

Jeg er enig i at det nok heller er andre som burde få økseforbud.

De burde ta en skogtur ned SP veteran Per Olaf Lundteigen. Han er kyndig i øksebruk, og har erfaring med at folk som har vært i trøbbel både kan svinge øksa og være dugelige mennesker. Det avgjørende er at de blir tatt på alvor og blir behandlet med respekt. Kanskje både Solberg og Borten Moe kunne lære litt av innsatsen til Lundteigen. Jeg tror han forstår at å være i avmakt og styres av andre som snakker stygt om en, sjelden fører til endring og aldri til arbeidsglede og livslyst.

Så enkelt og så vanskelig er det. Selv har jeg håndtert øks fra jeg var en neve stor. Det har gått bra, men så lærte jeg også tidlig å ha respekt for hvor vondt det gjorde når en traff der en er sårbar.