Posts Tagged ‘trygdepanikk’

Falsk alarm fra Lier-Hansen

Om igjen og om igjen spres det usannheter om folk som trenger trygd. Både usannheter om hvor mange de er, hvem de er og hva som må gjøres for at flere skal få arbeid. Usannheter og trygdepanikk spres med den hensikt å kutte i trygder og inntekter til sjuke, gamle og andre som sliter. Skal flere komme i jobb, handler det ikke om kutt i trygden eller offentlig gapestokk.

Siste mann ut i rekka er Stein Lier-Hansen i Norsk industri. At en så viktig maktperson setter seg så lite inn i saker før han skyter fra hofta mot de som har det vanskelig er kritikkverdig. Han mener for gode trygdeordninger gjør at mange ikke er motiverte til å jobbe.

«- Det gjør noe med oss psykisk at staten har så mye penger. Mange går i fella og tenker at de kan leve fint på trygd», sier Lier-Hansen.

Mulig dette er holdninger i de kretser han vanker, men det viser at Lier-Hansen ikke har kontakt med de som sliter med helsa eller som ikke får jobb uansett hvor mange jobber de søker. For de har det er ikke fett på trygd og livet deres er milevidt unna den verden Lier-Hansen lever i, det kan jeg love. Vil han bytte tro? Neppe.

Han angrep er nok et eksempel på de velbergedes nedlatende moralisering over gamle, syke og arbeidsløse, der de tillegges dårlige holdninger og lav moral.

Jeg har sluttet å forvente at gutteklubben grei skal forstå hvordan folk som sliter faktisk har det. De sprer gale historier om voldsomme økninger i trygd og dårlige holdninger hos alle andre enn seg selv. Begge deler er feil. Men jeg forventer at de kan regne og lese statistikk.

Derfor vil jeg vise med tall og statistikk hvordan virkeligheten ser ut. Tallene under er hentet fra årets statsbudsjett og utarbeidet av NAV og SSB. Tallene viser at utgiftene til folketrygden øker. Hvorfor?

Det er blitt mange eldre i dette landet, flere lever lengre og flere har tjent opp mer pensjon enn før. Det er bra, men det koster. Dette er hovedårsaken til økningen i utgifter til Folketrygden.

Vi i SV er glade for at folk lever lengre og at de har bedre pensjon enn før. Mulig Lier-Hansen mener dette er ille, men hva har han i så fall tenkt å gjøre med det?

Figuren viser utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Det er også viktig å vite, for den som bryr seg om fakta, at færre enn før slutter å jobbe før de er 67 år. Arbeidstakere i aldersgruppen 62–66 år fortsetter i større grad i arbeid enn før. Tidligere sluttet 17–18 prosent i denne aldersgruppen i arbeid hvert år. Denne andelen har det siste året gått ned til 14 prosent. Dette kan man lese på hjemmesidene til Nav.

Altså bidrar disse pensjonistene mer til verdiskaping i samfunnet gjennom mer arbeid. Og pensjonistenes forbruk bidrar også til aktivitet i samfunnet på like god måte som forbruk fra folk i yrkesaktivitet. Bedre pensjoner er ikke bare en utgift på statsbudsjettet.

Tabellen under viser utviklingen i statens pensjonskasse. Den taler for seg. Utgifter til uføretrygd, AFP og særaldersgrenser ligger fast. Det er bare alderspensjon som øker.

Tabellen viser: Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Er det da utgiftene til dagpenger og arbeidsløshet som eksploderer? Nei, det stemmer ikke. Arbeidsløsheten i Norge er veldig lav og utgiftene stiger ikke.

Figuren viser antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Og sysselsettingen øker. Flere er i jobb. Det er ikke en strøm ut av arbeidslivet, men inn i arbeidslivet av norske arbeidstakere og av tusenvis av arbeidsløse som kommer fra naboland og resten av Europa der arbeidsløsheten er skyhøy. Dette er bra for oss, bra for andre land og enkeltmennesker i dyp krise. Og økt sysselsetting er bra for Lier-Hansens bedrifter. Det gir økt verdiskaping og inntekter både til ansatte, bedrifter og landet.

Tabellen under viser dette.

Figuren viser sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Hvordan er så utviklingene på uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger og andre ytelser? Øker de voldsomt? Det er heller ikke tilfelle. Det kan vi se av denne tabellen.

Figuren viser: Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

Som vi ser er det ikke større del av befolkningen nå som lever på slike ytelser enn det var før. Men med over 5 millioner innbyggere, øker selvsagt antallet. At andelen ligger på samme nivå som før, tilbakeviser påstanden om moralsk forfall som Lier-Hansen og høyresida prøver å spre inntrykk av.

Når pensjonsalderen nærmer seg vet vi at flere får helseproblemer, og ikke klarer å jobbe som før. Årskullene som nærmer seg pensjonsalder nå er store og da vil selvsagt antallet personer med sviktende helse øke og flere vil trenge uføretrygd. Men heller ikke det kommer av dårlige holdninger, kun dårlig helse.

Arbeidsavklaringspenger gis til mennesker som trenger bistand for å komme tilbake i jobb. Skal flere lykkes med det, må kvaliteten på oppfølging og tiltakene være høye. Folk må få bistand raskt og bedriftene må være villige til å gi folk muligheten til å komme tilbake i jobb. Skal folk med helseproblemer være i jobb og ikke på trygd, må arbeidslivet åpnes opp og i større grad enn i dag akseptere at ikke alle er like friske hele tida.

Sjukefraværet har sunket mye siste halvår. Men for noen grupper er det grunn til bekymring. Psykiske lidelser har økt mye som årsak til sjukemelding, særlig for kvinner. Hvorfor dette er slik vet vi lite om, og det må vi finne ut av.

Men det er noen utviklingstrekk i samfunn og arbeidsliv jeg tror medvirker til problemene. Mange har jobber som er sosialt veldig krevende. I mange publikumsrettede service- og omsorgsyrker er det vanskelig å jobbe om man har psykiske plager. I disse yrkene er det mange kvinner og mange unge. Det er lett å miste motet hvis en blir syk.

Selv har jeg jobbet i barnehage. Flott yrke, men du kan ikke lokke døra og gråte hvis behovet melder seg. Du må takle ulike barn og deres foreldre, gjerne med ulike forventinger. Du vet aldri hvordan dagen blir i barnehagen, du må kunne takle mange uforutsette hendelser. Det kan være for krevende hvis en selv sliter med psykisk sykdom. Og mange kvinner har nettopp slike jobber. Vi trenger flere arbeidsplasser som passer for mennesker som i kortere eller lengre tid må ha arbeid ikke krever at du må være sosial hele tiden. Kanskje Lier-Hansen har noen arbeidsplasser å bidra med her?

Kvinner har ofte jobber som er veldig krevende både fysisk og psykisk. Alltid noe som er ugjort, alltid noen som ikke fikk god nok pleie og omsorg, alltid noen barn å være bekymret og føle ansvar for. Kvinner har viktige yrker med mye ansvar, men liten mulighet til selvbestemmelse. Arbeidslivsforskning viser at dette er en oppskrift på å bli syk. Følelsen av utilstrekkelighet setter seg i kroppen til disse damene. Oppgavene er uendelige, faglige og moralske krav er høye, men tiden og kreftene strekker ikke til. Jeg er sikker på at dette er en medvirkende årsak til mange vondter, både i kropp og sinn. Og mens legene løser dette med sykemelding, handler problemet like gjerne om å ha nok folk på jobb til å løse alle oppgavene, og å ha noen å dele ansvaret med.

Noen leger er også raske med reseptblokka, De skriver ut sovepiller, lykkepiller og andre medisiner ment for å hjelpe folk over ei kneik. Men mange får disse pillene altfor lenge. Det kan føre til alvorlige bivirkninger som tolkes som ny psykisk sykdom. Og istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, får mange enda flere piller. Mange blir rett og slett arbeidsuføre av for mye medisiner. Jeg mener det norske helsevesenet kan for lite om dette problemet og ikke tar dette alvorlig nok. Alt for mange blir syke av piller de får for å makte sorger, smerter og vondter i livene sine. Men sorger og smerter kan ofte ikke leges med flere piller, tvert i mot. Det trengs tid, medmenneskelighet og omsorg. Slike behov kan komme i sterk konflikt med arbeidslivets krav.

Mange unge sliter også og mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og mulighet til å oppleve mestring og trygghet. Det ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, NAV og helsevesenet. Unge med problemer må oppleve at de som skal hjelpe dem bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet.

Lier-Hansen burde engasjere seg i dette. Hans spennende bedrifter kan bli gode samarbeidspartnere for NAV, skoler og de andre støttespillere for ungdom som trenger jobberfaring. Da ville han oppleve at dette er mennesker med mange kvaliteter hans bedrifter trenger og som arbeidslivet i dag går glipp av.

Til slutt var det sosialhjelpa da. Er det blitt mange flere på den ytelsen og får de veldig mye penger?

Nei, heller ikke der gir tallene Lier-Hansen rett. Det er ikke flere på sosialhjelp og utgiftene øker ikke.

Figuren viser: Utvikling på sosialhjelp.

Ytelsene er lave. Nav melder i sin årsrapport om fattigdomsarbeid fra 2010 at disse ytelsene er så lave at de faktisk fører til at færre kommer i jobb. Årsaken er at kronisk pengemangel gjør folk sjuke, motløse og utslåtte. Et liv med kronisk økonomiske bekymringer uten utsikt til bedring føre ingen inn i jobb.

Hvis Lier-Hansen og hans meningsfeller kunne slutte med å spre nedsettende og stigmatiserende holdninger om folk som sliter, og heller bidrar til å løfte de som har det vanskelig, ville flere levd anstendige liv og kommet i arbeid.

Jeg vanker ikke i Lier-Hansens kretser og vet ikke hvor han får sine fordommer fra. Blant de jeg møter er det ingen som ønsker å gå på trygd, være arbeidsledig, sjuk eller ufør. Nesten alle ønsker seg jobb, men noen har mistet troen på livet og framtida. Men med respektfull hjelp og god oppfølging har jeg sett mange reise seg og mestre både livet og jobben.

I dag er kravet til omstilling og endringshastigheten i arbeidslivet veldig stor. Et slikt arbeidsliv passer for velutdannede, friske menneske som har hatt flaksen og helsa på sin side. Men for de som sliter psykisk og som ikke har god helse eller økonomi, vil så mye forandringer skape for stor utrygghet. De føler seg maktesløse, uønsket og ubrukelige. Når de i tillegg får høre at de er noen latsabber som ønsker å gå på trygd, gjør det vondt verre. Men alle som deltar i debatten, må ta ansvar for å skape framtidstro og selvrespekt hos alle. Det virker nemlig.

Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker holdningene til Lier-Hansen. Det kan vi håpe på. For det er mulig med mindre trygdeutgifter og flere i arbeid og færre vonde liv hvis vi alle bidrar positivt, både til holdninger og muligheter. Da kan vi utløse evner, talent og arbeidskraft som i dag ligger brakk. Det eneste som kan gå tapt er de stygge fordommene noen i dag har mot folk som sliter. De fordommene lever vi alle bedre uten.

11

10 2012