Karin Andersen

Spørsmålet er ikke hva Ap og Høyre mener om EØS, spørsmålet er hvilken retning regelverket EU lager driver oss i. Alt det EU finner på plager selvsagt ikke Høyre, men AP må ta dette på alvor og avklare viktige prinsipper om fremtiden til norsk arbeidsliv og norsk velferd.

Det er høyrepolitikk som truer arbeidstakernes rettigheter i Norge, det er SV og Ap enige om. Da må vi gjenkjenne høyrepolitikken og stoppe den, uavhengig av om den leveres av Høyre og FrP eller om den kommer via EU og EØS. Det er her Arbeiderpartiet lar EU få en forrang som er farlig.

Vi må sikre at EU ikke kan svekke norske lønns- og arbeidsvilkår, arbeidsmiljøloven, arbeidsretten eller gripe inn i tariffavtaler. Og vi må slå fast at EU ikke kan sette til side ILO-konvensjoner. Hvis vi kunne vært enige om dette hadde mye vært gjort. En slik avklaring må forplikte også når EØS presser oss.

SV mener Norge må si nei til høyrepolitikk uansett om den kommer fra Erna Solberg eller fra Brussel. Det burde alle regjeringspartiene være enige i.

Kristin Skogen Lund: ny NHO-direktør med gammelt tankegods.

NHOs nye leder Skogen Lund har før vist at hun forstår moderne arbeids- og familieliv ved å støtte pappaperm.

Derfor var skuffelsen stor når denne nytenkende, moderne kvinnen forsvant inn i den tradisjonelle høyredressen man kler seg med i NHO og ut kom en politisk kloning av alle sine forgjengere. Første bud var fjerning av formueskatt, mer til de rikeste og lederne, ned med lønningene og mindre jobbtryggheten til vanlige folk ble budskapet i intervjuer.

Skogen Lund vil ha større forskjeller på folk. Det er umoderne, skaper et mer utrygt samfunn og er ikke bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet. Det er et merkelig syn på kunnskap og på bedriftsledelse å tro at bare ledere og eiere skaper verdiene i et selskap. Det er helt feil.

Derfor er det trist at lederen for landets største arbeidsgiverorganisasjon ikke forstår at hvis hennes bedrifter skal gå bra er hun avhengige av at hundretusener velutdannede, dyktige, kloke og kunnskapsrike mennesker gjør sitt beste hver dag for en lønn det går an å leve av. Denne kompetansen er lederne avhengige av, hvis skal de lykkes. Skal alle disse menneskene gjøre jobben til en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet og bedriftene å betale, så kan vi ikke ha ledere som lever på en annen økonomisk planet, og som mener at de er mye mer verdt enn alle andre.

Mange av disse såkalte vanlige arbeidstakerne er minst like skolerte, kloke og intelligente som næringslivslederne. Det er arbeidstakerne som skaper verdiene. Bare se på kunnskapsbedriftene, for eksempel, det er jo ikke i direktørstolen verdiskapningen skjer, det er det heller ikke i industrien. Det er folk som gjør jobben, folk som produserer varer og utfører tjenester som skaper verdiene.

Vi trenger dyktige ledere, men det er verken inntekter på to eller 20 millioner i året som avgjør det. Den som må ha milliongulrøtter for å gidde å gjøre sitt beste er ikke en god leder.  Utsagnene fra Skogen Lund om lønnsmoderasjon for arbeidsfolk, men høyere lederlønninger er reinspikka gammel høyrepolitikk: de rike blir bedre av å få mer og må belønnes og lokkes med mye penger, mens arbeidstakerne blir flinkere av mindre penger og mer utrygghet.

I NHOs verden skal vanlige folk til og med lokkes til å tro at arbeidsplassene deres blir tryggere hvis bare forskjellene øker og sjefene deres blir mange ganger rikere.

Skogen Lund mener på samme tid at vanlige arbeidstakerne koster for mye, og at det er behov for flere kjempelønninger og større sluttpakker til lederne. Det tjener ikke til å skape et moderne, høykompetent næringsliv som kan sikre kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet, og hennes bedrifter, trenger så inderlig.

Vårt mål må være arbeid til alle, å fjerne fattigdom, sørge for rettferdig fordeling og å redusere global oppvarming for å få bukt med klimaproblemene. Da må vi ha mot til gi til ledere som aldri kan få nok, og som blir grønne av misunnelse ved å se andre ledere få en million enn dem selv, sparken. Uten sluttpakke. Vi har verken råd til, eller bruk for, disse lederne. De er rett og slett ikke bærekraftige, verken for bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Derfor er det ganske trist at det første en helt ny NHO-sjef, som tidligere har vært både nytenkende og opptatt av likestilling og miljø, gjør er å gå rett inn i den tradisjonelle misforståelsen at verdiene skapes i direktørfløyen. Det lover ikke godt for NHO fremover.

SV er mot alt som kan føre til færre faste jobber. Derfor har landsstyret i SV nå vedtatt at våre statsråder skal ta dissens i regjeringen. Det innebærer at vi ikke kan stille oss bak Arbeiderpartiets forslag om å akseptere EUs vikarbyrådirektiv. SV deler dette synet med en nesten samlet fagbevegelse. Nå har også SP har falt ned på dette standpunktet.

En dissens er en alvorlig beslutning. Det innebærer at SV mener at påstanden om at arbeidsmiljøloven ikke vil påvirkes av direktivet kan vise seg ikke å holde. SV vil ikke ta sjansen på at et ja til direktivet øker risikoen for at en domstol kan tvinge oss til å svekke arbeidsmiljøloven. Det vil i så fall bety at mange flere må ta til takke med midlertidig jobb og stå uten fast lønn.

Direktivet har to formål. Det ene er å likestille bemannings og vikarbyråer med vanlige bedrifter og dermed utbre vikararbeid.   Det vil alltid være bruk for vikarer. Det er det og skal det selvsagt være gode muligheter for, men det er ingen grunn til å tillate mer bruk av vikarer enn vi allerede gjør.

Direktivet kan også svekke retten til å ha tariffavtaler om å begrense bruk av vikarer for å sikre at flere får fast jobb, fordi det begrenser bemannings- og vikarbyråenes virksomhet.

Derfor er det denne delen av direktivet som skaper problemer og som SV og fagbevegelsen ikke kan akseptere. Den andre delen av direktivet går ut på å, i større grad, sikre vikarene like vilkår med de som har fast jobb. Det jobber SV for. Slike endringer kan, og skal, vi gjøre. Det kan vi selvsagt også uten å godta direktivet.

Det er synd at Regjeringen ikke kan stå sammen om å si nei til et direktiv som kan bety at vi må svekke arbeidsmiljøloven. Regjeringspartiene har vært helt enige om å opprettholde vernet av arbeidstakerne mot at mange flere skal bli midlertidig ansatt. Det handler om noe så grunnleggende som å vite hva man får på konto når det er lønningsdag og om å vite når man skal på jobb.

SV går inn for en rekke tiltak for å sikre vikarers situasjon. Blant annet vil SV at de som leier inn vikarer får ansvar for at vikarene får avtalt og lovlig lønn og arbeidstid, også kjent som solidaransvar. Videre vil SV at ansatte gis rett til å vite hva slags lønns- og arbeidsvilkår vikarene har, slik at det blir mulig å avsløre utnytting og ulovlighet, gjennom innsynsrett, og at fagforeninger gis rett til å reise sak på vegne av uorganiserte vikarer som blir utnyttet, såkalt kollektiv søksmålsrett.

Nå skal vikarbyrådirektivet behandles i regjeringen og i Stortinget. SV har med oss LO, YS og Unio og SP i denne saken. Der står vi trygt.

For annen lørdag på rad (18. februar 2012) skriver Arne Strand om vikarbyrådirektivet. Han har ikke lært noe denne uken heller.

Nok en gang bruker Dagsavisen en hel side til et stykke tekst som behandler vikarbyrådirektivet som om det bare var en fiktiv problemstilling laget for å la kommentatorer og politisk interesserte ha noe å teoretisere over. Det er det ikke. I Soria moria skriver vi at regjeringen vil ”arbeide videre for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen og begrense midlertidige ansettelser”. Det er kjernen i saken.

Strand skriver at etter at LO sa nei så kom SV og andre på banen. Det er jo helt feil. SV hadde klare vedtak i både sentral- og landsstyret i god tid før LO og andre konkluderte. For oss har denne saken vært klar lenge. Regjeringen hadde en enighet om å sende direktivet på høring for å få gode vurderinger av det. Det gjorde regjeringen. Advokatforeningen sa klart fra: arbeidsmiljølovens begrensninger som skal sikre oss mot at usikre jobber i vikar- og bemanningsbyråer brer om seg må bort. I tillegg har altså NHO klargjort hva som skjer dersom direktivet innføres: de kommer til å gå til sak mot norske regler.

Fredag fortalte NRK om juridiske vurderinger av vikarbyrådirektivet gjort av Utenriksdepartementet. Også disse er helt klare på at vi må være forberedt på at arbeidsmiljølovens begrensninger på utleievirksomhet kan falle. Utredning etter utredning gir SV rett i vårt syn på direktivet.

Strand har bakgrunn i Arbeiderpartiet, han har jobbet for Gro Harlem Brundtland. Han burde vite hva som ble sagt om muligheter for å bruke reservasjonsretten. Dersom den ikke er reell så er avtalen, og Stortingets vedtak om avtalen, basert på falske forutsetninger.

Vikarbyrådirektivet handler ikke om EU, EØS, om spill eller annet tullball slik Strand gir inntrykk av. Direktivet handler om trygg økonomi, huslån til arbeidstakerne og om et skikkelig, organisert og stabilt arbeidsmarked.

SV sitter i regjering på grunnlag av regjeringserklæringen. Vi har godtatt at EØS-avtalen er del av dette. Derfor er vi svært tilbakeholdne og godtar mange direktiver. Nå er vi kommet til den situasjonen at det kommer et direktiv som kan føre til at regjeringserklæringens klare forutsetning om at faste ansettelser skal være hovedregelen utfordres. Da er det ikke SV som nå krysser enigheten mellom de tre partiene, det er det Arbeiderpartiet som velger å gjøre.

Vikarbyrådirektivet får stor politisk oppmerksomhet fordi direktivet kan endre noe av det mest grunnleggende i arbeidslivet vårt.

Marie Simonsen bruker en side i lørdagens avis (Dagbladet, 18. februar 2012) til å skrive opp det hun oppfatter som historien om direktivet. Hun maler opp et bilde av at det er NHOs uttalelser som er avgjørende for motstanden mot direktivet. Det er en misforståelse.

Regjeringspartiene ble enige om å sende direktivet på høring for nettopp å få høre hva organisasjoner og fagmiljøer mente om direktivets virkning på norsk arbeidsliv. Advokatforeningen leverte en høringsuttalelse som beskriver klart og tydelig hvorfor de mener arbeidsmiljøloven må svekkes dersom direktivet innføres.

Den svekkelsen det er snakk om medfører at vi må tillate enda mer bruk av vikar- og bemanningsbyråer. Det betyr at færre får fast jobb og enda flere må være vikarer og være midlertidig ansatt. Det rammer mange og vil også svekke fagbevegelsen og med det, gi skeivere fordeling av makt og penger. Når 84 prosent av de byråansatte ikke har noen lønn mellom oppdrag og ikke har den tryggheten en fast jobb gir, burde få mange til å tenke seg nøye om før en støtter direktivet.

NHO er bare relevant fordi de er den organisasjonen som kommer til å lede an i et søksmål for å svekke arbeidsmiljøloven dersom direktivet innføres. Nå har Arbeidsdepartementet offentliggjort noen juridiske betraktninger, de kan ikke garantere for at arbeidsmiljøloven står seg. Det samme gjelder Utenriksdepartementets vurdering.

Spørsmålet om direktivet handler ikke om EØS, Norge innfører mange direktivet også med SV i regjering. Dette direktivet kan endre arbeidslivet vårt, det kan endre den økonomiske tryggheten til folk, og kan føre flere ut i en usikker hverdag. SV sier nei til direktivet av den enkle grunn at vi vil sikre folk trygge jobber, mer komplisert er det ikke, selv om Simonsen forsøker å lage en annen historie.

Det er med tykke Høyre-glass i brillene Nikolai Astrup leser Klassekampen. Det er kanskje ikke til å la seg overraske over, hans partitilhørighet tatt i betraktning. I sitt innlegg sprer stortingsrepresentanten en forunderlig samling desinformasjon om vår kronikk om EUs vikarbyrådirektiv, 5. desember i år.

Vi vil aller først oppfordre Astrup til igjen å lese kronikken vår. Vi er, når som helst, rede til å diskutere det faktiske innholdet i kronikken, den faktiske situasjonen direktivet kan sette Norge i.

I kronikken vår brukes omtrent 25 prosent av teksten, når vi teller tegn, til å beskrive hvilke tiltak vi mener må på plass. Dette kan vi gjøre uavhengig av direktivet.  Når Astrup ikke har fått med seg det tyder det på at han overhodet ikke vet hva han snakker om. 

SV lanserer en rekke tiltak som skal sørge for seriøsitet i vikarbransjen og mest mulig faste ansettelser. Hovedlinjen er å styrke ansvaret for innleier og utleier, sikre like vilkår for vikarer og å styrke tillitsvalgtes stilling og muligheter til å avdekke og agere når de oppdager brudd på lover og avtaler.  Alle disse tiltakene jobber vi for å få på plass så raskt som mulig, det trenger vi ikke direktiver fra EU for å få til. Høyre er selvsagt velkomne til å bidra med gode ideer.

Alt det positive ved  vikarbyrådirektivet som omhandler vikarenes vilkår kan vi  innføre på egenhånd. Det er ikke den delen av direktivet som er problemet. Problemet oppstår når vi  bli forpliktet til å bøye oss for eu domstolens syn på om våre begrensinger på inn og utleieer.  Arbeidsgivere i Norge mener vi må åpne opp for mer innleie hvis vi sier ja til direktivet. Hva skjer når NHO går til søksmål og EU eventuelt tvinger Norge til å endre de delene av arbeidsmiljøloven som sikrer faste ansettelser. Men det er vel dette Astrup og Høyre vil for de ønsker mer innleie og flere midlertidige ansatte. Sv ønsker flere faste ansatte.

Det er forstemmende at Astrup skyver vikarenes vilkår foran seg for å få has på det som egentlig plager høyresiden: at de vil øke arbeidsgivernes makt gjennom mer bruk av midlertidige ansettelser.

Det er en merkelighet når Astrup påstår at et direktiv som skal gi bedre vilkår for byråene og gi større muligheter for midlertidige ansettelser skal bidra til mindre bruk av vikarbyråer. Direktivet kan komme til å utfordre sentrale bestemmelser i lovverket vårt, det kan tvinge gjennom endringer i tariffavtaler og det kan sette en stopper for tiltak for de tiltakene vi foreslår for mer seriøsitet i bemanningsbransjen.

Det hadde vært mye mer redelig av Astrup både å svare på det vi faktisk skriver.  Det hadde også vært grei tone om Høyre sier det som det er: de ønsker å svekke arbeidsmiljøloven vår. SV vil ha et lovverk som er til for å sikre arbeidstakere, Høyre vil en annen vei. Det er en ærlig sak og det er det som er kjernen i spørsmålet om større utbredelse av vikarbyråene.

Arbeiderpartiet fremstiller det som om EU må til for å rydde opp i norsk vikarbransje. Det kan vi sørge for selv hvis vi vil. SV mener at vikarene må sikres likebehandling. Vi går også inn for en rekke andre viktige tiltak for å sikre lovlige lønns og arbeidsforhold. Med et arbeidsliv der midlertidige ansettelser og vikarbyråer er i sterk vekst har vi ingen tid å miste.

Problemet med Vikarbyrådirektivet er at vi ved å godta det, sier ja til å la EU bestemme hvor sterke begrensinger vi kan ha overfor bemanningsbransjen, og overfor inn- og utleie og midlertidige ansettelser.

Med vikarbyrådirektivet kan de reguleringene og endringene vi kommer til enighet om for å rydde opp i vikarbransjen bli rettslig utfordret av EU-systemet. Hvis vi ikke sier ja til direktivet har kan vi rydde opp i ”vikariseringen” av arbeidslivet uten å frykte store tilbakeslag i ettertid.

Jeg setter spørsmålstegn til at arbeidsministeren er skråsikker på at vi kan beholde dagens lov hvis vi sier ja. Det kan verken hun eller noen andre garantere. NHO er klare på at de mener at arbeidsmiljøloven må endres, det betyr at vi kommer til å få søksmål. Advokatforeningens høringsuttalelse til vikarbyrådirektivet begrunner tydelig hvorfor arbeidsmiljøloven, i følge dem, kommer til å måtte endres.

I denne saken handler det ikke om hva vi ønsker at EU skal synes om reguleringene våre, det handler om hva kan skje når NHO drar Norge inn for domstolssystemet. SV sier ja til nasjonal kontroll over arbeidslivet, midlertidige ansettelser må ikke bli normalen. For å passe på det seriøse i arbeidslivet vårt trenger vi at Stortinget bestemmer, ikke EU.

Skal du ha malt huset eller snekret garasje og noen vil gjøre jobben for halve prisen av det andre vil lukter du sikkert lunta. Da handler det om svart arbeid, eller om noen som ikke betaler vanlig lønn til sine arbeidsfolk.

Slik er det også når stat og kommune skal ha arbeid gjort og legger noe ut på anbud. Er det for billig, er det som regel noe galt.

I alt for mange saker har det vist seg at billigste anbud har vært basert på sosial dumping. Det handler om renholdere som nesten ikke får betalt eller om snekkere som sendes hjem til Polen uten å ha fått oppgjør for jobben de har gjort.

I ettertid avdekkes grove tilfeller av sosial dumping, også i kontrakter som er inngått av det offentlige. Dette er en sikker vei til å ødelegge lønns- og arbeidsforhold for alle vanlige arbeidstakere i landet og det er en sikker måte å konkurrere ut alle seriøse og ærlige bedrifter. Undergravingen av det regulerte arbeidsliv må stoppes.

SV og regjeringen vil sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Høyre og FrP mener det er bra at renholdere, snekkere og vanlige arbeidsfolk må underby seg på lønn . Det fører til at lavtlønte blir fattige og må godta dårligere arbeidsvilkår. SV mener at høyresidens ønske om å ødelegge vanlige folks lønns- og arbeidsvilkår er uakseptabelt. 

Anbud er vanskelig og krevende og bør derfor begrenses til der det er helt nødvendig. Når anbud først skal brukes må det på plass rutiner som sikrer at juks og underbetaling blir oppdaget. Når et tilbud er for godt til å være sant er det ofte fordi det er nettopp det.

I renholdsbransjen sliter mange med å få sikkelig lønn, fast jobb og en jobb det går an å leve med. Det er mye svart arbeid og useriøse firmaer. Vi må ha på plass en offentlig godkjenningsordning som sikrer at de som skal kjøpe renhold får en plikt, og en mulighet, til å sjekke at bedriften de kjøper av er seriøs og redelig over for sine ansatte og overfor myndighetene.

Ytterligere må vi gi enda bedre mulighet til å kontrollere at alt er i orden gjennom pålegg om id-kort, på samme måte som vi har gjort i byggebransjen. Da kan Arbeidstilsynet kontrollere at de som gjør jobben også er registrert som arbeidstakere og ikke leid inn til svart arbeid. I tillegg må vi gi Arbeidstilsynet fullmakt til å kontrollere at offentlig sektor tar sine forpliktelser på alvor.

Skal et tilbud virkelig være godt må det lønne seg for alle parter, da kan vi ikke slå tilbud som er for gode til å være sanne.

Vikarbransjen vokser voldsomt. Av de nesten 100 000 menneskene som har et ansettelsesforhold i et vikarbyrå, er det bare 16 prosent som har lønn mellom oppdragene, skriver Audun Lysbakken og Karin Andersen i denne kronikken.

Livet som vikarbyråansatt er for mange uforutsigbart og ustabilt. Folk vet ofte ikke når de skal jobbe og ikke hvor mye lønn man får når lønningsdagen kommer.

Da De Facto i høst sjekket forholdene i Oslo på vegne av Fellesforbundet, viste det seg at det er dobbelt så mange bygningsarbeidere i de seks største bemanningsselskapene som i de seks største entreprenørselskapene. Det vanlige nå er ikke fast jobb, men leieoppdrag. I løpet av bare et år har utleien fra bemanningsselskapene økt med 40 prosent. Dette gir mindre kontroll med forholdene til de ansatte og det gjør det vanskeligere å sikre ansatte med riktige evner og kunnskap.

I løpet av få år har bemanningsbransjen og inn- og utleie hatt voldsom vekst. Det ser vi både gjennom mangedobling av omsetning i løpet av få år og gjennom et faktum som at Fellesforbundets undersøkelser av 36 byggeplasser i Oslo viste at alle unntatt en brukte innleid arbeidskraft.

Færre faste ansatte og flere innleide vikarer vil ha store langsiktige konsekvenser. Flere vikarer og færre faste ansatte gir mindre oversikt over at regler for sikkerhet og avtaler holdes. Dette gjør det vanskeligere for Arbeidstilsynet og andre myndigheter å sikre helse, miljø og sikkerhet og smuldrer opp ansvaret for det som foregår på arbeidsplassen. Resultatet blir stadig flere ”leverandører” av arbeidskraft og mindre ansvar for hver entreprenør og andre som normalt ville vært arbeidsgivere. Når dette kombineres med stor arbeidsinnvandring står vi overfor massive utfordringer når vi skal sikre et trygt, organisert og regulert arbeidsliv.

Et godt arbeidsliv

I norsk arbeidsliv skal fast ansettelse være det normale. Det gir trygghet og forutsigbarhet for hver enkelt, men det gir også stabilitet og kompetanse for arbeidsgiverne og er gunstig for samfunn og nasjonaløkonomi. Vi har strenge lovreguleringer for å sikre ryddige forhold fordi det er bra for den enkelte, for bedriftene og er bra for Norge. Derfor er det viktig at myndighetene sikrer at vil beholder styringen over dette lovverket og sikrer at ikke vikarbransjen fortrenger ordinære bedrifter og faste trygge ansettelser.

Arbeidstilsynets muligheter til å kontrollere bransjen må styrkes og må få større mulighet til å straffe useriøse aktører.

Videre må vi styrke fagbevegelsens mulighet til å ivareta arbeidstakernes rettigheter, også vikarenes. Vår regjering støtter det organiserte arbeidslivet gjennom blant annet å gi fradrag for kontingent, både til fagbevegelsen og til arbeidsgiverorganisasjonene. Mer organisering gir mer seriøsitet.

Fagbevegelsen trenger virkemidler som gjør at de kan avsløre ulovligheter. Derfor støtter SV fagbevegelsens krav til opprydding i vikarbransjen.

Tiltak for seriøsitet

Vi kan ikke forvente at en midlertidig ansatt selv går til søksmål mot bedriften hun er innleid til. Til det står de for svakt og risikoen for ikke å få flere oppdrag er stor. Derfor støtter SV kravet om kollektiv søksmålsrett for brudd på bestemmelsene om midlertidige ansettelser, slik at fagbevegelsen kan hjelpe vikarer og innleide med å ta opp ulovige saker selv om vikaren ikke er organisert. Søksmålsrett vil være et viktig virkemiddel for å få stoppet ulovligheter og useriøse forhold.

Med mange innleide fra flere bemanningsbyråer blir det vanskeligere for den lokale klubben å ha oversikt over at lønns og arbeidsforhold er lovlige. SV går derfor inn for innsynsrett for tillitsvalgte i alle forhold knyttet til innleie og innleides vilkår. Det må være plikt for innleier til å opplyse om lønn- og arbeidsvilkår og vikarbyråene må ha plikt til å gi vikaren opplysninger om lønns- og arbeidsforhold i bedriften de leies inn av. Byråene må også få plikt til å opplyse innleier om det samme. Videre må vi ha på plass plikt til å drøfte bruk av innleie med tillitsvalgte og vi må sikre at både inn- og utleier har et helt klart ansvar for å sikre at reglene overholdes.

Dersom vikarbyrået ikke følger opp sine forpliktelser, for eksempel ved ikke å betale lønn, trenger vi sikre den ansattes rettigheter. Det kan vi gjøre ved å innføre solidaransvar for oppdragsgiver for den innleides vilkår.

Alle disse tiltakene mener vi regjeringen må fremme så fort som mulig.

Vikarbyrådirektivet

Regjeringspartiene er helt enige om to viktige saker: Det første er at vi ikke ønsker å svekke arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidige ansettelser. Etter valgseieren i 2005 ryddet vår regjering opp i høyreregjeringens svekkelser av arbeidsmiljølovgivningen. Det andre er at vi ønsker langt sterkere kontroll med vikarbransjen.

Nå vil EU at vi skal godta det såkalte vikarbyrådirektivet. Det skal ”normalisere” vikarbransjen, og dermed gjøre det like normalt å være midlertidig ansatt i et byrå som det er å være fast ansatt i bedriften man jobber i.

Da NHO leverte sitt høringssvar til direktivet var de tydelige i sin tale: ”De restriksjoner som legges på bemanningsbyråenes aktivitet, står ikke i forhold til departementets egen argumentasjon om viktigheten av fast ansettelse. Arbeidsmiljøloven § 14-12 kan neppe opprettholdes ved implementering av bemanningsbyrådirektivet.”

Dersom Norge aksepterer dette direktivet har Stortinget ikke lenger det siste ordet om reglene for å sikre faste ansettelser. Da er spørsmålet opp til EFTA-domstolen. Konkluderer domstolen med at lover eller tiltak er i strid med direktivet vil Norge måtte endre lovverk og fjerne gode tiltak for å kontrollere og regulere vikarbransjen.

Det er ingen, ikke engang Stortinget eller regjeringen, som kan gi en garanti for at vår arbeidsmiljølov, våre tiltak for seriøsitet og organisering, eller avtalene mellom partene i arbeidslivet vil stå seg i møtet med domstolen. Når direktivet først er på plass er det ingen vei tilbake. Da har domstolen siste ord. Derfor sier SV, sammen med fagbevegelsen, nei til EUs vikarbyrådirektiv.

Kronikken har stått på trykk i Klassekampen 05.12.11

SV ønsker at faste ansettelser skal være normen i arbeidslivet vårt. I tillegg vil vi få på plass tiltak som sikrer ryddighet og seriøsitet i bemanningsbransjen. Sterke tiltak for å sikre dette er å støtte den seriøse delen av arbeidslivet, både i vanlige bedrifter, offentlig sektor og i bemanningsbransjen.

NHO service burde være de første som applauderte slike tiltak og ikke stritte i mot. Det er feilslått å tro at NHOs medlemmer, seriøse bedrifter, vil ha muligheter til å overleve hvis vi ikke klarer å stoppe framveksten av useriøse aktører. Det vi ser fremveksten av nå er et virvar av mer eller mindre lovlige utleiebedrifter som det er vanskelig å ansvarliggjøre for noe som helst, og som pulveriserer ansvar både for lønns- og arbeidsvilkår og kvalitet.

NHO service skriver at bemanningsbransjen skaffer midlertidig ansatte uten midlertidige ansettelser. Det er selvsagt feil. Det er bare en liten andel av de ansatte i vikarbyråene som faktisk har lønn mellom oppdragene. Det gir vansker med å få huslån og det gjør at folk ikke vet hva man får i lønn fra den ene måneden til den andre. Et sånt arbeidsliv skal vi ikke ha.

Å påstå at vi trenger Vikarbyrådirektivet for å sikre seriøsitet er i beste fall villedende. Vi kan gjøre alle de gode tiltakene vi ønsker selv, og det bør vi gjøre. Eksempler på dette er å pålegge likebehandling av vikarer og andre, å pålegge bedriftene som leier inn ansvar for lønnen til vikarene og flere andre tiltak. Det har vi også foreslått å gjøre.

Problemet med direktivet er at det vil legge press på å svekke de bestemmelsene vi trenger for å hindre at inn- og utleie blir de vanlige og at arbeidsfolk kan se langt etter faste og trygge ansettelser. Nettopp NHO har varslet at de mener direktivet vil tvinge oss til å åpne for mer av inn- og utleie enn i dag.

Innlegget fra NHO viser oss hele poenget med direktivet: At bemanningsbransjen skal vokse og at bestemmelser som skal sikre faste jobber skal svekkes.

Faste ansettelser er avgjørende for trygghet, for kompetanse i bedriftene og for et stabilt næringsliv. Det bør være i NHOs interesse å sikre dette i stedet for å jage etter kortsiktig fortjeneste for bemanningsbransjen.

At NHO mener at løse arbeidsavtaler og usikkerhet for lønn og arbeidssted er moderne får de selv svare for, men i historie står det til stryk. Et lite blikk bakover i historien forteller hvorfor vi har kjempet så hardt for en sterk arbeidsmiljølov og seriøsitet.

En fast ansettelse er grunnlaget for økonomisk trygghet, for at banken skal gi folk lån og for at bedriftene skal ha stabil og god arbeidskraft. Faste ansettelser er kanskje den mest grunnleggende forutsetningen for egen velferd. De faste ansettelsene er også avgjørende for å gi folk trygghet i jobben, og trygghet til å organisere seg. De faste ansettelsene er et spørsmål om makt.

SV jobber for et arbeidsliv der folk skal ha fast arbeid. Vikarbyrådirektivet har det motsatte formål. Det å være ansatt i et vikarbyrå skal behandles på samme måte som om man var ansatt direkte i bedriften. Da endres maktstrukturer, fagorganisering blir mye vanskeligere og arbeidsgiveransvaret utydeliggjøres. Når vi i tillegg vet at bare 16 prosent av byråansatte har lønn mellom oppdrag kan direktivet også gjøre at folk mister trygghet for forutsigbar lønn.

SV ønsker minst mulig bruk av bemanningsbyråer og midlertidighet. Arbeidsmiljøloven begrenser bruken av byråer klart. Med vikarbyrådirektivet kommer også en usikkerhet rundt om arbeidsmiljøloven må endres. Advokatforeningen mener begrensningen mot bruk av byråer i arbeidsmiljøloven ikke kan opprettholdes ved innføring av vikarbyrådirektivet. NHO varsler at de mener bestemmelsen må bort. Når et slikt varsel kommer fra NHO betyr det at vi får en rettssak om bestemmelsen, og da er det opp til domstolene å bestemme.

Fellesforbundets medlemmer er av de som allerede merker bemanningsbransjen aller hardest. I forkant av landsmøtet gjennomførte De facto undersøkelser på byggeplasser i Oslo. Resultatet viser en utvikling som krever at verken fagbevegelsen eller regjeringen har råd til å sove i timen: bemanningsbransjen er i ferd med å ta fullstendig over. Det finnes entreprenører uten egne ansatte. I Trondheim har vi sett bedrifter som åpent sier at de sier opp folk fordi det finnes billigere arbeidskraft fra byråer.

Derfor kom også Fellesforbundets landsmøte med en kraftfull beskjed: vi må stanse vikarbyrådirektivet. SV støtter forbundets krav. Det vi har aller minst bruk for er mer midlertidighet og mindre oversiktlige arbeidsplasser. Vi må legge til rette for fagorganisering og vi må sikre at ansvarsforholdene er soleklare.

Vikarbyrådirektivet kan utfordre det mest grunnleggende i arbeidslivet vårt. Ingen kan garantere for at arbeidsmiljøloven står og for at det fortsatt vil være lov å begrense vikarbruk i avtaler mellom partene i arbeidslivet. Noen vil ta sjansen på at det kommer til å gå bra. Dersom de tar feil, dersom arbeidsmiljøloven må endres, da er det ingen vei tilbake. Vi vet hvem det er som da går en mer usikker hverdag i møte. Mange av Fellesforbundets medlemmer merker allerede hardt press, med vikarbyrådirektivet vil det bli verre.

Forbund etter forbund har vurdert vikarbyrådirektivet og landet på et klart nei til å godta det. I dag sa også LO nei til vikarbyrådirektivet. I forrige uke sa Unio nei. Dette standpunktet SV er enig i.

For det første er bemanningsbransjen er i ferd med å anta dimensjoner som utfordrer trygghet, stabilitet og organisering i viktige bransjer allerede nå. Vi må sette inn mye sterkere tiltak for å rydde opp i dette. Arbeidsmiljølovens klare forutsetning om faste ansettelser som hovedregel skal bestå, brudd på dette skal myndigheter og fagbevegelse sammen jobbe for å rydde opp i.

Den andre delen av vedtaket er et nei til å godta EUs vikarbyrådirektiv. For de som måtte påstå annet må det nå være gjort helt klart, særlig med dagens LO-vedtak, at reservasjon mot direktivet er ikke noe særstandpunkt for folk som egentlig er mot EØS. Det er et standpunkt som utelukkende handler om hvilket arbeidsliv og hvilket samfunn vi vil ha.

En hovedgrunn til LOs støtte til en rødgrønn regjering var at vi skulle rette opp de svekkelsene i AML som Bondevik- Regjeringen innførte. Det gjorde vi. Det er nettopp denne jobbtryggheten og vernet mot mer midlertidighet og inn- og utleie, som nå står under press.

Derfor må LOs mening tillegges stor vekt.

SV ser et arbeidsliv som er i sterk endring. Presset på lønninger og ansettelsestrygghet øker og bemanningsbransjen vokser. I byggebransjen i Oslo blir nesten ingen lenger fast ansatt, bransjen leier i stedet inn folk til oppdrag. Det kan rett og slett ikke fortsette dersom vi vil opprettholde et seriøst arbeidsliv og velferden vår.

Mens diskusjonen om direktivet har gått i mange kanaler de siste månedene har høyresiden vært helt stille. Det har kommet noen signaler: de støtter selvsagt vikarbyrådirektivet. Det er fordi de flytter arbeidslivet i den retningen de ønsker.

Nå har både LO og Unio sagt klart nei til direktivet. For SV forsterker fagbevegelsens klare standpunkt til direktivet vårt eget vedtak. Nå er det viktig med felles arbeid for å få ryddet opp i arbeidslivet, en av de viktigste tingene vi kan gjøre for å sikre det er å si nei til direktivet.

Publisert hos Fri fagbevegelse 30. januar 2012.

Vikarbyrådirektivet kan endre norsk arbeidsliv. Arbeidsgiverorganisasjon etter arbeidsgiverorganisasjon varsler at de vil bruke direktivet til gå til sak mot Norge for å svekke vernet av faste ansettelser, for å få fjernet tiltak knyttet til opprydding i arbeidslivet og for å begrense arbeidstakernes innflytelse. Det mener SV vi må stoppe.

Midt i dette bildet ser vi desperate forsøk fra Arbeiderpartiets Steinar Gullvåg som i Klassekampen påstår at AP først vil innføre vikarbyrådirektivet for så å ta det ut av EØS-avtalen dersom det har noen effekt på arbeidslivet. For det første kommer ikke EU med direktiver for at de ikke skal ha effekt. Professor i europarett, Fredrik Sejersted sa følgende til Nationen 05.04 2011 ”(…) kan en ikke bare gå ut igjen når en først har sagt ja. Det finst ikkje skriftlege prosedyrar for å ta enkeltdirektiv ut av EØS-avtalen når dei fyrst er tekne inn.”

Norge har ikke enda brukt reservasjonsretten vår mot noe direktiv, og langt mindre trukket oss fra noe direktiv som er innført. Å påstå at det bare er å sende et direktiv i retur etter at det er innført er derfor helt useriøst.

Da LO la inn store krefter for å støtte dannelsen av den rødgrønne regjeringen var det ikke minst fordi SV, Ap og Senterpartiet gikk inn for å stoppe svekkelsene høyresiden hadde gjort i arbeidsmiljøloven. Høyresiden vil ha et arbeidsliv som har mindre trygghet og som gir mer makt til arbeidsgiverne. SV vil advare sterkt mot å la Høyre og FrP få hånda på rattet i arbeidslivspolitikken. Det gjør også AP. Da er det helt ulogisk at Ap i neste sekund antyder at de vil gi disse partiene ikke bare lillefingeren, men hele hånda for å få igjennom et vikarbyrådirektiv som kan bidra til å svekke både arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Et direktiv som LO enstemmig gikk mot, som Unio også er mot. SV står trygt sammen med LO og UNIO for å sikre at arbeidsmiljøloven ikke svekkes.

Vikarbyrådirektivet vil rokke ved den solide og trygge grunnen norsk arbeidsliv og velferd hviler på.

Sjekker du inn på et norsk hotell, kan du møte mye personale som ikke er ansatt av hotellet. Hotellene leier gjerne inn et firma til å drive restauranten, et annet firma til å drive resepsjon og booking, og et tredje til å drive renhold. Norske byggeplasser merker det samme. Da De Facto i høst sjekket dette i Oslo på vegne av Fellesforbundet, viste det seg at det vanlige i byggebransjen nå er ikke fast jobb, men leieoppdrag.

Det blir vanligere at større virksomheter bruker vikarbyråer, eller leier inn arbeidskraft fra underentreprenører, framfor å ansette folk selv. I løpet av bare ett år har utleien fra bemanningsselskapene økt med 40 prosent. Vi ser at stadig flere er ansatt et annet sted enn der de jobber, har midlertidige kontrakter og små stillinger.

Dette rammer de ansatte. Livet som vikarbyråansatt er for mange uforutsigbart og ustabilt. Folk vet ikke når de skal jobbe eller hvor mye lønn de får når lønningsdagen kommer. Bare 16 prosent som jobber for et vikarbyrå har lønn mellom oppdrag. Mangler de oppdrag får de ikke full lønn. Ustabil økonomi gjør det også vanskelig å få lånt penger til egen bolig, eller planlegge familielivet.

SV ønsker økt kontroll med vikarbransjen for å sikre at fast ansettelse fortsatt er normen. Fast jobb gir økonomisk trygghet og forutsigbarhet for den ansatte og for bedriften. Opplæring, bedriftskultur og stolthet over jobben er viktig for kvalitet, lojalitet og samhold. I tillegg stimulerer fast ansettelse til fagorganisering fordi man har et fellesskap av kollegaer.

Fremdeles er de fleste i Norge ansatt på den arbeidsplassen de jobber på. Arbeidsmiljøloven har sterke begrensninger mot midlertidige ansettelser, også for vikarer som er innleid gjennom byråer. Disse strenge bestemmelsene er regjeringspartiene enige om at er viktige å holde på, og forsterke.

Nå er vår selvbestemmelse under press fra EU gjennom det såkalte vikarbyrådirektivet. Direktivet vil gjøre det likestilt for bedrifter å bruke vikarer framfor fast ansatte. SV vil at vikarer skal ha samme arbeidsvilkår som andre arbeidstakere. Det bør innføres i Norge så fort som mulig.

SV og store deler av fagbevegelsen går mot at vikarbyrådirektivet skal bli norsk lov fordi vi da risikerer å måtte endre regelverket som i dag begrenser bruken av vikarer. Hvis Norge sier ja til direktivet er det domstolene og ikke Stortinget som har siste ordet om våre regler. Hvis en dom slår fast at loven eller tiltak er i strid med direktivet, må Norge endre lovverk og fjerne gode tiltak for å kontrollere og regulere vikarbransjen.

Det vil rokke ved den solide og trygge grunnen norsk arbeidsliv og velferd hviler på, nemlig retten til en jobb du kan leve av, og med. Ved å si nei til direktivet kan vi styrke kontrollen med vikarbruken, slik at faste ansettelser og trygge arbeidsforhold også i framtida skal prege det norske arbeidslivet. Det vil SV.

Publisert i Dagbladet 22. desember 2011. Innlegget er skrevet sammen med Audun Lysbakken.

Det er veldig bra at SV og Arbeiderpartiet har kommet til enighet om en rekke tiltak for å stramme opp forholdene i vikarbransjen.

Arbeiderpartiets partisekretær velger, i Dagsavisen 21. desember, å fremstille det som om disse tiltakene ikke ville kommet på bordet uten et EU-direktiv i bunn. Det er selvsagt feil.

Bemanningsbransjen vokser. Den vokser svært mye, omsetningen er mangedoblet i løpet av få år, stadig flere arbeidstakere har en tilknytning til et slikt byrå. Vikarbyråene er en ny tilknytningsform. Det normale i arbeidslivet har til nå vært en fast ansettelse mellom en ansatt og den bedriften vedkommende jobber i. Med vikarbyråene kommer det en tredjepart inn i bildet.

16 prosent av de som er ansatt i vikarbyråene har lønn mellom oppdrag. Bedrifter sier nå opp faste ansatte for så å leie inn billigere fra bemanningsbyråer. Det betyr at for mange mennesker blir arbeidshverdagen uoversiktlig, det er vanskelig å få til skikkelig fagorganisering og folk vet ikke hva som kommer på konto hver måned.

Får vi veldig mange med usikker økonomi, får vi veldig mange som ikke har sikkerhet for lån og som kommer i en mer usikker livssituasjon. SV jobber for et arbeidsliv er faste stillinger fortsatt er det normale. Da må bemanningsbransjen reguleres svært tungt.

Arbeiderpartiets partisekretær skriver om sist vi hadde høyreregjering. Da fikk vi, selvsagt, en svekkelse av arbeidsmiljøloven. Derfor er det bra at regjeringspartiene er helt enige om å sikre en sterk arbeidsmiljølov. Problemet oppstår først når vi får et vikarbyrådirektiv fra EU. Den siden av direktivet Arbeiderpartiet ikke skriver om utfordrer begrensningene på midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven, den krever gjennomgang av eventuelle restriksjoner i tariffavtaler.

NHO har alt varslet at de mener arbeidsmiljøloven må endres. Det er nok til at vi kan være sikre på at saken vil bli prøvd rettslig dersom vi godtar direktivet. Kan vi stole på at EU og domstolene velger arbeidstakernes side? Er vi i tvil, bør vi si nei.

Publisert på Dagsavisens debattsider 27. desember 2011.